2012 Haute Route: Verbier - Zermatt - Saas Fee - Simplon

Rute: Verbier - Cabane du Mont Fort - Cabane de Prafleuri - Cabane des Dix - Cabane des Vignettes - Cabane de Bertol - Zermatt. Stockhorn taubanestasjon - Britanniahütte - Saas-Fee. Buss. Saas-Almagell - Almagellerhütte - Zwischbergen. Taxi. Simplon Dorf.
Dato: 30. mars - 9. april 2012

Slideshow/Bildeserien fra turen finner du her.

GPS-sporet for ruten finner du her.

Turgjengen på Pigne d'Arolla (3787): Jon Lytskjold, Bjørn Lytskjold, Rune Rønvik, Cecilie Schjerven, Ida Fromreide, Tore M. Hagen, Håvard Hagen, Rune Fromreide.  

Turbeskrivelse dag for dag

Fredag 30. mars

Feiende flott turstart på Gardermoen, null problem verken med skiekspedering eller sikkerhetssjekken. En liten akevitt eller to sikrer vi oss fra tæksfrien, det hører med som sikringskost og døråpner underveis. Lufthansa suser av gårde til avtalt tid, kl 13:20 bærer det til værs. Første stoppested er Frankfurt. Der står en glad Cecilie klar til å hoppe på før vi finner luftveien videre til Genève. Nå er gjengen fulltallig; i år er vi tre unge og fem en smule eldre som vil på tur sammen: Jon og Bjørn Lytskjold, Ida og Rune Fromreide, Håvard og Tore Hagen, Cecilie Schjerven og Rune Rønvik. De unge og spreke har aldri vært på skitur i Alpene før. Vi godt voksne har prøvd oss på dette før. Klokken 18:00 er det bakkekontakt på Genève flyplass.  Og så et aldri så lite drama: Cecilie sine skistøvler, send som separat bagasje, er søkk vekk. Panikk, panikk. Vi skal starte fra Verbier i morgen tidlig. Uten skistøvler må hun se langt etter det, men prøve å komme inn på ruten vår en hytte eller to senere. Kontoret for tapt bagasje er daffe og lite hjelpsomme. Det ser rett og slett mørkt ut. I det vi nesten har gitt, mer eller mindre på vei ut gjennom tollen, tar Cecilie en ekstra sving bort til en kar i flyplasskjeledress. Det blir redningen, han har sett et par hvite & grønne støvler på frifot. Hurra, hurra, hurra! Stemningen er i taket når de hvit-grønne plutselig har funnet veien dit de skal. En nervepirrende time er over. Fra flyplassen har vi bestilt transport til Verbier med www.Alpybus.com (CHF 50,- per hode. 1 CHF = ca 6 NOK). Det går så det suser gjennom kveldsmørket, Alpybus skrubber ikke i svingene. Etter to og en halv time er vi ved hotellet vårt nederst i den gamle delen i Verbier, Hôtel les Touristes www.hoteltouristes-verbier.ch. Stedet skryter av å være det eldste hotellet i byen. Rimelig og greit og lite, et perfekt sted for oss turfolk. Vi har bestilt middag på forhånd, så snart sitter vi rundt bordet med fulle tallerkener og glass. Og ute er det stjerneklart, vær i verdensklassen. Alt ligger til rette for drømmestart i morgen på den 8-9 dagers lange turen vi har planlagt.

Lørdag 31. mars

Opp kl 07:00 til et sjenerende flott vær. Etter en solid hotelfrokost pakker & betaler vi. CHF 72,-per person betaler vi med glede for middag, seng og frokost. Så er det siste finpakkingen før vi slenger oss på den gratis 09:50 skibussen opp til taubanesentralen i Verbier. CHF 27,- skal de ha for en enkeltbillett opp i høyden. Planen var å ta heis opp til Les Attelas, men på grunn av lite snø i høyden råder taubanemannen oss til at vi peiler oss inn på Les Fontanets (2485). Vi hører på han. Vel oppe på toppstasjonen er det på med ski & sekker. Og et ekstra lag med solkrem… Solen er farlig intens. Klokken 11:15 legger vi av sted på skituren vår. Haute Route, her kommer vi!
Første etappe er krampaktig kort, men vi vil så gjerne besøke en gammel kjenning fra 2000: Cabane du Mont Fort (2457) www.cabanemontfort.ch. Den lå nok fritt og flott da den ble bygget i 1925, nå ligger midt i skianlegget. Likevel er det en skikkelig perle, ikke minst når skianlegget stenger for dagen.  For å komme dit skal vi bare holde høyden fra Les Fontanets, men på det knallharde føret blir det ganske masete. Ankommer rett før det store lunsjrushet, så vi finner et flott bord på den digre terrassen. Og bestiller en durabelig lunsj. Vi har tross alt gått på ski i 25 minutter! Før vi takker for oss er vi inne og tar en titt. I hoveddelen av hytten har tiden stått stille, her er det akkurat like trivelig som for 12 år siden. Bor gjerne her neste gang.

Men vi skal på skitur, ikke mimre rundt i gamle hus. Kl 12:45 er sekkene pakket og fellene på, omsider begynner vi turen mot dagens mål, Cabane de Prafleuri. Første halvtimen er litt masete, den går i selve slalåmløypen, og det er massevis med folk. Lørdagsrush. Her gjelder det å følge med for ikke å bli påkjørt. Så, ved ca 2700m, er vi endelig ute av anlegget. Herfra er det kun fottråkkede skispor helt til Zermatt, et av de mest brukte Haute Route-sporene.  Vi tar det pent og forsiktig oppover i solsteiken, vet at det lønner seg for oss som ikke er vant til høyden. Er oppe i første skaret, Col de la Chaux (2940), ca 14:40. Her er vi ikke alene, vi er så sent ute at det strømmer på med turfolk på vei hjem. Vi får en hyggelig prat med vennlige Sabrine, en lokal skigåer, som velvillig serverer oss det meste av teen hun har med seg. Til takk tar vi med oss skriftlig hilsen fra henne til hytteverten hun kjenner på Prafleuri. Et nytt begrep oppstår: Dette er ikke e-mail, dette er ski-mail! Kan det være startet til et nytt konsept?
Etter råd fra Sabrine holder høyresiden ned fra skaret. Føret er hardt som betong, det skrangler fælt når vi skrenser nedover lien. Litt nedenfor Lac du Petit Mont Fort er det på med fellene igjen. Og litt sjokolade & nøtter. Og vann, vann. Det er farlig varmt nå. Vi legger inn laveste krabbegiret. Viktig å unngå bratte sørhellinger, dette er vær for bløtsnøras. Ruten opp til Col de Momin (ca 3000) går gjennom et flott landskap. Utsikten mot sør er storslått med Grand Combin (4314) som den dominerende kjempen. Løypen videre opp til neste og siste skar går opp breen Grand Désert.

