søndag 18. april 2010

2009 Atlas - Ski Touring in Morocco


Ski Atlas to Africa
- ski mountaineering the High Atlas Mountains, Morocco -
24 February – 4 March 2009

Mountain Guide:
Bruno Bagnérès (Vancouver, Canada)

Mountain Tourists:
Henry Gibb (Boulder, Colorado, USA), Francis Lamer (Vancouver, Canada),  James Fagedes (Salt Lake City, Utah, USA), Christine Hasegawa (Salt Lake City, Utah, USA), Scott Kellar & Caroline Gutmann (Bend, Oregon, USA), John Evered (Portland, Oregon, USA), Tore Hagen (Oslo, Norway), Bjørn Lytskjold (Oslo, Norway)

Bjørn’s Atlas Photos, please CLICK HERE.

Tuesday 24 February 2009
Minarets may be useful for non-Muslims as well. - Allah akbar, Allah akbar, Good is great. The monotone mullah voice is our alarm echoing through the pit dark hotel room. An ordinary morning in for the Marrakech masses, an exotic, exiting morning for us: This is our Day Different, meant for our African Snow Hunt. We have seen hazy silhouettes to the east. Is it the Atlas? Are they real? Will there be snow enough for nine days skiing? The mullah outside is quiet now, we are up and busy.
Hotel Foucauld has seen its best days, both rooms and service, but the dining room for sure has a كتاب ألف ليلة وليلة – One Thousand and One Nights – touch. The decorated tile walls, Arabic arcs and ceiling details match a mosque, while strict monsieur patron and his crew serve fresh croissants, baguettes and plenty of strong coffee. I know it will be a long day this one, but no danger for an empty stomach start at this place. Transportation is also taken care of. Outside Ahmed Aït Hammou, our local tour organizer, has lined up a mini bus and his car for us, the 10 happy travellers. At about 06:15 we are all ready, with brushed teeth and fresh hiking gear. Our backpack, boot and ski pile blocks the sidewalk, but no worries, the street life is still in a dark and quiet morning mood. Time to load the cars! Skis and plastic boots don’t fit in here downtown Marrakech anyhow. Better hit the road now, find the snow and ice and mountains…
The locals are late raisers, so traffic out of town is slow and lazy. After some junctions and corners our white main vessel steers steady on a SSE course towards a hazy, rocky horizon… Open Atlas, open up! For some kilometres the land and road is flat as flying carpet, then a slow and magic climb starts into a mountainous country. Spring colours in February and blue sky. Ahead we see them clearly now: Snow covered jagged peaks. The mountains get closer, the road gets narrower. One and a half hour’s drive, a sharp right turn and we get rid of the asphalt.
The dirt road zigzags steep up, narrower around every new bend. Soon it will simply vanish. A very good development, for us. Our ride stops a few hundred meters from Matate (1800m), a village sitting on a high and dry hill slope. From now on we will rely on transportation used since mankind was mankind. Our feet. Being a rather soft bunch of city dwellers we look very much forward to the specially trained feet & backs that are booked to assist us into the mountains: The Berber guys Abdu, Ibrahim, plus two colleagues – and their amazing mules. Amazingly strong these animals, both body and mind. I try actively to get in contact with the one carrying my stuff, but this is no playful poodle. It acts as being out here totally alone, steady as the surrounding rocks. - Carry 90 kg, says Ibrahim and climb on to the mule back. Man + 90 kg looks more like what they handle. The mules will carry our food and ski gear to the snowline. From there the Berber men will transport the food, while we will be helpful with the ski stuff…
The trail we follow is excellent, built to handle centuries of man and mule traffic. We cross some patches of snow hiding below some juniper trees, but the terrain is dry and stony. Soon we strip down to our lightest clothes. This is like a Norwegian summer, if you forget the surroundings, they are very, very far from what Scandinavia may offer, both landscape and buildings. The village houses we pass are all built the same way, taking colour from the landscape. The square, flat roofed houses are mud washed, dug into the slops or built on top of rock walls. The villages sit on ridges or rock outcrops. I guess it is to avoid landslides and floods and not occupying what may be used for grassland and field patches. These are very, very basic villages. No sound of music heard, no machines spotted. Only strong bodies keep the business going here. This no place to live for soft guys as us. We buy a Coke and crackers at tiny, rough shop and head on like real tourists…
Below a snow covered slope the mules are parked, grassing hay from self carried sacks. Behind them we hear laughter and talk: Abdu and his crew have prepared lunch for us; tea, chicken, salad and bread! A true Atlas oasis. For dessert we unload skis, strap on the skins and squeeze into our big boots and go for the white stuff. Snow of Africa, here we come! And it works; the poles sink deep in, wet snow makes the skis heavy – I’m the luckiest man on the planet, happy to have a simple way to define joy.
Skis have to come on and off a bit the first half an hour, but beyond summer farm Azib Tamsoult (2250m) the real winter starts. Now we head for a narrow canyon and our first cabin, Lepiney, or Refuge de la Tazarhart. The canyon is not very inviting, it looks closed and refusing. Without any real reluctance though, we are accepted. Hesitatingly it prepares a narrow ramp on the side wall where we may skin up, next to frozen Cascades d’Ihoulidene. We smile, breathe heavily and carefully continue our slow climb. Excepted we are. The Atlas opens up, dressed in snow white and rocky black. A huge and fascinating landscape, both familiar and different in a stunning mix. Skiing the Atlas is a very good idea.
From Azib Tamsoult to Lepiney the map says 2-3 km. The map is flat as a pancake, the real stuff is not, in addition the snow is wet and we have to break the track. When we finally reach the Lepiney Cabin (3000m) we don’t have much more to give. Not before the young hut warden serves us numerous shots of hot, sweet, sweet tea. Dinner will for sure be late today; our Berber Boys have a nightmare walk down there, heavy food loaded packs, no skis and soft snow is a terrible mix. Luckily we have brought some stuff as well: Aquavit, smokes salmon and crisp bread, a real treat and blessing to soar and hungry bodies. And by far the best extra load to fit in a backpack.
Tiny Lepiney Cabin is a rough stone house sitting on a small ridge. February indoor temperature is similar to outdoor. The main room has one big table, two benches, a broken wood stove, a working gas stove, 6 mattresses on a shelf over the table and 14 on the attic. Skis are parked in the small entry.
The night is coming now, but still no Berbers. Bruno collects some head lamps, then the warden heads out to meet the guys. Half an hour later they arrive totally flat, with soaking wet feet. Dry tourist shoes and woollen socks change hands, eh... feet, the Berbers’ personal equipment is close to zero. Soon dinner is boiling. If Abdu and his fellows had not insisted on lightening the wood stove we would have enjoyed it with cold feet only, now we enjoy it with cold feet and smoke running eyes...

Wednesday 25 February 2009
Bruno is French. French guide means French reveille time. At six o’clock alarms buzz inside our giant-butterfly-cocoon-like-sleeping-bags. I definitely don’t feel light any butterfly - the long lasting yesterday and smoky evening has done something to my body. But, I like our cocoon look. This must be Africa. This must be the undiscovered Giant Atlas Butterflies.
- Oh baby, it’s cold outside. That’s how the song goes. Up here at Lepiney Cabin – or Refuge de la Tazarhart – it is even colder inside. Freezing cold. We line up shoulder to shoulder around the steel coated table and keep warm thanks to down jackets and deep tea & coffee dives.
Bruno’s plan for the day is to climb Tazarhart, a majestic flat topped mountain to the south. The mild yesterday and cold night have made the snow hard as concrete around the cabin. The ‘mandatory’ ski crampons prove to be as important luggage as the aquavit. Slowly and steady we move up the sunny east facing slope, towards a nice big open pass. This suits me very fine, I was never a climber. This one is not too steep and the views are big and open under the Berber blue sky. Despite being an ex-topographer and map maker I have not paid much attention to details on the map we use. Maybe it would not have helped a lot anyhow, looking at it now I realize it has few such. Few details. In this context details mean narrow, steep couloirs. The mountains around here are full of such. And here comes our first one! Bruno has for sure prepared more then well back home studying photos in his French Atlas Ski Guide. After countless days on city asphalt the couloir seems to be way too steep. My fixed point now is Bruno the Guide, who crawls into this rocky, hanging half pipe while chatting and smiling like sitting at his local café in Grenoble. Can’t say my shoulders are back in normal position, but for sure they come some lower. Bruno’s smiling medicine helps, I feel close to comfortable. The good snow makes it easy to find steps, at least for us coming behind Bruno. This guy is worth every dirham. - Better continue with skis on the back from here, smiles Bruno. I am working my way up below Bruno as skier - correction: climber - number two. Below I can only tell the rest from each other by the colour of their hats. Step by step, a bit to the left, a bit to the right, and up, up, up – and we make it. Just like that. The huge flat mountain top feels like a slightly tilting dance floor, much more like the well (too) rounded mountains so typical for where I ski most: South East Norway. Our dance is breathtaking – not for any audience for sure – but for us. The air is thin up here close to 4000 m. We move slow as astronauts towards our flat twin top destination: Tazarhart, 3980 meter.
- A big step for me, a small step for mankind. We agree that 3980 m may as well mean 4000 m. Ten Big Smiles, and even bigger views. The best African Panorama we ever had. Which does not say a lot; none of us has seen much of Africa before. To the west the huge hazy plains around Marrakech disappears towards the Atlantic Ocean. To the south the Atlas Range tops the view, peak following peak. Like an unfolded map. Towards east reign the highest Atlas peaks. The Atlas spine, to stick to the library phrases? This is a good place to be an Atlas bookworm… Fat canned Safi sardines, creamy cheese, Mortadella halal sausage, bread, juicy oranges and mixed nuts make a good lunch up there. Fingers get both oily, stick and icy. Pure luxury to be this far away from behave-well-restaurants for a boy like me.
Bruno has a natural and steep suggestion for how to get down from Tazarhart. Caroline and I are not that convinced. This couloir looks far too steep and very narrow. In addition it is spiced up by a small & icy rock down there. Strange enough our track up suddenly seems like a pleasant alternative. The rest of the group are very positive to Bruno’s choice, and without really knowing how both Caroline and I are already on our way down the new couloir. Bruno has suddenly a rope handy and secured for the rocky part, so the pulse slows down towards normal. This is fine, this is good, this is safe, this is the best way after all. Coming a bit lower the couloir widens out. The snow is perfect. Smile and laughter echo as we, the New Tazarhart Barbarians, tag the fresh powder with the finest lines. OK, not me. My telemark technique was never extraordinary brave or good. Like so many times before I ski down my way. Not graceful, but still smiling. Safely at the bottom the snow and slope call for one more try. We leave our packs, put the skins on and do some extra laps.
Lower down the valley bottom is at first wide and gentle, surrounded by high and wild 4000 meter peaks; Afella, Clochetons Central, Biiguinnoussene (repeat after me: Biiguinnoussene). According to the map it will be like this all the way down to home sweet cabin. Not so in the real world: A frozen waterfall nearly blocks a narrow and steep passage. But, we are all braver now and motivated for the waiting Berber dinner. No signs of hesitation spotted as we “dive” down. Around the next bend the sharp profile of tiny Refuge de la Tazarhart welcomes us, with Abdu and his guys waiting outside in the sun. Before skis are off they hand over glasses with Berber Whiskey: Hot, sweet mint tea. The men look excellent today, dry and refreshed. We head for a quick siesta before repeating yesterdays starter success, this time salmon, crisp bread and cognac. Works just as fine. Dinner is soon served, then the Berber Bunch starts their wood stove game again: Making a fire (well, mainly smoke) by removing the ‘pothole covers’ on top of the stove lightening the fire there...

