2010 Haute Route Purist-planen som snødde ned

Ruten: Chamonix - Refuge d’Argentière - Cabane du Trient - Champex. Taxi. La Fouly. Taxi. Grand Saint-Bernardklosteret. Taxi/buss/tog. Zermatt - Breithorn - Monte Rosa-Hütte - Britanniahütte - Saas-Fee (med mye mikkmakk pga været...)

Slideshow/Bilder fra turen finner du HER
GPS-sporet fra turen finner du HER

Turgjengen 2010: Bjørn Lytskjold, Kjetil Alfarnes, Tore Hagen, Rune Rønvik, Øyvind Tufto, Gunnar Sander

Fredag 30. april 2010
Reisedag 
Tore, Kjetil og Bjørn flyr (SAS) Oslo – København – Genève: 07:10 - 11:15.
Genève Aeroport… Dette har vi opplevd før her. Kjetil sin sekk dukker ikke opp på bagasjebåndet. Så vi må en runde innom Swissport, hvor gutten får utlevert toalettmappe og løfter om at sekk og ski dukker opp i løpet av kvelden i Chamonix. Så gjelder det å finne toget, som går fra kjelleren på flyplassen. Kjøper mat på Migros og vin i vinbutikken i kjøpealléen. Ute er det full sommer, tyve grader og grønt. På grunn av bagasjetullet blir ruten videre litt hakkete. Men hyggen av en togreise tar ingen fra oss. Klokken 13:24 siger toget ut fra Genève Airport. Togturne Genève – Martigny – Chamonix koster CHF 71,- per hode. Vi pakker ut medbrakt mat, vin og øl, mens Genevesjøen – Lac Léman/Genfersee – siger forbi der ute. Kl 15:10 er vi fremme i Martigny. Jeg passer bagasjen mens Tore og Kjetil snuser litt på byen. Så videre kl 16:01 med smalsporet tannhjulsbane mot Chamonix. Første etappe går til Le Chatelard-Frontiere, et bittelite sted ved grensen til Sveits. Her er det stopp og ca 1 times venting før nytt tog fortsetter på den franske siden. Vi tar en kaffe og en is på en liten bar rett ved stasjonen, sammen med to smørblide japanere. Den store overraskelsen i Le Chatelard-Frontière er butikken som er stapp full av alle, alle, alle slags modellbiler og maskiner. Skikkelig guttebutikk. Kl 17:45 drar vi videre mot Chamonix. Kjetil forærer SAS-toalettsett og litt mat til de to japanerne. Kl 18:33 siger vi inn på stasjonen i Chamonix.

Øyvind, Gunnar og Rune kommer med British Airlines via London. De sparer tid ved å ta maxitaxi http://www.mountaindropoffs.com/ fra fly-plassen i Genève til Chamonix. Kjapt og greit.
Rundt klokken 19:30 er hele gjengen på 6 samlet på Chamoniard Volant. Kl 20:20 rusler vi inn til by’n og spiser. Finner et greit 'rett opp og ned sted' ved stasjonen, Petit Casino. Jammen sitter ikke våre japanske venner der og spiser. Vi lager langbord og gjør kvelden vennlig og lang. Hjemover litt før midnatt.
Chamoniard Volant: http://www.chamoniard.com/

