2008: Haute Route fra Arolla til Saas-Fee, med tur til Monte Rosa-'vintertoppen' (4600)

ALPENE 2008 - fra Arolla til Saas-Fee, via Dufourspitze
24. april – 4. mai 2008
Tore Hagen, Rune Fromreide, Toralf Igesund, Rune Rønvik & Bjørn Lytskjold

Photos/Bilder fra turen finner du HER.

GPS-sporet for ruten finner du her.

Torsdag 24.april 2008
Fly: Norwegian Oslo-Genève 18:00-20:40
Tog: Genève – Sion/Sitten (21:24 - 23:27)
Bor på Hotel Elite i Sion - https://www.hotelelitesion.ch - ca 10 minutter å gå fra stasjonen. Et veldig greit hotell.  Lemper av oss sekkene, så en tur over gaten og tar en pub-øl. Til køys rundt klokken ett.

Fredag 25.april

Arolla - Cabane des Vignettes
Opp litt før åtte, så ned til god frokost kl 08:30. Vi har god tid til bussen, den går klokken 10:27 fra bussstasjonen rett borte i ganten. Sion er en grei liten by. Bussturen opp til Arolla tar ca 1,5 time. Underveis blir det riktig så livlig, bussen blir stappfull av unger på vei til skolen. Får dessuten testet fransken litt vel tøft med damen jeg sitter ved siden av. Forteller at mange familier har mistet fedrene sine i dalen i ulykker de har hatt som fjellførerer. Vi går av bussen ved skitrekket i Arolla, ca kl 12:00. For å få en myk start på turen unner vi oss skitrekket opp den første bakken, fra ca 1980m til 2470m.

Greit å begynne på "Galhøpigghøyde". Sol, stille og varmt i det vi begynner på den lange skituren vår. Klokken er 12:30. Fra nå av skal vi gå i ni dager. Bommer litt på første moreneryggen vi skal over, kommer litt høyt, så vi må ’balansere’ ned langs eggen for å komme videre. Turen opp til Cabane des Vignettes er en lang og grei stigning. Litt småbratt i første kneiken før det flater ut til der breen begynner. Opp breen følger vi spor langs venstre/østre siden, midt i er det noe oppsprukket. En tynn tåke legger seg nedpå, men den er ikke verre enn at vi hele tiden har god kontakt med fjellknattene rundt oss. Hytten ligger på 3160m. Vi merker tydelig høyden i den siste halvbratte snøbakken opp til eggen der hytten ligger. Kl 15:30 siger vi trygt inn i ’tunet’. 3 timer brukte vi opp. Hytten er nyoppusset siden sist (2005). Ski og staver setter vi ute i svalgangen, støvler & økser i nytt og greit ankomstrom. Alt er i orden med reservasjonen vår, epost er utrolig greit. For å bestilling plass på hyttene i Sveits fungerer http://www.sac-cas.ch/ veldig bra.
Cabane des Vignettes. Her skal vi bo i to netter. For å akklimatisere oss og for å utforske Pigne d’Arolla og omliggende herligheter. Men aller først finne ut hvor vi skal sove, og så en øl! Ganske full hytte, her er folk fra ’hele’ Europa. Middagen serveres kl 18:30. Vi fem havner ved bordet sammen med noen hyggelige sveitsere, og bestiller rødvin. Grønnsaksuppe og pastaskruer med kjøtt smaker topp. Til sengs rundt kl 22:00. Deilige dyner på ’sovesalen’ vår.

Lørdag 26.april 2008
Cabane des Vignettes - Pigne d'Arolla - Col Nord des Portons - Cabane des Vignettes
Vi prøver å komme oss opp i noenlunde alpetid, denne gangen prøver vi å følge lokal folkeskikk. Står opp litt før kl 06:00, til en fantastisk morgen. Solen er ennå ikke oppe, ute henger en stor måne på en mørkeblå og dyprosa morgenhimmel. Ikke en skydott. Eneste dottene vi ser er de første skigruppene som allerede har lagt ut på tur. Vi har visst ikke helt klart å få til den der lokale rytmen likevel. Når vi spiser frokost rundt klokken halv syv er det ikke mange sjelene igjen rundt bordene. Vi henter drikkeflaskene vi har bestilt og pakker lette dagstursekker. Klokken 07:30 er ski og fellene på og vi setter kursen mot Pigne d’Arolla. Ruten mot toppen er ganske rett på sak, det er bratt nok. I tillegg merker vi høyden godt, pust og hjerteslag går for fullt uten at det har den helt store effekten. Her gjelder det å gå sakte, med små skritt. Mye folk oppover, det er tydeligvis helg. Tar igjen en gruppe som er på trugetur. – Because I can not ski so well, sier karen jeg snakker litt med. Turen til topps bruker vi ca to timer på. Kl 09:30 står vi på Pigne d’Arolla, 3790 meter over havet. En gigantisk alpeutsikt her oppe fra. I vest har Matterhorn stukket opp kloen sin. Vi blir ikke så lenge på toppen, det blåser skikkelig surt. Nå tar vi av fellene og begynner å kjøre nedover Glacier du Brenay, breen som går siger sørover fra toppen. Føret er skikkelig vondt nedover, et kranglete skarelag gjør at det hakker og lugger hele tiden.

