INNHOLD/CONTENT

 Skiturer/Ski Tours

• Alpene / The Alps / Haute Route (oppdatert: Mars 2024)
  
• Norge / Norway (oppdatert: Mai 2021)
• Eksotiske steder / Exotic destinations (oppdatert: April 2017)

Fotturer/Summer Hikes

• Alpene / the Alps (oppdatert: Juli 2023)

Sykkelturer/Bicycle Tours

• Italia / Italy (oppdatert: November 2017)

Kontakt: lytskjold@yahoo.no

Guideboken min, Haute Route - på ski gjennom Alpene, kom i oppdatert utgave i 2022. Du bestiller den fra Fri Flyt. 

Haute Route – På ski gjennom Alpene er den første norskspråklige guideboken til turen som alle skientusiaster drømmer om å gjøre minst én gang i livet. Her finner du alt du trenger av informasjon, enten du ønsker å gå den klassiske ruten fra Chamonix til Zermatt eller du har lyst til å prøve en av de andre variantene. Boka er midt i blinken for deg som skal planlegge en Haute Route-skitur, enten du vil gå med en profesjonell guide eller finne veien på egenhånd.

Boken har detaljerte rutebeskrivelser av de to mest kjente skirutene gjennom Alpene: Den klassiske Haute Route og Verbier-varianten. I tillegg finner du beskrivelse av seks andre spennende ruter i fjellene mellom Chamonix og Saas-Fee. Alle rutene er tegnet inn på de flotte 1:50 000-kartene fra swisstopo.

2024 Slovenia - og litt Italia

Turgjengen: Cecilie Schjerven, Tore Hagen, Helge Smebye, Bjørn Lytskjold
Tidspunkt: 10.-16. mars 2024

Foto fra turene vi gikk finner du HER
Kart over turene har du HER 

Fra toppen Kal (2001) ser vi utover det snedige landskapet ved hyttene Bogatin og Komna. Foto: Helge Smebye.

INTRO

I år prøver vi noen alpefjell som er ukjente for oss: De juliske Alpene i Slovenia. Julijske Alpe som de kaller det. Fjellene kunne vi ingenting om, men vi visste at det ikke var mulig å få til en 4-5 dagers hytte-til-hyttetur, uten å måtte bære med sovepose og mat. De slovenske fjellene er pepret med hytter - slovenerne er minst like turglade som oss her nord - men ganske få hytter er oppe om vinteren. Terrenget er rett og slett for bratt. Dermed måtte det bli dagsturer denne gangen.

De tre første nettene bodde vi på to betjente fjellhytter som ligger rett ved siden av hverandre: Komnahytten (Dom na Komni) og Bogatin-hytten (Koča pod Bogatinom). Perfekte for massevis av dagsturer. Jeg har aldri før vært i et så variert dagturterreng.
De tre neste dagene bodde i skistedet Kranjska Gora og dro på dagsturer derfra. Uten leiebil hadde det vært kronglete å få til.

Slovenia er en perle av et land. Her er det massevis fjell, en liten kyststripe mot Adriaterhavet, trivelige tettesteder - fra hovedstaden Ljubljana til små, gamle landsbyer (med vakre Ptuj som den eldste), hyggelige folk (som kan engelsk og digger friluftsliv både sommer og vinter) og god mat. Og: I Slovenia er ting på stell. Prisnivået er middels. Landet har ca 2 mill innbyggere og er på 20 000 km².

På de to fjellhyttene vi bodde var livet godt å leve. På Komna-hytten var det senger med dyner. Dusj hadde de også. Bogatin-hytten er litt enklere. Gode senger med ulltepper.  Halvpensjon kostet € 50-55. En flaske vin € 20, en halvliter € 5,50.

Det var ikke den store vinteren som møtte oss. Både februar og starten av mars 2024 hadde vært mildt og vått. Det hadde regnet og regnet og regnet helt opp til 1400-1500 meter. Regnet gjorde det også søndagen vi dro til fjells. Det er lenge siden jeg har vært så klissblaut og kald som da vi kom frem til Bogatin-hytten (1513). Heldigvis var værgudene på godsiden resten av turen.

Reisen til Slovenia
Cecilie kommer til Ljubljana torsdag 7. mars, med toget fra heimen sin i Frankfurt. Storstreik i Tyskland gjør at hun må komme seg ut av landet før det stenger helt ned. 8. mars kommer Tore og jeg med Lufthansa fra OSL via Zürich til Ljubljana. Heldigvis står Swissair for transporten, eller hadde vi fått den tysk storstreiken rett i fanget. Når kommer Helge lørdag 9. mars er turkvartetten komplett. Han har ordnet med leiebil. Før vi rusler bort til middag i gamlebyen står den trygt parkert på stedet vi bor - Hotel City. Takket være tips fra venner har jeg bestilt bord på restauranten Julija. Det er helt klart et skikkelig godt og velsmakende tips.

Turdag 1 - søndag 10. mars
Det pissregner utenfor vinduene på Hotel City i Ljubljana. Værmelding Yr har for Savica, stedet vi skal begynne turen vår, er også våt om mistrøstig. Men, til fjells vil vi. Vi har forberedte oss på regnvær. Alt i sekken er pakket vanntett, vi har med regntrekk til sekken - og gorex av beste stort.
Avstandene i Slovenia er korte. Kjøreturen fra hovedstaden - via innsjøene Bled og Bohinj - tar under 1,5 time til Savica. Over Savica (650) ruver stupbratte fjellsider. For å komme oss til fjells skal følge den militærvei fra 1. verdenskrig som går i sikksakk 900 høydemeter opp gjennom skogen.
I Savica er det gratis p-plass og en (stengt) restaurant med et halvtak der vi får gjort oss klare for tur i regnværet. Vi blir enige om å legge 'fjelljoggeskoene' i bilen. De hadde blitt gjennomvåte ganske fort. Vi går i randostøvlene. På sti-skiltet står at at turen opp til Bogatin-hytten tar 2:45. Jeg antar at det er med halvlett sekk, lette turstøvler og i greit vær. Vi er relativt godt pakket. Skiene strutter på sekken. Randosko på beina og regntøy fra topp til tå.
Klokken er 13:00 når vi legger i vei. Jeg er optimistisk, tross regnværet. Jeg skal holde meg tørr. Jeg har jo en ganske så ny goretex utrustning fra Norrøna. Halvannen time eller to seinere er jeg bare skuffet. Og iskald. Kliss våt, til margen. Det eneste som er tørt er føttene. Dynafit-støvlene mine, jeg digger dere! Klokken er 16:00 når vi surkler oss inn døren på Bogatin-hytten, Koča pod Bogatinom (1513).
På hytten er det bare oss. Alle har avbestilt forteller hyttesjef Branko. Denne helgen også. Det passer egentlig veldig godt for oss. Snart ligger undertøy, bukser, jakker, strømper, luer, hansker, mobil, kamera og eurosedler til tørk på den digre magasinovnen og rundt omkring i hele spiserommet. Er det egentlig håp for dunjakken min? Den ser mest ut som en smeltet  gummiklump.
Bogatin-hytten er varm og romslig. Snart kommer hyttevert Heida med suppe, middag og rødvin. Livet smiler igjen til turkvartetten.
Vi får plass på et stort soverom, med gode madrasser og ulltepper. God natt, sLOVEnia!

Turdag 2 - mandag 11. mars
I spiserommet serverer Branko kaffe, doble speilegg, brød, ost og skinke klokken åtte. På trammen ute serverer han kjøttrester til den velfødde 'husreven'. Ute har regnet gitt seg. Nå er det grått og vindstille. Skredvarselet sier faregrad 4 over 1800 meter, men her på 1500 meter er det pansersnø, tross to-tre plussgrader. Fordi terrenget er nytt for oss og gråværet gir tett på whiteout-forhold bestemmer vi oss for en enkel tur rundt fjellet Srednji vrh (1874). Klokken ti siger vi opp bakkene nord for hytten, til det lille skaret Turška vratca (1608). Denne type bakker har vi gått før, men så: Nord for skaret går vi inn i et vinterlandskap ingen av oss fire har sett maken til. Her er det tett i tett med hauger og groper og humper og hull, store og små, slake og bratte. Toppet med de dønn flate lysforholdene er det utrolig vanskelig å skjønne hvor vi bør legge ruten, hvor det er mulig å gå. Hvilke groper vi absolutt ikke ønsker å havne nedi. Hvilke hauger vi ikke bør rote oss opp på. Vi er midt naturens egen og enorme kuleløype. Eller som de sier på svensk: Puckelpist. At snøen er som betong gjør det ekstra vanskelig å klore seg avgårde. Det heftige regnværet de siste dagene har også satt spor i snøen: Betongsnøkulene har tett i tett med mindre dreneringsrenner vi må humpe over.