Vi legger inn en sving bortom Col de Cleuson for å komme enda litt tettere på den flotte utsikten mot Grand Combin. Klokken 17:20 er vi på dagens høyeste punkt,  ca 3140, breskaret NV for populære Rosablanche (3336). Vi har rett og slett ikke tid til å gå på Rosablanche i dag, skal vi rekke middagen må vi fortsette videre. Nedkjøringen til Prafleuri kan være super, men i dag er føret ganske kranglete. Vi er vel ikke helt innkjørte heller. I tillegg ender vi opp litt for langt til høyre/øst på nedre del av breen, dermed blir siste biten ned mot hytte vel bratt på det knallharde føret. Neste gang vil jeg at vi holder mer langs venstre brekant. Men vi kommer oss ned på et vis alle sammen, selv om vi to eldste roter oss bort i et ekstra bratt område. Sånt blir det plundrer av.
Godt å lempe av sekk og få av støvlene nede på Cabane de Plafleuri (2672) www.prafleuri.ch Klokken er 18:00. Ca 5 timer har vi brukt fra Cabane du Mont Fort. Veldig godt med en øl. Babeth Dayer er hyttesjef, og som oss nesten like fjong nå som i 2000! Men hytten er en annen, den har blitt nyere! Skikkelig fint har det blitt. I dag er det smekk fullt hus, det er jo både helg og knallvær, det vet sveitserne å benytte. Klokken 18:30 er det middag. Babeths gjestebud… Ingen kulinarisk höydare er vi enige om, det har nok gått litt hett for seg på kjøkken det i dag. Men: Det er rikelig med mat, både for ung og eldre. Vin har de også. Ingen store kveldssprell, vi merker at det er første dag på fjelltur. Før kvelden tar oss bestiller vi nistemat til i morgen, og betaler for oss. Kl 22:00 er vi klare for sengene, som det sømmer seg gode Alpeturister. Flotte rom, gode senger, nye puter og store dyner. Godt å komme seg i lakenposen.

Søndag 1. april

Cabane de Plafleuri (2672) www.prafleuri.ch. Vi står opp litt før klokken syv, til samme gnistrende været som i går. Tar meg en tur ut før frokost og snuser inn den klare og kalde fjellmorgen. Beste luften og duften jeg vet om. Så er det inn til Babeths frokost, med lune pannekaker, müslie og brødmat. Ikke noe morgenstress i dag, vi venter med å gjøre oss klare til alle andre er av gårde.
 I dag skal vi til Cabane des Dix, en tur på rundt fem timer. Klokken 08:00 er vi klare alle åtte. Første etappen er opp til skaret Col des Roux (2804). Vi tar det pent, vet at det er best sånn. Vel oppe over kanten kan vi se neste hele sporet videre til Cabane des Dix. Store deler av turen går langs vestsiden av det nedtappede vannkraftmagasinet Lac des Dix.  På det skarpe føret bør vi klare å utnytte høydeforskjellen så vi kan renne helt til enden av vannet. Første kneiken ned fra skaret har vi mer enn nok med å holde stilen. Sol og godvær de siste 2 ukene gjør at snøen er mer som betong. Stålkanter er en fin ting. Vi følger gamle, solsvidde isspor. Eller prøver som best vi kan å holde litt høyere. Det går så det suser. Er ved sørsiden av vannet ca kl 10:00. Der vippe vi av sekk & støvler og spiser Prafleuri-nisten. Veien videre mot Cabane des Dix er ikke dramatisk, men at det er motbakker nok kjenner vi fort.  Godt vi vet det finnes krabbegir. Har litt kontakt med en fransk trio opp kneiken, men ingen stor trafikk her i dag. Dette er fjellterreng deluxe. Rett og slett vakkert, med store Mont Blanc de Cheilon (3870) som veiviser. 
Når vi kommer litt lenger opp i dalen ser vi at det kommer mye folk opp direkteruten fra Arolla, gjennom Pas de Chèvres og ned stigen/leideren til Glacier de Cheilon; lokale søndagsturgåere som utnytter været og det utrolige fjellområdet. Og en lunsj på Dix-hytten. Verden smiler til oss, men vi blir minnet på om at vi er blant krevende fjell; et lite, men stygt bløtsnøras har pakket seg tett over hovedsporet ved foten av Tête Noire, trolig for et døgn siden. Tungt og teit som betong. Feil tid og sted her betyr rett og slett i trøbbel. Det har sin pris å starte seint på dag. Opp siste biten til hytten er det dirrende varm. Vi vrenger av oss så mye klær som sol og bleke kropper tillater. Sakte og svette inn på ”tunet” til Cabane des Dix (2928) www.cabanedesdix.ch. Klokken er 13:00. 5 timer tok turen i dag på det raske føret. Nok det for asfaltkroppene våre.  Godt å vippe av seg støvler og det meste av klærne. Vi finner oss et bord på den supre terrassen, så lar vi bare luksusen sige på. Bestiller både rösti og noe kaldt på boks. Himmelsk. Fullt hus her oppe i høyden, det syder av positivitet; folk på dagsbesøk. Haute Routere. Folk som vet å nyte denne storslåtte fjellheimen.
De to yngste av herrene våre (Håvard & Jon) pluss godt inngåtte Tore legger ut på ettermiddagstur til en lokal topperle, La Luette (3548). To timer er det opp dit sånn cirka.
Vi andre holder oss rundt huset, lett angrepet av gnagsår og andre småvondter. Medbrakt røykelaks og akevitt setter en ekstra liten spiss på siste timen før middag, og sørger for et par-tre nye kontakter. Både der og da, og nedskrevet som epostadresser. Så er det middag. Klokken er tross alt 18:30. Suppe, hovedrett & dessert. Med rødvin, cola og vann. Rett og slett godt, og rikelig. Vi har det bare supert. Nye bekjentskap for kvelden er den slovenske humørbomben Franc Rozman & hans gjeng. Til sengs kl 22:00. Sånt skjer rett som det er her i Alpene.

