2024 Slovenia - og litt Italia

Turkvartetten: Cecilie Schjerven, Tore Hagen, Helge Smebye, Bjørn Lytskjold
Tidspunkt: 10.-16. mars 2024

Turbilder/tour photos - klikk HER
Kart/map over turene har du HER 

Slovenia: Fra toppen Kal (2001) ser vi utover det snedige landskapet ved hyttene Bogatin og Komna. Foto: Helge Smebye.

INTRO

I år prøver vi noen alpefjell som er ukjente for oss: De juliske Alpene i Slovenia. Julijske Alpe som de kaller det. Fjellene kunne vi ingenting om, men vi visste at det ikke var mulig å få til en 4-5 dagers hytte-til-hyttetur, uten å måtte bære med sovepose og mat. De slovenske fjellene er pepret med hytter - slovenerne er minst like turglade som oss her nord - men ganske få hytter er oppe om vinteren. Terrenget er rett og slett for bratt. Dermed måtte det bli dagsturer denne gangen.

Det var ikke den store vinteren som møtte oss. Både februar og starten av mars 2024 hadde vært mildt og vått. Det hadde regnet og regnet og regnet helt opp til 1400-1500 meter. Regnet gjorde det også søndagen vi dro til fjells. Det er lenge siden jeg har vært så klissblaut og kald som da vi kom frem til Bogatin-hytten (1513). Heldigvis var værgudene på godsiden resten av turen.

De tre første nettene bodde vi på to betjente fjellhytter som ligger rett ved siden av hverandre: Komnahytten (Dom na Komni) og Bogatin-hytten (Koča pod Bogatinom). Perfekte for massevis av dagsturer. Jeg har aldri før vært i et så variert dagturterreng.

De tre neste dagene bodde i skistedet Kranjska Gora og dro på dagsturer derfra. Uten leiebil hadde det vært kronglete å få til.

Slovenia 

Slovenia er en perle av et land. Her er det massevis fjell, en liten kyststripe mot Adriaterhavet, trivelige tettesteder - fra hovedstaden Ljubljana til små, gamle landsbyer (med vakre Ptuj som den eldste), hyggelige folk (som kan engelsk og digger friluftsliv både sommer og vinter) og god mat. I Slovenia er ting på stell. Prisnivået er middels. Landet har ca 2 mill innbyggere og er på 20 000 km².

Vi får høre at enhver ordentlige slovener må ha vært på Triglav (2864), den høyeste toppen i landet, minst en gang i livet. Fjellet er ingen skitopp, den gjør seg best om sommeren.

På de to fjellhyttene vi bodde var livet godt å leve. På Komna-hytten var det senger med dyner. Dusj hadde de også. Bogatin-hytten er litt enklere. Gode senger med ulltepper.  Halvpensjon kostet € 50-55. En flaske vin € 20, en halvliter € 5,50.

Reisen til Slovenia

Cecilie kommer til Ljubljana torsdag 7. mars, med toget fra heimen sin i Frankfurt. Storstreik i Tyskland gjør at hun må komme seg ut av landet før det stenger helt ned. 8. mars kommer Tore og jeg med Lufthansa fra OSL via Zürich til Ljubljana. Heldigvis står Swissair for transporten, eller hadde vi fått den tysk storstreiken rett i fanget. Når kommer Helge lørdag 9. mars er turkvartetten komplett. Han har ordnet med leiebil. Før vi rusler bort til middag i gamlebyen står den trygt parkert på stedet vi bor - Hotel City. Takket være tips fra venner har jeg bestilt bord på restauranten Julija. Det er helt klart et skikkelig godt og velsmakende tips.

Turdag 1 - søndag 10. mars

Det pissregner utenfor vinduene på Hotel City i Ljubljana. Værmelding som Yr har for Savica, stedet vi skal begynne turen vår, er også mistrøstig klissvåt. Men, til fjells vil vi. Vi har forberedte oss på regnvær. Alt i sekken er pakket vanntett, vi har med regntrekk til sekken - og gorex av beste stort.

Avstandene i Slovenia er korte. Kjøreturen fra hovedstaden - via innsjøene Bled og Bohinj - tar under 1,5 time til Savica. Over Savica (650) ruver stupbratte fjellsider. For å komme oss til fjells skal følge den militærvei fra 1. verdenskrig som går i sikksakk 900 høydemeter opp gjennom skogen.