Lørdag 1. mai 2010
Lognan taubanestasjon - Refuge d’Argentière
I dag vil og skal vi til fjells, så det er frokost kl 07:30 på småshabby, men akk så greie Chamoniard Volant, ca € 22 for seng og frokost. Ute er det smågrått og lett regn. Vi drar til byen og handler litt mat og snacks til turen. Kjetil får seg til og med en tur til frisøren. Klokken 1200 har vi bestilt taxi (Taxi Monard, tlf 0608268476) fra Chamoniard Volant til taubanenstasjonen 'Les Grands Montets" i Argentière. € 50 kostet det. Så kjøper vi taubanebilletter opp til Lognan (€ 11). Sulten river i kroppen, så det blir lunsj på Les Marmottes rett ved taubanehuset. Kl 13:20 bærer det til værs, opp til Lognan. Fra Lognan (1970 m) er det på med ski, feller og sekker. Kl 14:14 er skituren vår i gang. Langt fra noe supervær, det er lett yr og vindstille. Helt greie forhold. Som sist (2005) bommer vi litt på å finne hvor turløypen forlater slalåmløypen, men kommer oss greit i sporet igjen. Oppover breen tjukner det til, så vi ser null og niks og lite til den mektige fjellverdenen rundt breeen. Knytter oss inn i tau oppover, her er det umulig å se sprekkersystemene i skoddehavet. Trygt og greit fremme kl 17:30 på Refuge d’Argentière (2771m), den eneste franske hytten på ruten vår. Hytten tilhører den franske alpeklubben. Best kjent som Club Alpin Français, eller CAF. Nå heter den rett og slett Fédération Française des clubs alpins et de montagne. Enkelt skal det være. Adressen er http://www.ffcam.fr 

Hytten er helt nyoppusset, tipp topp i alle kroker. Og vertskapet, Fred og Béatrice Laurenzio og nepaleseren Lal Birbahadur, er en super trio. Middag serveres kl 18:30, suppe, hovedrett og creme caramelle. Etterpå blir vi servert husets spesialitet, genepi. Takket være Kjetil sin ’cherie’ kommentar?? Jeg får adressen til Lal, lover å sende bilder. Til sengs som de siste, rundt kl 22:20.
Refuge d’Argentière: Tlf +33 4 50 53 16 92. Sjekk denne koblingen, eller skriv og bestill plass på denne plassen: infos@clubalpin-chamonix.com
Kart som viser hvor hytten ligger finner du HER.

Søndag 2. mai 2010
Refuge d’Argentière - Cabane du Trient
Opp kl 05:00, som ekte alpeskiturister skal. Sikkert ikke dumt, vi har en lang og krevende tur foran oss, den første skikkelige fjelletappen. I tillegg er været ikke det beste, det drysser lett med snø. Og: Til vår store overraskelse skal ingen andre grupper videre mot Cabane du Trient. I dag må vi tråkke spor i dypsnøen og finne veien selv. Frokost 05:30, så på med store støvler og så ut på ski. Avsted kl 06:45, ut i en hvit snøverden. Ikke bare like lett å finne idealsporet opp mot Glacier du Chardonnet. Sikten er dårlig, men vi finner stedet vi gikk opp i 2005, nedenfor knausen med staken på. Skiene får juling her, det er en forædersk nysnø oppå store steiner. Men, vi finner et slags spor og kommer oss opp og inn på breen. Så er det bare å legge inn krabbegearet.

Det er en lang og seig bakke denne Glacier du Chardonnet. Starter på ca 2600m og går opp til passet på 3320m. Første dag over 3000m svir alltid litt ekstra. Det gjelder å ha fokus på det storslåtte terrenget vi går i. Til høyre og vestre er gigantiske fjell hyllet inn i skydotter og snøbyger. Grei snø, så med seks staute karer tråkker vi et nytt, fint spor opp, opp, opp mot Col du Chardonnet. Det går ikke for, men det går. Ingen andre ute i dag. Men vi er her, i dette store vanvittige breen. Klokken 09:45 er vi i Col du Chardonnet (3321m). Her går grensen mellom Framkrike og Sveits. Her har vi vært før, vet at nå går det bare en vei. Ned! Veldig bratt ned. Heldigvis ligger det et fast tau for å hjelpe oss trygt ned. Kjetil rappellere ned med skiene på. Vi andre prøver oss med skiene på sekken, fordi ”løypen” er krunglete og smal. Vel nede konkluderer vi med at Kjetil sitt valg er det beste. Guffent og bratt å ta seg ned siste tauløse biten. Bregleppe er det også. Før vi fortsetter er det på tide med lunsj. Rigger oss stolt til i snøbakken under Col du Chardonnet. Alene med Alpene – og matlystne ’alpekråker’. Neste utfordring heter Fenêtre de Saleina. Turen bort dit er helt uproblematisk. Men det å komme seg gjennom ’vinduet’ blir en plundrete sak. Snøen er bløt og dyp, bakken opp er mer enn bratt. Vi prøver oss med alle varianter, med og uten ski, med og uten stegjern. Når vi omsider står i skaret er vi passe småkokt og slitne. Og klokken er 13:00. Nå snør det lett, lyset er helt flatt. Vi tar det rolig nedover breen, Plateau du Trient. Sett i morgenlyset neste dag burde vi nok fulgt et mer sørlig spor. Eller knyttet oss inn i tauet. Men det gikk greit. Siste bakken opp til hytten, Cabane du Trient, er det på med fellene igjen. Hüttesteilhang. Vel fremme ved den sveitsiske hytten Cabane du Trient (3170m) kl 14:00. Vi har vært underveis i ca 7 timer. Det utrolige er at hytten er tom for gjester. Vi har alpene nesten helt for oss selv. Vi pakker ut røykelaks, knekkebrød og akevitt. Kjøper øl og har det mer enn konge.