Kuleløype/puckelpist satt med betongsnø og krydret med dreneringsrenner. Bildet er tatt på turdag 3, da sikten var god. Foto: Helge Smebye. 

Vi diskuterer LITT om vi skal prøve å få med oss en topp i dag. Det blir med tanken, godt hjulpet av white out-forholdene og dårlig navigering (min skyld!). I stedet ble det (litt vel) bratt ned skaret rett vest for toppen Srednji vrh, så langs dalen Gracija tilbake til Bogatin-hytten. Ikke helt overraskende kanskje, men Gracija har også mange og bratte hauger, skrenter og groper å by på. Terrenget her oppe er superkrevende å forstå - og å navigere i.

På Bogatin-hytten blir det kun et kort stopp for å hente litt utstyr vi lot ligge igjen i morges. De to neste nettene skal vi på på Komna-hytten. Den ligger bare 1 km unna. På Bogatin-hytten er det liv og røre. Et tyvetalls idrettsstudenter og lærerne deres skal bo her de neste dagene. Vi kommer i prat med den supertrivelige og hjelpsomme instruktøren Matej. Før vi takker for oss har vi fått massevis av tips om skiturer og spisesteder i Slovenia.

På Dom na Komni (1520) blir vi tatt imot på beste måte av sjefen i huset, Matea. Snart står både øl og snaps på bordet. Her treffer vi også det herlige paret Petra og Bojan. De bor borte på Bogatin der de skal ta imot en større turgjeng som snart kommer. Før vi skiller lag har vi utvekslet både akevitt, reinsdyrpølse, lompe - og lokal snaps.

Knakende god mat her på Komna. Tore og Cecilie vinner med valget av kålrulletter. Helge og jeg får en hederlig, delt nesteplassering med kjøtt i bønnestuing. 

 

Turdag 3 - tirsdag 12. mars

 - mer kommer -

2023 GTA (Grande Traversata delle Alpi) - etappe 45-52

Bilder fra fotturen/Open Slide show: KLIKK.

Intro GTA - la Grande Traversata delle Alpi

GTA er en 65 etapper lang italiensk rute som går fra den sveitsiske grensen i nord og sørover gjennom Piemonte helt til Middelhavet. GTA går for det meste langt unna «folkeskikken», her går det ofte lenge mellom hver gang du treffer folk. Inspirasjon til turen har jeg fra guideboken GTA - Grande Traversata delle Alpi. Boken er på engelsk og er utgitt av det tyske forlaget Rother Walking Guide i 2013. Ruten boken beskriver følger ikke GTA-merkingen slavisk hele veien. Her og der er det gjort litt andre rutevalg. GTA har også et eget nettsted.

Spenstige Rifugio Migliorero (2094) er en av hyttene vi bor på underveis.

Ruten vår

Turen denne gangen er de åtte GTA-etappene 45-52 lengst sørvest i Alpene. I Piemonte, provinsen Cuneo og Alpi Marittime. I Italia. Det høyeste skaret vi går over er 2804 meter (dag 1, etappe 45). De lengste etappene vi går er ca 2 mil. Dagene vi går kortest er omtrent en mil. Det meste vi går opp/ned på en dag er 1200/1350 høydemetre (dag 3,etappe 47). Til sammen går vi ca. 90 km. Underveis skal vi opp 6500 meter og ned 6500 meter. Det holder det for gjengen vår med snittalder på 65. Se ruten i Google Earth

Det er litt kronglete å komme seg til turområdet. Den store bonusen er at fjellheimen vi går gjennom er ‘sjenerende’ vakker og storslått. Og at vi har alt det storslåtte nesten helt for oss selv. Litt av forklaringen er at sommerferien her sør ikke helt har startet ennå. Hovedårsaken er nok at området er lite kjent og brukt.

Bortsett fra Monviso (3841), litt nordøst for ruten vår, er det ingen andre fjell her som jeg har hørt om før. I tillegg er det en blomsterprakt som jeg aldri har sett maken til. Glem Plantasjen og Hageland! Både nede i dalene og høyt til fjells. Nesten alt en norsk sommer kan by på er på plass, i tillegg massevis av fargerikt, vakkert og – for meg – ukjent. Store områder dekket av asalea har vi sett før, litt lengre nord. Her får den følge av mye annen snedig flora. Bra vi ikke har med oss en botaniker. Da hadde vi nok aldri rukket middag på hyttene. Vi får høre at det er spesielt frodig i år. Mai og juni har vært uvanlig våte. Sammen med oss kom sol og varme.

Klikk her for å se ruten i GoogleMaps

De avsidesliggende dalene Varaita, Maia og Stura var svært fattige. På 60-70 tallet ble de kraftig avfolket. Området er kjent som Buco Nero - det svarte hullet. Kommunen Elva i Valle Maira var den fattigste i Italia på 1980-tallet. I dag er det få fastboende øverst i dalførene. I flere landsbyer bor det bare folk om sommeren. De siste 10 årene har det skjedd en noe mer positiv utvikling. Det er enkeltpersoner og dei nuovi "montanari", det nye "fjellfolket", som får æren for dette. Som bygger stein på stein for holde i hevd og gjenoppbygge den spesielle kulturen i disse alpedalene. Den oksitanske kulturen. Fravær av en villet politikk for området er noe som stadig tynger Buco Nero.

Chialvetta, en av landsbyene i dalføret Valle Maira.

Turismen i fjelldalene er svært lite utbygd. Bra for oss fotturister som liker det enkelt. Buss-tilbudet er nær null. For vår store gruppe er maxitaxi løsningen. Området rundt dalen Valle Maira er det mest kjente og besøkte, men både Valle Varaita nordenfor og Valle Stura sønnenfor er jevnbyrdige rivaler.
Det er god plass på de fleste stedene vi bor underveis. Likevel: Bestill plass på hytter og herberger i god tid før du drar. Surt om planen din ryker fordi hytten er fullbelagt av en skolegjeng på tur. For vår gjeng på ni var plassbestilling helt nødvendig.

Reise til og fra turområdet

Reisen fra Norge til startsted for turen, Rifugio Melezè, er som nevnt litt krevende. Vi valgte å fly til Malpensa/ Milano. På flyet sjekker vi ikke inn bagasjen, den vil vi ha med som håndbagasje. Forsinket bagasje er en klassisk turstopper. Gåstavene våre, av den sammenleggbare sorten, passerer sikkerhetskontrollen uten problem.
Fra Malpensa tar vi flybuss (Flibco) til togstasjonen Torino Porta Susa, så videre med tog (Trenitalia) til Savigliano. Både buss- og togbilletter kjøpte vi på nett før vi dro. Fra Savigliano tar vi forhåndsbestilt maxitaxi (Sherpabus) de 66 km til Rifugio Melezè. Det blir en ganske så lang reisedag. Flyet gikk fra OSL 08:40. Klokken 20:00 sjekket vi inn på hytten. Heldigvis spiser de middag seint i Italia.
Hjemreisen er adskillig enklere. Fra det franske skistedet Isola 2000, der turen vår slutter, tar vi forhåndsbestilt maxitaxi (riviera.mercantour.travel@gmail.com) de 88 km/1,5 timene til Nice. Fly hjem derfra.

Overnatting

Underveis bor vi på tre betjente fjellhytter, tre herberger og i et 'kloster'. Alle steder får vi frokost og middag. Alle selger matpakke/piknik-pose. Alle stedene har dusj. Lakenpose og eget håndkle er som oftest nødvendig. Felles soverom er vanlig: Husk ørepropper.

Turgjengen: Eline, Eli, Gunnar, Rune, Astrid, Tore, Wenche, Bjørn og Toralf.