Ingen fine telemarksvinger å se. Jeg klarer å miste ene stegjernet mitt på veien, dermed blir det tilbake og opp igjen noen seige høydemeter igjen for å finne det igjen. Tore er gentleman og bli med meg. Kjekt å være to her oppe på breen. Vi kjører ned til ca høyde 3280m, nå er det på tide med en matbit. Herfra skal vi opp den lille brearmen mot SØ, så gjennom og over Col Nord des Portons. Det er et bratt og krunglete lite skar hvor der er veldig kjekt å ha et tau å sikre seg med. Tore er taubærer, i dag får han innviet det nye tauet sitt. Jeg går ned først, deretter firer vi ned ski og sekker før resten rappellerer etter. Tore kommer ned til sist, uten sikring. Godt å ha med en sindig og høydesterk kar. Tau og klatring tar tid, vi bruker ca 1 time gjennom skaret. Solen steiken nifst mye i det vi tar på oss skiene kl 13:30. Godt å kjøle seg litt ned i den lange og flotte nedkjøringen ganske rett østover ned til den store Glacier d’Otemma. Rolig og flott tur opp den slake breen mot hytten igjen, vi er vel hjemme igjen rundt kl 15:30. Nydelig med et glass øl og en liten strekk før middagen serveres kl 18:30. I kveld deler vi bord med et par hyggelige briter (?). Menyen er upåklagelig, vi får både vin, suppe og hovedrett. Etter middag kommer vi i prat med en annen gruppe. I den gjengen er norske Henriette Salvesen & mannen Christopher Adams.
God folkeskikk i alpene er tidlig til sengs. Vi tøyer strikken litt, men er under dynene kl 22:30.

Søndag 27.april 2008
Cabane des Vignettes - Becca Vannetta - Rifugio Nacamuli

Opp til en ny, fantastisk dag kl 05:45. Litt stiv og støl i kroppen, men får i oss frokost rundt 06:30 og er klare for fjelleventyret kl 07:30. Nå er det farvel til Cabane des Vignettes. Dette er fjerde gangen Tore og jeg bor på denne hytten, vi har vært innom her på alle alpeturene våre (2000, 2003, 2005 og 2008). Hytten har en helt unik, vanvittig, fantastisk plassering der den kneiser på den smale fjellryggen, men har mistet litt av sjarmen etter oppussingen. Største ankepunktet er at utganger og gangveien bort til den gamle dassen på stupet nå er stengt.

Føret er hard nå tidlig på morgenkvisten, så den første bratte kneiken litt sør for hytten, ned mot Col de Charmotane, er litt ekkel. Kunsten er å ta det bestemt, men rolig. Vel nede på breen vi skal følge, Glacier du Mont Collon, legger noen av oss på feller, mens andre prøver seg med blå voks. Fjellverden rundt oss, og været, er ubeskrivelig vakkert. Mot SØ kneiser en gammel ’kjenning’, spisse L’Evêque (3716), som vi klorte oss opp på i 2003. Nå siger vi opp de lange og seige stigningen sørover på breen, opp til Col de l’’Evêque (3382). Vi er i passet ca kl 09:30. Her legger vi igjen sekkene, nå vil vi opp på ’hvithvalen’; den stilige snøtoppen Pointes d’Oren (3525). Endelig har vi både tid og krefter til å klatre til topps på den særpregede ryggen. Nå er vi både i Sveits og Italia, grensen krungler seg frem og tilbake i området vi er i nå.