Trienthytten er en vanvittig flott plass. Siden sist (2000) har den fått et kliss nytt påbygg, likevel beholder den den gode stemningen. Hyttevertskapet får vi aldri den store kontakten med, de pusler med egne saker... Tobakk og ’urter’ på glass. Middag kl 19:30. Noen glass vin, så til sengs ca 23:00. Grått vær der ute, lett snødryss.
Cabane du Trient
http://www.cas-diablerets.ch/trient.htm
epost: cabanedutrient@bluewin.ch 

Mandag 3. mai 2010
Cabane du Trient - Champex. Taxi til La Fouly.

Vi står opp kl 06:45, til en vanvittig flott morgen. Alt snø- og gråvær fra i går er borte vekk. Uten er det ikke en sky på himmelen. Det digre landskapet der ute mellom alpetoppene er uten et spor. Her har ingen gått de siste timene. Bare oss. Og til og med med våre ferske skispor er passelig konturløse og utvisket.

Vinterfjellet har sans for det jomfruelige. Cabane du Trient er en sjelden perle. Egentlig ingen vits å dra videre, utsikten, pano-ramaet fra hytten er mat nok for ukevis med drømmerier og nytelse. Men vi har jo en plan om langskitur… Klokken 07:00 er det frokost. Diskuterer litt om vi skal ta en ekstra sving opp mot passet i retning Grande Lui, men blir enige om å sette kursen rett mot dalen. I nord trykker tjukke skybanker på, og første biten av ruten videre mot Val d’Arpette er ned og rundt noen kneiker som Tore og jeg husker som hakket over noe krevende. Sist vi var her var i 2000. Det er 10 år siden. Kanskje er det blitt brattere siden den gang. Den gangen var det bratt så det holdt. Så klokken 08:30 er det farvel og avsted fra Cabane du Trient, suses i vei nedover hüttesteilhang på et superdupert pudderføre. Fomler litt med orienteringen og GPS-sporet som lyser på skjermen. Må opp en liten kneik. Så blir det bratt. Veldig bratt. Skydekket har seget inn fra nord, lyset blir flatt. Veldig flatt. Bare terrenget er bratt. Med hjerte i halsen (min hals) kiler vis oss ned de stupbratte bakkene.
Guffen puddersnø raser ut hele tiden, heldigvis har vi grei kontroll siden vi hele tiden er på toppen av snø-områdene som løsner. Og etter de bratte snøbakkene ned er det knallbratt opp Col des Ecandies. Stegjern og øks og full kon-sentrasjon, så får vi til det også. Hva gjør jeg her oppe egentlig? Husket ikke at det var så bratt.

