Over alle hauger: april 2024

Turgjengen: Astrid Holte, Toralf Igesund, Øyvind Tufto, Tore Hagen, Rune Rønvik, Bjørn Lytskjold

Tidspunkt: 6.-14. april 2024

Foto fra turene vi gikk finner du HER
Kart over turen har du HER

INTRO

Rando-ski er ikke drømmen å subbe av gårde på i time etter time, dag etter dag, gjennom slake daler og over lange vann. Det var det vi stort sett gjorde. På planen min hadde turen fått et frisk navn: Høgruta Pluss - baklengs. Den startet fra Fondsbu og endte på Beitostølen, via hyttene Skogadalsbøen, Leirvassbu, Spiterstulen, Glitterheim, Memurubu, Gjendesheim og Bygdin hotell. Det var jo lov å håpe at vær og vind og føre ville spille på lag med oss. Og at strekene jeg trakk på kartet ikke var for ambisiøse for en godt voksen kar som meg. Været spilte aldri på lag med oss. Det ble ingen høgrute. Det ble en lågrute. Over vann og gjennom dal. Vanndal-ruten var navnet vi til slutt ga turen vi gikk.

Det ble ingen topper på oss, med den store runden gjennom Jotunheimen fikk vi oppleve. Seks godt voksne venner - med snittalder på 65 - taklet åtte dager på aller beste måte. Nok en gang må jeg minne meg selv på hvor heldige jeg er som får ha sånne flotte folk i min verden. Og at 1955-modellen Bjørn er frisk og sterk nok til å få det til.

Alle hyttene på turplanen overnattet vi på: Fondsbu, Skogadalsbøen (selvbetjenthytten), Leirvassbu, Spiterstulen, Glitterheim, Memurubu, Gjendesheim og Bygdin hotell. Om jeg må velge meg kun én av disse er det nok Glitterheim som stikker av med seieren.

Samlet lengde på turen: 155 km. Samlet oppstigning 4500 meter. Det skulle bli omtrent 30 meter opp per kilometer. Velkommen til Vanndal-ruten.

Lørdag 6. april 2024
Reisedag

Rune, Tore, Øyvind og jeg kjører i egne biler til Fagernes. Derfra tar vi NOR-WAY bussen 13:35 til Tyin. Astrid og Toralf hopper på i Tyinkrysset. Fremme ved Tyin-stoppet venter beltebilen vi har bestilt inn til Fondsbu, og sjåfør Terje. Sekker og ski lempes på takgrinden før Terje fyrer opp V8-motoren i den fantastisk doningen. JVB - Jotunheimen og Valdres Billag - har 12 beltebiler. Den nyeste er fra 1974, den eldste fra 1954.

Beltebilene til JVB, Jotunheimen og Valdres Billag: Enn eksotisk opplevelse.

Fondsbu skuffer aldri. Bestyrer Solbjørg imponerer igjen og igjen. Vi får plass på sovesalen i annekset, så er det tid for en øl før vi ropes inn til middag kl 19:00. Knakende god mat. Rikelig med mat. Sang før dessert er det også. Denne gangen er det den britiske gjesten Jim som synger "I'm a rambler from Manchester way", sammen med sin kone Sandy og Solbjørg. Det er Jim og Sandys avskjedsgave til Solbjørg/Fondsbu. De har bodd på hytten i tre uker!

Søndag 7. april 2024

Fondsbu (1070) - Skogadalsbøen (830)

↑480 ↓700 7 timer 23 km

I dag skal vi til Skogadalsbøen. Planen er å gå opp til Uranostinden og så mot NV over ryggen Uranosi og ned Skogadalen. Men, i dag er det helt uaktuelt. Værmeldingen er elendig, og den stemmer. Dermed blir det å følge kvisteruten via Sløtatjernet, Kvitevatnet, Uradalsvatnet og Uradalen til "Bøen". Vi har vinden rett i fleisen, og det sludder og snø. Godt vi har regntrekk på sekken i dag. Og vanntette klær. Langs ruten skimter vi en og annen knaus rundt oss. Ellers går det for det meste i nyanser av hvitt. Takk til DNT for gjennomført, god kvisting! Vi har med både blå og fiolett voks. Ingen vits å prøve det på den våte snøen. Det er felle-subbing som gjelder for oss i dag.