Thursday 26 February 2009
The night is filled by tons of strange dreams, and real fear. It is storming severely outside there in the dark night. The thick/sturdy stone walls will stand forever, no worries. My concern is focused on the attic floor we sleep on and the worn roof construction that have started an aggressive bewitched dance in the dark. In addition I feel invisible hands wipe my face like light, cold brushes. The fabulous spring weather from yesterday is definitely chased away, deep into Sahara…This is a real high mountain winter storm, with a lot of temper. Allah is not pleased with my evening prayers. Promise, I’ll start tomorrow…
Of course the cabin handles this night more then well, but we are all more or less awake when the alarm clock symphony indicates a new day. Our rough and simple sleeping room looks like a snow cave. The roof handled the storm, but it is not snow proof. The cold ghost hands at night were snowdrift dancing over us. Scot’s snow dump is the deepest, a perfect setting for good powder snow ski dreams. Time to shovel away the ghosts now - and pack. Downstairs Abdu and his crew already have the breakfast on the table.
Do you like the idea of visiting Africa, but dislike sneering lions, aggressive rhinoceros, poisonous snakes or malaria mosquito? Then this is your Africa! The world outside is good, old fashion winter! White, snowy and windy. If you thought there were no more white spots left to discover on the map, try again. Here it is, the perfect Atlas whiteout. Bruno’s ski plan aiming for the cols and peaks has sailed away. The only choices now are either to stay or ski back down. Since we like to be on the move and see more of exotic Morocco, we decide to ski down. In addition we are soon out of food. The Berber Guys put on our crampons. We stick to skis and goggles. Bruno noses out our old frozen ski track, I set the GPS on back track. Headwind and sticky snowflakes create a perfect white out as we slide down, slow and safe. At least lion safe.
Snow conditions are good down to the ‘summer farm’ Azib Tamsoult at 2250m. As we come lower the clouds lift and the wind calms down. From now on it is a nice mix of trail walk and skiing between sturdy juniper trees, each has its own personality, sculptured by strong winds and burning sun. Our goal for the day is local tour operator Ahmed’s place above Imlil. At the pass named Tizi Mzik (2489 m) we are welcomed by our Mule Men. Enthusiastic Ibrahim is laughing and jumping, happy to see that we have escaped the snow storm. Lunch time. Bread, sardines, cheese and juicy, juicy oranges. A Berber family is heading through the pass and stop for a chat with our guys. We share some fruit and biscuits. The mother smiles and opens up here scarf: Inside is her tiny, little baby, not more then a couple of months old. They continue towards Imlil in soft and low rubber shoes. – Jalla, jalla! Go, let’s go!
The mules are waiting lower down, near Azib Mzikene, ready to load on skis and poles. –Jirra, jirra! Ibrahim learns us, his well used phrase to keep the mules going. The trail zigzag down the valley side, soon we are down through the first village. We have to hold our cameras low, having learned that the Berbers do not like photographers. It is hard for a photo happy bunch like us. The village style and life are full of details that we want to capture on the memory cards, but keep our fancy equipment down and sniff in the setting as good as we can. We are not the first strangers through the narrow walks. – Bon bon? Stilo? are standard kid phrases. - Candy? Pen?
Imlil is called “Chamonix of the Atlas Mountains”. Not my first association! Chamonix has to snob down a lot before being worth the comparison. While Chamonix looks like other quick growing European places Imlil is a very basic small Moroccan village. It has a few guest houses and restaurants, but the main impression is rough houses, a twisting & bumpy main street, tiny small shops, a hammam, a school and not much more.
High above Imlil, at Aït Souka, Ahmed’s newly renovated guest house is sitting. Ahmed Aït Hammou, our local tour organizer. His small village still has no road connection, so the mules are ideal transporters to Ahmed’s ‘castle’. We are welcomed with his big smile, open arms, mint tea and biscuits. Immediately we spot that a British group in the sitting room, already are deep into their afternoon conversation, do not drink tea. They drink beer! Real beer! Our hopes evaporate quickly, despite the rather cold showers. Not for sale in this house, not in this village, not in Imlil. The Brits have brought their stuff all the way from Marrakech. But – the dinner is splendid! Thank you Ahmed, for keeping our bodies strong and healthy.

Friday 27 February 2009
The morning greets us with drizzle and low clouds. Very good then to have Never Stopping Mountain Guide Bruno – and to be with such a positive bunch of skiers. Pack and eat and go, be cheerful! Omar, one of Ahmed’s local guides, is ready to take us to the hearth of the High Atlas, to the Neltner Cabin – Refuge de la Toubkal - at 3200 m. Ibrahim and Abdu have loaded the mules with our boots and supplies, and strapped skis on top. They have to follow the road though Imlil, while Omar takes us for a canal trip! Not quite like those in Venezia, but romantic in its own way. We walk through walnut trees forest, huge trees with barren, branches sculptured arms tickling the fog. The canal is part of the irrigation system, stealing river water to keep the nuts grow. The canal is narrow, terrain is steep. Don’t fall in and get wet, don’ fall out and get hurt. The good thing is that the hiking phrase “keep the contour line” is piece of cake; the canal is levelled the natural and best way: The Water Technique Way. Fog and drizzle make the villages we walk through look as rough as it probably is. Grey sky, clay washed houses, muddy road. We are joined by children heading for a new day at school. They send us small smiles & “bon jour” before they speed off with bouncing school packs…
It is a long walk to reach the snow line today, still we are pleased. The fog slowly lifts up and uncover the big, wild valley we walk, skirted by alpine winter peaks. The trail is excellent; this is the main gate for most parties that head for the Atlas summits. A holy boulder - whitewashed and pimped with flags – and we, the mountain minded tourists – make business possible up here at Sidi Chammharouch (2350 m) where the snow landscape begins. Tea houses, and carpets for sale. – Please madam, I get your skis, you get my flying carpet! Like everywhere in Morocco there is always someone very keen to make an offer you can’t let go. We stick to skis, even though this carpet idea... Instead we buy some cups of hot tea. – Berber Whiskey, very good. One more Mister? 5 dirham only. John & Francis go for Berber Blue head-scarves as well, cleverly tied and secured by the seller. Good scarves for sure, but to redo the Berber knot technique will be a real challenge. Francis looks fantastic with his new headgear. When removing his bedew glasses he is the perfect Sean Connery double, in a Lawrence of Arabia setting. After this we name him 006, our classic mountain friend must not be confused with soft 007.
The snowline has not been so far down for 30 years someone claims. The Atlas snow has a touch of Sahara red, the strong winds yesterday have moved tons of dust and snow. Mules don’t function in snow, so manpower Abdu & crew have to take over from Sidi Chammharouch. Skis and skins on for us, while they push their way on foot. Big loads with bread, spread, carrots, potatoes and couscous. There’s no food at the cabin during the winter. No helicopter drops here, neither men nor meals. Luckily it is a well beaten path in the snow, this valley has constant traffic. For us, the ski nerds, it is a nice climb to Refuge de la Toubkal, the Neltner Cabin. The ascent angle is gentle and the headwind keeps the heaviest sweat away.
Refuge de la Toubkal looks like a fortress, square and stony. 3207 m says the blue plate in Arabic figures. Suddenly I realize that my Arabic is not that bad, I know 10 signs! The cabin was build by the French back in the 1950-60s, houses about 80 and is run by Club Alpin Français de Casablanca (www.caf-maroc.com). All rooms are clean and well kept, but also this one is freezing February cold. The guardian – le patron – and his small staff show us our room at 1st floor, and our 6x6 double-decker bunk bed. The cabin keeps mattresses and pillows, we roll out our winter sleeping bags. Downstairs our Berber Boys are ready to serve us tea and Henry Biscuits. While we go for an after tea nap, they start preparing dinner. It is definitely no freeze-dried food in this kitchen, they go for the real stuff. Tonight’s menu is pasta and vegetable sauce. After we head for the packed main room filled up by French, Swiss, British, Italians and us, the Canadian-US-French-Norwegian mix and Moroccans. Time for card play, maps, diary notes – and then tooth brush under the big African sky. Cold, snow-covered Africa. This talk about snakes and hippos must be a long overdue joke...

Saturday 28 February 2009
Our Tiptop Summit Peak Day. Bruno gets us out of bed while most others snore on. Bread & tea are already on the table, cloud cover is on the move and wind speed is close to zero. Jebel Toubkal, Queen of all Atlas Mountains, we want so much to pay you a visit. Will you welcome Christine ‘Powder Princess’ and her friends? We promise to make a decent track and behave when climbing your long flank. We’ll respect your top cornice and steep drops. We’ll focus on simple mountain joy and your wide panoramas.
Our skins are precious today. Let zebras, tigers and leopards keep theirs on, we are more than happy with our sticky factory products. Six pairs of Dynafits, one Fritschi and two Rottefella bindings fix colourful boots to fancy skis. Bruno is already dancing his powerful way up the first slope. We follow slowly, breath deeply, take in the enormous landscape step by step – glace by glace. Toubkal welcomes our steps on her white silk frock. She still keeps her head veiled, but we feel her friendly attitude. – Come, come! Move on. Jalla, jalla. Thousands of mountaineers have climbed here before, but today we are the privileged first time climbers. Snow is the answer, wiping out old track overnight. Virgin powder snow from cabin to top.
The climb is long, close to 1000 m difference in height, but not difficult. The only steep part is a passage up under the top ridge, but the layer of fresh snow makes it OK even here. Jebel Toubkal smiles and removes he veil under a Berber Blue sky. To the south the rugged faces of West Toubkal and the Tifnoute Massif guard our steps, to the east new peaks enter the scene. In the far back we conjure up camel caravans heading into the never ending Sahara… A mirage? That’s OK with us, we are all in the mirage mood now. The pyramid-shaped top cairn is tagged down in all tag-languages. We right our names in the snow and share oranges and biscuits. So pleased and proud to be a part of this new universe. 4167 meters above sea level. Hugs, smiles and photos. Let us admit it: We are a proud bunch. A proud, happy, spoiled and soft bunch who feel that we deserve this. It’s a long way to Tipperary. It is even longer to Vancouver, Salt Lake City, Portland, Boulder and Oslo, but we have made it all the way.
The AT-skiers start their graceful dance down. Tore and I, on our telemarks, do it our own way. The fresh snow gets some marks from stunts and somersaults and one ski pole snaps off, caught between some rocks. Still we keep our promise all the way down the Queen of Atlas and make our snow embroidery as neat as we manage…
Refuge de la Toubkal again. I stay and fix my broken pole, the others have more energy to burn, more lust for ski climbs and powder descents. Some quick snacks and then they head out again for a new trip. All the way up to a 3900 m high col next to Akioud.