Vel på plass i Col des Ecandies lar vi pulsen synke, sammen med litt smågodt og vann. Herfra og videre er det bare stas og hygge. Nå skal vi ned det store dalføret ned mot Champex, Val d’Arpette. I Haute Route litteraturen beskrevet som ’among the best ascents along Haute Route. Val d’Arpette er mer som en drøm.
En litt bløt drøm denne gangen, men supergreit å ta seg ned til våren, krokus og sivilisasjonen. Lunsjen gumler vi i oss på en stor stein nede i ”flatlandet” – før vi siger nedover på ski til ca 1700m. På ’Arpett-stølen’ finpakker vi sekkene, med ski og støvler på toppen. Så trasker vi ned til Champex-byen. Som viser ser å være helt død. Nesten helt død. Mandagtredjemaitotusenogti er nok en seriøs høytid her i dalen. Alt er stengt, ingen er ute. Bare oss seks hauteroutere.
Så finner vi redningen: Serverings-stedet Restaurant Au Club Alpin har åpen dør, i tillegg en stor hage/terrasse ned mot Lac de Champex, den lille innsjøen ved byen. Klokken er 13:30, vi er tørste og sultne. Menyen er veldig begrenset, men de har to ting som sultne fjellfolk synes om: Pommes frites og pils. Ut fra det solide og trauste kaféhuset kommer dessuten verdens mest entusiastiske lille asiatiske serveringsdame, Yu-Ying Shen. Vi er bare en times tid på Restaurant Au Club Alpin, men du verden for en fantastisk time.

Det er like før vi stjeler med oss Yu-Ying videre på reisen vår.
Så kommer taxien vi har bestilt, Taxi Carron (tlf 027 776 28). Vår solide sjåfør laster pikkpakket om bord, så vinker vi farvel til Champex og kjører i sikksakk ned dalsiden. Så setter taxien kursen sørover opp dalføret Val Ferret. Ikke mye trafikk her, dette er en blindvei, og vinterturistsesongen er absolutt over for i år. Målet for bilturen er Auberge des Glaciers i La Fouly, anbefalt av Bruno, alpevenn fra 2005 og Atlasturen i 2009. Svinger opp foran herberget klokken 15:30, og betaler 115 CHF for turen. Ingen andre gjester enn oss her heller, dette er siste dagen de har åpent før de stenger og drar på egen ferie. Mauricette og Maurice Amiot driver stedet, dvs mest Mauricette. En pratsom og lattermild dame. Vi rusler en tur i søvnige La Fouly. Her er alt stengt, over dalen henger tåken stille. Middag klokken 19:00. Nydelig restaurantmat, inkludert løvetannsalat. Dette kan de. Etterpå bestiller vi oss litt mer og drikke. Sitter oppe og preiker og drømmer oss videre. Ute regner det, sludder der. Grått og temmelig trist. Prøver å ringe Bruno for å få noen tips om morgendagens rute, men uten hell. Men får tak i alpevenn Scot, hjemme i Bend, Oregon... Klokken 23:00 er det køying, og håp om at morgendagen blir gnistrende flott.
Auberge des Glaciers, La Fouly http://www.aubergedesglaciers.ch/
epost info@aubergedesglaciers.ch

Tirsdag 4. mai 2010
La Fouly: Turforsøk opp Val Ferret. Taxi. Bourg Saint-Bernard - Grand Saint-Bernard-klosteret.

Vi er tapre karer og står opp klokken 07:00. Ute er det grått og småvått. Men vi skal og vil på tur. Det må jo lette litt etter hvert. Ned til deilig frokost kl 07:30. Sender nok en vennlig tanke til Bruno som anbefalte dette stedet. Ved nærmere ettertanke, er det i det hele tatt noe annet sted som er oppe i denne knøttlille landsbyen? Vi spør Mauricette litt om hva hun tror om ruten vi har planlagt i dag, over fjellet til Grand Saint Bernard. Hun har stor tro på prosjektet, og sier hun vil kjøre oss til enden av veien. Så sparer vi en liten time langs asfalten. Hun må bare finne litt bensin først. Kjekt med en jerrykanne på lur når du bor langt oppe i en alpedal.