I Savica er det gratis p-plass og en (stengt) restaurant med et halvtak der vi får gjort oss klare for tur i regnværet. Vi blir enige om å legge 'fjelljoggeskoene' i bilen. De hadde blitt gjennomvåte ganske fort. Vi går i randostøvlene. På sti-skiltet står at at turen opp til Bogatin-hytten tar 2:45. Jeg antar at det er med halvlett sekk, lette turstøvler og i greit vær. Vi er relativt godt pakket. Skiene strutter på sekken. Randosko på beina og regntøy fra topp til tå.

Klokken er 13:00 når vi legger i vei. Jeg er optimistisk, tross regnværet. Jeg skal holde meg tørr. Jeg har jo en ganske så ny goretex utrustning fra Norrøna. Halvannen time eller to seinere er jeg bare skuffet. Og iskald. Kliss våt, til margen. Det eneste som er tørt er føttene. Dynafit-støvlene mine, jeg digger dere! Klokken er 16:00 når vi surkler oss inn døren på Bogatin-hytten, Koča pod Bogatinom (1513).

På hytten er det bare oss. Alle har avbestilt forteller hyttesjef Branko. Denne helgen også. Det passer egentlig veldig godt for oss. Snart ligger undertøy, bukser, jakker, strømper, luer, hansker, mobil, kamera og eurosedler til tørk på den digre magasinovnen og rundt omkring i hele spiserommet. Er det egentlig håp for dunjakken min? Den ser mest ut som en smeltet  gummiklump, selv om den lå inni en vanntett pakkpose, i en sekk med trekk. 

Bogatin-hytten er varm og romslig. Snart kommer hyttevert Heida med suppe, middag og rødvin. Livet smiler igjen til turkvartetten. Vi får plass på et stort soverom, med gode madrasser og ulltepper. God natt, sLOVEnia!

PS: Fra P-plassen til Komnahytten er det en transporttaubane. Ring Komna (+386 40 620 784) dagen i forveien, dersom du vil ha frakt av sekk og ski. 

Turdag 2 - mandag 11. mars

I spiserommet serverer Branko kaffe, doble speilegg, brød, ost og skinke klokken åtte. På trammen ute serverer han kjøttrester til den velfødde 'husreven'. Ute har regnet gitt seg. Nå er det grått og vindstille. Skredvarselet sier faregrad 4 over 1800 meter, men her på 1500 meter er det pansersnø, tross to-tre plussgrader. Terrenget er nytt for oss og gråværet gjør lyset flatt, så vi bestemmer vi oss for en enkel tur rundt fjellet Srednji vrh (1874). Klokken ti siger vi opp bakkene nord for hytten, til det lille skaret Turška vratca (1608). Denne type bakker har vi gått før, men så: Nord for skaret går vi inn i et vinterlandskap ingen av oss fire har sett maken til. Her er det tett i tett med hauger og groper og humper og hull, store og små, slake og bratte. Toppet med de dønn flate lysforholdene er det utrolig vanskelig å skjønne hvor vi bør legge ruten, hvor det er mulig å gå. Hvilke groper vi absolutt ikke ønsker å havne nedi. Hvilke hauger vi ikke bør rote oss opp på. Vi er midt naturens egen og enorme kuleløype. Eller som de sier på svensk: Puckelpist. At snøen er som betong gjør det ekstra vanskelig å klore seg avgårde. Det heftige regnværet de siste dagene har også satt spor i snøen: Betongsnøkulene har tett i tett med mindre dreneringsrenner fra topp til bunn som vi humper over.

Kuleløype/puckelpist satt med betongsnø og krydret med dreneringsrenner. Bildet er tatt på turdag 3, da sikten var god. Foto: Helge Smebye. 

Vi diskuterer LITT om vi skal prøve å få med oss en topp i dag. Det blir med tanken, godt hjulpet av white out-forholdene og dårlig navigering (min skyld!). I stedet ble det (litt vel) bratt ned skaret rett vest for toppen Srednji vrh, så langs dalen Gracija tilbake til Bogatin-hytten. Ikke helt overraskende kanskje, men Gracija har også mange og bratte hauger, skrenter og groper å by på. Terrenget her oppe er superkrevende å forstå.

På Bogatin-hytten blir det kun et kort stopp for å hente litt utstyr vi lot ligge igjen i morges. De to neste nettene skal vi bo på Komna-hytten. Den ligger bare 1 km unna. På Bogatin-hytten er det liv og røre nå. Et tyvetalls idrettsstudenter med lærerne skal bo her de neste dagene. Vi kommer i prat med den supertrivelige og hjelpsomme instruktøren Matej. Før vi takker for oss har vi fått massevis av tips om skiturer og spisesteder i Slovenia.