Bjørn og Astrid, et aller annet sted mellom Fondsbu og Skogadalsbøen.

Nedover Uradalen hadde vi håpet på noen lettkjøpte kilometer, men med sugende føre og motvind må vi for det meste stake og traske på rando-plankene våre. Litt rusten som jeg er på dette terrenget (sist gått i 1976) kommer de ekstra opp- og nedkneiker i bjørkeskogen sør for hytten noe uventet. Utrolig hvor godt det er å komme i hus og få av meg støvlene etter 7 timer med mye monoton trasking. Føttene brenner.

Vi bor i selvbetjeningshytten på Skogadalsbøen (hovedhytten stengte ned rett etter påske). Selvbetjenten er for så vidt grei nok, men kjøkkenet trenger en real oppstrammer. Vi er ikke kjent for å være fine på det, men dere kan bedre enn dette DNT! I kjøkkenskapet kan vi velge mellom to digre, gamle aluminiumsgryter, eller en knøttliten en. Drikkeglass finner vi ikke. Håndklær ligger knøvlet sammen på oppunder taket. Skap og skuffer mangler håndtak. Hvor er vannbøtten?

Heldigvis er ovnen er god og veden tørr, så hytten er varm på et blunk. Og om litt er middagen klar i den altfor store gryten. Bacalaoen på boks smaker skikkelig godt. Dessertklassikeren fruktcocktail vekker opp gamle og gode turminner. Mens regner siler ned det. Ikke fritt for at det kaller frem noen turminner også.

Selvbetjenten på Skogadalsbøen. En OK hytte, men kjøkkenkroken ble vi ikke imponert over.

Mandag 8. april 2024

Skogadalsbøen (830) - Leirvassbu (1410)

↑700 ↓130 6,5 time 20 km

Regnet som har sildret på taket i natt gir seg til frokost. I dag skal vi til Leirvassbu. Planen er å gå via Storebjørn, men skydekket ligger godt nedpå stortoppene rundt oss. Det lukter av kvisteløype hele veien i dag også. Vi slipper snøvær i dag, og det som er av vind har vi i ryggen. Den første delen av ruten opp Utladalen er variert og fin opp gjennom glissen bjørkeskog. Når vi svinger mot øst, inn Storutladalen, er det store, lange, slake strekk det går i. Fellene fungerer tålig greit på den fuktige snøen, men den helt store glien må vi se langt etter. Føttene jamrer igjen i plaststøvlene.

Lunsj i det fri - i Storutladalen.

Storebjørn må vi se langt etter, den og nabotoppene ligger godt innpakket i skyer. Kanskje Stetinden (2020) er en mulighet? Men nei! Når vi kommer til Gravdalen ser vi at den også leker med skyene, og langs ryggen opp mot toppen står snøfokket til værs. Det er bare å holde seg til kvistingen.

Klokken er 16:00 når vi setter fra oss skiene på Leirvassbu. Å så godt det er å kommer ut av støvlene etter 6,5 time med daltrasking.

Vertskapet på DNT Leirvassbu.

I resepsjonen tar Linnea varmt imot oss. Snart har vi både romnøkler - og øl og peanøtter på bordet. Livet smiler til oss, og de svært få andre som er på den store hytten. Før middag har vi god tid til både dusj og en strekk. Middag en er skikkelig god. Vinen også. Eneste skåret i gleden er at Astrid, som uten tvil har forberedt seg best av alle til turen, har fått nesten sammenhengende vannblemmer under fotballen. Den monotone gnukkingen i randosko i flatt terreng har skylden.

Tirsdag 9. april 2024

Leirvassbu (1410) - Bukkeholsbrean - Vakkerbandet (2140) - Tverråbrean - Spiterstulen (1100)

↑980 ↓1200 8 timer 24 km

Vi står opp til lettskyet vær. Planen var å gå til Spiterstulen via Leirløyftet, Vakkerbandet, Illåbandet, Porten og Galdhøpiggen. I dag er det kombinasjonen av skredvarselet og værmeldingen som gjør at vi dropper den ruten. Tre svensker kom ned Leirløyftet i går. Der utløste de et lite skred. Værmeldingen sier lave skyer og mye vind fra to-tretiden. Vi blir derfor enige om prøve oss på Bukkehøe (2314) langs en sikrere rute opp Bukkeholsbrean og ned Tverråbrean.