Mandag 2. april

Cabane des Dix (2928) www.cabanedesdix.ch Tro det eller ei, men vi er klare til frokost kl 06:00! Ute fortsetter drømmeværet. Ikke en skydott, ikke et vindpust. Småkald og gnistrende morgenstund. Ingen stress i dag heller, turen til neste hytte tipper vi tar ca 5-6 timer. Av sted som de siste, sånn er det bare. Klokken viser 07:45. Det er jo egentlig ganske tidlig. Snøen er sliten etter mange dager med sol, så det er isete ned den småbratte kneiken til breen under mektige Mont Blanc de Cheilon (3870). Kaldt her nede i skyggen. Vi er raske med å få på fellene våre, så legger vi i vei sakte, sakte oppover breen med det flotte navnet Glacier de Tsena Refien. Vi er som sagt sist, som det seg hør og bør en norsk alpeturbande. Sikk sakk opp, opp, opp. Ingen skal tro at alpekneiker er noe dans på isroser. Oppe i bakkene tar vi igjen Franc og hans slovenske venner. En i følget sliter med høydeastma (?), Franc er et oppkomme av oppmuntring og muligheter.  Gjengen vår er i siget, holder jevn og fin flyt oppover. Har krefter og fokus nok til å ta inn inntrykkene fra dette gigantiske landskapet. Skituppene skal vi ikke se på. Vi løfter blikket og blir svimmel av utsynet østover!  Spesielt storslått er det når vi kommer opp til ca 3500m: Plutselig dukker Matterhorn (4478) opp med sin skarpe profil. Litt lenger nord majesteten Dente Blanche (4357). Pause, inntrykk, pause. Bilder og ren glede. Veien videre har vært min lille "engstelse”: Den bratte bakken opp mot Col du Brenay... Vi klipser på skarejernene. Vips, det skumle, bratte, halvnifse brefallet blir en ”sann fryd” å sikksakke seg opp. Godt utstyr er ikke å fnyse av. Skarejern & alper hører sammen! 

Vel oppe i Col du Brenay (3636) er det tid for lunsj. Også i dag har vi med sandwich vi bestilte på hytten. Været er stadig av beste merke. Dessverre står det verre til med gnagsår hos et par i gjengen… Nå er det kun kort vei opp til Pigne d’Arolla (3790), høyeste punktet på denne varianten av Haute Route. Franc sloveneren er på vei . Prater opp den stolte og slitne astmadeltageren. Klokken 12:30 er vi på toppen. Folksom så det holder der oppe på en flott dag som denne, men det gjør ingenting. Rene Galdhøpiggen! Stor stemning. Stooooor utsikt i alle retninger. Slovenerne er i perlehumør, tross problemene har alle kommet seg vel til topps. Det blir mange bilder. Bra at film er billig.
Så røsker vi av fellene, setter utfor på mer eller mindre elegant vis, ned til dagens mål: Cabane des Vignettes. Kjempeartig føre. Tipptopp avslutning på en nydelig, storslått, krevende turdag. Cabane des Vignettes (3160) www.cabanedesvignettes.ch er en av disse ekstreme alpehyttene. Maken til tomt skal du lete lenge etter. Den ligger som limt inn i fjellet på kanten av et stup høyt over en bre. Langs siste ryggen ut til hytten er det skiene på ryggen. Svette og møre vel i hus klokken 13:30. Ca 6 timer tok turen fra Cabane des Dix.  Smekkfullt hus her også. Vi lirker oss inn og finner plass til både skiutstyr og støvletørk.  Hyttevertene er de samme som i ”alle år”, bestemte & vennlige Jean-Michel og Karine Bournissen. Etter å ha installert oss på rommet vårt bestiller vi suppe. Og øl. Nyter solen og fjellet fra terrassen ut mot gamledassen. Snakker litt med slovenerne. De er storfornøyde, men har bestemt seg for å avslutte turen her, komme seg ned til Arolla i dalen neste dag. Nydelig kveld der ute, selv om det siger på med skyer fra sør og vest. Til sengs ca kl 22:00. Vi begynner å bli mystisk veltilpasset alperytmen. På godt og vondt…