Fra Pointes d’Oren er det ned til sekkene igjen, og så videre i ganske så fine telemarksvinger nedover breen mot Col Collon (3074). Og så sørover og på ordentlig ut av Sveits og inn i Italia. Hytten vi skal bo på heter Rifugio Nacamuli og eies av CAI – Club Alpino Italiano. Vi tar en liten lunsjstopp ca 11:30 i dalføret som går ned mot hytten. Derfra suser Toralf og Rune F ned til il rifugio, mens Tore, Rune R og jeg har lyst på en topp til før vi tar kvelden. Det blir Becca Vannetta (3361), bare navnet er god nok grunn. Becca Vannetta. Det er en skikkelig seig motbakke opp fra dalen før det flater ut litt mot selve toppen. Oppe ca kl 13:00. Fra toppen ser vi videre østover inn i den italienske fjellheimen og ødemarken. Sørover, lang der borte, flater landskapet ut. Med litt (!) velvilje synes jeg vi skimter Venezia…
Det blir en usedvanlig hyggelig kveld på Rifugio Nacamuli (ankommer kl 14:30). På forhånd har jeg hatt en del epost med hyttevakten Fabrizio Bertinetti, sjekket ut om han synes det er en god ide at vi tar med oss litt røykelaks. Vi blir tatt i mot nesten som gamle kjente av de tre som driver hytten; Fabrizio, Giuseppe Fruttero og Estelle Aguelon. Utenom oss er det kun en gruppe til med seks karer som er enda eldre enn oss. Vi fikser frem knekkebrød, røykelaks og akevitt og sørger for aperitiff på de solvarme svabergene foran hytten. Hyttevertskapet får en røykelaksfilet og en flaske akevitt som de kan hygge seg med seinere. Stor stas. Vi sjekker ut rommet vårt. Skikkelig flott hytte, her er sakene på stell. Store deilige dyner har de også. Kl 19 :00 er det middag. Her er det tre-rettes, minst. Vi får suppe, pasta og så kjøtt & poteter. Vin har de også, og til dessert byr Fabrizio på Génépi likør, i følge Wikipedia “the most famous of après-ski drinks in France & Italy”. Synd å ta kvelden en sånn natt, på et sånt sted. Vi drøyer det så lange vi “tør” og kryper til sengs 23:30.

Mandag 28.april 2008
Rifugio Nacamuli - Schönbielhütte

En gnistrende morgen gjør det bortimot greit å stå opp klokken 06:00. Frokosten er italiensk så det holder, det går i kaffe, tørre kjeks, smør og syltetøy. Ikke mye for fem norske karer. Vi kjøper termoste, og får med oss ”lunsj”; en liten kake og tørr kjeks. Godt vi har litt i reserve selv, både sjokolade og røykelaks. Av gårde ca 07:45. Hardt føre på morgenkvisten, og en ganske seig oppstigning tilbake til Col Collon og den sveitsiske grensen. Nacamuli-hytten ligger på 2830m, Col Collon på 3074m. I skaret kl 08:45.

Slår av en prat med de seks i den andre gruppen før vi skiller lag og kjører den bratte og småspenstige kneiken rundt La Vierge og ned til SØ delen av Haut Glacier d’Arolla. Slak og fin stigning østover mot rennen som fører opp til Col du Mont Brulé, flott føre. Litt skyer i dag, så vi slipper unna den store varmen. Tore går på ski opp snørennen, vi andre går til fots. Rune F og jeg tar på stegjernene, men det er helt greit uten; snøen er fast og det er gode trinn. Oppe ca kl 11:00. Col du Mont Brulé (3213M) er et helt naturlig sted og stoppe for å ta inn det store landskapet. Mot øst er det den fantastiske italienske fjellryggen med toppene Punta de Cors (3852m) og Punta Margherita (3902m). I NØ kneiser grensefjell og naboen til Matterhorn, Dent d’Hérens med sine 4171 meter. Majestetisk. Så er det nordover ned mot Haut Glacier de Tsa de Tsan, igjen er vi i Italia. Legger på fellene og går litt oppover breen, til ca 3120m, før vi tar italiensk småkakelunsj ca kl 11:30. De siste flekkene med blå himmel tettes igjen av et tynt tåkeaktig lag som kommer inn, det er snøfjon i luften. Sakte og sikkert strever vi oss opp mot Col de Valpelline (3557m). Oppe i skaret ca kl 13:20, svette og tomme. Sikten blir dårligere, så vi bestemmer oss for å knytte oss inn i tauet før vi begynner turen nedover Stockjigletscher, inn i Sveits igjen. Breen har masse store, stygge sprekker. De er utrolig vanskelig å oppdage i det dårlige lyste, særlig for oss som kommer ovenfra. Å kjøre på ski innbundet i tau er en egen kunst, som vi må innrømme at vi behersker helt.