Sunday 1 March 2009
To us Bruno means a lot of different things. Like strong skier and early mountain mornings. The clock says some minutes past six, and we are already deep into our Atlas breakfast. The weather is as made for touring. So are we, despite some dead wood in our thighs. After all we have made five long days so far. First wish for today is Ras, a proud peak further south and up our valley, 4083 m high. Above the cabin the snow is a bit crusty, so it is easy to pick our own tracks. Higher up, below the pass named Tizi n’Ouagane (3735 m) we find again the powder snow. Africa has an Arctic touch this morning; crisp, refreshing and guaranteed snake free. The only cobra-like we spot is our ski track zigzagging towards us from behind. Tizi n’Ouagane is made for contemplating – or taking more photos; after all we are only simple minded skiers. Further south the valley below us widens out and presents a hazy, hilly and snow free landscape. No snow: Not on our list this time! Our map isn’t big enough to find out what is what, but names are not that important at moments like this. Ras has plenty of snow, Ras is on our list. However, the short steep couloir showing up now was not on my list. Very good that I booked on to this guided trip. Right now he is guiding very well, Bruno, forcing his way up through deep and steep snow.
Last stretch to the top is smooth and open, with grand views. We are acclimatized now. In short this means that we know that we have to ski slowly. Air is thin, we a bit fatter. Ras – which means avalanche in Norwegian, and therefore is totally irrelevant – is popular this nice day. A crampon duet is already leaving for neighbour peak Timesquida (4089 m), below us another group ski the acclimatized way towards us. Still Ras is a peaceful place under the enormous Morocco sky, perfect for sardines & oranges. Bruno eagerly points out yesterdays Toubkal track and our first peak Tazarhart – and then where he wants us to ski down from here. It all looks steep, at especially the last one. Slowly we all trust and believe that the steep, steep couloir is the perfect choice. I’ve seen and hear about half pipes. The first part of this couloir is narrower then a pipe, more like half a drinking straw. Once more the good snow makes me feel semi-OK. Just forget about the impressing jump turns the AT-equipped do. It is a pleasure to see how the good guys dance down the deep delicious dammed steep snow. My telemarks are made for Telemark, a rolling and gentle terrain back home in Norway. This is not Norway. No way. This is the unfolded Atlas, this couloir must be close to one of the map folds. An old idea pops up in my brain, the forbidden idea: When I get home, what then if I simply changed my telemarks to…
Gathering at the bottom. While those addicted to contemplating (read: enough is enough) pose with noses towards the sun, the eager immediately puts skins on and head for the neighbour col. A Chinese saying goes like this: Kunsten å være lykkelig består i at man gjør sine gleder enkle. Oops, here we go with this Norwegian again, let’s try in proper English: The art to stay happy is to make your pleasures simple. Suits well for us. Snow makes us happy, sun tanning or skinning up again. Sitting here, looking up on our long narrow ravine, then the map, we realize it has no name. It needs a name, and being in Africa it has to be a name related to the continent. The Giraffe Neck! Giraffe Neck it must be, at least in our maps.
Back at Refuge de la Toubkal Abdu & his crew have cooked a huge healthy lunch; rice, potato, green pepper, cucumber, tomato. Well, we wouldn’t mind some lamb or chicken, but we manage to act vegetarians one more meal. After all we will head for Imlil and Ahmed’s house now. The afternoon starts with a long valley surf down to mules and the whitewashes holy stone. Wouldn’t mind to spend some more days up here in this valley, so beautiful and so many possibilities. My long ski surf downwards has a blue undertone, watching how the huge peaks shrink in the rear view mirror. The lower we get the more African the skiing gets, soft snow and red sand effectively keep speed down. We are no good customers down at the teahouse this time. Just below the snow line we spot mules and muleteers waiting, so we keep our pace. Still we manage to be gentlemen and give way to the three city dressed women heading for the holy stone and inconceivable miracles. High heels are fashion in Morocco too, but obviously not the best choice up here today…
We are so happy to see the mules again, however they totally ignore us! Fancy ski gear is packed and strapped on the animals, Ibrahim shouts his jirra, jirra!, while we enjoy the trek in running shoes. Fog is coming in and the landscape gets the harsh and barren look. The four Berber women we meet look like walking bushes, they have collected fire wood high up in the hillsides. They capture the rest of our nuts & energy bars, and let us test their loads. Yes, we are a soft bunch! We would have collapsed one by one following these tuff ladies.
Bruno is the perfect mountain guide, but needs some upgrading of his “lower valley guiding”. In the fog Christine and Jamie are suddenly lost and gone, after all there are at least two roads through the first village. Happy gathering after minutes apart spoiled my chance for the Real Good Atlas Short Story. After all we are a long, long way from home, and don’t forget about the Abominable Atlas Snowman.
Ahmed’s house means warm welcome, showers, Coke & Fanta & then a huge meal. After the orange dessert we relax at the open fireplace, play cards and update diaries. Then to bed after a long, long day. Bruno and I share the “Harem Room”, alone…

Monday 2 March 2009
This is our abnormal day: Late start and no skiing! Our home for the next two nights is Tacheddirt, about 10-12 km east of Imlil. Since cars are out and mules are in, we decide to walk. Besides we never got a real car ride proposal, besides we are simple guys that like simple actions, like walking. While ski gear rattles on mule back, we follow paths and roads towards the Tizi n’Tamatert (2279). Above Imlil we cross trough countless manmade terraces, crucial for vegetable fields and grass land, or keeping soil for apple and walnut trees. The tiny villages are built on rocks above the arable land, farmland is more important than blooming gardens. Higher up the pine and juniper forest takes over. Some Berber women overtake us, they are heading high to collect wood – happy to bring a strong mule to do the tough carry-job. The young and bubbling girl in their team knows that we mean business. For some coins Caroline gets “the real mule experience”, we get some more photos and the girl and her mum a good laugh as well.
In the pass Coke & Fanta is available in a tiny shed. Morocco is a place where little comes for free. Every dirham is earned the hard way. We – the spoiled ones – buy some bottles and continue our adventure into thick fog, along a new road that soon will connect Imlil to Morocco’s only ski resort, Okaïmedene. Machine monsters shovel mud, boulders, soil and snow into the mist.
As we climb the road up towards out destination the fog opens up and gives way for a fantastic mountain panorama. Tacheddirt (2350 m) is rough mountain village sitting at the foot of big, snow covered mountains. Nothing around here looks like anything back home. Rocky paths make the road network. No shops, no post office, no nothing… The only way to get here – until a few years ago – was mule back or by foot. Or you might be born here. A rough & true outpost. We are told that the tiny school house came only 4 years ago. Our mountain residence, Tacheddirt Gîte, is more like a small fortress with decorated ceilings and wood carved casements, shower, modern WC and a huge terrace with gorgeous mountain view…
After a siesta Bruno, Tore and I go for a walk around the village. The fog is coming in again, creating a spooky atmosphere. Up the valley road women and girls herd home sheep and cows. Descending from the foggy heaven a shepherd “slides” down with his goats. On the grassless gravel field next to the houses mules roam around. We are stopped by a local man. – Please, come drink tea in my house. We have no money and we know tea service means money. The neighbour’s goats gather around us when I do my fatal mistake: Try to take a secret photo. Because of the dusk the flash is triggered, because of the flash the man is triggered. – Mister, pay for photo, no photo here. Give me dirham! Thanks Bruno for once more getting me safely back to a mountain cabin.

Tuesday 3 March 2009
Ski day, mountain day, early up day. Light day packs and a strong hope to climb impressing Iguenouane (3877 m). It is still dark when we leave our Tacheddirt Gîte, it is still dusk when we get skins and skis on where the snow world begins. The weather is mediocre, mediocre plus. The wind is weak today, but the clouds are a bit too pushy. Our ski team is bigger today; Taid (related to tour organizer Ahmed,) Mohammed (local hero from Tacheddirt) and his three friends join us. Or more correctly, we join them; this is Mohammed’s backyard. He is an extremely strong skier and knows every snow drift and mountain feature on this mountain. Unfortunately the weather goes to mediocre minus. As all outlines disappear in the haze and fog, Mohammed is our dream boy. – This week I skied Iguenouane three times, he smiles. – Please go, my backpack is very heavy, please feel. What is he carrying? – Coke, many Coke bottles! The climb is the longest we’ve had in the Atlas, roughly 1500 m up. Despite his heavy load Mohammed is always in the front. The wind is catching up, snowflakes come dancing, visibility is close to nothing - still the peak is our destination. Mohammed & friends plus Bruno have fired their turbo engine, and disappear in the white. For some moments the rest of us are confused about both direction and motivation, but after some forth and back we all gather happily, cold and relieved on the whiteout top. The sigh is just unreal: Mohammed has dug out a Snow Bar and lined up 12 bottles of Coke and Fanta, proud and smiling. This is his business, Coke Bar 3877. – Coke, Fanta! 25 dirham. Maybe not the first choice in the cold weather, but we have to support his enterprise. Both for his energy and the excellent guiding.
Many complains might be noted down about the view, but such is high mountain skiing – home and here. The snow did not feel too good when climbing up, luckily it is surprisingly good for skiing down. Once more Mohammed is our moving beacon in the fog enabling us to have a dream ride all the way down from the mountain with the lizard like name.
Lunch at the gîte. The snow falls heavier now, no grand views, no weather for mountaineering. The house is cold, we go for a long siesta in our huge sleeping bags. The afternoon is slow, cold and quiet. Bruno and Tore go for a run down the road. Others go for short snow walks. Dinner is the evening highlight before we have some hours with card play and talk. The atmosphere has a touch of blue: Is it the weather, or is it because this is the last real mountain night together? Tomorrow we are heading back to Imlil or Marrakech.