Utstyr

Sekkene våre veier ca 8-11 kg. Noen er flinkere til å pakke lettere enn andre. Vi går i lette fjellstøvler og har gåstaver alle sammen. Staver sparer lår og knær opp og ned seige bakker. Været er lunefullt i Alpene, så vi pakker med lette, varme plagg, lue, vanter og det beste (og letteste) gortex-yttertøyet vi har. Og ullundertøy fra topp. Varme soldager kan være utfordrende: Vi har med solhatt/caps, solfaktor og solbriller, og minst ett luftig plagg. I tillegg har vi med lette joggesko: Det er en del kilometer på vei/ grusvei/ god sti underveis. Noen har med sandaler/ Teva til bruk på overnattingsstedene. Og så vil jeg slå et slag for paraplyen! Stroppet fast til sekken har den reddet mang en våt og klam turdag. Badetøy har vi også med, selv om vi vet det er langt mellom badeplassene.
På de lange dagene bærer vi med nistemat og snacks som vi kjøper på hyttene. En liter vann eller to har vi også i sekken. Flaskene fyller på hytten og fra vannposter vi passerer. Fjellbekker er også trygge, men i området vi går i er det sparsomt med den slags. Beiter det dyr i området, eller det er tett mellom murmeldyr-hullene, drikker jeg ikke bekkevann. Magesjau er en kjedelig turstopper.
Pakkelisten min har du her.

Kart

Jeg bruker kartløsningen til GaiaGPS.com. På PCen planlegger jeg turen på det gode Gaia Topo-kartgrunnlaget. Legger inn hele ruten. Skriver ut papirkart. I Gaia-appen får jeg opp alt jeg har lagt inn på PCen. Kartutsnitt langs ruten laster jeg ned hjemme. Det er sørgelig dårlig dekning langs hele ruten. Underveis bruker jeg Gaia offline, og logger turen. Klikk HER for å se ruten vår i Gaia GPS.

GaiaGPS.com bruker jeg til planlegging, Gaia-appen underveis.
  Klikk i kartet å åpne Gaia GPS med ruten vår.

GPS

I tillegg til kart på mobilen har jeg med en klassisk Garmin GPS som backup. Kjekt å ha hvis mobilen går tom for strøm, eller det er sjanse for at den skal drukne i grisevær.

Papirkart
Det finnes også topografiske papirkart over området i målestokk 1:25 000. De utgis og selges av Fraternali.com. Jeg har ikke kjøpt eller sett kartene, men disse skal dekke hele ruten:

- 11 Alta Valle Maira 

- 13 Alte Valle Stura di Demonte

Om du vil nøye deg med ett 1:50 000-kart dekker kartbladet 50-3 Val Maira, Val Grana, Valle Stura, Valle Gesso nesten alt. Kun en liten bit helt i nord mangler.

- Papirkart Gaia Topo (A3-format) dag-for-dag kan du laste ned her

- Last ned Google Earth-sporet vårt, kml-format
- Last ned GPS-sporet vårt, gpx-format

Været

Været hadde vært av den våte sorten i både mai og juni i turområdet. Vi fikk bare bruk for regntøy/paraplyer ettermiddagen vi kom til Italia. På resten av turen hadde vi vær av beste sort. Litt flaks er det lov å ha iblant. Her er værmeldingen for området der vi begynte turen vår.

Selv om vi holder oss mellom 1200 og 2800 moh. hele veien blir det noen ganger vel varmt utpå dagen, for en nordboer. Vi følger derfor den lokale skikken, og er som regel klare for frokost klokken syv.

Penger/betaling/budsjett

På turen betaler vi med kort alle stedene, unntatt på Rifugio Migliorero. Det vi trengte av euro tok vi ut fra minibank i siste byen vi var innom før vi dro til fjells, Savigliano. Et grovt estimat for turen er snaue 800€ per pers, 'all included'. Også buss-/tog-/maxitaxi til og fra flyplassene i Milano og Nice. Og en maxitaxi underveis.

Nedenfor kan du leste dag-for-dag-beskrivelsen av GTA-turen vår.

IKKE FERDIG. Mangler kart og

UTREISEDAG
Fredag 30. juni 2023

Kl 08:40 drar vi med Norwegian fra OSL til Milano/Malpensa, der vi lander 11:20. På flyplassen har vi god tid til en skikkelig italiensk lunsj på Rosso Pomodoro, oppe i andre etasjen. Kl 13:45 går Flibco-bussen vi har billetter til, til togstasjonen Torino Porta Susa. Bussen skal være fremme ved stasjonen 15:30, men vi er forsinket i dag. Det er med litt vel fin margin vi hopper på 16:01-toget vårt til Savigliano. Billettene har vi kjøpt på Trenitalia.

Kort paraplytest i Savigliano.

Rundt kl 17 slår vi opp paraplyene utenfor stasjonen i Savigliano, og går de 10-15 minuttene til pizzeriaen der maxitaxien fra Sherpabus skal møte oss kl 18:30. Ventetiden bruker vi på beste vis: Noe godt i glassene, og en liten rusletur innom de to vakre plassene Piazza Santarosa og Piazza del Popolo (der det er minibank).

Maxitaxi-prisen vi har avtalt for de 66 km fra Savigliano til Rifugio Melezè er ganske stiv, € 270. Grunnen er at hytten ligger i dalen Valle di Bellina, øverst i Valle Varaita. Sherpabus har base i nabodalen Valle Maira og må kjøre mange tomme kilometer. Turen går som en røyk, med trivelige Gianno Pilotto som stødig sjåfør. Jeg får sitte i passasjersetet foran, og får endelig testet hva italiensken min er god. Gianno synes jeg snakker språket hans såpass godt at jeg får 20 euro i rabatt.

Se reiseruten på kart.

Det pøsregner når vi svinger inn på tunet til Rifugio Melezè. Etter en rask innsjekking, vi får ett digert soverom i andre etasje, er det tid for middag. Servert med stil, sjarme, varme og masse humor av husets godt voksne Beppa. Som ivrig forteller at resten av livet skal leves som kvinne. Ingen tvil: jeg har fått meg en ny beundrer.

Rifugio Melezè (1812) https://www.meleze.it/. Halvpensjon 45€. Kort/kontanter. Sjekk været.

TURDAG 1 – lørdag 1. juli – etappe 45

Rifugio Melezè (1812) - Campo Base (1650) ↑1190 ↓1240 19 km 6:30 timer
Grusvei 2 km på starten og 3-4 km på slutten.

- Åpne kart for etappen
- Åpne høydeprofil for etappen

Klokken 07:00 er vi benket rundt frokostbordet på den knapt halvfulle hytten. Med store smil: inne stråler utrolige Beppa, mens han skjenker caffè latte, og småflørter. Ute stråler solen fra skyfri himmel. Det trenger vi så absolutt. Denne første dagen er litt vel lang som startetappe. Jeg har sansen for at turdag nummer én er en noe kortere økt, men her har jeg ikke fått det til. I skodde og regn kunne den lange turen vi skal gå blitt litt i meste laget for oss.  

Imponerende Rocca Senghi (2450) i Valle Bellina. 

Kvelden i forveien har vi bestilt nistemat til turen. Beppa og hans gode medhjelper har snekret sammen en diger pose til hver av oss, med brødskiver, eple og kjeks. Vannflaskene fyller vi fra springen. Så er det kyss & klapp & klem & ciao til Beppa, snøre støvler og hipse på oss sekkene. Klokken er blitt 08:30.

GTA-ruten vi følger går oppover Bellina-dalen. Over oss kneiser den spenstige fjellknausen Rocca Senghi (2450). Rett rundt svingen ligger steinhusene i pittoreske, lille Sant’Anna. 
De to første kilometerne trasker vi oppover på grusvei. Så, oppe på ca 2050m, er det sti som gjelder videre. Rundt oss er det et hav av blomster. På en liten knaus står en steinbukk og følge nøye med oss underlige skapningene. Lang oppe i lien går kyr og beiter. Ja, det er veldig mange vakre steder i Norge. Å gå her i dag er likevel en grei påminnelse om at det er knakende flott andre steder også. I Italia for eksempel! OK, de kan ikke skilte med haugevis av vann og elver, heftige fjorder, en kyst pepret med øyer eller stier over blautmyr. Men fjellheimen rundt oss, den herlige hytten vi nettopp har forlatt, gamle stølshus, de små landsbyene, en brusende elv, tørre stier - alt badet i sol og frisk morgenluft... Det er rett og slett knakende vakkert og storslått dette her!

Øverst i Valle di Bellina svinger GTA-stien opp mot Colle di Bellino. 