Det går veldig seint og det er veldig tung når vi må ploge og passe på at alle har samme fart. GPSen med innlagt spor er veldig god å ha nå, et genialt hjelpemiddel. Litt lengre ned klarner heldigvis været opp litt, sikten blir bedre. Så god at vi kan knytte oss ut av tauet og kjøre hver for oss. Vi tar det pent og rolig, dette er det styggeste brefallet på ruten mellom Chamonix og Zermatt. Ofte er det spor og noen staker som er gode å følge, men med litt dårlige forhold er dette et område det gjelder å ta det ekstra pent. Nedkjøringen mot Zermatt, først på Stockjigletsher, så på Tiefmattengletscher er gigantisk. Vi skal ”bare” ned til ca 2600m i dag, og så opp til Schönbielhütte. Det blir 1000 meter i høydeforskjell. Nede i dalen holder vi til venstre, tett under toppen Stockji. Varmt i ”lavlandet” og tungt føre.

Vi kler av oss så mye vi tør og tar det rolig over og rundt morenehaugene før vi svinger nordover og opp Schönbielgletscher. Den bratte kneiken opp til hytten er alltid en lite utfordring. I dag er den ekstra ille, full av diger morenestein som ligger på vippen til å rase ut. Vi holder alle sanser åpne og kommer oss trygt opp. Siger glad og sliten ned siste lille bakken til Schönbielhütte (2694m) kl 16:10. Schönbiel er min ”Haute Route-favoritthytte”, først og fremst takket være tidligere superhyggelig vertskap, Rosamarie Taugwalder. I tillegg har den en fantastisk utsikt rett mot nordveggen av gedigne Matterhorn, eller Monte Cervino som italienerne sier. Fordi hytten ligger ”rett ovenfor” Zermatt er det ganske få som stopper på Schönbiel. Her stopper først og fremst folk som går Haute Route i motsatt retning.

I år er det nytt vertskap på Schönbiel; Ilja Ronsdorf og hennes samboer Jan. De gir oss en svært varm og vennlig mottakelse. Hurra, nå er det tid for litt røykelaksforrett, og en deilig pils. Bare oss og to andre grupper på hytten. Middagen serveres kl 18:30, brekkbønner til forrett og så pasta & kjøttsaus. Rødvin setter en spiss på det hele. Småprat og hygge, men i dag er vi modne for sengen kl 22:00. Deilige dyner, god natt.

Tirsdag 29.april 2008
Schönbielhütte - Rifugio del Teodulo

Sover til kl 07:00, så rett ned til frokost. Appelsinjuice, müslie, brød, pålegg og kaffe gjør godt. Ute har det kommet 10 cm med et lett snø i løpet av natten. Nå er himmelen høy og klare over hytten, mens det ligger skyer og tåke og ruller over Zermatt lenger nede i dalen. Klokken 07:30 dundrer det ute, vi springer ut og får med oss en stort løssnøras som seiler ned fra Dent d’Hérens. Vi har ikke lyst å forlate hyggelige Schönbiel med det fantastiske vertskapet. Drøyer tiden så lenge som vi kan, inkludert gruppebilde på terrassen og Bjørn-på-sopelime-foto, men klokken 09:00 må vi av gårde. Nysnøen gjør det greit å komme ned moreneskrenten vest for hytte (samme som vi kom opp), så er det finfint føre nedover Schönbielgletscher og ut på Zmuttgletscher. Litt opp og ned over midtmorenerygger før vi finner et greit spor videre. Sålen på Toralf sin støvel har revnet fremme. Han må derfor ned til Zermatt for å bytte ut tåbinding, få montert på kabelbinding. Tore slår følge med ham. Vi andre setter kursen mot neste hytte, italienske Rifugio del Teodulo. Maser litt med å finne et greit spor opp dalsiden sør for ”dammene” ovenfor Stafel. Snøen er pill råtten, såpass lavt nede er temperaturen adskillig høyere, i tillegg smelter det nedenfra. Vi går oss stadig fast, spesielt er de nedsnødde buskene noen skikkelige feller. Når vi nærmer oss Obere Stafelalp kommer tåken, men vi finner alpinløypen og er reddet. Skitrekket opp mot Hirli er stengt, så det er ingen folk i løypene. Vi legger inn krabbe-gearet og sikksakker oss sakte opp den bratte, lange bakken til Hirli (2775m). Klokken er blitt 13:00. Vi tar en matbit før vi renner SV ned mot Furgggletscher.