Vi hjelper med å få bensin på tanken, så bærer det av sted i to vendinger kl 08:45, i en farlig fart. Glad ikke skal være taxisjåfør for oss sa altfor lange bite. Nedenfor Les Ars Dessous, som ikke må forveksles med Les Ars Dessus (!) er det kyss og klem og bon journee før Mauricette suser hjem igjen for å pakke til sydenferien sin. Vi lemper sekker og ski på skuldrene og følger veien sørover opp dalføret. Klokken er 09:00. Det regner, tåken henger langt nedover fjellsidene. 3-4 km opp i dalen er grensefjellene til Italia. Vi ser ingenting, bare tåke og snøvær der fremme. Nedenfor Les Ars Dessus kan vi ta på oss skiene. Jeg har løypen vi skal gå lagt inn på GPSen, veldig godt å ha når sikten er så dårlig som i dag. Og dette er virkelig ukjent terreng for oss alle. Vi stiger jevnt og pent. Regnet gir seg for så vidt: Det går over til sludd, så til snø. I tillegg kommer det noen hissige vindkast fra Italia. Jeg går først med GPSen, og kjenner bedre og bedre at dette liker jeg ikke helt. Livet er nok bedre bak i sporet, der her stemningen med avslappet og positiv. Så bytter vi på rekkefølgen. Jeg får gå bakerst. Motet stiger akutt. Dette virker jo veldig overkommelig. Men fra sportråkkeren der fremst som sliter med totalt blindeføre er meldingen en annen. På ca 2220 m stopper vi, diskuterer hva vi skal gjøre. Snu eller fortsette. Rune bruker oljeplattformsjef-logikken han lærte seg den gang da, om at dersom flere kritiske hendelser/ situasjoner oppsto samtidig var det stopp. Vi har 1: Elendig sikt, 2: Rasfare, 3: Sterk vind; 4: Er ganske pissblaute, 5: Kjenner ikke ruten fra før, inkludert bratt nedkjøring til Grand Saint Bernard, 6: Vet ikke hva fjellene høyt der oppe i tåkeheimen kan finne på å slippe ned av snøskavler/skred. Klokken er 10:30.

Vi snur! Det er nesten ikke til å tro, men på kartet står det at nettopp dette stedet heter Retours!  Vi returnerer. Så er det forsiktig nedover i det flate lyset og på det tunge føret. Greit å følge egne spor. Vi fortsetter forbi stedet der Mauricette slapp oss av, går ned til den øde og stengte landsbyen Ferret. Der ringer jeg etter vår kjære Taxi Carron igjen, så spiser vi lunsj i kapellveggen. Rett før taxien kommer oppdager vi jammen at eneste åpne dør i landsbyen skjuler en kafe! Dermed blir det en kopp kaffe og litt sjokolade, så av sted med taxi kl 13:45.
Så får jeg plutselig telefoner, fra hyttene vi har bestilt plass på videre på ruten; Valsorey, Chanrion og Vignettes. Det ber oss høflig og bestemt om å annullere våre reservasjoner. På fransk. Det er rett og slett dårlige forhold oppe i fjellet. Vind, masse nysnø og stor rasfare. Kjedelig melding å få, men jeg er likevel veldig glad for at de ringer oss. Flott service og oppfølging. Uansett, vi vil stadig til Grand Saint Bernard-klosteret og overnatte der. Vi har bestilt rom, vet det er et fantastisk sted og at ruten opp dit er helt trygg. Tore, Øyvind og jeg var det i 2005. Nå er taxi ned nord og ned Val Ferret igjen, kort stopp ved minibanken i Orsières, så sør og opp Val d’Entremont mot St. Bernardstunnelen. Klosteret ligger langs gamleveien som går over Grand St. Bernard-passet, den nye veien går i tunnel. Taxien slipper oss av ved skisenteret Super St. Bernard (1950m). Turen koster € 80 og klokken er 14:45.
Vi legger av sted ut i villmarken igjen. Været er stadig vekk det sammen, regn, sludd, snø. Passerer en gjeng som holder på å frese opp veien til våren. De har et godt stykke jobb foran seg for det smaker av sommer. Skituren opp til Grand Saint Bernard er sikker og grei, vi bruker ca 1,5 time opp. Er fremme kl 17:00. Det digre kloster-komplekset er pakket inn i tett, tett snøvær. Veldig godt å komme i hus. Alle munkene er på seminar, men et par fra bygden passer på stedet og tar i mot gjester. I dag er det bare oss, ingen andre. Dette begynner nesten å bli en vane nå. Vi får te og omsorg av det hyggelige paret (som jeg dessverre ikke fikk navnene til) i spiserommet. Så opp til rommet vårt hvor vi unner oss litt røykelaks, spekepølse fra Chamonix og akevitt. Deilig med en dusj før middag (kl 19:00), og så får vi full omvisning i kirke, kapell, samlingen av relikvier, museet…