Wednesday 4 March 2009
We are up early, checking if weather is good enough for a final mountain tour. It is not, absolutely not! Close to 50 cm of snow covers Tacheddirt and has stopped all activities. The place looks like a white ghost town. No sheep-herding today, no work on the fields, no nothing. Dead quiet and white. The first phase of the White Death, sister to Black Death? Luckily it is “only” tons of clean powder snow. The road back to Imlil is definitely not recommended in these conditions, being rather avalanche exposed. This means that our mule taxis are stuck in Imlil. If we want to go home today we have to find another way out. The exotic solution is the old road winding its way north and down the valley. It is a long, long detour, but a safe one. The African winter is not over yet. –The snowiest winter in 30 years. Still we have to prepare for going home now. Goggles, gloves and gear on, here we go again! The deep snow reduce our speed close to zero as we push our way down the old road, still we nearly miss it in the sharpest curves. No doubt, this is one more white spot on the map in our Atlas. Along the road small Berber villages appear out of the dense snow showers. The houses cling on top of each other, snow loaded and dead quiet. We slide on, noiseless in the snow flour world, constantly changing who is in front breaking the track, being the trac(k)tor. Three of our Berber guys are also followed us, making sure that we do not get lost: Abdu, Taid and Omar. Abdu without skis!
Sunbeams, change in the weather! The clouds lift up and away over an intensely white valley. When we pass by the next village everybody is out – or to be more precise – is on the roofs, shovelling snow. The flat dirt roofs are not very water resistant so the snow has to be removed before it melts. Women & men, old & young – everyone participate in the melt race with spades and brooms. Even the mosque tower top is wiped clean. When we are spotted they wave and shout greetings. - Salaam 'Alaykum. Bonjour. Some boys run to the road in their rubber boots, fascinated by us, the moon men sliding by. The bravest steps on to the skies and gets a ride. We thank the heavy snowfall that stopped us from climbing another mountain and sent us down this fantastic, fascinating valley instead.
It gets more and more obvious that our Atlas Ski Tour soon is over. The snow gets softer and wetter, along the road the first trees show up, then big snow patched cactus plants. We undress as much as possible – still trying to look decent – the sun tries to melt us as well. The skis cry below us now, hurt by the rocky road. Melt water coloured red by sediments make our ski tracks look blood soaked. Then it is full stop for the skis. No more snow. Ski game over. Everything comes to an end...
We are allowed to end our winter trip in a good way. Still we are in our ski boots, still we feel our skis gnawing our shoulders. Ahead we have some kilometres trekking before we reach the asphalt. In the shabby village Imsker (1420 m), where melt water has made the only street into mud, Abdu suddenly opens a door to a lunch time paradise: Mint tea is handed out, soon the table is a chaos of bread, the well known Safi sardines, olives, cheese, Mortadella halal sausage and juicy oranges...
The main road and a van are waiting for us behind a low pass, down a steep gravel path, through a pine forest and across a crabby suspension bridge. The last evening in the Atlas is celebrated in Ahmed’s guest house, with showers, cleaner clothes, smoked salmon and aquavit starter – and then a fantastic, huge lamb meat meal. We eat, eat as if we were ten worn-out High Atlas Mountain Skier.
-oOo-
Our very last night together in Morocco is celebrated with a meal next evening, at the best restaurant in Marrakech. To have a witness that may tell you how pleased we all are we have invited the best man we know. He will pass on our story when we are not able to do so any longer. Reed is his name.

-oOo-

About French Guides
- Sorry, but my French is not good enough to understand your English! (Norwegian tourist to her English speaking French guide)

About the Abominable Atlas Snowman
Not as famous as Nepal’s Yeti, but still unpredictable and scary. The Atlas breed is not an apelike creature leaving footprints in the snow, it is more a hungry bread- like monster attracted by young women, leaving crumbles on the table. Last verified observations of the Abominable Atlas Snowman took place Lepiney cabin, Tuesday 24 Feb 2009, 21:35 local time…

lørdag 27. mars 2010

2008: Haute Route fra Arolla til Saas-Fee, med tur til Monte Rosa-'vintertoppen' (4600)

ALPENE 2008 - fra Arolla til Saas-Fee, via Dufourspitze
24. april – 4. mai 2008
Tore Hagen, Rune Fromreide, Toralf Igesund, Rune Rønvik & Bjørn Lytskjold

Photos/Bilder fra turen finner du HER.
GPS-sporet for ruten finner du her.

Torsdag 24.april 2008
Fly: Norwegian Oslo-Genève 18:00-20:40
Tog: Genève – Sion/Sitten (21:24 - 23:27)
Bor på Hotel Elite i Sion - https://www.hotelelitesion.ch - ca 10 minutter å gå fra stasjonen. Et veldig greit hotell.  Lemper av oss sekkene, så en tur over gaten og tar en pub-øl. Til køys rundt klokken ett.

Fredag 25.april
Arolla - Cabane des Vignettes
Opp litt før åtte, så ned til god frokost kl 08:30. Vi har god tid til bussen, den går klokken 10:27 fra bussstasjonen rett borte i ganten. Sion er en grei liten by. Bussturen opp til Arolla tar ca 1,5 time. Underveis blir det riktig så livlig, bussen blir stappfull av unger på vei til skolen. Får dessuten testet fransken litt vel tøft med damen jeg sitter ved siden av. Forteller at mange familier har mistet fedrene sine i dalen i ulykker de har hatt som fjellførerer. Vi går av bussen ved skitrekket i Arolla, ca kl 12:00. For å få en myk start på turen unner vi oss skitrekket opp den første bakken, fra ca 1980m til 2470m.
Greit å begynne på "Galhøpigghøyde". Sol, stille og varmt i det vi begynner på den lange skituren vår. Klokken er 12:30. Fra nå av skal vi gå i ni dager. Bommer litt på første moreneryggen vi skal over, kommer litt høyt, så vi må ’balansere’ ned langs eggen for å komme videre. Turen opp til Cabane des Vignettes er en lang og grei stigning. Litt småbratt i første kneiken før det flater ut til der breen begynner. Opp breen følger vi spor langs venstre/østre siden, midt i er det noe oppsprukket. En tynn tåke legger seg nedpå, men den er ikke verre enn at vi hele tiden har god kontakt med fjellknattene rundt oss. Hytten ligger på 3160m. Vi merker tydelig høyden i den siste halvbratte snøbakken opp til eggen der hytten ligger. Kl 15:30 siger vi trygt inn i ’tunet’. 3 timer brukte vi opp. Hytten er nyoppusset siden sist (2005). Ski og staver setter vi ute i svalgangen, støvler & økser i nytt og greit ankomstrom. Alt er i orden med reservasjonen vår, epost er utrolig greit. For å bestilling plass på hyttene i Sveits fungerer http://www.sac-cas.ch/ veldig bra.
Cabane des Vignettes. Her skal vi bo i to netter. For å akklimatisere oss og for å utforske Pigne d’Arolla og omliggende herligheter. Men aller først finne ut hvor vi skal sove, og så en øl! Ganske full hytte, her er folk fra ’hele’ Europa. Middagen serveres kl 18:30. Vi fem havner ved bordet sammen med noen hyggelige sveitsere, og bestiller rødvin. Grønnsaksuppe og pastaskruer med kjøtt smaker topp. Til sengs rundt kl 22:00. Deilige dyner på ’sovesalen’ vår.

Lørdag 26.april 2008
Cabane des Vignettes - Pigne d'Arolla - Col Nord des Portons - Cabane des Vignettes
Vi prøver å komme oss opp i noenlunde alpetid, denne gangen prøver vi å følge lokal folkeskikk. Står opp litt før kl 06:00, til en fantastisk morgen. Solen er ennå ikke oppe, ute henger en stor måne på en mørkeblå og dyprosa morgenhimmel. Ikke en skydott. Eneste dottene vi ser er de første skigruppene som allerede har lagt ut på tur. Vi har visst ikke helt klart å få til den der lokale rytmen likevel. Når vi spiser frokost rundt klokken halv syv er det ikke mange sjelene igjen rundt bordene. Vi henter drikkeflaskene vi har bestilt og pakker lette dagstursekker. Klokken 07:30 er ski og fellene på og vi setter kursen mot Pigne d’Arolla. Ruten mot toppen er ganske rett på sak, det er bratt nok. I tillegg merker vi høyden godt, pust og hjerteslag går for fullt uten at det har den helt store effekten. Her gjelder det å gå sakte, med små skritt. Mye folk oppover, det er tydeligvis helg. Tar igjen en gruppe som er på trugetur. – Because I can not ski so well, sier karen jeg snakker litt med. Turen til topps bruker vi ca to timer på. Kl 09:30 står vi på Pigne d’Arolla, 3790 meter over havet. En gigantisk alpeutsikt her oppe fra. I vest har Matterhorn stukket opp kloen sin. Vi blir ikke så lenge på toppen, det blåser skikkelig surt. Nå tar vi av fellene og begynner å kjøre nedover Glacier du Brenay, breen som går siger sørover fra toppen. Føret er skikkelig vondt nedover, et kranglete skarelag gjør at det hakker og lugger hele tiden.

Ingen fine telemarksvinger å se. Jeg klarer å miste ene stegjernet mitt på veien, dermed blir det tilbake og opp igjen noen seige høydemeter igjen for å finne det igjen. Tore er gentleman og bli med meg. Kjekt å være to her oppe på breen. Vi kjører ned til ca høyde 3280m, nå er det på tide med en matbit. Herfra skal vi opp den lille brearmen mot SØ, så gjennom og over Col Nord des Portons. Det er et bratt og krunglete lite skar hvor der er veldig kjekt å ha et tau å sikre seg med. Tore er taubærer, i dag får han innviet det nye tauet sitt. Jeg går ned først, deretter firer vi ned ski og sekker før resten rappellerer etter. Tore kommer ned til sist, uten sikring. Godt å ha med en sindig og høydesterk kar. Tau og klatring tar tid, vi bruker ca 1 time gjennom skaret. Solen steiken nifst mye i det vi tar på oss skiene kl 13:30. Godt å kjøle seg litt ned i den lange og flotte nedkjøringen ganske rett østover ned til den store Glacier d’Otemma. Rolig og flott tur opp den slake breen mot hytten igjen, vi er vel hjemme igjen rundt kl 15:30. Nydelig med et glass øl og en liten strekk før middagen serveres kl 18:30. I kveld deler vi bord med et par hyggelige briter (?). Menyen er upåklagelig, vi får både vin, suppe og hovedrett. Etter middag kommer vi i prat med en annen gruppe. I den gjengen er norske Henriette Salvesen & mannen Christopher Adams.
God folkeskikk i alpene er tidlig til sengs. Vi tøyer strikken litt, men er under dynene kl 22:30.