Vi takker pent for oss før vi legger i vei langs kvistene mot Kyrkjeglupen og Visdalen. Føret er godt. Over majestetiske og karakteristiske Kyrkja (2023) skinner solen. Turgjengen har det veldig bra. At Astrid klarer å gå i dag fatter jeg ikke. Hun har stukket hull på alle vannblemmene under foten og teipet skikkelig. "Det gjør mest vondt når vi går flatt, men i dag skal vi jo opp tusen meter, så da blir det bedre", smiler hun. Jeg hadde kastet inn håndkleet for lenge siden.

Like under/øst for Tverrbytthornet (2103) forlater vi kvisteløypen og setter kursen mot sidemorenen til Bukkeholsbrean. Yttersiden av morene, som vi er på ryggen av ved 1540 koten, er grei nok, men på 'innsiden' er det skredbratt. Vi velger å følge moreneryggen et stykke oppover før vi kommer oss inn selve dalføret. Den enkleste og tryggeste ruten hadde nok vært å gå helt nedenfor sidemorenen.

Endelig litt godt vær, nederst på Bukkeholsbrean.

Bukkeholsbrean er en lang og dryg sak. Magene rumler litt nå, solen varmer skikkelig. Dermed blir det rast på det siste flate berget mellom breen og Bukkeholshøe. Bortsett fra litt blåis midt i brefallet rundt 1900 meterskoter er breen snødekket og fin helt til Bukkeholsbandet. I skaret/bandet ser vi rett mot kjempen vi har lyst å gå til i dag, Bukkehøe (2314). Den mektige toppen ruver som en diger festning. Nord for Bukkelholsbandet tar vi oss halvbratt ned mot NV, for så å gå under østsiden av den markante knausen NØ for Vestre Bukkeholstinden. Planen - eller rettere sagt håpet - er å komme oss opp på sør-ryggen til Bukkehøe, der den er på det laveste. Der har jeg gått opp før. Men: Det var i 1988. Nå har breen under stupet sunket ganske mye sammen, og over den lille, tynne snørennen som går opp til ryggen henger det en diger skavl. Det er bare å innse at dette ikke er noe for oss. Været endrer seg også nå, akkurat som Yr har vist oss på mobilen. Bukkehøe subber opp i skyene nå. Vi setter kursen mot Vakkerbandet (ca 2140). I skaret tar vi en sjekk på om ryggen opp derfra er noe vi har lyst å prøve. Vi finner fort ut at det har vi ikke. Vi er fornøyd med at det ble Vakkerbandet.

Mektige Bukkehøe (2314) kom vi oss aldri opp på, denne gangen. Vær og føret gjorde av vi snudde i Vakkerbandet.

Øverst på Tverråbrean blir det ikke den helt store skigleden nedover. Føret er kranglete. Småskavlete, isete. Lyset er flatt. Tore går på en smell og strekker en sene i kneet. Nede på den brattere delen av breen, under 1900 meter, blir føret mye, mye bedre. Plutselig får jeg til å svinge som jeg vil. Det kjennes nesten som om jeg er litt flink. Det gode føret - først tørt og så kramt - holder til vi er nesten helt nede i Visdalen. Der kommer gjennomslagsføret og tar oss. Vi legger like godt på fellene våre og labbet på kontrollert vis den siste kilometeren bort til Spiterstulen. Etter 8 timer på ski smaker det veldig, veldig godt med øl og peanøtter.

Fornøyde gubber på Spiterstulen.

Spiterstulen er nesten folketom. I tillegg til oss er det bare et par turgrupper, blant annet en voksen gjeng fra Tsjekkia som går Høgruta "riktig" vei. De forteller om en svært så vindfull tur over Glittertind, men begynner å bli lei av et liv i motvind.

Onsdag 10. april 2024

Spiterstulen (1100) - Glitterheim (1385)

↑610 ↓330 4 timer 17 km

Værmeldingen sier kraftig vind fra vest, og lavt skydekke. Planen vår var å gå over Glittertinden (2452), men den er det bare å skrote. Astrid sin fot er så hoven nå at hun må avbryte turen videre. Tsjekkerne har bestemt seg for å reise hjem. De har fått nok av motvind. Med andre ord: Topp stemning. Klokken ti når vi vinker farvel til Astrid. Hun får skyss til Lom med tsjekkerne.