Der er det på fellene og så sakte oppover bresystemet øst for Matterhorn. Vindstille og ”farlig” varmt helt til vi runder Theodulhorn og skitrekket fra dalen. I det vi kommer på høyde med hytten kommer tåken igjen, og jammen kommer Tore og Toralf av skitrekket. Sammen går vi opp de siste meterne til Rifugio del Teodulo (3317 m). Klokken er 17:00. Hytten er en merkelig kombinasjon av alpinrestaurant og sliten alpehytte. Kun to andre karer på hytten denne kvelden, og hyttevertinnen. En upåklagelig middag, med panoramautsikt mot Matterhorn som dukker inn og ut av tåkeskyene der ute. Til køys i noen merkelige, utrivelige soverom kl 22:00. Ingen dyner her, men gode ullpledd holder oss varme.

Onsdag 30.april 2008
Rifugio del Teodulo - Monte Rosa-Hütte

Opp ca klokken 06:30. Ute snør det litt og blåser, og sikten er dårlig. De vage planene om å komme oss opp på Breithorn (4164 m) er det bare til å glemme. Vi legger kursen NØ mot Unterer Theodulgletscher. Sikten er dårlig, det blåser frisk, så vi tar det svært forsiktig nedover brefallet. Fra forrige tur i 2003 vet vi at det er en del sprekker også i øvre del av breen. Nede på første ”platå” legger vi kursen rett nordover mot Wängje, og holder nordre kanten nedover langs brefallet. Flott føre og mange telemarkspor på nederste del av breen, før vi finner et greit spor langs morener og mellom steinblokker ned og ut på Gornergletscher (ca 2400 m). Klokken er 10:20. Været er supert her nede på breen. Vi legger på fellene og begynner den lange, slake turen oppover Gornergletscher. Klokken 11:40 stopper vi og tar lunsj. ”Nistepakken” fra Teodulo-hytten er ikke mye å bli mett av, kun noen tørre kjeks. Godt at Tore har knekkebrød og røykelaks i sekken. Smaker himmelsk i solskinnet,

mens Monte Rosa kikker ned på oss i øst. Så fortsetter vi SØ og oppover Gornergletscher og Grenzgletscher mot Monte Rosahütte. Litt kronglete gjennom sprekkeområdet nedenfor hytten, greit det er gode spor å følge. Dette er ikke noe hyggelig terreng i dårlig vær. Bratt moreneskrent opp til Monte Rosahütte (2795 m), inn døren kl 14:00. Veldig lite folk i hytten, sikkert på grunn av at været har vært litt ustabilt. Vi får sengene vi har bestilt, så går vi i spisesalen og bestiller rösti med pølse og øl i store glass. ”Humpe” kaller det halvliterne her. ”Noch eine Humpe, bitte!” Livet er godt å leve. Vi tar en liten siesta, så ned til middag klokken 18:30. Til køys ca kl 22:00. I morgen har vi bestilt frokost veldig tidlig…

Torsdag 1.mai 2008
Monte Rosa-Hütte - Dufourspitze, vintertoppen (4600)

1. mai - Monte Rosahütte. I dag er jeg motivert til å prøve på noe som har surret i bakhodet siden 2003: Komme til topps på Monte Rosa, eller Dufourspitze som hovedtoppen heter. Med sine 4634 meter er dette det høyeste fjellet i Sveits. Tore og Rune R er også supermotiverte, mens Toralf og Rune F ikke føler seg i form for stortoppturen. For å ha en sjanse til å få til turen er det viktig med en tidlig start. På Monte Rosahütte vet de alt om nettopp det; frokosten serveres kl 04:30. Vi er utrolig trøtte i trynet når vi stapper i oss mat og slurper kaffe.