På Dom na Komni (1520), der vi er nesten alene, blir vi tatt imot på beste vis av sjefen i huset, Matea. Snart står både øl og snaps på bordet. Her treffer vi også herlige Petra og Bojan. De bor i et av byggene på Bogatin og skal ta imot en større turgjeng som kommer i ettermiddag. Knakende god mat her på Komna. Tore og Cecilie vinner med valget av kålrulletter. Helge og jeg får en hederlig nesteplassering med kjøtt i bønnestuing. 

Turdag 3 - tirsdag 12. mars
Etter en god frokost - speilegg hører med her også - og kartstudier sammen med Metea bestemmer vi oss for fjelltoppen Kal (2001). Toppen ligger ca 5 km NV Komnahytten, og 500 meter høyere. Vi starter opp langs samme ruten som i går: Forbi Bogatin (1513), opp det lille skaret Turška vratca (1608), over puckelpistene i området Dvojček til Poljanica øverst i dalen Pod Lalom. Herfra går ruten opp gjennom den småkuperte dalsiden mot Kal. Like sør for toppen er det en bratt kneik. Gjør seg like bra med skiene på nakken som på beina.
På toppen av Kal (2001) er det plutselig surt og vindfullt. Utsikten over det stor- og småkuperte terrenget sør og under oss fortjener å bli tatt inn i store drag, men vinden gjør at det bare blir en kjapp stopp. Vi røsker av fellene, og vender tuppene mot lavlandet. Nedenfor det bratte henget er det en fryd å kjøre mellom og over alle kulene. Solen gjør at føret er av den skikkelig artige sorten. Nede ved Poljanica er det tid for lunsj - og nål og tråd for å snurpe igjen handsken til Cecilie. Så er vi - etter litt diskusjon - klare for toppen rett sør for oss: Srednji vrh (1874). Nok en gang er det skikkelig vanskelig å finne ut hvor beste ruten går til topps. Terrenget byr stadig på overraskelser. At lyset blir litt flatt oppi bakkene gjør det ikke lettere. Jeg er litt lunken til hele topp-planen, men de tre andre får meg på bedre tanker. Solen titter også frem igjen. Greit å ha når vi 'balanserer' på siste ryggen opp mot toppen.
Fra Srednji vrh (1874) vil vi prøve å finne en grei rute rett østover, mot skaret Turška vratca (= Den tyrkiske porten). Om vi har vært imponerte over kuleterrengen tidligere på turen tar terrenget under oss en suveren førstepris. Makan! Godt vi har Helge med oss, han tar gjerne oppgaven som storfinner ned gjennom kulene. Det koster han et par tryninger - de små mini-dalsøkkene mellom haugene er mer V-formet enn de ser ut til. Hele tiden er det spennende hva som gjemmer seg bak neste knaus. En oppdagelsesferd i eventyrland. Vi fryder oss som små unger der vi snuser oss ganske så knirkefritt og flott ned til 'Den tyrkiske porten'. Her kommer gjennomslagsføret og tar oss. Det er ikke mye eleganse over Gubben Bjørn mens han styrer ned bakken ved Bogatinhytten.

På transportetappen bort til Komna-hytten treffer vi Petra og Bojan. Det sleper utstyr som er kommet med taubanen og som de skal bruke borte på Bogatin. Vel i hus er det tid før øl. God øl. Snart dukker også Petra og Bojan opp. Før vi skiller lag har vi utvekslet både turskrøner, akevitt, reinsdyrpølse, lompe, lokal snaps - og epostadresser.

Når vi er klare for middag har det dukket opp en fransk vennetrio. Der har gått fra skianlegget Vogel, sørøst for hytten. "Very difficult terrain and snow conditions. Very challenging navigation..." De har digre sekker og skal gå en tre-fire dagers tur mot nord. Underveis skal de bo på ubetjente Prehodavci og avslutte i dalen Krma. Derfor må de ha med soveposer og mat.

Turdag 4 - onsdag 12. mars

I dag skal vi ned til bilen i dalen igjen. Klokken 07:00 er det speileggfrokost, og strålende sol inn vinduene. For å spare knær og lår bestiller vi taubanetransport til ski og sekker. Alt må være på plass 07:45. Takk for oss Dom na Komna. Takk for oss Matea. Jeg lover å anbefale stedet til alle som gidder å høre på meg. Klokken er åtte nå. Ute på tunet ønsker vi de franske, unge herrene god tur. Og legger i vei nedover militærveien i rando-støvlene våre. Bare Tore tripper elegant nedover, han har hatt med seg lette tursko.