Tirsdag 3. april

Cabane des Vignettes (3160) www.cabanedesvignettes.ch. Vi er flinke i dag også, klare til frokost kl 05:45. Ute har skyene pakket inn det meste, det er lett snø i luften. Men turvær er det så absolutt. Mål for dagen en Cabane de Bertol, en tur som tar ca 6-7 timer på en god dag. Nesten kjedelig å nevne, men vi er siste gjengen ut. Selv om klokken bare er 07:00. Første lille utfordring er kneiken litt sør for hytten, ned til Col de Charmotane. Knallhard og smånifst, men vi klarer det greit alle åtte. Som vanlig (vi har tross alt vært her 4 ganger før) vipper vi opp vidundermedisinen vår nede på Glacier du Mont Collon: Blå swix! Herlig å slippe fellesubbingen for en stund.
Så kommer turens tristeste melding: Rune R må gi seg. Vi har skjønt at gnagsårene hans har vært ille. Vi vet at han er en som ikke gir seg uten kamp. At det var så ille hadde jeg prøvd å fortrenge. Men: Føttene hans er bare helt ødelagt av gnagsår. Det går ikke mer. Han må rett og slett snu, si takk for turen. Trist, leit, pyton. Laber stemning i gjengen. Han hadde forberedt seg bedre enn de fleste av oss, både skiskotilpassing, kondisprepping opp Wyller og stor innleving i hva Alpene ville kreve. Kjipt. Vondt. Bokstavelig talt nedtur. Rune snur… Setter kursen mot Arolla og Oslo. Farvel Rune, godt å vite skal på tur her igjen neste år!
Vi syv som er igjen siger stille og sakte mot skaret vi skal over i dag, Col de l’Evêque/Biskop-skaret (3392)… Energien er sugd bort fordi Rune måtte snu. Sakte fart opp i skaret, klokken viser beskjedne 09:15. Som for å understreke stemningen legger skyene seg nedpå, grå og grauttett. Sikten er som inni en pent brukt lakenpose. Vi har heldigvis vært her før, og har både GPS med kartgrunnlag og gode, innlagte spor. Et utrolig hjelpemiddel. Stopp i skaret. Tid for litt vann & sjokolade før vi tar av fellene og legger i vei på rutens 5-600m på Italia-biten av årets Haute Route. Null sikt, blindeføre, white out. Så vi lirker oss forsiktig, forsiktig ned Haute Glacier d’Arolla, med kurs mot Col Collon. Vi holder godt til høyre/sør nedover, stoler på det GPSen sier og det sansene oppfatter. Alle kanaler er i snusemodus. Småskavlete, plutselig guffen blåis, så susen fra stupbratte lier ned mot Italia… I solskinn er dette en kremtur. I dag er det grøt og full konsentrasjon!
Selvfølgelig kom vi oss godt ned og under tåken (ellers hadde jeg vel ikkeskrevet dette). Sikt, konturer, utsikt. Videre er det bare å jodle i vei nedover, nedover, nedover; langs foten av La Vierge (Jomfruen) og så nordover og ned breen Haute Glacier d’Arolla. Nede på noen morenehauger (høyde ca 2820m) tar vi lunsj. I sekken har vi Vignettes-niste. Så suser vi videre nedover på skarpt føret. Her nede i dalen kikker solen ned på oss igjen. Og et makeløst fjellandskap.  

Dalføret er vakkert og storslått så det holder. Selv sliter jeg litt: Stålkanten på ene skien har løsnet. Fra nå av bør jeg bare ta høyresvinger… Ikke bare lett det. Nede i dalen, på ca 2540m er det slutt på utforkjøringer og ”det glade liv”. Nå skal vi opp dagens lengste kneik, 800m opp til Cabane de Bertol. Fellene på nå! Syv små mennesker i stort landskap. Sikksakk oppover. Noen foran, noen bak. Rolig og pent. Det er Alperefrenget vi har lært oss alle sammen. Ikke mange andre å se oppover i dag, vi har alpene nesten for oss selv. Jammen er vi rike.
 Ca kl 14:00 er vi oppe i skaret, Col de Bertol (3279), ved foten av hytten. Her setter vi skiene fra oss opp etter fjellveggen. Col de Bertol  har ingen skibod. Så gjør vi oss klare for siste kneiken i dag, den mest eksotiske på hele turen. Veien inn hyttedøren er en skikkelig klatretur: 30-40m opp en stålleider. Er det en hytte som trenger et eget kapittel om beliggenhet er det Cabane de Bertol (3311) www.bertol.ch.  Det finnes ikke noe liknende, verken på ordentlig eller på bilder. Hytten klorer seg fast øverst oppe på en spiss bergknatt. Ingen over, alle andre under. Rett og slett en crazy plassering. Etter det jeg har fått vite ble første hytte satt opp her i 1898, som en slags ”testhytte i tre” på en nasjonal utstilling i Genève i  1896. Der ønsket initiativtakeren at bygget skulle testes ut skikkelig høyt til fjells. Sånn ble det!!! Hytten som i dag kneiser på den spisse nunataken er en tipptopp moderne hytte, med miljø-dosystem, sengeplass til 80, myndig vertskap (Anne-Marie Dolivet) og alle rettigheter. Vel i hus alle sammen, i allefall 7 av 8. Mye folk her i dag, det summer på tysk, fransk og engelsk. Og norsk. Vi unner oss en rösti med speilegg, og en stor øl. Det er ennå lenge til middag. Så lirker vi oss på plass på det trange soverommet, får oss en skikkelig siesta.

Middag alle sammen! Klokken 1830 er vi på plass rundt spisebordet igjen, klar for en ny treretters. Kjempegod mat. Og sjokoladekaken til dessert sitter som et skudd. Styr unna grolla om du ikke er spesielt interessert i grappe&kaffegruffblanding. Vi kommer i snakk med en fransk trio som skal samme vei som oss videre; Joseph, Laure-Hélène og Georges. Som har massevis av gode franske turforslag til oss. Så er det natten. Strømmen/aggregatet stenges klokken 22:00. Vi skviiiiser oss inn på soverommet som vi deler med 7-8 andre. Det blir en trang, varm og klam natt. Godt å vite det er strømløst der oppe om natten. Her bør det ikke begynne å bremme, synes å være veldig dårlig med gode rømningsveier… Ute uler vinden forsiktig.