Det er en lang kneik til toppen, høydeforskjellen fra hytten til toppen er på 1800 meter. Klokken 05:30 er vi på vei ut i tussmørket med hodelyktene på. Kun to andre grupper skal også til toppen i dag, en fransk fjellførermacho sammen med en dame som virker mer enn sprek, i tillegg en østerrikersk firerbande med seriørs, bestemte karer. Det har kommet et 10-15 cm lag med nysnø rundt hytten, i høyden noe mer. Godt for oss at de to andre gruppene kjører enda mer folkeskikk og er av gårde før oss, så har vi et godt spor å gå i. Vindstille og kremvær, dette er for godt til å være sant. I tillegg er det et stort pluss at vi er ”alene”, det øker eventyrfølelsen. Gruer meg til den bratte kneiken opp Oberer Plattje, men med skarejernene på går det ganske så greit. Rundt klokken 06:00 kommer det første rosa sollyset, på Matterhorn. Målløst vakkert. Vi prøver å ta det hele inn, dette er stort. Vi krabber sakte og stødig oppover og oppover, dette går veldig bra. Klokken 08:00 stopp for en liten matbit, så siger vi videre. Breen virker sikker, dessuten er det maks forhold. Vi har gode spor å gå, trygt rundt store blåissprekket i området mellom 3700 og 3800 meter. Vi tar igjen den østerrikske gruppen. De er ikke særlig lydhøre i rutevalg mot toppen, jeg har tross alt GPS med ”idealsporet” på. De skjærer rett østover mot og gar et stykke opp i brefallet under Nordend før de innser at de må snu. Vi følger det ”franske sporet” etter det spreke paret der oppe foran oss. Likevel blir det litt dramatisk ved ca 4100 meter, på Satteltole. Klokken er 09:30. I et område med både blåiskuler og nysnøfelter går Rune gjennom nysnøen og blir hengende etter armene i en sprekk. Vi finner frem tau og snøanker og isøkser, og etter ganske mye plunder (Rune + sekk = tungt) kommer han seg trygt opp igjen. Vi knytter oss inn i tauet før vi fortsetter mot Sattel. Siste kneiken opp til selve Sattel er bratt og snøen er dyp. Vi setter fra oss skiene og fortsetter til fots. Oppe i Sattel (4359 m) kl 11:00, hvor vi setter fra oss sekkene og tar på stegjern. Ryggen videre oppover ser knallhard og bratt ut.

Ikke mitt favoritterreng, men jeg er likevel kjempemotivert. Været er knallbra og vi har dagen foran oss. Det går sakte oppover den eksponerte ryggen mot toppen, delvis på knallhard snø, delvis på fjell. Tore er høydesterk så det holder, vi to andre må konsentrere oss skikkelig oppover ryggen. Men det går oppover, sakte, sakte. På det mest krunglete partiet får jeg viljen min og blir knyttet inn i tauet. Det er kaldt her oppe, i tillegg går vi så sakte at vi ikke får opp dampen. Heldigvis er det vindstille og utrolig flotte forhold. Eggen vi følger blir ikke min favoritt, den er smal og krunglete, og det er vanvittig langt ned både på nordsiden og sørsiden. Eksponert er ordet. En eksponert egg. Like under toppen møter vi det franske paret, glade på vei nedover. Så, klokken 13:00 er vi på toppen. Dufourspitze, Monte Rosa. Nesten ikke til å tro. Firetusensekshundreogtredve meter over havet, med hele Sveits under oss! Bare oss her oppe i dag.

Bare Mont Blanc rager høyere blant alpetoppene, langt der ute i vest, på Frankrike/Italia-grensen. I sør bobler det litt i et italiensk skydekke, men over oss og nordover er det bare fryd og solskinn.
Opp den bratte eggen var tøff nok, nedover går det enda saktere for meg. Klarer ikke å gå med trynet først i de bratteste partiene, så jeg rygger meg nedover. Dundrer isøks og stegjern i den isharde snøen så jeg blir helt kake. Du verden så godt det er å være vel nede ved sekkene ved Sattel igjen. Klokken er 14:00. Tre timer brukte vi opp og ned den luftige ryggen. Skulle jeg ha tippet ville jeg trodd vi brukte en god time bare. Merkelig hvordan tidsbegrepet endrer seg når all energi brukes på å konsentrere seg.

Nedturen er en skikkelig opptur. Føret er i drømmeklassen, vi svinger og krysser og jubler oss nedover de uendelige unnabakkene. Monte Rosagletscher er i perlehumør i dag. Nesten ned ved hytten, ved den store steinen, ”Egget”, på ca 3100 m.o.h. tar vi en lang pause kl 15:30. Av med ski og støvler og det meste av klærene. Ligger og halvsover i solsteiken i nesten en time. Så ned til Monte Rosahütte – og Toralf og Rune F. De har hadde en fin tur oppover langs Grenzgletscher. Nå bestiller vi pils i store glass – Humpe – og har det veldig, veldig bra. Klokken 18:00 er det middag for første bordsetting og oss. Hytten er proppfull nå. Det er langhelg, det er knallvær og vi er ved foten av Monte Rosa. Dit er det mange som vil i morgen. Vi skal ikke dit i morgen. Vi kan nyte vårt øl og vår vin og komme med små tips om føret og om hva som var vanskelig og hva som var greit. – Prost für der Norwegische Hompe Team! Hyggelig og munter aften for vår toppgjeng. I loppekassen klokken 22:30.