Ruten videre opp til passet Colle di Bellino (2804) går opp det trange, flotte og grønnkledde elvegjelet mot sør. På det bratteste partiet er stien bygget opp og sikret. Under oss jager den våryre bekken i heftige byks nedover. Fra ca 2350m blir terrenget åpnere og snillere. Et gammelt stølshus ber oss om å da en liten pause. Ber oss minne oss selv hvor heldige vi er som får være her. Stien hele veien opp til skaret er av beste sort: tørr og fin og godt merket. Bak oss mot SØ ser vi skyene som leker rundt Monviso (3841), sjefen sjøl i denne fjellheimen. I bakkene oppover blir vi tatt igjen av turgåeren Harald fra Tyskland. De to-tre foregående somrene har han gått GTA-etappene 1-41. Nå har han satt av tre uker for å gå etappene 42-65, helt til GTA stopper i Middelhavet i byen Ventimiglia. Vi kommer til å treffe den hyggelige og spreke belte- og skinnmakeren igjen flere ganger videre på turen. 

Trygg ferd over blomsterhavet.

Selv om det har vært en snøfattig vinter ligger den en liten snøfonn igjen rett NØ for skaret vi skal over. Klokken er 12:30 når vi står i Colle di Bellino (2804). Her åpner en ny og gedigen utsikt seg mot vest og sør: Fjell på fjell. Alpe på alpe. Under oss er dalen Valle del Maurin, øverste biten av Valle Maira. Etter en klassisk foto-økt begynner vi på dagens lange nedstigning. Etter å ha sikksakket oss ned et par hundre høydemeter sier både lår, knær og mage at det er tid for lunsjpause. Omgitt av blomster og irrgrønt gress. Stien videre nedover det mektige dalføret er smal og god. På østsiden av dalen er det de karakteristiske toppene Torre Castello (2448) og Rocca Croce Procenzale (2402) som fanger oppmerksomheten vår. I den frodige dalen ser vi murene etter gamle stølshus. Selv om de er omgitt av endeløse beiteområder skjønner vi at det må ha vært et svært så barskt liv bøndene hadde her oppe. For oss bortskjemte turister er det bare å gi seg over av blomsterhavet vi vasser i.

Pratepause i dalen Valle del Maurin.
Bak til venstre: Torre Castello (2448) og Rocca Croce Procenzale (2402)

  
Ved 2150m passerer vi første bebodde stølshus, og kommer inn på grus-/traktorvei. Ved neste støl, Grange Collet (grange = støl/seter), burde vi ha valgt å gå stien øst og sør for husene, ikke følge grusveien sånn som jeg endte opp med å gjøre. Litt nedover grusveien, rett vest for Grange Ciarviera (1930) går GTA-ruten ned den smale kjerreveien mot sør. Både lår og knær blir ganske møre av vel 3,5 km grusvei-traskingen ned til dagens overnattingssted, Rifugio Campo Base (1650). På plenen foran rifugioen smaker det skikkelig godt å finne seg en solstol, få vippet av støvlene, få noe kaldt i glasset og la blikket hvile på det det spenstige ‘fjellseilet’ Rocca Croce Provenzale (2402). - Skål for vel gjennomført førstedag folkens! Dette gikk jo knakende godt! 

Rifugio Campo Base (1650) har en egen byggestil. Til høyre er soverom og dusj i et eget bygg, halvveis gravd inn i den bratte morenebakken. Trolig for å ligge trygg for snøskred fra den bratte fjellsiden i vest. Til venstre ligger, i et eget bygg, en kombinert bar og restaurant. Betjeningen er vennlige nok, men vi får aldri den helt store kontakten. Stedet er travelt. Det er bilvei helt frem. Fra campingplassen som ligger rett nedenfor hytten folk stikker oppom for få seg litt mat og drikke. 

På tide med en dusj, og så middag klokken 19:00 i den enkle restauranten. God mat og god vin. Til sengs klokken 22, mens fullmånen lyser magisk der ute.

Rifugio Campo Base (1650) http://www.campobaseacceglio.it/. Halvpensjon 57 €. Kort eller kontanter.

Bak kneiser 'fjellseilet' Rocca Croce Provenzale (2402).

TURDAG 2 – søndag 2. juli – etappe 46
Campo Base (1650) - Osteria della Gardetta, Chialvetta (1490) ↑900 ↓1050 14 km 5:30 timer
Asfalt første 1,5 km. Traktorvei/gammel muldyrvei siste 7km.

- Åpne kart for etappen

- Åpne høydeprofil for etappen

Klokken er 07:30 når vi benker oss rundt frokostbordet. Caffè latte, croissant, müsli, yoghurt, juice og brødmat. Ute skinner solen fra skyfri himmel. Matpakke til turen får vi også, bestilt kvelden i forveien. 08:30 takker vi for oss. Vi følger asfalten et lite stykke nedover dalen før vi svinger innom landsbyen Chiappera. Den vil jeg bare se! Gamle, velholdte steinhus, et hvitkalket kirketårn, en brusende elv og spenstige Rocca Croce Provenzale der bak: Vemodig vakkert. Kanskje stedet å bo neste gang? I det gamle, nyrenoverte huset Le Cascate (lecascatechiappera@libero.it) leier de ut rom. Fruen i huset kommer løpende etter oss og gir oss, stolt og glad, en liten brosjyre om stedet. Og viser oss hvor det går en snarvei videre, gjennom gresset.

Chiappera i Valle Maira.

Vi kommer oss ut på asfaltveien igjen og følger den nedover 400 meter, til første hårnålsving. Her tar GTA av på god muldyrvei og en støpt vannkanal inn i lerkeskogen, opp til den lille dammen ved Sorgenti del Maira. Nå må fjellstøvlene på, ruten videre går på sti i lys, sval og herlig lerkeskog. Flere steder er skogbunnen dekket med tepper av asalea i full blomst. I skaret Colle Ciarbonet (2206) er det full stopp. Den gigantiske utsikten mot dalen Vallone di Unerzio, en sidedal til Maira-dalen, kan ta pusten fra noen og enhver. Under oss ligger stølen Grange Colletto, omgitt av blomstrende beitemark. Mot sør heftige fjellformasjoner. Klokken er 12:30. Vi åpner matpakkene og lar det storslagne sige inn.

Colle Ciarbonet (2206). Utsyn mot dalen Vallone di Unerzio.

Fra Colle Ciarbonet følger GTA traktor- og grusvei ned til dalbunnen og asfaltvei. Asfalten følger vi bare 200 meter, så er det videre på sti ned til den gnistrende flotte og trivelige hytten Rifugio Viviere (1700). Her skulle vi veldig gjerne ha overnattet, selv om prisen (fra € 85) er litt stivere her enn på de andre hyttene. Men: Det var allerede fullbooket da jeg sende dem epost tidlig i mai. Det skjønner jeg veldig godt. Her har gjestene det godt. På plenen foran hytten finner vi oss et ledig bord, kan snart skåle i kaldt øl og kommer i prat med italienske Bruno og Natali. Han er 'turistsjef' i Alba, og forteller mer enn gjerne om den gode vinene der, om trøfler og det flotte landskapet. Da vi spør om det er fint å sykle der tar han helt av. Nå har jeg telefonnummeret hans, og tydelig oppfordring om å ta kontakt. "Sykkeltur er den aller beste måten å oppleve Alba på", sprudler Bruno.

 

Rifugio Viviere (1700)

Fra Rifugio Viviere fortsetter vi 2,5 km vi mot NØ nedover Vallone di Unerzio, til landsbyen Chialvetta. Litt klønete kartlesing (min feil!) gjør at vi går langs den smale asfaltveien, ikke muldyrveien. Chialvetta (1490) er et veldig sjarmerende sted. Og på stedet vi skal bo, Osteria della Gardetta, blir vi tatt imot på beste vis av unge og livlige Gaia. Rommet vårt er i det italienerne kaller posto tappa. Posto betyr sted. Tappa betyr hvile eller rast. Dette er overnattingssteder av den enkle og rimelige sorten, som oftest med kjøkken/kokemuligheter. Rigget til for turfolk. I vårt posto tappa får vi et rom med åtte køyesenger i stål, et kjøkken med spisebord, stoler og en sofa/seng, to dusjer/wc og balkong med utsikt. Og ett ullteppe til hver.

Før middag ser vi oss litt omkring i landsbyen, så finner vi oss et bord i solen utenfor osteriaen og bestiller ni Aperol spritz. Det synes ikke Gaia er en god idé: hun foreslår at vi heller prøver husets variant. Vi hører på henne. Drinken er god den, men adskillige hakk bitrere enn aperolen. Oppskriften husker jeg ikke. Middagen serveres klokken 19. Nydelig og rikelig. Vin av beste stort. Rause og herlige kokk og sjef i huset, Rolando Comba, er innom for å sjekke at nordmennene har det bra. Dette kan de! Her vil vi gjerne være!