Onsdag 4. april 2012

Cabane de Bertol (3311) www.bertol.ch. Etter en klam og tett natt oppe på nunataken står vi opp klokken 06:00. Solid frokost. Tar det rolig, lar de fleste andre gjøre seg ferdige. Nistemat til turen har vi bestilt i dag også. Været er ikke det beste. Veldig grått ute. Skyene subber rundt oss, det er snø i luften igjen. Ikke drømmeforhold for den lange breturen vi har planlagt over til Zermatt, men vi vurderer det som brukbart. Av sted ut i snøværet 07:50, ut og ned den lange leideren. På med ski og feller, så legger vi i vei oppover Glacier du Mont Miné kl 08:10. I begynnelsen er det sikt og gode spor vi kan følge, men så forsvinner sporene. Og sikten. Veldig godt at vi gikk samme ruten i fjor også. Godt å ha en ide om hvordan terrenget er. Godt å ha GPSen med 2011-sporet vårt! Etter en times tid ser vi plutselig den franske trioen der ute tåkeheimen, på vei tilbake til hytten. Litt etter kommer en annen gruppe mot oss. De har også snudd på grunn av den dårlige sikten, og har i alle fall ingen GPS å konferere. Vi finner frem bretauet, skanner det hvite, store, konturløse, alpelandskapet så godt vi kan, og holder et ekstra intenst blikk på GPSen.  Rundt klokken 10:30 er vi på høyeste punktet på ruten, det slake skaret rett nord for Tête de Valpelline. Sikten er stadig vekk elendig. Ned mot Col de Valpelline blir det brattere enn behagelig i grauttåken. Ikke direkte skummelt, men guffent nok i dette været. Så er vi nede på gigantiske Stockjigletscher, breen vi skal følge ned mot Zermatt. Dette er ikke en bre å spøke med, her kryr det av sprekkeområder. I godt vær kan det være tøft nok å finne det beste sporet, i tåkegrøten er det bare å ta det veldig forsiktig. Vi er ekstra på vakt rundt høyde 3480m, her er det alltid en relativt smal passasje vi må treffe. Og dype sprekker vi ikke vil bli kjent med. Der går veldig greit, og plutselig, nede på ca 3200m, er vi endelig under skyer & tåke. Av med tau, litt brød, ost & pølse, så sklir vi videre på hardt, godt føre. Er litt ekstra på pass rundt kote 3100: Det store brefallet som henger over sporet her har vi fått vite har vært ekstra aktiv i det siste. Store blåisklumper ligger strødd utover, tett på løypen.
Vi ser ikke så mye av fjelltoppene rundt dette gigantiske, vakre dalføret. Sjefen sjøl, Matterhorn, har dradd tåkedrakten helt ned til knærne. Men føret er ideelt, på det knallharde føret vi suser langt, langt ut dalen uten å ta et eneste stavtak. Lerkeskogen møter oss ved ca 2200m. Og bløt snø. Det blir både småvått og masete i sludd og slaps før vi finner slalåmløypene ned til Zermatt. Plundrer litt med å finne et godt løypevalg, men får likevel ”landkjenning” ved huset vi har siktet mot, restaurant Stafelalp. De holder på å stenge pga det triste været, og fordi det snøskredfare i deler av anlegget. Men de er hyggelige med oss, snart har vi både øl og cola på bordet. Så er det rett ned til by’n! Zermatt. Langs søkkbløte og sugete løyper. Men eksotisk på sitt vis for oss fjellapene, ned mellom serveringssteder, små husklynger, under digre heisanlegg. Helt ned til asfalten i dalen, og gratis skibuss. Den summer elektrisk av sted bort til vårt hjem i Zermatt, gode Hotel Bahnhof (www.hotelbahnhof.com). Klokken er 15:00.
På Bahnhof skal vi bo i to dager. Dette er skiturfolkets hotell, et sted du kan velge alt fra enkeltrom til sovesal på loftet. Dobbeltrom med balkong koster CHF 110. Da får du utsikt til Matterhorn med på kjøpet. Nå skal vi dusje og slappe av, og finne ut hva den verdenskjente turistfellen Zermatt har å by på denne gangen. Det blir ikke de store sprellene, vi vil aller helst ta det piano og slikke våre sår. Si hva du vil om moderne skiturstøvler, men de er ikke alltid snille mot undersåttene.
I kveld har vi en viktig avtale, så klokken 18:00 sitter vi nypudrete rundt et herlig pizzabord på Hotel Post. Sammen med Zermattboerne Ilja & Jan. De var hytteverter på Schönbielhütte da vi var der i april 2008. Nå er det reunion og stor stas. Kjempehyggelig og varm kveld, i tillegg veldig god mat. Anbefales.

Torsdag 5. april 2012

Zermatt (1600). Slappe av dag i Zermatt. Været er kun middels bra, alle fjellene ligger pakket i tjukt skydekke. Ikke noe Breithornvær dette. Vi har kjøpt mat på supermarkedet like ved, nå snekrer vi oss en durabelig frokost på det flotte felleskjøkkenet på Hotel Bahnhof. Etterpå drar noen for å handle litt nips og godt. Eller litt turutstyr. Noen går på fottur opp til lille, vakre Zmutt. Bare navnet er innbydende nok. Noe sover seg en ekstra lur, andre holder føttene høyt og lar turistene surre. I Zermatt er det alltid horder av dem (=oss), særlig japanere har dette på listen over drømmereisemål.
Sjekker vær og føreforholdene for morgendagen. De sier det skal bli sol og pudderføre, så er det middagen på China Garden. Ikke av de billigste, men du verden så godt og så mye. Før natten tar over får vi også med oss den overivrige pianisten på Grampi’s som dessert, og en nightcup på Little Pub.