Søndag 27.april 2008
Cabane des Vignettes - Becca Vannetta - Rifugio Nacamuli
Opp til en ny, fantastisk dag kl 05:45. Litt stiv og støl i kroppen, men får i oss frokost rundt 06:30 og er klare for fjelleventyret kl 07:30. Nå er det farvel til Cabane des Vignettes. Dette er fjerde gangen Tore og jeg bor på denne hytten, vi har vært innom her på alle alpeturene våre (2000, 2003, 2005 og 2008). Hytten har en helt unik, vanvittig, fantastisk plassering der den kneiser på den smale fjellryggen, men har mistet litt av sjarmen etter oppussingen. Største ankepunktet er at utganger og gangveien bort til den gamle dassen på stupet nå er stengt.
Føret er hard nå tidlig på morgenkvisten, så den første bratte kneiken litt sør for hytten, ned mot Col de Charmotane, er litt ekkel. Kunsten er å ta det bestemt, men rolig. Vel nede på breen vi skal følge, Glacier du Mont Collon, legger noen av oss på feller, mens andre prøver seg med blå voks. Fjellverden rundt oss, og været, er ubeskrivelig vakkert. Mot SØ kneiser en gammel ’kjenning’, spisse L’Evêque (3716), som vi klorte oss opp på i 2003. Nå siger vi opp de lange og seige stigningen sørover på breen, opp til Col de l’’Evêque (3382). Vi er i passet ca kl 09:30. Her legger vi igjen sekkene, nå vil vi opp på ’hvithvalen’; den stilige snøtoppen Pointes d’Oren (3525). Endelig har vi både tid og krefter til å klatre til topps på den særpregede ryggen. Nå er vi både i Sveits og Italia, grensen krungler seg frem og tilbake i området vi er i nå.
Fra Pointes d’Oren er det ned til sekkene igjen, og så videre i ganske så fine telemarksvinger nedover breen mot Col Collon (3074). Og så sørover og på ordentlig ut av Sveits og inn i Italia. Hytten vi skal bo på heter Rifugio Nacamuli og eies av CAI – Club Alpino Italiano. Vi tar en liten lunsjstopp ca 11:30 i dalføret som går ned mot hytten. Derfra suser Toralf og Rune F ned til il rifugio, mens Tore, Rune R og jeg har lyst på en topp til før vi tar kvelden. Det blir Becca Vannetta (3361), bare navnet er god nok grunn. Becca Vannetta. Det er en skikkelig seig motbakke opp fra dalen før det flater ut litt mot selve toppen. Oppe ca kl 13:00. Fra toppen ser vi videre østover inn i den italienske fjellheimen og ødemarken. Sørover, lang der borte, flater landskapet ut. Med litt (!) velvilje synes jeg vi skimter Venezia…
Det blir en usedvanlig hyggelig kveld på Rifugio Nacamuli (ankommer kl 14:30). På forhånd har jeg hatt en del epost med hyttevakten Fabrizio Bertinetti, sjekket ut om han synes det er en god ide at vi tar med oss litt røykelaks. Vi blir tatt i mot nesten som gamle kjente av de tre som driver hytten; Fabrizio, Giuseppe Fruttero og Estelle Aguelon. Utenom oss er det kun en gruppe til med seks karer som er enda eldre enn oss. Vi fikser frem knekkebrød, røykelaks og akevitt og sørger for aperitiff på de solvarme svabergene foran hytten. Hyttevertskapet får en røykelaksfilet og en flaske akevitt som de kan hygge seg med seinere. Stor stas. Vi sjekker ut rommet vårt. Skikkelig flott hytte, her er sakene på stell. Store deilige dyner har de også. Kl 19 :00 er det middag. Her er det tre-rettes, minst. Vi får suppe, pasta og så kjøtt & poteter. Vin har de også, og til dessert byr Fabrizio på Génépi likør, i følge Wikipedia “the most famous of après-ski drinks in France & Italy”. Synd å ta kvelden en sånn natt, på et sånt sted. Vi drøyer det så lange vi “tør” og kryper til sengs 23:30.

Mandag 28.april 2008
Rifugio Nacamuli - Schönbielhütte
En gnistrende morgen gjør det bortimot greit å stå opp klokken 06:00. Frokosten er italiensk så det holder, det går i kaffe, tørre kjeks, smør og syltetøy. Ikke mye for fem norske karer. Vi kjøper termoste, og får med oss ”lunsj”; en liten kake og tørr kjeks. Godt vi har litt i reserve selv, både sjokolade og røykelaks. Av gårde ca 07:45. Hardt føre på morgenkvisten, og en ganske seig oppstigning tilbake til Col Collon og den sveitsiske grensen. Nacamuli-hytten ligger på 2830m, Col Collon på 3074m. I skaret kl 08:45.
Slår av en prat med de seks i den andre gruppen før vi skiller lag og kjører den bratte og småspenstige kneiken rundt La Vierge og ned til SØ delen av Haut Glacier d’Arolla. Slak og fin stigning østover mot rennen som fører opp til Col du Mont Brulé, flott føre. Litt skyer i dag, så vi slipper unna den store varmen. Tore går på ski opp snørennen, vi andre går til fots. Rune F og jeg tar på stegjernene, men det er helt greit uten; snøen er fast og det er gode trinn. Oppe ca kl 11:00. Col du Mont Brulé (3213M) er et helt naturlig sted og stoppe for å ta inn det store landskapet. Mot øst er det den fantastiske italienske fjellryggen med toppene Punta de Cors (3852m) og Punta Margherita (3902m). I NØ kneiser grensefjell og naboen til Matterhorn, Dent d’Hérens med sine 4171 meter. Majestetisk. Så er det nordover ned mot Haut Glacier de Tsa de Tsan, igjen er vi i Italia. Legger på fellene og går litt oppover breen, til ca 3120m, før vi tar italiensk småkakelunsj ca kl 11:30. De siste flekkene med blå himmel tettes igjen av et tynt tåkeaktig lag som kommer inn, det er snøfjon i luften. Sakte og sikkert strever vi oss opp mot Col de Valpelline (3557m). Oppe i skaret ca kl 13:20, svette og tomme. Sikten blir dårligere, så vi bestemmer oss for å knytte oss inn i tauet før vi begynner turen nedover Stockjigletscher, inn i Sveits igjen. Breen har masse store, stygge sprekker. De er utrolig vanskelig å oppdage i det dårlige lyste, særlig for oss som kommer ovenfra. Å kjøre på ski innbundet i tau er en egen kunst, som vi må innrømme at vi behersker helt.
Det går veldig seint og det er veldig tung når vi må ploge og passe på at alle har samme fart. GPSen med innlagt spor er veldig god å ha nå, et genialt hjelpemiddel. Litt lengre ned klarner heldigvis været opp litt, sikten blir bedre. Så god at vi kan knytte oss ut av tauet og kjøre hver for oss. Vi tar det pent og rolig, dette er det styggeste brefallet på ruten mellom Chamonix og Zermatt. Ofte er det spor og noen staker som er gode å følge, men med litt dårlige forhold er dette et område det gjelder å ta det ekstra pent. Nedkjøringen mot Zermatt, først på Stockjigletsher, så på Tiefmattengletscher er gigantisk. Vi skal ”bare” ned til ca 2600m i dag, og så opp til Schönbielhütte. Det blir 1000 meter i høydeforskjell. Nede i dalen holder vi til venstre, tett under toppen Stockji. Varmt i ”lavlandet” og tungt føre.
Vi kler av oss så mye vi tør og tar det rolig over og rundt morenehaugene før vi svinger nordover og opp Schönbielgletscher. Den bratte kneiken opp til hytten er alltid en lite utfordring. I dag er den ekstra ille, full av diger morenestein som ligger på vippen til å rase ut. Vi holder alle sanser åpne og kommer oss trygt opp. Siger glad og sliten ned siste lille bakken til Schönbielhütte (2694m) kl 16:10. Schönbiel er min ”Haute Route-favoritthytte”, først og fremst takket være tidligere superhyggelig vertskap, Rosamarie Taugwalder. I tillegg har den en fantastisk utsikt rett mot nordveggen av gedigne Matterhorn, eller Monte Cervino som italienerne sier. Fordi hytten ligger ”rett ovenfor” Zermatt er det ganske få som stopper på Schönbiel. Her stopper først og fremst folk som går Haute Route i motsatt retning.
I år er det nytt vertskap på Schönbiel; Ilja Ronsdorf og hennes samboer Jan. De gir oss en svært varm og vennlig mottakelse. Hurra, nå er det tid for litt røykelaksforrett, og en deilig pils. Bare oss og to andre grupper på hytten. Middagen serveres kl 18:30, brekkbønner til forrett og så pasta & kjøttsaus. Rødvin setter en spiss på det hele. Småprat og hygge, men i dag er vi modne for sengen kl 22:00. Deilige dyner, god natt.

Tirsdag 29.april 2008
Schönbielhütte - Rifugio del Teodulo
Sover til kl 07:00, så rett ned til frokost. Appelsinjuice, müslie, brød, pålegg og kaffe gjør godt. Ute har det kommet 10 cm med et lett snø i løpet av natten. Nå er himmelen høy og klare over hytten, mens det ligger skyer og tåke og ruller over Zermatt lenger nede i dalen. Klokken 07:30 dundrer det ute, vi springer ut og får med oss en stort løssnøras som seiler ned fra Dent d’Hérens. Vi har ikke lyst å forlate hyggelige Schönbiel med det fantastiske vertskapet. Drøyer tiden så lenge som vi kan, inkludert gruppebilde på terrassen og Bjørn-på-sopelime-foto, men klokken 09:00 må vi av gårde. Nysnøen gjør det greit å komme ned moreneskrenten vest for hytte (samme som vi kom opp), så er det finfint føre nedover Schönbielgletscher og ut på Zmuttgletscher. Litt opp og ned over midtmorenerygger før vi finner et greit spor videre. Sålen på Toralf sin støvel har revnet fremme. Han må derfor ned til Zermatt for å bytte ut tåbinding, få montert på kabelbinding. Tore slår følge med ham. Vi andre setter kursen mot neste hytte, italienske Rifugio del Teodulo. Maser litt med å finne et greit spor opp dalsiden sør for ”dammene” ovenfor Stafel. Snøen er pill råtten, såpass lavt nede er temperaturen adskillig høyere, i tillegg smelter det nedenfra. Vi går oss stadig fast, spesielt er de nedsnødde buskene noen skikkelige feller. Når vi nærmer oss Obere Stafelalp kommer tåken, men vi finner alpinløypen og er reddet. Skitrekket opp mot Hirli er stengt, så det er ingen folk i løypene. Vi legger inn krabbe-gearet og sikksakker oss sakte opp den bratte, lange bakken til Hirli (2775m). Klokken er blitt 13:00. Vi tar en matbit før vi renner SV ned mot Furgggletscher.
Der er det på fellene og så sakte oppover bresystemet øst for Matterhorn. Vindstille og ”farlig” varmt helt til vi runder Theodulhorn og skitrekket fra dalen. I det vi kommer på høyde med hytten kommer tåken igjen, og jammen kommer Tore og Toralf av skitrekket. Sammen går vi opp de siste meterne til Rifugio del Teodulo (3317 m). Klokken er 17:00. Hytten er en merkelig kombinasjon av alpinrestaurant og sliten alpehytte. Kun to andre karer på hytten denne kvelden, og hyttevertinnen. En upåklagelig middag, med panoramautsikt mot Matterhorn som dukker inn og ut av tåkeskyene der ute. Til køys i noen merkelige, utrivelige soverom kl 22:00. Ingen dyner her, men gode ullpledd holder oss varme.