Opp den første bakken til skaret ved Skautkampan (1443) følger vi ikke kvistingen, men sporet tsjekkerne laget i går. Jevnt og fint går det mellom barmarksflekker og steiner. Det er veldig lite snø i denne delen av dalen.

Vi blir eksperter på tresortene Lom Røde Kors har brukt til kvisterutene. Det går mest i osp.

Innover Skautflye er det mer enn nok med snø, og vind i ryggen. Glittertinden, og de andre fjellene rundt oss skimter vi av og til så vidt. Nok en gang er kvistene gode å ha. Vi begynner å bli eksperter på tresortene Lom Røde Kors har brukt. Det går mest i osp, men innimellom står det en enslig rogn eller bjørk. Vinden øket på jevnt og trutt. Når vi skal ned de lange og slake bakkene i Veodalen koker snøfokken rundt oss. Vi ser knapt fra kvist til kvist, og de står tett her. Vi ploger det vi kan nedover. Vinden ivrer etter å få oss opp i samme fart som den selv. Det gjør ikke vi. Vi vil komme helskinnet i hus.

Det vakre synet av Glitterheim dukker opp i snøfokken. For en hytte. For et vertskap. Her er alt på stell. Her oser det av godhet og raushet. Om jeg må velge meg ett sted å ligge værfast på her i Jotunheimen er saken klar. Det blir Glitterheim. Neste gang skal jeg bestille dobbel overnatting her.

Knut Vole, sjefen sjøl, ordner kjapt et soverom i hovedhuset til oss. "Så slipper dere å ta dere over tunet til annekset der sovesalen dere har bestilt senger på er", smiler han. Vi kvitterer med "fem øl og peanøtter, og tusen takk", og finner en sofa i den flotte peisestuen. Heller ikke her er det mange andre, bare en svensk kvartett (guide Martin + Åsa, Pontus og Pierre) og en norsk kvintett (guide Anders Gran, sammen med kone Lin og tre andre). Mens vi tar oss en dusj, der snøfokket står inn ventilen- og så en liten strekk på sengen - har Knut vært ute og målt vinden. "23 m/s ute no. Eg har målt vinden her under benken min også", sier han. "3 m/s, håper det blir ny ytterkledning på huset til sommeren".

Inne er det fyr på peisen. Ute uler og røsker vinden.

Middagen som Tove Vole har laget til oss står i stil med resten her. Fantastisk. Raus. Servert med et smil av de yngste ansatte i huset. Etter maten roper peisestuen på oss. Ute uler og røsker vinden. Her inne er det ild på peisen, og en passe porsjon av svenske og norske turskrøner. Litt mer svensk lærer jeg meg også: "Ingen ko på isen!" Ingen fare, ta det rolig! betyr det i følge Pierre.

Torsdag 11. april 2024

Glitterheim (1385) - Memurubu (1010)

↑550 ↓930 5,5 time 19 km

Vinden har løyet litt der ute. Planen i dag var å gå over Surtningssue (2368) til Memurubu. Nok en gang må vi innse at det blir dal og vann på oss i dag også. Vi begynner jo å bli vant til at det er sånn det skal være. Ingen sure miner å spore i gjengen. Vi slipper i alle fall å ha vinden rett i fleisen hele veien. Klokken er ni når vi bukker og takker oss ut av Glitterheim. Jeg lover Knut å lage et nytt skredterrengkart som de kan ha på veggen. Det de fikk i 2018 gikk i stykker under en oppussing.

I Veodalen er føret isete etter at vinden har feid vekk det meste av løssnøen. Litt opp i høyden blir det bedre, og ned bakkene sør for skaret mellom Hestlægerhøene blir det rett og slett fantastisk. Solen titter frem en liten stund også, akkurat lenge nok til at vi har god sikt ned på drømmeføret til Russvatnet.