Et utrolig anlegg munkene har her oppe i snøkavet, 2469 meter over havet. Et hellig sted for St. Bernardordenen. En hellig høyde for en nordmann. Slapper av litt i dagligrommet før vi kryper til køys kl 23:00.
Grand Saint Bernard-klosteret http://www.gsbernard.net/index.php?page=Bienvenue-a-l-Hospice-du-Grand-Saint-Bernard
epost hospice@gsbernard.net , tlf +41 27 787 12 36

Onsdag 5. mai 2010
Grand Saint-Bernardklosteret - Bourg Saint-Bernard. Taxi & tog til Zermatt

Litt slapp morgen i dag, opp kl 07:30. Om det er pga dårlig værmelding eller gode senger husker jeg ikke. Ned til frokost kl 08:00. Fransken går litt tregere nå over morgenkaffen enn i går kveld, men vi har stadig god kontakt med bestyrerparet.
Ute snør det om mulig enda tettere enn i går ettermiddag. Det laver ned. Tyder ikke godt for turen videre. Tore og Gunner går skituren over det lille vannet bort til Italia før vi drar videre, vi andre venter i klosteret. Alle er klare kl 09:30, ut i snøverden. Stor rasfare, fra taket!!!
Taxi kommer til Super St Bernard kl 10:45, og kjører oss nord og ned dalen helt til Martigny i Rhônedalen. Klokken er blitt 11:30, vi er sultne som bjørner. Taxisjåføren anbefaler oss Brasserie Grand St Bernard rett ved stasjonen. Etter å ha spist er det tog kl 14:10 til Visp, så videre opp til Zermatt. Turen koster CHF 56 per hode. Jeg har ringt og bestilt rom.
Ca kl 15:30 sjekker vi inn hos super-hyggelige Stephanie Heck på Bahnhof, så tar vi oss en stripe på byen.

Det pissregner, det bøtter ned. Tilbake til hotellet igjen, vi trenger både opptørking og siesta. Da vi kommer oss på beina igjen har Stephanie sjekket værmeldingen for oss, skrevet ut meteogrammet for de nærmeste dagene. Vi får fullstendig hakeslepp, det er ikke til å tro: De melder strålende vær i morgen.
Jeg ringer Monte Rosahütte og hører om de har ledige plasser til oss. Etter litt surr fordi alt er nytt og moderne der oppe på fjellhytten, inkludert reservering bare på internett, får jeg vite at vi er velkomne. Hyttesjefen, Horst Brantschen, er tydelig på at normalveien opp er stengt pga rasfaren. Jeg forteller at vi planlegger å gå via Unterer Theodulgletscher. – Sehr gute plan, sier han. Kein problem! Med god værmelding og plassreservasjon på Monte Rosahütte er det en glad gjeng som rusler bort til middag på China Garden http://www.chinagarden-zermatt.ch/ kl 21:00. Nyyyydelig mat. Herlig aften. Stemningen er tipp topp. Sol i sinnet, sol i vente. Til sengs ca kl 23:30.
Hotell Bahnhof: http://www.hotelbahnhof.com/

Torsdag 6. mai 2010
Taubane Zermatt-Klein Matterhorn. 

Klein Matterhorn-Breithorn (4163)-Monte Rosa-Hütte.