Nok en lang turdag er over. Klokken 22 er vi modne for køyen, alle sammen.

Osteria della Gardetta (1490), Chialvetta, http://www.lascurcio.it/. Halvpensjon € 57. Kort eller kontanter.

TURDAG 3 – mandag 3. juli – etappe 47

Osteria della Gardetta (1490) - Rifugio Le Barricate, Pontebernardo (1320) ↑1200 ↓1350 19 km 7:00 timer

Muldyrvei første 4 km. Asfalt 1,5km nesten mot slutten. 

- Åpne kart for etappen

- Åpne høydeprofil for etappen

Vi skal gå langt i dag, og mange høydemetre både opp og ned, så vi har bestilt frokost kl 07:00. Rolando er på plass med sitt store smil. Han sørger for at vi får rikelig med caffè latte, og frokost av den italienske sorten: Loff med syltetøy og honning. Jeg går for det hjemmelagde eplesyltetøyet. Så er det tid for en ny avskjed, og bentornato l'anno prossimo! Velkommen igjen neste år. Jeg gjør gjerne det!

Rolando Comba, Bjørn og caffè latte på Osteria della Gardetta.

Klokken er 08:30 i det vi rusler ut av lille Chialvetta. Denne gangen vet vi hvor vi skal gå: Ikke asfaltveien, men opp langs elven på flott, gammel muldyrvei. Underveis er det satt opp infoskilt om noen av dyrene og plantene i dalen: Sambuco (hyllebær), stambecco (steinbukk), tasso (grevling), lepre (hare), scoiattolo (ekhorn), cinghiale (villsvin), camoscio (gemse), formica (maur) og pernice (rype). Underveis går vi gjennom en ny liten landsby, Pratorotondo, før vi kommer opp til stedet vi nøt øl og gjestfriheten i går: Rifugio Viviere (1700). I dag nøyer vi oss med å fylle opp flaskene våre fra den gamle vannposten på stedet.

Fra Rifugio Viviere går GTA først på sti, så på traktorvei opp til den store stølen Grande Calandra (1950). Nok en gang må vi ta en pause og ta inn det storslåtte og grønne landskapet, der kyrne beiter på den stølssletten Prato Ciorliero. Helt stille er ikke idyllen i dag: Et arbeidslag med lastebil og helikopter holder på å frakte opp byggematerialer til en ny CAI*-fjellhytte oppe i fjellet øst for oss.

På vei opp GTA-stien fra stølen Grande Calandra (1950) til skaret Passo della Gardetta (2437).

Fra Grande Calandra følger vi GTA-stien i lien øst i dalen. Blomsterprakten rundt oss blir bare mer og mer imponerende. I sør og øst dukker den ene fjelltoppen opp etter den andre. Alle ukjente og nye for oss. Rett som det er hører vi den karakteristiske plystringen til murmeldyr. De mest nysgjerrige blir sittende ved hullet sitt mens vi passerer. Det er ikke bare murmeldyr som har gravd her oppe. Nær skaret vi skal over passerer vi flere digre bunkerser fra 2. verdenskrig, og stien er etter hvert så brei som en traktorvei.

Oppe i skaret Passo della Gardetta (2437) – der vi er 12:15 – tar vi en pause for å ta inn en ny og enorme utsikt. Mot sør er den potente toppen Rocca la Meja (2830) som er det tydeligste landemerket. Litt sør for passet – 1 km unna og 100 høydemeter lavere – ligger CAI-hytten Rifugio Gardetta (2335). Hytten har jeg bare hørt godord om, men vi står over i dag. Vi har fortsatt nok av kilometer å gå før vi er fremme. At området er populært også for syklister er det ingen tvil om. Oppe i skaret 'krys' det av fancy doninger.

Ruten videre, fra Passo della Gardetta (2437) til skaret Passo di Rocca Brancia (2620), er eksotisk så det holder. Den følger en gamle militærvei som er gravd inn i steinur og hogget i fjell, i et ganske så goldt landskap. Selv om veien går i stupbratt fjellside opp side biten til Rocca Brancia-skaret er det aldri skummelt.

Snøsøte og smørblomst i Passo della Gardetta. 
Lang der bak: Rocca la Meja.

Før vi forsetter fra Passo di Rocca Brancia (2620) må vi ha mat og pause. Klokken er 13:00. Sør for skaret fortsetter GTA-ruten noen sikksakker ned spor av gammelt militær-tråkk og forbi betongbunkerser, før den går på sti nedover det store og vide dalføret Valle di Servagno under oss. Vi trodde vi begynte å bli mettet av flora og blomster, men innser at vi har tatt feil. Langs stien står edelweiss. Den gjør kanskje ikke så mye av seg, men edelweiss er edelweiss. Alpeblomsten over alle alpeblomster. Lengre ned i dalen ‘bolter’ vi oss i gressløk, ballblom og noe som likner veldig på strandnellik. Sikkert fjellnellik. Pluss masse, masse annet vi verken har sett før eller kan navnet på. Godt vi ikke har en botaniker med, da hadde vi aldri rukket middag.

Ballblom i fokus.

GTA-stien er av den smale sorten, men god og godt merket. Tydelig at dette ikke er det mest besøkte stedet i Alpene. Ned til og forbi Lago Oserot (2310) går stien jevnt og behagelig nedover. Så blir det brattere. Til venstre/øst for oss blir Servagno-dalen til et imponerende juv. Godt at stien hele tiden er god. Det begynner å bli varmt nå, både i luften, i skoene og i knærne. På en flott, liten gresskledd knatt (1830) tar vi en pause. Langt der nede ser vi asfaltstripen vi skal til, i hoveddalen Valle Stura. Etter alle nedovermeterne vi har i beina nå ser det rett og slett herlig ut med litt flat asfalt.

Mange sti-sikksakker og 400 høydemetre seinere er vi SS21. Strada Statale 21. Riksvei 21. Mens hovedveien forsvinner inn i en tunnel følger GTA gamleveien nedover langs elven Stura di Demonte, under den loddrette og heftig fjellveggen til Barricate, nord for oss. Like sør for der gammel og ny vei møtes svinger GTA av bratt ned en sti til elven. Endelig ser badeentusiastene i gjengen en mulighet.

Valle di Servagno

Snart ‘kryr’ det av nakne skrotter som ruller og vasker seg raskt i det ganske så kalde vannet. Det er en ren og veldig fornøyd bande som rusler inn i den vakre landsbyen Pontebernado og finner stedet vi har bestilt overnatting: Rifugio Le Barricate (1321). Etter innsjekking i baren på i Le Barricate er det til de grader på tide med et glass eller to på uteterrassen.

De to posto tappa-rommene vi bor på er i et nabohus. Bortsett fra at huset og ‘hele’ landsbyen er full av fluer - husdyrhold har sin pris - er det reint og fint. Posto tappa'n vår har kjøkken for de som vil ordne mat selv. Vi har andre planer: Som anbefalt i guideboken har vi bestilt middag på Osteria La Pecora Nera (+39 338 106 8347). Vi blir ikke skuffet. Herlig mottakelse av sjefen selv, Julia. Og knallgod mat.

Før natten tar oss blir det en liten runde i knøttlille Pontebernado. Sirisser, sommervarme, gamle flotte steinhus, trange smau og gater. Høyt over oss fjellet den mørke silhuetten av Barricate. Klokken er bare 22:00, men nå vil vi bare en ting. Sove. Vi finner ikke noen som frister mer i kveld i den stille landsbyen.

*CAI: Club Alpino Italiano

Rifugio Le Barricate (1321), Pontebernardo. https://lebarricate.it 
Overnatting €26. Kort/kontant.

TURDAG 4 – tirsdag 4. juli – etappe 48

Rifugio Le Barricate (1320) - Albergo della Pace, Sambuco (1185) ↑350 ↓480 10 km 3:00 timer
Etappen går på sti og muldyrvei.

- Åpne kart for etappen
- Åpne høydeprofil for etappen

Nok en morgen våkner vi til vær av beste merke. Etappen vi skal gå i dag er av den snille sorten, så vi har bestilt ‘sein’ frokost på Le Barricate-baren. 07:30. Etter å ha betalt – og fått vite at resepsjonistens virkelig store drøm i livet heter Norge – besøker vi kirkegården. Belmondo er et navn som går igjen. Stemmer bra med plakatene vi så på ‘torget’ i går: Langrennsløperen Stefania Belmondo, som ofte var på pallen siste på 90-tallet, er Pontebernardo store helt.