Nede på Russvatnet (1175) får vi vinden rett mot oss. Den er kraftig nok til at det blir 4,5 km på feller sørover det lange vannet, med den pyramideformede Gloptinden (1678) å sikte mot der fremme. Nistematen tar vi i le av hytteknøttet på Sundodden. For første gang på turen møter vi folk, men de blåser nordover vannet før vi får slått av en prat.

Fellene må på for å takle motvinden over Russvatnet (1175). Fjellet vi styrer mot er Gloptinden (1678).

Fra sørenden av Russvatnet legger vi sporet inn og opp dalføret Nedre Russglopen, tett på vardene til sommerruten. For å unngå de enorme hengeskavlene nær skaret vi skal over legger vi inn en ekstra sving mot øst den siste biten. Vel oppe på ryggen, der sommerruten mellom Memurubu og Besseggen går, kan vi endelig ta av fellene. Under oss ser vi Gjende (985). Fjellene sør for vannet ligger godt innpakket i skyer.

Den siste bakken ned til Memurubu er bratt så det holder, i alle fall på føret vi har. Det lukter absolutt av gjennomslag, men snøen bærer akkurat nok til at det ikke blir noen vonde opplevelser.

Memurubu er diger, og nesten uten gjester. Kun tre nederlendere (Hans, Job og NN) og to karer på min alder. Vi blir tatt i mot på beste vis av unge og blide Nina, som både ordner øl og peanøtter, og mer enn gjerne slår av en prat med fem godt voksne karer. Det er ikke bare oss fem som er passe møre. Den ene teleskopstaven til Rune har også fått nok. Materialtretthet like over justeringsklemmen. Leatherman'en og oss nevenyttige gjør susen. Snart er den nesten så god som ny.

På Memurubu sørger Nina for at vi har det som konger.

Dagsrutinene begynner vi å kunne nå. Etter øl er det dusj, en strekk på sengen og så middag. Dagen avsluttes med preik og filosofering i peisestuen. Ute er det mildværet som rår. Isen på Gjende blir gråere og våte hver gang vi kikker ut. Siste gjengen i hus er pappaene Bjørn og Kjetil med tre av deres håpefulle. Der har blitt hentet på Gjendesheim av Memurubu-vertskapet og kjørt med snøscooter over et Gjende med klissbløt snø og overvann. Mer vannscooter enn snøscooter.

Fredag 12. april 2024

Memurubu (1010) - Gjendesheim (1000)

↑600 ↓610 5 timer 17 km

Været vi har hatt på turen har satt seg nå. Vind, lavt skydekke og ganske mildt. Endring av planer er blitt standard. De to voksne karer som kom litt før oss over Gjende vil hjem igjen. Over den vanngrå isen. Nederlenderne skal samme vei, både Job og NN har kastet opp i natt. De tror Gjendebu, siste hytten de var på, er synderen. Der var ikke alt helt på stell, forteller de. Gjengen som kom siste i går kveld skal til Glitterheim, men må nok pent droppe planen om Surtningssue. Planen vår, som het over Besshøe (2258) til Gjendesheim, la vi i skuffen i går kveld. Ruten vi har valgt går via Bjørnbøltjønnet (1475) og Bessvatnet (1373).

Klokken er 09:30 når vi tar fatt på bakken vi kom ned i går, rett nord for Memurubu. Nok en gang holder snøen akkurat nok til at vi ikke tråkker gjennom. Været er en tanke lettere i dag. Fra skaret oppe ved Besseggen-stien har vi god utsikt mot Gjende og til stortoppen sør for vannet: Tjønnholstinden (2331). Ruten vår går over 'eggen' sør for Bjørnbøltjønnet (1475). Derfra følger vi mer eller mindre sommervardene under Besshøe mot Besseggen. Den trangeste passasjen på ruten - rundt høydekurve 1550 - er helt kurat. Litt stigning gjenstår, så er det på hyggelig føre ned til Bessvatnet (1372).

Utsyn mot Gjende (985). Mellom Toralf og Tore: Bjørnbøltjønnet (1475).
Fjelltoppen der bak er Tjønnholstinden (2331).