Fredag 6. april
Zermatt (1600), Hotel Bahnhof (www.hotelbahnhof.com). Hurraaaaaaaa for et vær der ute. Knallblå himmel. Og så Matterhorn da, gnistrende av nysnø fra tå til topp. Vi kommer oss opp ca kl 0730, så er det ny, stor frokost på felleskjøkkenet før vi rigger oss til for ny langturdag. I dag skal vi til Britanniahütte, ikke langt fra Saas Fee. Av sted fra Hotel Bahnhof ca 09:15, til fots gjennom byen og bort til ”Fløybanen” som går opp til Sunnegga.  Planen er å komme oss så høyt som mulig øst for Zermatt for å få et best mulig utgangspunkt for turen videre. Billetter til topps koste flesk, i tillegg må vi kjøpe plastikkheiskort også. CHF 50,- per hode skal de ha, det er 300 kroner det.
Et virvar av heiser oppover liene, før vi er på toppen har vi tatt seks forskjellige. Gjelder å konse hvilken heis som gjelder, ellers ender du på feil fjellhylle. Men kl 11:00 er vi pent på plass under solen på Stockhorn taubanestasjon, på 3405m. Et ypperlig sted å starte. Særlig i dag. Verdens beste fjellvær er det. Og rundskue rett og slett over kill, her ligger hele perleraden av stortoppene rett over dalen: Monte Rosa, Liskamm, Pollux, Castor, Breithorn og Matterhorn. Alt pudret med et godt lag med nysnø. Vindstille er det også, og gråværet de siste dagene har etterlatt seg et drømmelag med tørr snø.
Vi er ikke alene her oppe i dag. Skulle bare mangle, det er både påskeferie og knallvær. Litt ovenfor stasjonen ved met-stasjonen tar vi på oss skiutstyret, så er det bare å følge den spenstige ryggen oppover mot selve Stockhorn. Vi må stadig vekk stoppe, ta inn den digre utsikten: Nye Monte Rosahütte skinner i solen der nede, ned fra Monte Rosa ser vi et knippe med flotte spagettiskispor. Det er nok spor etter heliskikjørere, for siste biten opp til selve stortoppen Dufourspitze (4634) ligger urørt i dag. Det dårlige været de siste dagene har holdt gjestene unna Monte Rosahütte. Vi opplevde det samme i 2010: Da vi kom til hytten etter noen dager med dårlig vær var vi eneste gjester på hytten.  Nesten det samme skjedde i 2008 da vi gikk på Dufourspitze, fordi det hadde vært litt ruskevær dagen før var det kun to andre små grupper som overnattet og var klare for topptur. På gode dager snakker vi om 150 som er klare for stortopptur.
Før vi fortsetter nordøstover, over Findelgletscher, smetter vi oppom selve Stockhorn (3532). Alltid kjekt å være på en topp. Vi er enkle sånn. Så suser vi avsted på det flotte føret.  I det fine været blir navigasjonen typisk nok litt slurvete. Dermed havner vi for langt til venstre, ned mot ”3266-knausene”. Et lite gløtt på kartet hadde nok vært lurt. Det gode var at vi fikk oss en ekstra lang og deilig bakke med pudder. ”Staffen” blir en varm oppstigning for å komme inn på riktig kurs igjen. Så er vi der vi skal være. Ned de flotte bakkene fra Stockhornpass til Findelgletscher er det pudder deluxe. Ikke et vondt ord å høre om omveien.

Som så ofte ellers er vi vel seint ute. For det første blir det kokende varmt der vi siger gjennom dette kritthvite landskapet. Vi holder på å renne bort. I tillegg er vi litt engstelig for løypetraseen opp fra Findelgletscher til Adlergletscher. Den går rett under store, sørvendt, bratte fjellsider. Akkurat nå koser solen seg godt med nysnøen der oppe i fjellsiden, prøver nok aller helst å sette i gang skikkelig bløtsnøras. Vi har gått gjennom gamle ras på dette stedet før et par ganger. De var ganske store. Vi holder øye med fjellet over oss, og krysser det gufne partiet så fort vi kan.  Vel over og forbi tar vi en skikkelig lunsjpause på en snøbar liten kolle. Her kunne vi blitt lenge, solt vinterbleke kropper og slappet av. Kikket på Matterhorn ”rett” der borte, fjellet bare ber om å bli beundret fra denne kanten også. Men vi skal jo på tur, vi skal over staselige og krevende Adlerpass, Ørneskaret.  ”Weiter bitte, witer bitte!”
Adlergletscher er en dryg sak, men de spenstige omgivelsene gjør det til en glede å få lov å være nettopp her nå. Flott føre er det også, dessuten er det fine spor å følge etter 2-3 grupper som har gått foran oss i dag. Siste biten opp til selve skaret er bratt. Som regel tar vi av oss skiene og går med stegjern opp her, men i dag er det helt greit å gå på ski hele veien opp. Vi klipser på skarejernene i tilfelle det skulle bli isete på det bratteste, men selv det kunne vi latt være. Skarejernene er mest i veien i dag, det eneste de bidrar til er å bygge opp noen gigantiske klabber. Har ikke hatt sånt siden det var klister som var tingen på krevende fjellturer. Klokken 16:15 vipper vi over kanten av Adlerpass (3789), samler troppene, får i oss litt sjokolade og vann.  Ettermiddagsskyer legger seg plutselig ned over toppene rundt oss, men tre av oss har likevel lyst til å prøve en tur til Strahlhorn. Det er tross alt en topp, attpåtil over firetusen meter. Resten setter kursen ned Allalingletscher mot Britanniahütte.
Føret opp til Strahlhorn er perfekt, resten er ikke så mye å skryte av, hele veien opp går vi i hvit tåkeheim. Likevel er det stor glede hos turtrioen når vi poserer ved korset på toppen. Ingen panoramabilder i dag, dette er vær ment for nærbilder.  Strahlhorn (4190). Klokken er 1800. Kjekt med topp. Nedover tar vi det piano, sikten er minimal, men vi kan så vidt skimte sporene våre. Ned i Ørneskaret igjen klokken 1830. Vi ligger litt dårlig an til å rekke middagen på Britannia, men vi er ikke i nød. Vi har resten av gjengen vår som venter med bord og vin klar. Dessuten er hyttevaktgjengen på Britannia de vi kjenner best på hele ruten. Det herlige ”Frauen Power Team” er rause og gode. De vet godt vi kommer i kveld. De vet at vi aldri holder sveitsisk tidsskjema.