Dagens GTA-etappe starter ca 300 meter langs muldyrveien vi kom i går, før den tar av mot nord på bro over elven Stura di Demonte. Videre følger den god sti i skog og dalside østover. I starten går vi i skog, men kommer snart opp og ut i mer åpent landskap med flott utsikt over Stura-dalen og landsbyen Pietraporzio.

 

Valle Stura med landsbyen Pietraporzio under oss.

Ved husklyngen Castello er vi så vidt innom asfaltvei, før vi igjen rusler videre på god sti. I sikksakksvingene på vei ned mot gamle hus i Moriglione San Lorenzo ser det ut som vi snart er nede ved Sambuco, stedet vi skal bo. Heldigvis har turen mer å by på. Rett nord for Moriglione San Lorenzo passerer vi en knøttliten vakker kirke. Hilser på birøktere som sjekket kubene. Vandrer over irrgrønne enger. Og svinger ned og inn i den heftige bratte dalen vi har foran oss. Rett nedenfor broen i dalen, over Rio Bandia, er det veldig fristende å ta et bad, men vi fortsetter på stien som nå følger høydekurven jevnt og flott mot sør. Stien har tydeligvis vært bygget sammen med den i dag overgrodde vannkanalen vi stadig legger merke til. Tipper den har hentet vann fra Rio Bandia til gårdene i Sambuco. 

Klokken er rundt 12 når de siste i følge rusler inn i landsbyen Sambuco (1185), en vakker liten landsby: gamle hus, det nyere Albergo delle Pace, stor utsikt fra utsiktsplassen/ torget, det mektige fjellet Monte Bersaio (2386) opp der bak over byen. 

Lavendel i Valle Stura.

Fortroppen har allerede vært innom resepsjonen på Albergo della Pace og fått tildelt rommene vi skal bo på, i et annet hus rett borte ved utsiktsplassen/ P-plassen. Rein luksus i dag: 3 dobbeltrom med balkong) og et tremanns-rom med terrasse. Dyner, sengetøy og håndklær. Og nesten egen dusj. Perfekt opplegg for en hviledag. Den griper vi fatt i ved å unne oss en solid italiensk lunsj på Ristorante Della Pace, før vi finner den store roen på rommet eller i solstoler uten på albergo-plenen. Vel, ikke alle trenger hvile: Tore tar seg en runde opp til fjellknausen øst for Sambuco, til Colle Chiardoletta (1785) 600 høydemetre både opp og ned.

Aperol spritz på Della Pace-baren i Sambuco.

Klokken 18:30 samles gjengen på uteserveringen til Della Pace-baren. Aperol spritz eller hvitvin til folket. Så, klokken 19:30, er middag i restauranten. Nydelig mat. Vin av beste sort. Og superhyggelig betjening. Albergo delle Pace, the Peace Hotel, kan dette her, godt ledet an av sjefen selv, Daniele Bruna. Før natten tar oss helt må vi bare sitte litt ute på torget og ta inn stemningen av varm sommer, vakre omgivelse og italiensk atmosfære.

Les intervju av Bartolo Bruna - på italiensk.

Albergo della Pace (1185), Sambuco. Bak: Monte Bersaio (2386)
http://www.albergodellapace.com Halvpensjon €67. Kort/kontanter.
Sjekk været i Sambuco. 

TURDAG 5 – onsdag 5. juli – etappe 49 (variant) + ekstra turrunde
1) Maxitaxi fra Albergo della Pace (1185) til Ponte San Medico (1580) 20 min.
2) Ponte San Medico (1580) - Rifugio Migliorero (2094) ↑530 4 km 2:00 timer
    Sti første 1,5 km, resten på traktorvei/grusvei.

3) Ekstratur: Fra Migliorero (2094) opp til Lago di Laroussa (2438) ↑370 ↓370 4 km 2:00 timer

- Åpne kart for etappen
- Åpne høydeprofil for etappen

I dag jukser litt, for å spare knær, lår og humør. Etappe 49 i GTA-guideboken byr på 1700 høydemeter opp og 850 ned. Alle ni i gjengen er enige om at er i meste laget, så jeg har snekret sammen noe mye snillere: En variant som starter med en behagelig maxitaxi-tur til broen Ponte San Medico. Derfra er det snille 4 km og 530 meter å gå opp til hytten vi skal bo på. Etter lunsj kan vi heller ta oss en ekstra turrunde oppe ved Migliorero, hvis vi er i humør til det.

Dagen starter med en stor og god frokost på restauranten til Albergo della Pace. Hotellvert Daniele håndterer både den dige kaffemaskinen, og oss gjestene, på aller beste måte. Dette er nok et sted jeg bestemt anbefaler.
Klokken 09:00 kommer blide og glade Marco med maxitaxien sin til Albergo della Pace, og kjører oss via det lille tettstedet Bagni di Vinadio (kurbadet der er stengt, forteller Marco) så lang veien går opp dalføret vi skal gå. 30 minutter tar turen til P-plassen ved Ponte San Medico (1580). Vi betaler det 65 euro som avtalt, får kontaktinfo til Marco (+39 348 0507224/ minimarket.argentera@gmail.com) og hilser arrivederci.

Langs stien i dalen Vallone dell'Ischiator.

Dalen vi er i heter Vallone dell'Ischiator. Vel 300 meter oppover grusveien tar vi inn på stien merket med Rifugio Migliorero. God sti gjennom tett småskog. Ved 1800 meter går stien forbi det brusende fossefallet Cascata del Pisciai, før den fortsetter opp til traktorveien 100 meter høyere opp. Vi følger veien mer eller mindre helt opp til staselige Rifugio Migliorero (2094), som troner på knausen sin inne i den mektige dalbunnen. Den uvanlige hytten har tre etasjer, og minner kanskje litt om et lite skotsk slott. Rett vest og nedenfor hytten er to små vann, der et par turgjenger ligger og slapper av ved strandkanten. Rundt oss kneiser fjelltopper. Et storslått landskap, her også. På dørtrappen står hyttevertskapet Oscar Bagnis og Valentina Benetti og ønsker oss inderlig og hjertelig velkommen. "Dere er de første norske jeg har hatt på besøk", sier Oscar på flytende italiensk. Engelsk snakker han ikke. Jeg sender en varm tanke til italiensklærer Mariella hjemme i Oslo. På snedig vis har hun klart å få inn nok italiensk i skallen min til det samtalen går som en lek.

Rifugio Migliorero (2094) troner på knausen sin.

Gjengen vår får tildelt en diger sovesal på loftet med etasjesenger i stål, ulltepper og egen dusj og toalett. Klokken er 12:00. Tid for lunsj. Ute på terrassen sitter en hel ungdomsskoleklasse og langer innpå med varm mat. Vi rusler inn i spisesalen og bestiller nystekt panini med ost og skinke. Og colabrus. Så letter vi sekkene for unødig pø, knytter turstøvlene og er klare for en liten ekstratur.

Lago di Laroussa (2438).

Kortreist forfriskning.

Etter råd fra Oscar går vi til vannet Lago di Laroussa. Turen begynner på god GTA-sti, først over steinene mellom de to vannene Lago inferiore dell’Ischiator, så opp lien mot skaret Passo di Laroussa, til vi er på 2250. Herfra går vi langs en mindre sti opp til det lett turkisfargete vannet Lago di Laroussa (2438). Friskusene i gjengen tar seg en rask og iskald dukkert. På nordsiden av vannet ligger det snøfonner langs stranden. Vi andre slanger oss i gresset, glade for at vi fikk til denne ekstra utflukten. For å få inn enda mer fjellglede fortsetter fire i gjengen videre opp de bratte bakkene til kammen vest/nordvest for vannet. Opp til ca 2670 meter.

Fra Lago di Laroussa følger vi samme vei ned igjen til hytten. Nede i lien treffer vi tre godt voksne italienske karer, som med stor iver byr på selvlaget genepì-likør de har med seg. Før vi rusler den siste biten bort til hytten må et par til av oss prøve badevannet. Iskaldt er det, også her nede i ‘lavlandet’. Før middag kl 19:00 – sammen med beltemaker Harald – har vi god tid til både noen kalde øl og litt bøy og tøy på terrassen. Etter middag blir det en liten foto-rusletur ned til vannet. Det er en egen trolsk stemning som omgir hytten på haugen – Rifugio Migliorero (2094). Jeg er veldig glad for at vi fant veien opp hit.