Litt før vi er nede på Bessvatnet unner vi oss en matbit, i nesten solskinn. Og smeller til med å grave en snøprofil. Joda, her er det fokksnølag som viser at det er best å ligge unna bratte østhellinger. Ingen fare for oss. Vi skal ut å gå over et stort vann, igjen. 5,5 km på Bessvatnet, heldigvis i medvind. Tore er leken som alltid. Han vil seile med bivuakksekken. Vi andre er litt lunkne til løsningen. Først prøver han alene, men får ikke nok vind i posen. Så blir, etter litt lett nøling, jeg med på å prøve bivuakksekken som et råseil. Det går mye bedre. Vi setter aldri noen fartsrekorder, men det går i alle fall fortere - og er morsommere - enn å traske på brede rando-feller. For andre gang på turen møter vi folk. Denne gangen er det en DNT-gjeng der ute på vannet. De er ute og lufter seg mellom foredrag og møter på en årssamling på Gjendesheim.

Frisk seilas med bivuakksekk over Bessvatnet (1372)

Fra nordenden av Bessvatnet følger vi kvistingen mot Gjendesheim, i solskinn. På Gjendehalsen, nordøst for hytten, tar vi snarveien rett mot den store hytten. Det er med nød og neppe vi finner oss et ledig bord til oss, øl og peanøttene. Her der det stinn brakke av DNT-delegater fra hele halve landet. Vi forstår raskt at vi ikke er en del av den gjengen. De har mer enn nok med seg selv.

På Gjendesheim (995) får vi senger i annekset lengst unna hovedhuset. Greit nok, men ganske krøkkete når det gjelder dusj og do. Særlig nå. Alt av gangveier rundt husene er gjørmete eller isete.

Klokken 19 er det middag. Godt og rikelig med finnbiff og annet snadder. Imponerende hvordan vertskapet klarer å servere og håndtere både kjapt og vennlig så mange sultne turfolk.

Lørdag 13. april 2024

Gjendesheim (1000) - Bygdin hotell (1060)

↑470 ↓400 6 timer 21 km

Når klokken er 08:00 har vi styltret oss over det glatte tunet og er klare for frokost. I dag skal vi til Bygdin hotell, men det blir ikke over Rasletinden som vi hadde planlagt. Været er lettere nå, men det er meldt mye vind og lavt skydekke. Dermed blir det å gå langs fylkesvei 51 over lange, slake og dryge Valdresflye. Vi kommer ikke til å bli plaget av trafikk i dag: Vind og fokksnø gjør at veien er stengt.

På Nedre Leirungen (983) er det mye overvann på isen.

Klokken 09:30 er vi klare for avgang fra Gjendesheim (995). Vi legger sporet over Gjendeosen rett ved hytten, tar en kjapp titt på Jo Gjendebua, og setter kursen sørover gjennom bjørkeskogen til vannet Nedre Leirungen (983). Mye overvann på isen. Det spruter bra rundt skiene, men vi kommer oss tørrskodde over. Oppover Leirungsmyrin og forbi Heimdalsmunnen er det plussgrader, med sidevind. Før vi 'dukker inn' i minusgrader og fokksnøen tar vi oss en matbit. Det var nok ekstra lurt i dag: Turen over høyeste delen av Flye er et eneste kok av snø og stødig vestavind. På Yr leser vi etterpå at det har blåst jevnt mellom 20-23 m/s. Sterk kuling til liten storm, med andre ord. Fascinerende hvor mye det bråker i hette, klær og sekk. Alt pisker og slår i den heftige sidevinden. Vi følger brøytestikkene som dukker ut og inn av snøføyken, men passer på å holde oss på riktig side. Brøytebilen skummer forbi oss noen ganger i en hvit, hvit verden. Foran den vil vi ikke være. Vi fortsette på feller en bra bit etter å ha passert høyeste punktet på Valdresflye (1389). Vind og fokk frister ikke til å stoppe før vi er kommet lavt nok til at plussgrader er på plass og fokksnøen har gitt seg.

Over Valdresflye er det 20-23 m/s vind. Sterk kuling til liten storm.

Nå vi nærmer oss bekken som renner ut fra Rjupetjernet kommer det en enslig skigåer oppover. "Det er Astrid", sier Toralf. Hun har fått pleiet de heftige gnagsårene sine, og har kommet seg til Bygdin hotell med buss og taxi. Nå er hun her for å gå sammen med oss den siste delen av turen. Imponerende vilje - og innsats.