Onsdag 30.april 2008
Rifugio del Teodulo - Monte Rosa-Hütte
Opp ca klokken 06:30. Ute snør det litt og blåser, og sikten er dårlig. De vage planene om å komme oss opp på Breithorn (4164 m) er det bare til å glemme. Vi legger kursen NØ mot Unterer Theodulgletscher. Sikten er dårlig, det blåser frisk, så vi tar det svært forsiktig nedover brefallet. Fra forrige tur i 2003 vet vi at det er en del sprekker også i øvre del av breen. Nede på første ”platå” legger vi kursen rett nordover mot Wängje, og holder nordre kanten nedover langs brefallet. Flott føre og mange telemarkspor på nederste del av breen, før vi finner et greit spor langs morener og mellom steinblokker ned og ut på Gornergletscher (ca 2400 m). Klokken er 10:20. Været er supert her nede på breen. Vi legger på fellene og begynner den lange, slake turen oppover Gornergletscher. Klokken 11:40 stopper vi og tar lunsj. ”Nistepakken” fra Teodulo-hytten er ikke mye å bli mett av, kun noen tørre kjeks. Godt at Tore har knekkebrød og røykelaks i sekken. Smaker himmelsk i solskinnet,
mens Monte Rosa kikker ned på oss i øst. Så fortsetter vi SØ og oppover Gornergletscher og Grenzgletscher mot Monte Rosahütte. Litt kronglete gjennom sprekkeområdet nedenfor hytten, greit det er gode spor å følge. Dette er ikke noe hyggelig terreng i dårlig vær. Bratt moreneskrent opp til Monte Rosahütte (2795 m), inn døren kl 14:00. Veldig lite folk i hytten, sikkert på grunn av at været har vært litt ustabilt. Vi får sengene vi har bestilt, så går vi i spisesalen og bestiller rösti med pølse og øl i store glass. ”Humpe” kaller det halvliterne her. ”Noch eine Humpe, bitte!” Livet er godt å leve. Vi tar en liten siesta, så ned til middag klokken 18:30. Til køys ca kl 22:00. I morgen har vi bestilt frokost veldig tidlig…

Torsdag 1.mai 2008
Monte Rosa-Hütte - Dufourspitze, vintertoppen (4600)
1. mai - Monte Rosahütte. I dag er jeg motivert til å prøve på noe som har surret i bakhodet siden 2003: Komme til topps på Monte Rosa, eller Dufourspitze som hovedtoppen heter. Med sine 4634 meter er dette det høyeste fjellet i Sveits. Tore og Rune R er også supermotiverte, mens Toralf og Rune F ikke føler seg i form for stortoppturen. For å ha en sjanse til å få til turen er det viktig med en tidlig start. På Monte Rosahütte vet de alt om nettopp det; frokosten serveres kl 04:30. Vi er utrolig trøtte i trynet når vi stapper i oss mat og slurper kaffe.
Det er en lang kneik til toppen, høydeforskjellen fra hytten til toppen er på 1800 meter. Klokken 05:30 er vi på vei ut i tussmørket med hodelyktene på. Kun to andre grupper skal også til toppen i dag, en fransk fjellførermacho sammen med en dame som virker mer enn sprek, i tillegg en østerrikersk firerbande med seriørs, bestemte karer. Det har kommet et 10-15 cm lag med nysnø rundt hytten, i høyden noe mer. Godt for oss at de to andre gruppene kjører enda mer folkeskikk og er av gårde før oss, så har vi et godt spor å gå i. Vindstille og kremvær, dette er for godt til å være sant. I tillegg er det et stort pluss at vi er ”alene”, det øker eventyrfølelsen. Gruer meg til den bratte kneiken opp Oberer Plattje, men med skarejernene på går det ganske så greit. Rundt klokken 06:00 kommer det første rosa sollyset, på Matterhorn. Målløst vakkert. Vi prøver å ta det hele inn, dette er stort. Vi krabber sakte og stødig oppover og oppover, dette går veldig bra. Klokken 08:00 stopp for en liten matbit, så siger vi videre. Breen virker sikker, dessuten er det maks forhold. Vi har gode spor å gå, trygt rundt store blåissprekket i området mellom 3700 og 3800 meter. Vi tar igjen den østerrikske gruppen. De er ikke særlig lydhøre i rutevalg mot toppen, jeg har tross alt GPS med ”idealsporet” på. De skjærer rett østover mot og gar et stykke opp i brefallet under Nordend før de innser at de må snu. Vi følger det ”franske sporet” etter det spreke paret der oppe foran oss. Likevel blir det litt dramatisk ved ca 4100 meter, på Satteltole. Klokken er 09:30. I et område med både blåiskuler og nysnøfelter går Rune gjennom nysnøen og blir hengende etter armene i en sprekk. Vi finner frem tau og snøanker og isøkser, og etter ganske mye plunder (Rune + sekk = tungt) kommer han seg trygt opp igjen. Vi knytter oss inn i tauet før vi fortsetter mot Sattel. Siste kneiken opp til selve Sattel er bratt og snøen er dyp. Vi setter fra oss skiene og fortsetter til fots. Oppe i Sattel (4359 m) kl 11:00, hvor vi setter fra oss sekkene og tar på stegjern. Ryggen videre oppover ser knallhard og bratt ut.
Ikke mitt favoritterreng, men jeg er likevel kjempemotivert. Været er knallbra og vi har dagen foran oss. Det går sakte oppover den eksponerte ryggen mot toppen, delvis på knallhard snø, delvis på fjell. Tore er høydesterk så det holder, vi to andre må konsentrere oss skikkelig oppover ryggen. Men det går oppover, sakte, sakte. På det mest krunglete partiet får jeg viljen min og blir knyttet inn i tauet. Det er kaldt her oppe, i tillegg går vi så sakte at vi ikke får opp dampen. Heldigvis er det vindstille og utrolig flotte forhold. Eggen vi følger blir ikke min favoritt, den er smal og krunglete, og det er vanvittig langt ned både på nordsiden og sørsiden. Eksponert er ordet. En eksponert egg. Like under toppen møter vi det franske paret, glade på vei nedover. Så, klokken 13:00 er vi på toppen. Dufourspitze, Monte Rosa. Nesten ikke til å tro. Firetusensekshundreogtredve meter over havet, med hele Sveits under oss! Bare oss her oppe i dag.
Bare Mont Blanc rager høyere blant alpetoppene, langt der ute i vest, på Frankrike/Italia-grensen. I sør bobler det litt i et italiensk skydekke, men over oss og nordover er det bare fryd og solskinn.
Opp den bratte eggen var tøff nok, nedover går det enda saktere for meg. Klarer ikke å gå med trynet først i de bratteste partiene, så jeg rygger meg nedover. Dundrer isøks og stegjern i den isharde snøen så jeg blir helt kake. Du verden så godt det er å være vel nede ved sekkene ved Sattel igjen. Klokken er 14:00. Tre timer brukte vi opp og ned den luftige ryggen. Skulle jeg ha tippet ville jeg trodd vi brukte en god time bare. Merkelig hvordan tidsbegrepet endrer seg når all energi brukes på å konsentrere seg.

Nedturen er en skikkelig opptur. Føret er i drømmeklassen, vi svinger og krysser og jubler oss nedover de uendelige unnabakkene. Monte Rosagletscher er i perlehumør i dag. Nesten ned ved hytten, ved den store steinen, ”Egget”, på ca 3100 m.o.h. tar vi en lang pause kl 15:30. Av med ski og støvler og det meste av klærene. Ligger og halvsover i solsteiken i nesten en time. Så ned til Monte Rosahütte – og Toralf og Rune F. De har hadde en fin tur oppover langs Grenzgletscher. Nå bestiller vi pils i store glass – Humpe – og har det veldig, veldig bra. Klokken 18:00 er det middag for første bordsetting og oss. Hytten er proppfull nå. Det er langhelg, det er knallvær og vi er ved foten av Monte Rosa. Dit er det mange som vil i morgen. Vi skal ikke dit i morgen. Vi kan nyte vårt øl og vår vin og komme med små tips om føret og om hva som var vanskelig og hva som var greit. – Prost für der Norwegische Hompe Team! Hyggelig og munter aften for vår toppgjeng. I loppekassen klokken 22:30.

Fredag 2. mai 2008
Monte Rosa-Hütte - Strahlhorn (4190) - Britanniahütte
Vekkerklokken står på 06:15. Tungt å stå opp i dag. Kroppen er mør etter den lange toppturen i går, og trynet er stivt som lær. Stor og god frokost klokken 08:00, godt brød og skikkelig pålegg. Vi bestiller oss matpakke og termosfyll. Og kan betale med kort. Monte Rosahütte har alt. Ut som absolutt siste i dag, alle de andre er oppe for lengst og på vei mot stortoppen. Nydelig vær, kremforhold. Klokken 08:30 er vi i gang, sakte og pent oppover mot ”Egget”. Kroppen kommer merkelig fort ”på plass” igjen. Nesten umulig å holde ute den fantastiske stemningen som pirrer sansene i dette store terrenget. Vi legger turen østover, holder oss rett over 3000 meterkurven på nedre del av Monte Rosagletscher, mot fjellryggen som går opp fra Ob dem See. Veldig godt at været er så bra, og at Tore og jeg har gått her før (2003), for det er uvanlig krunglete å komme seg opp ryggen der fremme. Her er det av med skiene og så koble seg inn på tau og wire som er spent opp langs ”stien”. Klønete med lange ski på sekken, de henger seg fast rett som det er. Småluftig når vi kommer opp på eggen. På med skiene og så forsiktig ganske rett østover, ned skråhelningen og ned på den enorme Gornergletscher.
Høyt over oss mot SØ kneiser mektige Jägerhorn – og nordveggen av Monte Rosamassivet. Vi holder en stor bue oppover breen, først mot øst og så nordover. Lange, seige brebakker opp til Stockhornpass (3387 m). Oppe kl 11:20. Tar bare en liten stopp der før vi telemarksvinger oss ned på Findelgletscher på nordsiden. Lang og god lunsjstopp kl 12:50 på Findelgletscher, på 3200 m.o.h. Vindstille og skikkelig varmt. Kneiken som kommer nå er av den seige sorten, nå skal vi opp og over Adlerpass, 3789 meter høyt. Det gjelder å finne rette, rolige tempoet opp bakken som virker nesten uendelig. Og som bare blir brattere og brattere. Rune F er ikke i helt form i dag, har vondt i kropp og ledd. Han angrer på at han sluttet å ta høydesyketablettene. Jeg går litt i forveien, finner en god rytme. Oppe under Rimpfischhorn, på en liten snøavsats på ca 3600 meter, legger jeg fra meg sekken og kjører ned og tar sekken til Rune. Vel oppe ved snøavsatsen igjen tar vi en liten matpause og tar av oss ski og legger om til stegjern og øks. Siste stykket opp til selve skaret er skikkelig bratt, isete er det også. Glade og slitne i Adlerpass klokken 16:00. Tore og jeg har lyst til å få med oss toppen av Strahlhorn (4190), de andre tre bestemmer seg for å fortsette rett til Britanniahütte. Skiene setter Tore og jeg igjen i passet, opp til toppen fungerer det greit med stegjern og isøks. Snøen er fast og god, og vi kan følge ryggen oppover. Litt småbratt første biten, deretter er det jevnt og sikkert oppover mot toppen. Vi knytter oss inn tauet siden vi bare er oss to, og går til fots. Og siden vi var på ”stortoppen” i 2003 setter vi kursen mot vesttoppen (4128 m). For et rundskue der oppe fra. For en ettermiddag.
Tross en litt sur vind jodler vi glade mot himmelen, tar inn profilen av vårt nye bekjentskap Dufourspitze der sør. Klokken er 18:00.To privilegerte karer er vi. Så er det ned igjen, via vår gamle fotoseanse-knaus litt lenger vest (3954 på kartet?) og Adlerpass og ski på. Temperaturen har sunket litt, så føret er skrapt og fantastisk nedover mot Britanniahütte. I kveld er vi superskikjørerer. Før vi er helt fremme ved hytten er det en sur kneik opp. ”Hüttesteilhang”. God slitne og sultne er vi fremme kl 19:45. De andre har ”holdt igjen” serveringen litt, så trass i at vi ankommer lovlig seint venter det både middag, masse humør fra damegjengen som driver hytten. Og noen store øl. Der Norwegische Hompe Team. I seng rundt klokken 22:00. Gode dyner og senger.