Rifugio Migliorero (2094) https://www.caifossano.it/migliorero/home.php
Halvpensjon €51 (€45 for alpeklubbmedlem). NB: Kun kontant betaling

Turdag 6 - torsdag 6. juli - etappe 50-variant

Rifugio Migliorero (2094) - Rifugio Dahu, San Bernolfo (1716) ↑370 ↓770 5 km 3:00 timer
På sti hele veien.
Ekstratur: Fra Rifugio Dahu (1715) til Lago di San Bernolfo (1913) ↑400 ↓400 6 km 3:00 timer. Turen går på grusvei.

- Åpne kart for etappen
- Åpne høydeprofil for etappen

Som vanlig er vi på plass rundt frokostbordet kl 07:00, der Migliorero-vertskapet har satt frem klassisk italiensk frokost: Rikelig med caffè latte. Loff. Syltetøy. Honning. Juice. Etter å ha ryddet rommet, pakket sekkene og betalt for oss – NB: Kun kontanter – er vi klare for å legge i vei på ny etappe kl 08:15. Turplanlegger Bjørn har bommet på plasseringen til stedet vi skal til i dag. Vi skal ikke til Strepeis sånn som ruten er beskrevet i guideboken. Vi kal til Rifugio Dahu som ligger i den landsbyen San Bernolfo. Dit er det bare 5 km, ikke 11 sånn som jeg hadde forstått det. Det blir heldigvis ingen sure miner av det. De som vil kan hvile beina når vi kommer frem. De som vil ha litt mer kan gå en ekstratur etter lunsj.

Rundt stien opp til Passo di Laroussa (2471) er det tepper med asalea.

GTA-stien går først over steinene mellom de to vannene nedenfor hytten, Lago inferiore dell’Ischiator. Snart speiler eksotiske Migliorero seg i speilblankt vann bak oss. Etter å ha krysset broen over bekken som fôrer vannene går det i sikksakk opp til skaret Passo di Laroussa. Nederst i det lille dalføret er store områder teppelagt av asalea. Det er nesten så jeg kommer i julestemning. Høyere opp tar steinrøyser over. Stien er god og godt merket hele veien opp til Passo di Laroussa (2471). Fra skaret er det sti videre opp i høyden mot SV, til Monte Laroussa (2905). Nok en gang tar vi hensyn til knær og lår og velger bort en ekstra topptur.

Utsikt mot SØ fra Passo di Laroussa (2471).

Under oss, mot SØ, har vi det frodige dalføret Vallone dei Bagni. Etter en liten pust oppe i skaret legger vi i vei nedover den gode sikksakk-stien, og er snart omgitt av alt mulig av kjente og ukjente blomster. Igjen. Masse blomster. Vi prøver å toppe opplevelsen så godt vi kan: Her må vi bare ta en lang pause i det grønne og blomstrende.

Landsbyen San Bernolfo er en ny, liten perle, med velholdte steinhus og hager. Vi skal bo på Rifugio Dahu (1280) som ligger blant de nederst. Der blir vi mottatt av en hyggelig og ung betjening, med Juri i spissen. Det er i det hele tatt kun hyggelige og herlige folk i treffer. Varianten 'italiener i fjelluft' slår det meste. Etter å ha fått tildelt rom (en sovesal i Fred Flintstone-stil og et dobbeltrom til ‘Bergführer Bjørn med frue’) rigger vi oss til på uterestauranten de har. Og bestiller lunsj. Herlig lunsj, med godt brød og masse lokale småretter. Og litt godt og kaldt og skummende i glasset.

Lunsjen på Rifugio Dahu (1280).

Klokken 14:00 er noen i gjengen klare for en ekstratur, opp til vannet Lago di San Bernolfo sør for hoveddalen. Andre legger i vei litt nedover dalen til en badekulp i elven Torrente Corborant.

Turen opp til Lago di San Bernolfo tar ca 1,5 time og går på grusvei, så joggesko er midt i blinken. Nesten hele veien går vi i skog, opp til i skaret Collette del Laus (1927). Her slår på nytt mektig og vakker natur mot oss. Litt under oss har vi det klare vannet i Lago di San Bernolfo, med en gresskledd badestrand på sørsiden. Dalføret videre innover er knallgrønt. Bak i horisonten peker spisse tinder til værs.

Lago di San Bernolfo (1913).

Jeg klyper meg selv i armen. Selv om det er mye å utsette på temperaturen i vannet bare må noen av oss ha et bad i Lago di San Bernolfo (1913). På vei tilbake, nedover grusveien, stopper vi på fjellhytten Rifugio Laus (1910). Der unner vi oss et glass med spritz før vi rusler ned og ‘hjem’ til Rifugio Dahu – og resten av gjengen. Klokken er 17:30.

Klokken 19:00 er det middag, som vi ønsker å spise på bordene de har ute. De kan lage mat, her også. Og store porsjoner. I alle fall for de som bestiller polenta-retten! Til dessert tusler vi litt opp og ned det bratte tråkkene i San Bernolfo, før vi må innse at det ikke blir noe natterangling i dag heller. 22:00 er det god natt.

Rifugio Dahu (1280), San Bernolfo http://rifugiodahu.com

Halvpensjon €55. Kort/kontanter.

Se webkamera. Sjekk været.

Turdag 7 - fredag 7. juli - etappe 51-variant

Rifugio Dahu (1716) - Sant'Anna di Vinadio (2035) ↑1000 ↓600 10 km 4:30 timer
På grusvei første 2,5 km. Siste 2,5 km på gammel militærvei/grusvei

- Åpne kart for etappen
- Åpne høydeprofil for etappen

I restauranten på Rifugio Dahu har Juri og gjengen gjort klar frokosten til oss klokken 07:00. I dag får vi litt frokostblanding og yoghurt, i tillegg til det klassisk italienske. Rydde rom, betale og gjøre seg klar er vi blitt gode til nå. Allerede 08:00 takker vi storfornøyde for oss, og legger i vei nedover grusveien i dalen Vallone dei Bagni. Det går i stor skog ned til Callieri, der stien vi skal følge tar av opp til høyre/østover for så å svinge sørover opp dalen Vallone Tesina. Den klassiske GTA-ruten går i dalføret øst for oss, Vallone d’Insciauda. Guideboken vår anbefaler Tesina-dalen. Vi blir mer og mer fornøyd med at vi følger rådet. Stien oppover dalen er god gjennom den ganske så tette løvskogen. Skog er nok ikke min favoritt, men denne her er noe jeg aldri har opplevd før: Flere steder går vi gjennom stor gullregn-skog, i full blomst. Vi har jo vært forberedt på at vi skulle gå blant storslåtte fjell, men at vegetasjonen skulle være så intens, fargerik og mangfoldig er ofte vel så fascinerende.

Vandring under gullregnen.

Rundt 1900 meter er det slutt på den tette løvskogen. Foran oss åpner et nytt eventyrlandskap seg opp. Dalbunnen er store blomsterkledde enger, med små klynger med lerketrær. I enden av dalen troner (på det jeg har av kart) en navnløs mindre utgave av Matterhorn. Inne på sletten ligger stølen Capanna di Tesina (1947), beskyttet av kampesteinen Roccia Leone. Himmelen er blå. Antrekket er minimalt. Beina er vant til å traske i vei. Det blir neste for sterkt dette her.

Innerst i den grønne dalen er det tid for en pause og litt påfyll. Mens fargeglade sommerfugler lander for å sjekke hvem vi er. Fra rasteplassen vår (ca 2000) svinger stien seg 150 meter opp en brattere kneik mot øst, før terrenget blir flatere rundt polerte bergknatter og litt myr, og forbi et tjern (som ser badevennlig ut). Skaret vi skal over, Passo di Tesina ser vi nå, 250 høydemeter over oss. Stien oppover, som er ‘pyntet’ her og der med asalea og fjellfuru, har god stigning. Her er det bare å legge inn krabbegiret. Bak og under oss blir utsikten større og heftigere hver gang vi tar en pust i bakken.

På vei opp til Passo di Tesina (2400).

