1989 Tyrkia med sykkel

Turduoen: Eli og Bjørn
Tid: Tre uker i månedsskiftet oktober-november 1989

Bilder fra turen/Tour photos: Klikk HER. 

Før sykkelturen Eli og jeg hadde går helt i glemmeboken skriver jeg ned litt av det jeg husker. Heldigvis tok jeg en del bilder. De var gode å ha for å friske opp minnene.

På vei til Afyon/Afyonkarahisar. Turisten & gjeteren. 

Fra Oslo flyr vi til Istanbul, med syklene pakket i pappesker. Veien fra flyplassen til byen er ingen hyggelig opplevelse. Det begynner å bli mørkt. Det er store dammer etter et regnvær. Trafikken er tett, men heldigvis bare mot oss: Det er tydeligvis bare lov å bruke veien ut av byen i ettermiddagsrushet.

I Istanbul tar vi inn på et skikkelig usselt pensjonat i gamlebyen. Ikke lett å orientere seg i stor by i et ukjent land for oss ferskingene. Pensjonatet ligger litt vest for den store Hagia Sofia moskéen. Vi prøver å bruke syklene for å se oss om i byen. Det går rett og slett ikke. Gatene er for trange og trafikken for tett. I løpet av de to-tre dagene vi er i byen ser vi ingen som sykler, bortsett fra en pjokk i en bakgård. Istanbul er eksotisk og annerledes så det holder. Grand Bazaar, Kapalıçarşı på tyrkisk, får vi aldri nok av. De overbygde markedet er blant de eldste og største i verden: 60 gater og mer enn 4000 butikker. Fiskerne som selger makrell nede ved Galata-broen. Det store vannmagasinet under byen, Basilikacisternen, med gamle tempelsøyler som holder takhvelvet.

Istanbul.

Vi har kjøpt lugar-billetter til båten som går fra Istanbul til Izmir. Båt går fra Istanbul på ettermiddag, ut Bosporosstredet. Vi setter oss på øvre akterdekk, mens solen går ned i Marmarahavet. Båtruten finnes ikke i dag (2024). 

Fra Izmir sykler vi sørover mot Selçuk. Underveis, nær Torbalı, blir plukket opp av en lastebil. De skjønner ikke at vi sykler. Vi må heller sitte bakpå lasteplanet og bli med til Selçuk. Fra Selçuk setter vi kursen mot Kuşadası ute ved kysten. Underveis tar vi en avstikker til Efesos for å se det store amfiteateret. I oldtiden var Efesos en viktig havneby med omkring 250 000 innbyggere. På 500-tallet ble havnen ødelagt av slam fra elven, og byen mistet sin betydningen.

I 

Lastebilsjåføren som ga oss skyss til Selçuk spanderer te.

Utenfor Kuşadası er det flotte strender. Vannet er varmt, også i oktober. Etter en natt i Kuşadası sykler vi til byen Söke. Et stykke sørvest for byen går veien i bro over elven Büyük Menderes, som en gang i tiden svingte seg fritt nedover den store elvesletten. Det historiske navnet på elven var Meander. Dette har gitt betegnelsen på elver som går i svinger nedover elvesletter: Meandrerende elver. I dag er det ikke lett å få øye på de gamle svingene i Büyük Menderes. Elveløpet er rettet ut med kanaler for å lage dyrkbar mark. På den store elvesletten er bomullsinnhøstingen i full gang. 

Mellom Söke og Didim. Bomull på vei hjem.

I landsbyen Akköy blir vi invitert bak disken i den lille butikken vi er innom. Syklister fra nord er tydeligvis eksotisk. Didim er en søvnig liten by, med flott sandstrand. Pensjonatet vi tar inn på er av den helt enkle sorten, med flotte tempelruiner rett utenfor vinduet. Varmtvannet i dusjen er vedfyrt, og kommer kokende ut én dyse. Kaldtvannet kommer fra en egen dyse, montert tett inntil. 

Bak disken i butikk i Akköy.

Fra Didim sykler vi videre til Muğla. For å slippe unna noen høydemetre, og korte inn ruten med 60 km, unner vi oss busstransport fra Muğla til turist- og badebyen Marmaris. Syklene får plass på takgrinden til minibussen. Marmaris er en livlig liten by, med en god del turister. Vi finner oss et hyggelig og bitte lite hotellrom rett ved havnen, og blir boende et par netter. Den ene dagen sykler vi til badebyen Turunç på vestsiden av Marmarisbukten. Hjem igjen tar vi en av de mange motorbåtene som frakter turister. 29. oktober er det fest i Marmaris. Tyrkias nasjonaldag feires med hornmusikk og militærparade, og middag på byen med familien. 

Tyrkias nasjonaldag feires i Marmaris. 

Fra Marmaris tar vi buss til Denizli inne i landet. Like ved byen ligger de kritthvite kalkterrassene Pamukkale. Navnet betyr bomullborg på tyrkisk. Terrassene er dannet av karbonatmineral som er avsatt av det rennende vannet. Like ved kalkterrassene bader i den varme kilden 'Cleopatra Pool', der gamle tempelsøyler ligger strødd ut på bunnen. Pamukkale er på UNESCO-verdensarvliste.

Ved byen Denizli ligger de kritthvite kalkterrassene Pamukkale.