Fredag 2. mai 2008
Monte Rosa-Hütte - Strahlhorn (4190) - Britanniahütte

Vekkerklokken står på 06:15. Tungt å stå opp i dag. Kroppen er mør etter den lange toppturen i går, og trynet er stivt som lær. Stor og god frokost klokken 08:00, godt brød og skikkelig pålegg. Vi bestiller oss matpakke og termosfyll. Og kan betale med kort. Monte Rosahütte har alt. Ut som absolutt siste i dag, alle de andre er oppe for lengst og på vei mot stortoppen. Nydelig vær, kremforhold. Klokken 08:30 er vi i gang, sakte og pent oppover mot ”Egget”. Kroppen kommer merkelig fort ”på plass” igjen. Nesten umulig å holde ute den fantastiske stemningen som pirrer sansene i dette store terrenget. Vi legger turen østover, holder oss rett over 3000 meterkurven på nedre del av Monte Rosagletscher, mot fjellryggen som går opp fra Ob dem See. Veldig godt at været er så bra, og at Tore og jeg har gått her før (2003), for det er uvanlig krunglete å komme seg opp ryggen der fremme. Her er det av med skiene og så koble seg inn på tau og wire som er spent opp langs ”stien”. Klønete med lange ski på sekken, de henger seg fast rett som det er. Småluftig når vi kommer opp på eggen. På med skiene og så forsiktig ganske rett østover, ned skråhelningen og ned på den enorme Gornergletscher.

Høyt over oss mot SØ kneiser mektige Jägerhorn – og nordveggen av Monte Rosamassivet. Vi holder en stor bue oppover breen, først mot øst og så nordover. Lange, seige brebakker opp til Stockhornpass (3387 m). Oppe kl 11:20. Tar bare en liten stopp der før vi telemarksvinger oss ned på Findelgletscher på nordsiden. Lang og god lunsjstopp kl 12:50 på Findelgletscher, på 3200 m.o.h. Vindstille og skikkelig varmt. Kneiken som kommer nå er av den seige sorten, nå skal vi opp og over Adlerpass, 3789 meter høyt. Det gjelder å finne rette, rolige tempoet opp bakken som virker nesten uendelig. Og som bare blir brattere og brattere. Rune F er ikke i helt form i dag, har vondt i kropp og ledd. Han angrer på at han sluttet å ta høydesyketablettene. Jeg går litt i forveien, finner en god rytme. Oppe under Rimpfischhorn, på en liten snøavsats på ca 3600 meter, legger jeg fra meg sekken og kjører ned og tar sekken til Rune. Vel oppe ved snøavsatsen igjen tar vi en liten matpause og tar av oss ski og legger om til stegjern og øks. Siste stykket opp til selve skaret er skikkelig bratt, isete er det også. Glade og slitne i Adlerpass klokken 16:00. Tore og jeg har lyst til å få med oss toppen av Strahlhorn (4190), de andre tre bestemmer seg for å fortsette rett til Britanniahütte. Skiene setter Tore og jeg igjen i passet, opp til toppen fungerer det greit med stegjern og isøks. Snøen er fast og god, og vi kan følge ryggen oppover. Litt småbratt første biten, deretter er det jevnt og sikkert oppover mot toppen. Vi knytter oss inn tauet siden vi bare er oss to, og går til fots. Og siden vi var på ”stortoppen” i 2003 setter vi kursen mot vesttoppen (4128 m). For et rundskue der oppe fra. For en ettermiddag.

Tross en litt sur vind jodler vi glade mot himmelen, tar inn profilen av vårt nye bekjentskap Dufourspitze der sør. Klokken er 18:00.To privilegerte karer er vi. Så er det ned igjen, via vår gamle fotoseanse-knaus litt lenger vest (3954 på kartet?) og Adlerpass og ski på. Temperaturen har sunket litt, så føret er skrapt og fantastisk nedover mot Britanniahütte. I kveld er vi superskikjørerer. Før vi er helt fremme ved hytten er det en sur kneik opp. ”Hüttesteilhang”. God slitne og sultne er vi fremme kl 19:45. De andre har ”holdt igjen” serveringen litt, så trass i at vi ankommer lovlig seint venter det både middag, masse humør fra damegjengen som driver hytten. Og noen store øl. Der Norwegische Hompe Team. I seng rundt klokken 22:00. Gode dyner og senger.