Nedover Allalingletscher går det som det suser, selv om føret blir litt ”snerkete”. Flott fjellkveld-stemning for oss etternølerne. Rart med det, men det blir alltid noe ekstra når jeg vet at alle andre har kommet seg i hus mens vi er ute og har fjellheimen for oss selv. Litt luksusfølelse. Siste biten frem til Britanniahütte er det på med fellene igjen, opp ”Hüttensteilhang”.  Storfornøyde og ganske så slitne inn døren til Britanniahütte (3030) klokken 19:20. Og så rett til bords. For en herlig velkomst, her er de alle: Vårt kjære turfølge med vinen klar, men ikke minst hyttevertskapet: Marianne, Miriam, Iris… Nesten bedre enn å komme hjem. Suppe, salat, hovedrett, dessert, vin. Og som ikke det er nok: Britanniadamene har ”pyntet” rommet vårt med ”special decoration”; nudistbildet som svoger Øyvind tok av Tore og meg i 2010. Litt prat blir det med trivelige Marianne, men vi er nok litt slitne. Og vertskapet har fullt kjør i dag med stor påsketrafikk. Natt klokken 22:00. Vi er nesten blitt A-mennesker.

Lørdag 7. april 2012

Britanniahütte (3030) www.britannia.ch. Opp klokken 06:30. Påskemorgen slukker sorgen. Lang og godt frokost, og en liten ekstra praterunde på kjøkkenet med ”Frauen Power Team”. Så er det store avskjedsklemmer og løfter om å komme tilbake snart. Vi er flinke til å holde sånne løfter, i alle fall gjennom de siste 3-4 årene. Britanniahütte er blitt en av favorittstedene våre. Sehr gut, sehr gemütlich.

Av gårde kl 08:15. Ikke det store været i dag, ganske mildt og grått. Første del av turen er 10-15 minutter bort til på toppen av Saas Fee slalåmanlegget. Så bærer det utfor, fra 3000 til 1800. Vi har de digre slalåmløypene helt for oss selv nedover, nypreparerte og fine. Vel nede i Saas Fee er planen å ta skibussen gjennom byen bort til den store busstasjonen. Men vi finner aldri noen skibuss, i stedet blir det en fin tur til fots blant hus og folk, med skiene på nakken. Som i Zermatt er det forbudt med vanlige biler, her summer det kun i elektriske mikkimusbiler. Klokken 10:02 går bussen vi skal ta til Saas Almagell. Alt er godt tilrettelagt for oss skituristene, bussen har spesialtilhenger for ski & sekker. Bussen snirkler seg behagelig ned asfaltsving etter asfaltsving (veien opp hit kom først på femtitallet) de 10-15 minutter ned til Saas Grund. Herfra er det ny 10-15 minutters busstur inn dalen til Saas Almagell. Vi har bestilt lunsj på hotell & restaurant Spycher (http://hotel-spycher.ch/). Og vel så viktig, avtalt møte med Hugo Antenmatten for å få låne nøkkel til dagens mål, den ubetjente Almagellerhütte. Han forteller at det knapt nok er snø på turen videre østover mot Simplonpasset. ”Vil dere virkelig til fjells når det er så lite snø?” Vi vil det. Vi tåler godt en økt med ski på sekken.  Så går vi for å handle mat for siste del av turen. Saas Almagell er stedet, stedets ”Supermarkt” holder oppe også på en påskedag som dette.
Lunsjen Restaurant Spycher er en solid og god dose med Walliser-mat, mer som en middag. Og vi spiser oss mer enn mette. Hardt å komme seg videre herfra. Sjefen selv, trivelige Heidi Wyss-Matter, vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss. Hun stråler av omtanke og godhet. Hun hjalp meg også da jeg satt hjemme og planla turen, var på epost hele tiden med råd og tips. Gull verd.
Klokken 13:45 vinker vi farvel og legger i vei østover og oppover. Hugo har forklart oss nøye hvilke stier det lønner seg å bruke så tidlig på året. Skistøvlene spenner vi på skiene, skiene på sekken, sekken på ryggen. Så til fjells opp gjennom en nåleløs lerkeskog. De kan legge stier disse sveitserne. Stien blir aldri for bratt. Behagelig å gå på. Bra er det, vi skal opp 1200 høydemeter.

Rett og slett godt er det å gå litt til fots, oppover den flotte stien savner vi verken ski og store støvler. Like før vi kommer til vinterstengte Almagelleralp tar vi stien til venstre. Den er tørr og fin nesten helt opp til hytten. Dalen vi følger, Almagellertal, er storslått og vakker. Den sørvendte lien vi følger er neste helt snøfri. I de nordvendte sidene ligger snøen godt. Et par murmeldyr sitter nyter at det er vår i luftem. Litt høyere opp ser vi et par stolte steinbukker.
Når vi har 10-15 minutter igjen til hytten forsvinner stien under jevnt snødekke, det lover godt med tanke på turen videre i morgen. Selve Almagellerhütte er bare åpen om sommeren, men ved siden av ligger Mischabelblick med selvbetjent vinterkvarter med plass til 5-6 stykker. Her er det vedovn, gode senger, ulltepper og solcellelys. Nøkkel vi har fått låne med oss er til et ekstra soverom. Her er det 12-15 sengeplasser og digre dundyner og masse plass til pikk og pakk.  Takk for tipset Bruno! Vi er fremme ved hytten klokken 17:45, har brukt ca 4 timer opp den lange bakken. Av en eller annen grunn har vi blitt sultne igjen, tross den digre lunsjen. Hogger ved med den dårlige øksen, får fyr i ovner, åpen et par øl. Og lager oss en durabelig middag. Saas Fee-pølse og potetmos. Så vidunderlig godt å være for seg selv. I kveld er Alpene bare våre. Dessverre ser vi ikke så mye til den gigantiske fjellheimen rundt oss, de er borte i grå skyer. Men vi vet de er der! Vi holder det gående til ca klokken 23:00. Da smaker det godt å sove på et kjølig og godt rom, mens vinden rusker i vegg og tak der ute. Lett snødryss pudrer verdenen vår.