Lørdag 3. mai 2008
Britanniahütte -  
Rimpfischhorn - Saas-Fee
Stive og støle står vi opp kl 06:30. Frokost kl 07:30, brød, müsli, kaffe. Knallflott vær i dag også. Tore og jeg har lyst til å få med oss tur til toppen Rimpfischhorn, mens Toralf, Rune og Rune bestemmer seg for å dra ned til Saas Fee. Først noen muntre morgenpassiarer med jentene som driver Britanniahütte, de kaller seg ”Frauen Power”, så legger Tore og jeg av sted sørover og oppover igjen mot Rimpfischhorn. Klokken er 08:30. Lett og fint oppover Allalingletscher, (passerer en flott teltleir i morenene ved Hohlaubgleitscher, noen for oss neste gang…?). Så litt vestover og opp mot Allalinpass (3564). En dryg kneik opp breen. Premien får vi for fullt i det vi kommer over kanten: Mot SV strutter Matterhorn, lett innhyllet i en vakkert toppskydott. Plundrer litt med sporet videre. Vi kommer litt for høyt, havner opp mot noen umulige sprekkeområdder, så vi må ned og rundt og tilbake. Varmt og trykkende vær. Men nå er vi i slaget igjen, Tore og jeg.
Legger inn alpe-krabbe-gearet i seige sikk-sakker opp til Rimpfischsattel. En passe overseriøs machogjeng synes det er nedtur at to gamle telemarksgubber strever mindre opp bakkene enn dem. Skiene av i Rimpfischsattel. Her er det masse folk, tydelig at det er helg. Vi finner frem stergjern og øksene, så knotter vi oss sakte opp den bratte snørennen mot toppen. På ca 4100 m får jeg nok. Det spretter med overivrige italienske alpeførere – og småstein. I rappell eller dristige sprang. ”– dette holder for meg”, sier jeg. ” Nok er nok, jeg vil ikke lenger”. Tore protesterer ikke veldig heftig. Vi snur nedover igjen og unner oss en brødblings og litt drikke før det er på med skiene og så pent og sindig tilbake via Allalinpass til Britanniahütte. Ved hytten kl 16:30. Så er det aller siste økten vi tar fatt på, nedover de mange slalåmløypene mot Saas Fee. Nesten ikke folk i løypene, fast & våt snø. Vi krungler oss så langt nedover som mulig, gir ikke opp skiene før det er helt slutt på snøen. Kl 17:30 er det stopp, da står vi ved kunstgress-fotballbanen rett sør for byen.
Glede og lykke i kroppen over SÅ mange eventyrlige alpeskidager. Blandet med vemod over at den flotte turen rett og slett er over. På en kafé like ved elven som skjærer gjennom Saas Fee stopper vi og tar en skikkelig turistøl. Weissbier. Skål for en sjelden flott tur Tore! Skål for fjerde flotte alpeturen sammen. Jeg vil ha mer!!!
Nedturen kommer når vi kommer til hotellet vi har bestilt, Apparthotel Mountain-Inn. Der ligger Toralf blodig og forslått. Bylivet er tydeligvis farligere fjellivet. Han hadde snublet i egne støvlelisser mens han gikk gatelangs i Saas Fee, kun 2-300 meter igjen før han var fremme ved hotellet. Heldigvis er alle i slag til en måltid på byen, til en diger middag på Do Coccio. Der har de, som i 2003, en fantastisk ”middagsbuffé”. Ved middnatt er det ”game over”. Mett og trøtt og superglad er det vanvittig godt å krype til køys på Apparthotel Mountain-Inn.

Søndag 4. mai 2008 - hjemreisedag 
Frokost kl 09:00 på hotellet. Så til fots til busstasjonen, rekker akkurat bussen kl 11:02. Ikke spøk å være litt seint ute til sveitsisk buss, sjåføren er passe furten. Bussen går til Visp, derfra fortsetter vi med toget til Genève flyplass. Fremme kl 14:33. Sjekker inn bagasjen, så er det tur på byen. Vi vil ha lunsj. Finner et hyggelig sted oppe i ”gamlebyen”, et flott ”siste-måltid-med-gjengen”.
Flyet til Oslo går ca kl 21:00, med Norwegian hjem til Norway…

2005: Klassiske Haute Route - nesten - fra Chamonix til Zermatt

Rute: Argentière - Lognan - Refuge d’Argentière - Argentière. Taxi. Bourg-Saint-Bernard - Grand Saint-Bernardklosteret - Bourg-Saint-Bernard. Taxi. Bourg-Saint-Pierre - Cabane de Valsorey - Cabane de Chanrion - Cabane des Vignettes - Schönbielhütte - Zermatt

Photos/Bilder fra turen finner du
HER
GPS-spor for Haute Route klassisk finner du HER

Turgjengen 2005: Øyvind Tufto, Bjørn Lytskjold og Tore M. Hagen

Turbeskrivelse dag for dag

Fredag 15.april 2005
Fly: SAS Oslo-Genève via København 07:40-10:20
Tog: Genève - Martigny (11:27- 13:07)
Tog: Martigny - Chamonix (14:35-16:06), Bernard møter oss på stasjonen.

Rusler opp til stedet vi skal på på, Chamoniard Volant http://www.chamoniard.com/, ca 5-10 min å gå fra jernbanestasjonen. 16€ for seng + frokost (NOK 130). Første vi treffer på når vi kommer inn er New Zealand-Roy fra turen i 2000. Litt pølse & akevitt på rommet før vi går til middag med Bernard på L’Impossible. Dyrt & deilig. Vi spiser vaktler (caille)…

Lørdag 16.april 2005
Sørgelig vær. Det pissregner – og skyene henger lavt, lavt. Sånn er det jo når vi kommer til Chamonix for å gå på skitur. Vi rusler ned til sentrum. Småhandler kart (hos sportsbutikken Snell) og mat (Petit Casino). ”Hjem” og spiser. Treffer polske Marek, storfornøyd etter skitur til Mont Blanc…Han skal på sykkeltur til Norge til sommeren, med sønn på 13. Bernard drar hjem. Vi drar ikke. Det regner & sludder. Tåkete. Rusler til by’n og spiser pizza på La Pitz, så via en øl på MBC (Mini Brewery Chamonix).

Søndag 17.april 2005
Våkner til tett snøvær og hvitt, hvitt, hvitt overalt. Det var ikke dette vi hadde håpet på. Ikke turvær. Går til sentrum, så buss (unødvendig) og så taubane opp til skianlegget Brevènt. Flott anlegg, men tåke & tett snøvær. Lunsj på ”Altitude 2000”, Lasagne & øl. Går fra nedre taubanestasjon hjem til Chamoniard Volant. Kort & greit. Middag på MBC.

Mandag 18.april 2005
Chamonix er hvit, snødekket. Men solen kikker frem i dag. På tide å komme seg av gårde. På tide å begynne på Haute Route! Buss opp til Argentière. Så taubane opp til Lognan (7€) på 1975m. På med sekk & feller. Solen skinner. Av gårde kl 11:15.
Vi bruker 3,5 t opp til Refuge d’Argentière. Mestedelen går vi i solen. Så kommer tåken tilbake. Det blir merksnodig lummert. Bratt og klamt opp til hytten fra ”bakside-morenen”. Støvler & isøks setter vi i skapene ved inngangen. Sekkene kan vi ta med opp på rommet/"sovesalen”. Hytten har ikke innlagt vann, dassen er en tragedie, kun et hull i gulvet…
Vi sjekker inn Refuge d’Argentière og går til oppholdsrommet. Det er lite folk på hytten; to fransksnakkende mindre grupper med eldre menn i et hjørne, ved et annet bord to yngre kvinner som småsover og leser. Ute ligger tåken tett nå, det blir ikke mange som tar turen hit d’Argentière i dette været. Vi fikser opp røkelaks/ knekkebrød/ akevitt, og serverer de eldre franske karene som kvitterer med store smil og franske fakter. Nå våkner damene til live, og takker pent, men noe skeptisk, ja til aperitiffen vår. De er fra USA, og forteller at de venter på resten av turfølget som har lagt inn en ekstratur til et skar bak hytten (Col du Tour Noir). Rett før middag kommer resten av «amerikabanden» inn, ledet av den franske guiden Bruno. Vi kjører ny runde med laks og akevitt og får god kontakt med både USA-gjengen og guiden. De muntre yankeene setter tydeligvis pris på opplegget vårt: «Why don't you join us!». Vi sjekker ut at det er greit for Bruno. I dette været trenger i definitivt en lommekjent type. Bruno er en sånn en. Vi lover å stille som «tracktors» om Bruno skulle være i beit, føret blir tungt i morgen. Middag kl 1800. Betaling for opphold/middag/termos om kvelden. Navnene på vår nye turgjeng: Bruno Bagnères (guide), Jessie (guide-assistent), Caroline & Scot, Adriana & David, Dan og Vincent.