Lørdag 3. mai 2008

Britanniahütte -  Rimpfischhorn - Saas-Fee

Stive og støle står vi opp kl 06:30. Frokost kl 07:30, brød, müsli, kaffe. Knallflott vær i dag også. Tore og jeg har lyst til å få med oss tur til toppen Rimpfischhorn, mens Toralf, Rune og Rune bestemmer seg for å dra ned til Saas Fee. Først noen muntre morgenpassiarer med jentene som driver Britanniahütte, de kaller seg ”Frauen Power”, så legger Tore og jeg av sted sørover og oppover igjen mot Rimpfischhorn. Klokken er 08:30. Lett og fint oppover Allalingletscher, (passerer en flott teltleir i morenene ved Hohlaubgleitscher, noen for oss neste gang…?). Så litt vestover og opp mot Allalinpass (3564). En dryg kneik opp breen. Premien får vi for fullt i det vi kommer over kanten: Mot SV strutter Matterhorn, lett innhyllet i en vakkert toppskydott. Plundrer litt med sporet videre. Vi kommer litt for høyt, havner opp mot noen umulige sprekkeområdder, så vi må ned og rundt og tilbake. Varmt og trykkende vær. Men nå er vi i slaget igjen, Tore og jeg.

Legger inn alpe-krabbe-gearet i seige sikk-sakker opp til Rimpfischsattel. En passe overseriøs machogjeng synes det er nedtur at to gamle telemarksgubber strever mindre opp bakkene enn dem. Skiene av i Rimpfischsattel. Her er det masse folk, tydelig at det er helg. Vi finner frem stergjern og øksene, så knotter vi oss sakte opp den bratte snørennen mot toppen. På ca 4100 m får jeg nok. Det spretter med overivrige italienske alpeførere – og småstein. I rappell eller dristige sprang. ”– dette holder for meg”, sier jeg. ” Nok er nok, jeg vil ikke lenger”. Tore protesterer ikke veldig heftig. Vi snur nedover igjen og unner oss en brødblings og litt drikke før det er på med skiene og så pent og sindig tilbake via Allalinpass til Britanniahütte. Ved hytten kl 16:30. Så er det aller siste økten vi tar fatt på, nedover de mange slalåmløypene mot Saas Fee. Nesten ikke folk i løypene, fast & våt snø. Vi krungler oss så langt nedover som mulig, gir ikke opp skiene før det er helt slutt på snøen. Kl 17:30 er det stopp, da står vi ved kunstgress-fotballbanen rett sør for byen.

Glede og lykke i kroppen over SÅ mange eventyrlige alpeskidager. Blandet med vemod over at den flotte turen rett og slett er over. På en kafé like ved elven som skjærer gjennom Saas Fee stopper vi og tar en skikkelig turistøl. Weissbier. Skål for en sjelden flott tur Tore! Skål for fjerde flotte alpeturen sammen. Jeg vil ha mer!!!
Nedturen kommer når vi kommer til hotellet vi har bestilt, Apparthotel Mountain-Inn. Der ligger Toralf blodig og forslått. Bylivet er tydeligvis farligere fjellivet. Han hadde snublet i egne støvlelisser mens han gikk gatelangs i Saas Fee, kun 2-300 meter igjen før han var fremme ved hotellet. Heldigvis er alle i slag til en måltid på byen, til en diger middag på Do Coccio. Der har de, som i 2003, en fantastisk ”middagsbuffé”. Ved middnatt er det ”game over”. Mett og trøtt og superglad er det vanvittig godt å krype til køys på Apparthotel Mountain-Inn.

Søndag 4. mai 2008 - hjemreisedag 

Frokost kl 09:00 på hotellet. Så til fots til busstasjonen, rekker akkurat bussen kl 11:02. Ikke spøk å være litt seint ute til sveitsisk buss, sjåføren er passe furten. Bussen går til Visp, derfra fortsetter vi med toget til Genève flyplass. Fremme kl 14:33. Sjekker inn bagasjen, så er det tur på byen. Vi vil ha lunsj. Finner et hyggelig sted oppe i ”gamlebyen”, et flott ”siste-måltid-med-gjengen”.
Flyet til Oslo går ca kl 21:00, med Norwegian hjem til Norway…