Nedover sikksakk svingene - over 40 i tallet - blir det mer og mer vår. Mellom trærne ser vi det store vannet Bohinjsko jezero (526) lang der nede. Langs den gamle veien står store, hvite juleroser og pynter opp. Blåveis er det her også. Greit å få en liten påminning om at det ikke bare er hjemme hos oss de finnes.

Nede ved p-plassen finner vi ski og sekker utenfor taubaneskuret. Klokken 10:30 er vi klare for å være bilturister. Da hører det med en liten stopp ved stranden og gemse-skulpturen nær utløpet til innsjøen. Slovenia er et lite land. Veiene er gode. Vel 7 mil og 1,5 time unna ligger Kranjska Gora, byen vi skal bo i i tre netter. Kranjska Gora er populært skisted i Slovenia, når det er snø. Nå er byen steindød og stille. Vinteren har vært elendig. Det er så vidt de har fått kjørt skiheisene sine tre ganger i vinter, får vi høre. Vi må bare glemme å komme oss på skitur i nærområdet. Det er ikke snø.

Vi bor i gjestehuset Gostilna Pri Martinu. Flotte, store rom i andre etasje. Tradisjonell restaurant og bar i første etasje. Av Matej på Bogatin har vi fått anbefalt noen steder å spise. Vi går for pizzalunsj på Pizzeria Klotnik, før vi prøver oss på litt shopping. De helt store funnene uteblir, men ender opp med å bestille time i saunaen på Hotel Ramada. Litt bil-sightseeing legger vi inn: Rett rundt svingen ligger det digre hoppanlegget Planica.

Etter sauna er det middag på Gostilna Pri Martinu. Tradisjonell og traust mat. Og god vin.

Turdag 5 - torsdag 13. mars

Selv om det ikke er snø rundt Kranjska Gora er humøret godt rundt frokostbordet på Gostilna Pri Martinu. Vi har bil, og Petra og Bojan har anbefalt oss å kjøre over grensen til Italia, til skistedet Sella Nevea. Det vil vi. Det gjør vi. 40 km og 45 minutter tar det til den store p-plassen i Sella Nevea. Her går det taubane opp til snø og fjell, til restauranten og fjellhytten Rifugio Gilberti (1850). Herfra går det taubane videre opp i fjellet. Løyper og taubaner kommer også opp fra andre siden av fjellet, på slovensk side. Vi er i skianlegget Kanin/Canin.

På terrassen på Gilberti-hytten tar vi en kjapp sjekk av kart og de imponerende (og stupbratte) fjellene rundt oss. Dagen turmål er skaret Sella Ursic. Ruten opp er bratt så det holder, og det er skikkelig varmt. Intens sol på snøtunge, bratte fjellsider er ikke å spøke med, særlig ikke her langt sør i Alpene. Vi er i Sella Ursic (2270) litt før klokken ett. Nå vil vi ned igjen. Veivalget er enkelt: Alt annet enn ruten vi kom opp er for bratt til at det frister. På den store terrassen på Rifugio Gilberti er det smekk fullt nå. Italienerne kan dette med å nyte en skikkelig lunsj. Vi er lærevillige så det holder. Snart har vi Aperol Spritz i glassene og god mat på tallerkenene. Etter lunsj er Tore og Helge lysten på litt mer ski, og går opp i skaret rett vest for hytten, Sella Bila Pec (2005). Cecilie og jeg synes terrasselivet er svært så levelig.

Klokken er 15:00 når gjengen er samlet igjen og klare for hjemreise. Første økt er den lange, lange slalåmløypen - helt ned til p-plassen. Snøen er solmyk. Løypen er nesten tom for folk. Det er bare å kose seg nedover. På vei hjem igjen blir det tid til litt italiensk mat-shopping i Tarvisio. Synd vi ikke har kjølerom på 'hotellet', her er det massevis med snadder. Massevis.

Middag på Hotel Klotnik. Godt og rikelig. Rusle hjem gjennom den stille Kranjska Gora-gågaten.

Turdag 6 - fredag 14. mars

Italia-turen i går har gitt mersmak. Vil ha mer. Vi vil gå på ski fra det lille, gamle pilgrimsstedet på haugen: Monte Santo di Lussari (1789).

Turdag 7 - lørdag 15. mars

Vršič-passet (1610)