Vi er i le av Synshorn nå. Vinden er plutselig borte. Tror vi. Men neida, den har bare endre oppførsel. Før vi vet ordet av det ligger vi slått i bakken av noen hissige fallvinder. Det skal litt krefter til å få 90 kg med godt voksen mann med 12-13 kilos sekk, på randoski, til å gjøre en nesten perfekt baklengs salto. På den meste ligge 3 av 6 slått i bakken. Det kreves full konsentrasjon for å holde seg oppegående. Fra Rjupetjernet legger vi ruten over skaret mellom Synshorn og Lykkjenuten. Nedkjøringen mot Bygdin kan sikker være fin, men ikke i dag. Føret spille ikke på lag.
Klokken er 15:30 når vi tramper inn på tunet på Bygdin hotell (1065). Bygget er ikke særlig tiltalende utvendig. Inne, derimot, er det som å skru tiden 100 år tilbake. Malerier, møbler, tepper, ovner... Her er alt gammelt og velholdt. Betjening bak ølkranene er derimot unge - og raske. De vet akkurat hva vi trenger. Vi finner oss et ledig rokokko-bord og setter oss i polstret møblement. Opptil flere av gjesten matcher den noble stilen. Heldigvis er det greit med vindbukse og fleece-jakke her også.
Vi har bestilt rom av den enke sorten. Før middag blir det badstu på noen, andre av oss nøyer oss med en dusj og en strekk. 19:30 går vi til bords. Reinsdyrsteik på tallerken. Vin i glasset. Dette her kan de. Bygdin hotell er absolutt verdt et besøk.

Søndag 14. april 2024

Bygdin hotell (1060) - Beitostølen (900)

↑170 ↓350 2,5 time 13 km

Turdag nummer åtte. Siste turdag. Ute er det grått og vindfullt. Bitihorn (1607) sto på turplanen - med små bokstaver. Som de andre topper vi hadde planer om blir den også tatt av plakaten. Veien opp til hotellet er stengt på grunn av fokksnø. Bil-gjestene må vente på kolonnekjøring, mens vi kan legge i vei akkurat når vi vil.

Bygdin hotell. Hotell i særklasse,

Klokken er 09:30 når vi takker sjefen sjøl, Tore, for oppholdet. Etter råd fra han følger vi den kvistede (gjenblåste) langrennsløypen til Beitostølen. Medvinden er så kraftig at vi startet uten feller. Det går så det suser, til vi er i bakken nord for Båtskardberge. Her er det på med fellene og opp til Sørre Båtskaret og frem til høyden øst for Båtskardstølane. Føret er hardt og jevnt i lien over og nedover langs fylkesveien. Vi holder jevn og fin høyde nesten hele veien ned til hyttekaoset på Beitostølen. To av oss velger en rute mellom hyttene. Ikke bare lurt. Overalt er det brøytet dype grøfter (veier!) til hver eneste hytte. Vi gir fort opp å klatre opp og ned disse, og legger oss på heller på den litt for godt brøytete gangveien ned mot sentrum. De andre fire velger å bakse seg rundt og over hytte-jungelen. Jeg gjør også det neste gang.

Krevende løypevalg på Beitostølen.

Plutselig er skituren slutt. Plutselig sitter vi på Peppes Pizza, midt i sivilisasjonen. Vi har god tid til bussen. Den går klokken 14:40 til Fagernes, der bilene våre står parkert. "Kelner, tre pizzaer og litt i glassene takk!"

Høgruta Pluss var en god ide, men ble til Lågruta, som igjen fikk navnet Vanndal-ruten. Det ble ingen topper på oss, med den store 8 dagersrunden gjennom Jotunheimen fikk vi oppleve. Det største skåret i gleden var at Astrid måtte stå over nesten 4 dager. Seks godt voksne venner - med snittalder på 65 - taklet vind & blest, slake daler & lange vann på beste måte. Nok en gang må jeg minne meg selv på hvor heldige jeg er som får ha sånne flotte folk i min verden. Tusen takk for turen - gode venner!

Tore, Bjørn, Astrid, Øyvind, Rune og Toralf, klare for tur ved Tyin.

Over alle hauger

søndag 21. april 2024

INNHOLD/CONTENT

2024 Jotunheimen - 8 dagers skitur