Turgjengen: Cecilie Schjerven, Tore Hagen, Helge Smebye, Bjørn Lytskjold
Tidspunkt: 10.-16. mars 2024
Foto fra turene vi gikk finner du HER
Kart over turene har du HER
Fra toppen Kal (2001) ser vi utover det snedige landskapet ved hyttene Bogatin og Komna. Foto: Helge Smebye. |
De tre neste dagene bodde i skistedet Kranjska Gora og dro på dagsturer derfra. Uten leiebil hadde det vært kronglete å få til.
Det var ikke den store vinteren som møtte oss. Både februar og starten av mars 2024 hadde vært mildt og vått. Det hadde regnet og regnet og regnet helt opp til 1400-1500 meter. Regnet gjorde det også søndagen vi dro til fjells. Det er lenge siden jeg har vært så klissblaut og kald som da vi kom frem til Bogatin-hytten (1513). Heldigvis var værgudene på godsiden resten av turen.
Reisen til Slovenia
Cecilie kommer til Ljubljana torsdag 7. mars, med toget fra heimen sin i Frankfurt. Storstreik i Tyskland gjør at hun må komme seg ut av landet før det stenger helt ned. 8. mars kommer Tore og jeg med Lufthansa fra OSL via Zürich til Ljubljana. Heldigvis står Swissair for transporten, eller hadde vi fått den tysk storstreiken rett i fanget. Når kommer Helge lørdag 9. mars er turkvartetten komplett. Han har ordnet med leiebil. Før vi rusler bort til middag i gamlebyen står den trygt parkert på stedet vi bor - Hotel City. Takket være tips fra venner har jeg bestilt bord på restauranten Julija. Det er helt klart et skikkelig godt og velsmakende tips.
Turdag 1 - søndag 10. mars
Det pissregner utenfor vinduene på Hotel City i Ljubljana. Værmelding Yr har for Savica, stedet vi skal begynne turen vår, er også våt om mistrøstig. Men, til fjells vil vi. Vi har forberedte oss på regnvær. Alt i sekken er pakket vanntett, vi har med regntrekk til sekken - og gorex av beste stort.
Avstandene i Slovenia er korte. Kjøreturen fra hovedstaden - via innsjøene Bled og Bohinj - tar under 1,5 time til Savica. Over Savica (650) ruver stupbratte fjellsider. For å komme oss til fjells skal følge den militærvei fra 1. verdenskrig som går i sikksakk 900 høydemeter opp gjennom skogen.
I Savica er det gratis p-plass og en (stengt) restaurant med et halvtak der vi får gjort oss klare for tur i regnværet. Vi blir enige om å legge 'fjelljoggeskoene' i bilen. De hadde blitt gjennomvåte ganske fort. Vi går i randostøvlene. På sti-skiltet står at at turen opp til Bogatin-hytten tar 2:45. Jeg antar at det er med halvlett sekk, lette turstøvler og i greit vær. Vi er relativt godt pakket. Skiene strutter på sekken. Randosko på beina og regntøy fra topp til tå.
Klokken er 13:00 når vi legger i vei. Jeg er optimistisk, tross regnværet. Jeg skal holde meg tørr. Jeg har jo en ganske så ny goretex utrustning fra Norrøna. Halvannen time eller to seinere er jeg bare skuffet. Og iskald. Kliss våt, til margen. Det eneste som er tørt er føttene. Dynafit-støvlene mine, jeg digger dere! Klokken er 16:00 når vi surkler oss inn døren på Bogatin-hytten, Koča pod Bogatinom (1513).
På hytten er det bare oss. Alle har avbestilt forteller hyttesjef Branko. Denne helgen også. Det passer egentlig veldig godt for oss. Snart ligger undertøy, bukser, jakker, strømper, luer, hansker, mobil, kamera og eurosedler til tørk på den digre magasinovnen og rundt omkring i hele spiserommet. Er det egentlig håp for dunjakken min? Den ser mest ut som en smeltet gummiklump.
Bogatin-hytten er varm og romslig. Snart kommer hyttevert Heida med suppe, middag og rødvin. Livet smiler igjen til turkvartetten.
Vi får plass på et stort soverom, med gode madrasser og ulltepper. God natt, sLOVEnia!
I spiserommet serverer Branko kaffe, doble speilegg, brød, ost og skinke klokken åtte. På trammen ute serverer han kjøttrester til den velfødde 'husreven'. Ute har regnet gitt seg. Nå er det grått og vindstille. Skredvarselet sier faregrad 4 over 1800 meter, men her på 1500 meter er det pansersnø, tross to-tre plussgrader. Fordi terrenget er nytt for oss og gråværet gir tett på whiteout-forhold bestemmer vi oss for en enkel tur rundt fjellet Srednji vrh (1874). Klokken ti siger vi opp bakkene nord for hytten, til det lille skaret Turška vratca (1608). Denne type bakker har vi gått før, men så: Nord for skaret går vi inn i et vinterlandskap ingen av oss fire har sett maken til. Her er det tett i tett med hauger og groper og humper og hull, store og små, slake og bratte. Toppet med de dønn flate lysforholdene er det utrolig vanskelig å skjønne hvor vi bør legge ruten, hvor det er mulig å gå. Hvilke groper vi absolutt ikke ønsker å havne nedi. Hvilke hauger vi ikke bør rote oss opp på. Vi er midt naturens egen og enorme kuleløype. Eller som de sier på svensk: Puckelpist. At snøen er som betong gjør det ekstra vanskelig å klore seg avgårde. Det heftige regnværet de siste dagene har også satt spor i snøen: Betongsnøkulene har tett i tett med mindre dreneringsrenner vi må humpe over.
Kuleløype/puckelpist satt med betongsnø og krydret med dreneringsrenner. Bildet er tatt på turdag 3, da sikten var god. Foto: Helge Smebye. |