Tirsdag 19.april 2005
Refuge d’Argentière. Opp ca kl 06:00 til tåke & snøvær. Vertskapet vil ikke opp tidlig i dag, de har satt frem frokost & termosene. Frokost med knusktørt brød, så ut og ned og inn i snø & tåke. Nede ved foten av Glacier du Chardonnet gjør Bruno et iherdig forsøk opp første kneiken, men gir snart opp. Håpløst føre – dyp, dyp snø – og null sikt. Ingen muligheter for å gå til Cabane du Trient i dette været. Så vi kjører ned mot dalen igjen, helt ned til Argentière. Diskusjoner frem og tilbake i trioen vår.
Arolla – eller ikke? Bruno kommer med stjerneforslaget: Drosje rundt de snøkledte fjellene, opp til Bourg St. Pierre/St. Bernhardstunnellen, så på ski opp til munkeklosteret Grand Saint-Bernard! Men: Først omelett & kaffe i Argentiére, drosjen kommer 10:30. 10-12 mil lang tur, 145 €. Så subber vi på ski opp etter gamleveien (munkene hadde bestemt at de ikke ville ha opp folk denne dagen, pga av en ulykke oppe i fjellet, men Bruno fikk overtalt dem!). Fra St.Berdard-tunellen kl 12:15, fremme ved klosteret 14:45 (2,5t) Det snør & sikten er minimal.
Grand-St-Bernard-klosteret består av to digre bygg. Støvel, ski, ytterklær stuer vi vekk nedi i kjelleren (første dør ned til venstre). Så er det inn til spisestuen (innerst i den lange gangen til høyre). Der vanker det intense munkeblikk, varme franske setninger, og velkomst-te. Masse te. Skjenket fra stor høyde. Munkehøyde. Så er den en omvisningsrunde med klosterhistorievideo og museum med utstoppet sveitserrype og fjellbukk og komplett samling tørkede humler. ”The first skis at the monastery came from Norway in 1877…” Det sto så. Rommet vårt er i toppklasse, stort og luftig, med dyner så store som vestlandssauer. Og radiator med varme nok til å tørke alt vått turtøy. Var det noen som nevnte dusjene…? Vi brukte litt tid der. Og så var det middag. Fader Munk bød på vinflaskegave ”on the house”, og så spiste vi middag kl 19:00, varmt og godt: Fiskelasagne/-grateng… (CHF 56 for halvpensjon, kontant betaling om kvelden)

Onsdag 20.april 2005
Opp tidlig, litt over kl 05:00. Frokost i ”matsalen”, så ut i snøværet igjen. Av sted fra Grand-St-Bernard kl 06:45. Null sikt, lett motvind og snø, snø, snø. Ned til tunnelåpningen igjen. Bruno har bestilt drosje (Taxi du Gd-St-Bernard, tlf +4179 217 08 27) til kl 07:30. Den må ta to turer, drosjen tar 6 i slengen, vi er 11. 75 CHF per tur. Av gårde fra Bourg-St-Pierre (ca 1650m) kl 08:15. Det snør og er veldig grått. Fine sikksakk kryss opp gjennom grå lerkeskog. Snøen blir dypere og dypere, sikten dårligere. Heldigvis er Bruno godt kjent. Heldigvis har jeg GPS i lommen. Sammen er vi riktig så bra. Får tråklet oss opp 1300 høydemeter til Cabane de Valsorey (3030m).
Trygt fremme i grauttjukk tåke/snøvær kl 15:00. Nesten 7 timer brukte vi opp bakkene. Ikke verst det med de vanskelige snø- og værforholdene. Blir innhentet av en annen fransk gruppe, guiden er fra ”nabodalen” til Bruno. Røykelaks & akevitt & øl på hele gjengen. Stor stemning. Så er det middag kl 18:30. Tidlig i seng, 21:30, meteorologene sier det skal bli fint i morgen iflg. Bruno… Store soverom ”på tvers” i andre etasje. Ulltepper. Ørepropper inn.

Torsdag 21.april 2005
Frokost kl 07:00, betaling for opphold + fylling av termos (teen smakte sterkt av kullfyring…): CHF 64 for halvpensjon, CHF 5 for ½ l øl, CHF 29 for en flaske vin, CHF 4 for termosfyll. Av gårde fra Cabane de Valsorey kl 08:30. Bruno sier det skal klarne opp. Kl 09:30 skjer det. Blå klar himmel, tåken ligger og durer der nedenfor hytten. Men føret er tung, det går sakte, sakte oppover. Bruno & kollegaen strever der oppe og fremme. Vi nyter livet i godt spor bakerst.
Men det er bratt. Sjenerende bratt. Godt det er nysnø, opp her hadde jeg IKKE likt meg på morgenskare. Ca 700m rett opp bak hytten, til Plateau du Couloir. Siste delen stabber vi med øks i hånden til fots, siste skavlen opp får vi topptau av Bruno, vår gode fjellhelt. Oppe ca klokken 12:15. Kun en liten rast oppe på Plateau du Couloire, så kjører vi bratt ned og så bort/opp til Col du Sonadon hvor vi tar lunsjstoppen vår kl 13:15.
Nå kommer noen lange, flotte utforkjøringer nedover Glacier du Mont Durand. Viktig å holde godt til høyre rundt kote 3300 m for å styre godt klar den skumle brekanten/fjellskrenten som kommer ut fra Grand Combin-massivet rundt kote 3200 m. Nedover helt til kote 2600, så er det på med fellene før vi holder mer østover rundt foten av Mont Avril. Så mot Les Pintâs nær gjelet der elven fra Glacier d’Otemma kommer. Krysser elven ca ved kote 2280. På med fellene igjen og 20-30 min’s kneik opp til Cabane de Chanrion (2462 m), fremme kl 16:15. Deilig på terrassen. Øl og klestørk. Skiene settes ute, støvler og isøks setter i inngangsrommet, sekkene tar vi med på rommet. Digre soverom, minst 30 på hvert. Og det er fullt i kveld. Kommer i snakk med Othmar som er ute med ”veteran-gjengen” sin, eldstemann er 67… Det er godt det er håp. Fin hytte, med vannklosett og innlagt vann (kaldt). Middag kl 18:30, struts & potetstappe. Til sengs ca 21:30, 2 ulltepper per sengeplass.

Fredag 22.april 2005
Opp kl 05:30. Får akkurat sagt ”ha det!” til Dan, resten av turfølge vårt har allerede forsvunnet sørover mot Italia… De spurte varmt kvelden før om ikke vi ville slå følge. Men vi skal mot Cabane des Vignettes i dag.  God frokost, müslie & melk og mer til. Av gårde fra Cabane de Chanrion kl 07:00. Klar flott morgen, skarpt føre. Nydelig morgen. Legger i vei oppover Les Portons. Øyvind har problem med feller som løsner. Chanrion ligger på 2462 m, vi skal opp til 3390, ned til ca 3320, over skaret Col Nord des Portons (3366), så ned til Glacier du Brenay (ca 3280), videre opp på Pigne d’Arolla (3790) og til Cabane des Vignettes (3160). Plundrer litt opp Col Nord des Portons, vi sikrer med tau opp mellom fjellknausene. På skikartet står det at ruten kun anbefales motsatt vei av det vi går. Vi skjønner at det nok er litt lurt. I alle fall for folk med våre klatre-/klyveferdigheter. Det blir en lang og varm/slitsom økt oppover breen til Pigne d’Arolla. Veldig varm. Jeg er litt rar i magen, litt smådaff. Men det bedrer seg når vi kommer opp i høyden. På toppen kl 16:00.
Der blåser det en snikende, snedig, iskald vind. Men vi lider gjerne for utsikten, horisonten mot øst fylles av Dent Blanche, Matterhorn & Dent d’Hérens.

Så ned og ned og ned mot Vignetteshytten, spenstige Cabane des Vignettes. Beliggenheten er helt vanvittig der den ligger og vipper helt fremme på stupkanten. Inn døren ca kl 17:00. Vi sjekker inn, så kjøper vi en pils som vi nyte utenfor, på ”fugleberget” mellom hytte & do. Har litt hodepine – det hjelper med en liten lur før maten. Masse folk, men dyner på soverommet. Minst 30 på hvert rommet.  Middag kl. 18:30, blir plassert på bord sammen med fire trivelige sveitsere; Elisabeth, Susanne, Karen & Urs. Urs & Bjørn er sant. En minnerik aften. Betaler før vi går til sengs.

Lørdag 23.april 2005
Cabane des Vignettes. En hytte helt på kanten. Opp kl 05:00. Varm müslie, små pannekaker, brød, kaffe. Fyller termosene/flaskene før vi går. Av sted kl 06:30. Smører med blå voks, den holder langt oppover Glacier du Mont Collon. Fine forhold hele veien, lett skydekke kommer og går og gjør at temperaturen holder seg ganske OK. Fine nedkjøringer både fra Col de l’Evêque, Col du Mont Brulé og ned Stockjigletscher. Noen ”passeringstider”: Col de l’Evêque klokken 08:00, Col du Mont Brulé 09:30 og Col de Valpelline 12:00. Dette er en av de skikkelige flotte Haute Route-strekningene. Varieret, spennende og ganske lang.
Den flotte utsikten mot italienske alper fra Col du Mont Brulé , den flotte Haut Glacier de Tsa de Tsan. De lange utforkjøringene nedover Stokjigletscher, med Matterhorn kneisende på høyre hånd. Vanvittig varmt siste kneiken opp ”hüttesteilhang” til Schönbiel. Fremme kl 14:00 (7,5 timer). Varm, varm velkomst av hyttersjefen Rosmarie Taugwalder. Klem og hvitvin og ostesmørbrød på terrassen. Bare to japanere med guide (Gregg) og oss på hytten. Hyggelig aften med masse prat. Til sengs kl 23:00. Dyner på rommene. God natt!

Søndag 24.april 2005 Snøvær & grått ute. Sein frokost, Øyvind og jeg blir inne og leser - Tore tar en tur opp bak hytten. Ut på ettermiddagen, ca kl 15:30 sier vi farvel til Rosmarie og setter kursen nedover mot Zermatt, i rokk og fokk. Følger veien østover fra hytten som følger oppå morenesystemet. Nede i dalen blir været bedre.
I området ved dammene (ca høyde 2200 m) holder sørsiden i dalen siste delen, via Biel og Zmutt, og kan kjøre i vårbløte slalåmløyper helt ned til byen. Kl 17:00 er det ”ski game over”. Over og ut og slutt. Vemodig at det plutselig er over. Rusler inn gjennom byen med skiene på sekken. Finner en liten kafé og kjøper kald, god øl i store glass. Så rusler vi videre til vårt ”stamhotell”: Hotel Bahnhof. Stedet for fjellturfolket. Enkelt, vennlig og rimelig. http://www.hotelbahnhof.com/  Etter en kjærkommen dusj er det ut for å få oss middag. Valget faller på Darioli. Tore og Øyvind spanderer på turkoordinator Bjørn. Sånn skal det være. Møter Gregg og japanerne på puben. Øl og prat med dem før vi mette og trøtte og glade drar hjem til Hotell Bahnhof rundt midnatt.

Mandag 25.april 2005
Zermatt. Hotel Bahnhof. Frokost rundt hjørnet. Shopping. Øyvind vinner førsteprisen, får tak i et par TRAB-ski til halv pris. Vi to andre prøver å glede oss… Så må vi sette snutene hjemover mot Norge. Tog fra Zermatt kl 13:00? til Visp. Reisetid 1time og 9 minutter. Ny shopping i Visp. Så er det siste etappen med tog til Genève Airport. Og flyet hjem via København til Torp, Sandefjord...
(lite visste vi om at det ikke gikk kveldsbuss fra Torp til Oslo. Det ble en dyr taxitur)