Klokken er 12:30 når vi er i Passo di Tesina (2400). Fra skaret går det en imponerende militærvei rett vest, hogget inn i det stupbratte fjellet. Den må vi bare går de første 200 meterne av, før vi tar avstikkeren til toppen rett øst for skaret, Cima Tesina (2460). Rundskuet her oppe er raust. Mot sør ser vi bilveien som går opp mot skaret Colle della Lombarda, og grensefjellryggen mellom Italia og Frankrike der vi skal gå i morgen. Videre sørover: Fjell på fjell. Mot nord: Fjellheimen vi har gått gjennom i syv dager nå.

Fra Passo di Tesina går ruten vår videre nedover en grovt steinsatt militærvei, ned til vannet Lago di Sant’Anna (2170). Her tar vi oss en skikkelig stopp. Klokken er 14:00. Vi har nistemat i sekkene. Vi er sultne. Og vi vil bade!

På militærveien ved Lago di Sant’Anna (2170).

Fra Lago di Sant’Anna (2170) følger vi den røffe militærveien en kort bit, så tar en ordentlig grusvei over. De fleste i gjengen følger den svingete veien helt ned til stedet vi skal bo i dag, klosteret og det hellige stedet Sant’Anna di Vinadio (2035). To av oss prøver å finne snarveien som kartet sier skal ned en sti til klosteret. Ikke helt greit å skjønner hvor den går et lite stykke nede i buskaset.

Helligdommen/valfartsstedet Santuario Sant’Anna di Vinadio med tilhørende bygg er et digert kompleks. I kirkerommet i helligdommen henger bilder og tegninger, fra gulv til tak, fra folk som har overlevd ulykker. Først og fremst på veien. Rundt kirke og nonner er det forskjellige overnattingssteder, restaurant med uteservering og bar, suvenir-sjappe og P-plasser. Her er vi absolutt ikke alene. Vi fjellnissene er nok i mindretall. De fleste er på utflukt med bil eller motorsykkel. Vår tyske turvenn Harald er også på plass. Vi finner oss et stort bord på uteserveringen, og Harald spanderer øl på hele gjengen.

Vår tyske turvenn Harald river i øl til gjengen.

På tide å sjekke inn. Rommene vi skal bo på er i det store og velholdte bygget rett ovenfor P-plassen. Flotte rom med dyner, håndklær og eget bad. Middagen serveres kl 20:00, så vi har god tid til å se oss litt om. Og unne oss noen glass med Aperol spritz. 

Middagen i den digre spisesalen der vi bor serveres av unge, frivillige klosterhjelpere i kelneruniform. Vinen av beste sort (Langhe Nebbiolo d’Alba, hvis jeg husker riktig). Mette og førnøyde etter mat, vin, storslått natur, fjelluft og dagens trasking blir det tidlig køying i dag også. Klokken er tross alt 22:00…

Santuario Sant'Anna di Vinadio (2035) https://www.santannadivinadio.it/
Halvpensjon: Dobbeltrom €60, tremannsrom €58. Kort/ kontanter.
Overnatting i bygget oppe, bak til høyre.

Turdag 8 - lørdag 8. juli - etappe 52, med vri
Sant'Anna di Vinadio (2035) – Le Vieux Chalet, Isola 2000 (2080) ↑410 ↓350 9 km 4:00 timer
På gammel militærvei/-sti første 6 km. Asfalttrasking siste 3 km

- Åpne kart for etappen
- Åpne høydeprofil for etappen

Vi våkner klokken 07:00 til tåke, men det er ingen grunn til panikk. Tåkelaget virker tynt, vi skimter litt himmel i blå hull der oppe. Frokosten i den store spisesalen er av kantinetypen, men med ferdig oppdekket bord og en croissant til hver. Ved et serveringsbord står tre unge jenter i uniform og med alvorlige fjes. De skjenker juice og ser til at vi finner det vi ønsker: yoghurt, søte kjeks og små begrene med syltetøy og honning. Borte i hjørnet er det kø foran kaffemaskinen, selv om det er ganske så glissent med gjester rundt bordene.

Frokostservering på Sant'Anna di Vinadio. 

Etter sekkepakking og utsjekk er vi klare til å legge i vei klokken 09:00. Tåken har ikke tørket helt bort i det vi rusler oppover veien sør for klosteret, opp til den lille marmorstatue på Rocca dell'apparizione, Åpenbaringensklippen. Herfra fortsetter den klassiske GTA-stien, som vi nå er inne på igjen, et lite stykke på gammel militærvei til det fotogene tjernet Lago del Colle di Sant’Anna (2158). Øst for tjernet tar vi inn på militær-stien som går øst for tjernet. Den tar oss i sikksakk opp gjennom det steinete, men ganske så frodige lille dalsøkket. 

Lago del Colle di Sant’Anna (2158).

Langs stien er det bygget massevis av små ‘tempel’ av stein, med figurer eller bilder av både Jesus, Maria og paver. Vi er tydeligvis på hellig grunn. I det vi kommer opp i skaret (ca 2370) NØ for toppen Cima Moravachère tørker solen bort tåken. Foran oss ser vi den grønnkledde fjellryggen og stien vi skal følge videre. Tåken leker fortsatt nede i dalsøkket øst for oss. I det fjerne, mer mot sør, ser vi øvre delen av skianlegget ved Isola 2000.

Stien mot Colle della Lombarda (2350) går på grensen mellom Italia og Frankrike.

Bortover den brede militærstien vi følger på fjellryggen har vi høyre fot i Frankrike og venstre i Italia. Solen har svidd vekk all tåken nå. Rundt oss konkurrerer ulike blomster om oppmerksomheten. Vi prøver så godt vi kan å gi nikke anerkjennende til både de rosa, de blå, de hvite, de gule. Stien blir bred nok til å kjøre på når vi nærmer oss skaret der bilveien krysser fjellryggen.

Blomsterglede.

Klokken er 12:00 i det vi får kontakt med asfalten i Colle della Lombarda (2350). Trafikken er svært så moderat, men det er mange som har stoppet her oppe for å puste inn litt fjelluft. Vi krysser veien og kommer oss inn på sti igjen, et veldig kort stykke. Håpet mitt var å finne sti helt ned til skistedet vi skal til, Isola 2000. Den er merket på Gaia Topo-kartet, men vi finner den ikke. Dermed må vi ta asfalten fatt, kun avbrutt med et par sti-shortcuts, til vi er i det franske (først og fremst) skistedet Isola 2000. 

Plutselig er turen vår over. Litt før klokken viser 13:00 dukker restauranten vi er anbefalt opp: Le Vieux Chalet (2060). Joda, der er godt å få vippet av seg varme, klamme fjellstøvler og finne frem sandaler og en tørr t-skjorte. Samtidig sniker et velkjent vemod seg inn i bringen. Vi er fremme. Åtte dager i fjellet er historie, over, slutt. Åtte dager med kjæresten min pluss syv gamle venner.

På vei ned til franske Isola 2000 går vi mest på asfalt.

Alt er heldigvis ikke helt slutt. Nå skal vi først spise den gode lunsjen sammen. Le Vieux Chalet kan sine saker. Både den snedige varianten rösti-burger og pizzaen er knallgode. Øl og vin har de også. Som avslutning skal vi dessuten være sammen i Nice i 2-3 dager. Livet smiler fortsatt intenst og godt.

Le Vieux Chalet, Isola 2000

Kl 13:30 kommer taxiene som skal kjøre oss de knappe 9 milene til Nice, en tur som tar ca 1,5 time. En maxitaxi som tar 9 passasjerer klarte aldri jeg å oppdrive. Løsningen måtte derfor bli to biler (200 euro per bil/åtteseter). Kontakt til selskapet: riviera.mercantour.travel@gmail.com. Jeg får gleden av å sitte fremme med sjefen sjøl, Michel Laval, som er en sindig sjåfør. Den hyggelige mannen er usedvanlig hjelpsom og forståelsesfull når jeg humper i vei på min dårlige fransk-engelsk. Min teori om at franskmenn er pirkete med folk som prøver å snakke språket deres får seg en hyggelig knekk. 

Nice tar imot oss med 32°C i skyggen. Her skal vi fortsette med strandliv og byliv, mens denne turrapporten stopper her.

Tusen takk for utrolig flotte dager på tur sammen. Fire damer. Fem herrer. Åtte dager. Åtte overnattingssteder. Ikke så mye som en fingernegl har vi skadet. Ikke en regndråpe har vi hatt. Ikke har det vært for varmt. Ikke har det vært for kaldt. Hele veien har vi møtt folk som vil oss vel. Alt har gått hei dundrende bra. Hurra for det – og hurra for oss!

Nice