Søndag 8. april 2012
Almagellerhütte/ Mischabelblick (2894) www.almagellerhuette.ch.  Vinden har økt kraftig utover natten, fått takplatene til å hoppe og smelle en stund nå. Er litt engstelig for at skiene våre der ute har blåst vekk. Vi står opp klokken 08:00. Solen kommer og går litt der ute, men vinden fortsetter å herje med oss. En prøvelse å komme seg bort til do. Men hytten er god som gull. Om litt spraker det flott i ovnen, og vi er klare for litervis med glovarm te, og brødmat. Vasker og rydder oss ut, bolter dør og vinduer. Så er det ut i blåsten. Av sted oppover og østover klokken 10:45. Føret er ganske hard igjen, det som har kommet av nysnø er blåst til himmels igjen. Vi legger kursen mot Zwischbergenpass, tar peiling på en stake i ”3243-passet”. Her er det godt snødekke. Ser ikke ut som det er noe særlig å gå rett mot selve hovedpasset, der er lite snø og stor steinur. Tror dessuten det skal være mulig å komme oss over og gjennom 3243-passet, men det er helt feil. Der er det loddrett ned på østsiden. Må derfor traversere oss bort til Zwischbergenpasset. I godt vær er nok det en grei sak, men nå er vinden sterkere enn det som er hyggelig. Den var sterk nok nede ved hytten, her oppe blir fjell og pass som en trakt. Vinden brøler virkelig i det den skal raser over fjellkammen vi er på. Vi sliter med å holde ballansen, blir pepret av isbiter og fokksnø. Lett å miste både ballansen og utstyr. Godt vi er litt vant til ruskevær, alle holder roen. Og kommer seg i le på andre siden av skaret.

Dalen vi skal ned nå, Zwischbergental, er vanvittig vill og vakker. Det at det bare er oss her i dag forsterker følelsen. Vinden som brøler rundt toppene drar også opp villmarksstemningen. Ned første del av dalen er det litt vanskelig å finne beste sporet. Ikke har vi vært her før, samtidig visker det kraftige snøfokket ut konturene i dalbunnen. Flotte utforkjøringer, selv om vi ikke får full glede av dem. Følger dalbunnen ned til ca 2050m. Derfra følger sporet venstre side av dalen videre. Litt lenger nede passerer vi den øverste stølen, Gmeinalp (1851). Alp betyr støl/seter på sveitsisk. Alpene må altså bety Stølsheimen! Ikke mange støler her oppe i denne avkroken av Sveits. Største stølen er Cheller (1774), her er det plass til noe som ligner gressletter. Skiføret er på rask retur. Det lukter snart fottur igjen. Vi tyner snøklattene nedover langs veien, så langt vi kan.  Ned på 1700m er det slutt. No more skitur! Solen har tatt over nå, så vi drister oss til litt vårlige antrekk. Men vinden har ikke gitt seg, og den er iskald. Vi må lange ut for å holde varmen. 5-6 km er det å gå ned til stedet hvor vi har avtalt å bli hentet med bil, ved det lille vannet/magasinet Sera, rett nedenfor selve Zwischbergen.
Så er plutselig den lange flotte turen vår over. Hvorfor kommer det alltid så brått på meg? Klokken 15:15 er vi ved asfaltstripen. Som så ofte før, vemodig fordi fjell- og turlivet er over igjen, samtidig en lettelse og glede fordi vi fikk til det vi hadde planlagt på en så flott måte. Skåret i gleden er Rune som måtte snu med de digre gnagsårene.
Det er 2 biler fra Hotel Grina i Simplon Dorf som kommer og henter oss. Full service. Her oppe i dalen er det langt til vanlig taxi og rutebuss. De to stødige sjåførene lemper inn utstyret sveitsisk presisjon. Så triller vi av sted i myke seter. Kjøreturen kan ta pusten fra noen og enhver, dette er skikkelig fjellandskap.
Vi kan ikke få en bedre avslutning på turen.  På Hotel Grina i Simplon Dorf venter Rita på oss. Hun er bare helt fantastisk. Ikke bare har hun hjulpet meg med å arrangere transporten for oss i dag. Nå er hun som mor og tante og bestevenn for oss på en gang, smiler og ler og prater. Og forteller oss at vi kan glede oss til middag. Store, rene, flotte rom med utsikt over dalen. Alt vi har av skittent tøy insisterer hun på å vaske… Så er det tid for en deilig, varm dusj.
Etter en liten byrunde – som er veldig fort gjort – bestiller vi prosecco i baren. Så, klokken syv er det middag. Superkokken er Ritas Romeo. Han svinger opp med hvit lokal asparges, lokal skinke, lokal… Og sveitsisk vin. Forteller med iver og kjærlighet om maten og vinen. Rita forteller hvordan hun og Romeo brøt opp med det trygge og kjente for å satse på Simplon og Hotel Grina. Vi har det som grever. Romeo & Rita, we love you! Det blir en munter og sen kveld på unike Hotel Grina. Dra dit en gang, eller fire! Hotel Grina (www.hotelgrina.ch) er et topp sted å være.

Mandag 9. april 2012
Simplon Dorf/Hotel Grina (1475m) www.hotelgrina.ch. 9.april, ingen lystig dato for nordmenn. Ikke i år heller, det er hjemreisedagen. Ute gnistrer solen igjen over dette nydelige alpelandskapet, over denne lille, spesielle byen. Frokost har vi bestilt kl 07:30. Masse godt, både brødmat og pålegg, müslie & yoghurt. Så er det avskjedssang for vertskapet. Det blir ikke en særlig original melodi når de heter Romeo & Rita. Men teksten er på fantasitysk, og faller i god jord! Klem og farvel og ”we’ll meet again”. Så rusler vi bort til postkontoret der bussen plukker oss opp kl 08:30… Storslått gjennom Simplonpasset, før veien snor seg ned på spenstig vis til Visp og togstasjonen.
Siste bit av turen: Tog til Genève. Så er det flyet hjem igjen.

TAKK FOR EN FANTASISK TUR! Takk til det flotte turfølget. Takk til alle underveis som tok så vel imot oss.