Fra Denizli sykler vi videre innover i landet mot nord. Her er det helt tomt for turister, og null trafikk på veien. Guideboken vi har med oss er til liten hjelp her. Veikartet får holde nå. Neste større by vi har plukket oss ut og styrer mot heter Afyon på kartet vi bruker. På dagens kart heter byen Afyonkarahisar. 60-70 km nord for Denizli stopper en bonde med traktor oss. Mannen, som snakker tysk, skjønner ikke hvorfor vi skal sykle når vi likegodt kan sitte på med han. Etter litt frem og tilbake slenger vi sykler og oss selv på tilhengeren, blant store sekker med bomull. Bonden bor utenfor landsbyen Çal. Der vil han at vi skal overnatte. Og han får det som han vil. Vi blir innlosjert i ‘stabburet’ på gården, fylt av vakre teppe. Etter å ha rigget oss til i stabburet blir vi invitert inn i huset på gården. Eli blir sendt på kjøkkenet sammen med konen. Hun kan bare tyrkisk, så det blir litt svett ove grytene. Han vil veldig gjerne bare snakker med meg. På tysk. Den biffen klarer jeg greit. Vi får omvisning på småbruket. Vi må være med når han skal til byen å besøke broren. Vi blir der to netter. Selv om han vil oss alt vel i verden, og vil at vi blir i flere dager, får det være nok. 

På gården nær landsbyen Çal.

Fra bonden i Çal legger vi igjen i vei mot Afyon/Afyonkarahisar. Store strekk går gjennom stort, åpen landskap. Knapt nok en bil å se. Her går det i traktor, hest og muldyr. Vi slår av en prat med en ung hyrde - kledd i fotsid og tjukk vadmelskappe - som passer på saueflokken. Den flotte kappen holder både varmen og regnvær ute (se bilde helt øverst på siden). Litt sørøst for Afyon går veien gjennom tørt og flott fjellterreng. Her er det seriøst veiarbeid på gang. Vi må av syklene å trille den over grove pukk og forbi bulldosere.

På vei mot Afyon/Afyonkarahisar.

The Biker & the Boys i Akören (tror jeg)

Afyon er skikkelig fascinerende. Om morgenen er 

byen tåkelagt av tjukk brunkull-røyk fra husene i byen. Nettene er kalde her nå i november. I de trange gatene er det som å gå hundre år tilbake i tid. Små håndverksbedrifter på rekke og rad. Av alle slag, med åpne dører ut i gaten. Det hamres og bankes og sys og snekres. Det selges grønnsaker, kjøtt og frukt. Hest eller muldyr med kjerre er vanligste kjøredoning. En ung mann vil vise oss byen sin fra oven. Han tar oss med opp på den staute fjellknausen midt i byen. På toppen er ruinene av den gamle festingen Afyonkarahisar Kalesi.

Afyon/Afyonkarahisar - 1989. 
Dessverre har jeg ikke fått skannet sorthvitt-lysbildene på en god måte...

Fra Afyon forsetter vi nordover mot byen Eskişehir. Det er litt mer trafikk her, men for det meste er det saktegående - og ofte overlessede - lastebiler. Ved Ayazini Kaya blir det stopp og overnatting. Her ligger en huleby hogd inn i fjell. Hulene - både boliger og kirke - stammer fra 300-tallet, om jeg har forstått riktig. Det er ikke tett med overnattingsteder i området, så når kvelden siger på ruller vi like godt ut soveposene på en gresskledd knaus ved hulene. Stemningsfull natt under stjernene, mens 'villhundene' uler der ute i mørket.

Vi overnatter på den gresskledde knausen ved hulebyen ved Ayazini Kaya.

Et stykke videre nordover stopper vi i landsbyen Kümbet. Her får vi omvisning av noen lokale karer i mausoleum/gravkammer byen er kjent for. Mausoleet - som er bygd om et lite tårn - er fra det anatoliske Seljuk-dynastiet. 

Det er et stort og ganske øde landskap vi sykler gjennom. Jeg har skaffet meg en lang kjepp som ligger lett tilgjengelig under en pakk-stropp på bagasjebrettet. Når mørket siger på opplever vi flere ganger at store, halvvilde hunder kommer byksende mot oss og etter oss. Noen raske sveip med kjeppen, mens vi trør på det vi kan, holder de gufne hundene unna.

Veien mellom Kümbet og Seyitgazi.

I den lille og søvnige byen Seyitgazi er det vanskelig å finne sted å overnatte, men vi finner til slutt et rom til leie over den lokale kafeen. Før vi sykler videre neste dag besøker vi byens stolthet, den store moskéen på en høyde over byen - Seyitgazi Türbesi.

Sykkelturen vår slutter i byen Eskişehir, vi må begynne å tenke på hjemreisen nå. Fra Eskişehir tar vi derfor ekspressbussen til Bursa. Her får vi med oss både krydderduftende salgsboder, gode döner kebab og et besøk i Yeşil Cami - Den grønne moskéen. Fra Bursa er det en ny ekspressbuss til Istanbul. Vi finner oss et bedre sted å bo denne gangen. Etter et par dager til fots på kryss og tvers i den fascinerende byen tar vi syklene på bussen ut til flyplassen. Litt har vi tross alt lært oss etter tre uker i landet.   

Guttene i Seyitgazi