Det er sant, det stemmer alt sammen! Skyfri himmel og skarp stille morgenluft. Jeg står ute på verandaen på Hotell Bahnhof og nyter det i dype drag. Klokken er 07:00, vi er våkne og klare for en skikkelig turdag. Spiser innkjøpt frokostmat nede på det flotte kjøkkenet i kjelleren, og lager oss noen digre matpakker. Så pakker vi sekkene og sjekker ut hos Stephanie og Hotell Bahnhof. Rusler rett over gaten og finner en av de små, elektriske Zermatt-taxiene. Av sted kl 08:30 opp til taubanesentralen sør i byen, klare til dagens første bane som skal gå kl 09:00. Billett til topps takk, Klein Matterhorn. – Bitte, bitte. 58 CHF per person, bitte. Tross litt koas i køen er det få som skal med banen oppover. Halvveis til topps, oppe på Trockener Steg, blir vi nektet å gå om bord i taubanen som går helt til topps. Skianlegget er stengt en time til fordi løypemaskinene må preparere bakkene ferdige først. Vi forteller så rolig og tydelig som vi bare kan at vi skal ikke kjøre i bakkene. Vi skal på fjelltur, til Breithorn. Taubanemannen er sint og sur og avvisende. Heldigvis dukker det opp en yngre kollega som får roet ham ned - og oss ombord i banen. I stor og halvtom gondol siger vi inn på Klein Matterhorn-taustasjonen (3825 m).
Spente og glade sprader vi ut i det intense snø- og soleventyret, klokken er 09:45. Kommer i snakk en en gjeng som har ligger værfast i taubane-stasjonen i natt mens snøen og vinden gjorde verden vanskelig. Sjefen for gjengen heter Mike Horn og har gått med Ousland til Nordpolen. En diger brande med jernnever. Føret er som en drøm. Ikke et eneste spor her oppe i dag. Og vindstille. Sørover, opp fra Italia, kommer små tåkeskyer dansende. Ikke truende i dag. Fordi det er mye nysnø velger vi å gå via rygger fra øst, så unngår vi de største hvite flankene som ligger i lien rett sør for toppen. Ikke veldig langt opp til toppen, men vi kjenner høyden her oppe. Tar også på kreftene at i må brøyte eget spor. Selve ”østeggen” opp til Breithorn er luftig så det holder, stupet på nordsiden suger i magen. Dette er ikke noe Breithorn, dette er Smalhorn!

På toppen av Breithorn kl 4164 m kl 12:00.Utrolig rundskue her oppefra, Monte Rosa, Matterhorn, Zermattdalen, Italia… Gruppebilder hører med på en topp som denne, så er det ned langs snøryggen igjen, ned til skiene. For en snø! Vi danser nedover på et utrolig føre. Nesten ingen andre er ute på skitur i dag, møter bare et små-muggent lag på vei mot toppen. Klager på at vi har laget et for bratt spor. Ja, ja…
Vi er tilbake ved stasjonen ved Klein Matterhorn ca kl 13:15. Tåke siger opp fra Italia nå, ser veldig lite på vei nedover skiløypene forbi Rifugio Teodulo der vi overnattet i 2008. Så letter tåken, vi dreier NØ ned mot Unterer Theodulgletscher. Går ganske smått nedover pga mye fuktig nysnø. Ingen spor her heller, men vi kommer oss trygt og rolig ned og ut av breen. Nede på digre Gornergletscher/Grenz-gletscher kl 14:30. Lang, varm lunsj kun iført underbukse. Videre ca 15:15.

Føret er veldig tung nå. Snøen er både dyp og kram. Det går seint oppover mot Monte Rosahütte. Godt at vi er seks stykker så vi kan brøyte på skift. Øyner et lite håp om spor siste delen opp mot hytten, det kommer 5-6 spor ned breen fra Schwarztor. Men nei, sporene forsvinner bokstavelig talt i tomme luften lengre fremme. Heli-ski-turist-skispor... Vi får tråkke sporet helt frem selv. Sikkert best sånn. Som vanlig er det litt plunder gjennom siste sprekkeområdet på breen. Vi finner frem tauet for å komme oss trygt inn på land nedenfor hytten. Så er det ”bare” hütte-steilhang som gjenstår. Kneiken var tungt nok før, opp til gamlehytten. Den nye hytten ligger enda 100m høyere oppe i lien. Varme, tomme, sultne og tørste er vi fremme ved

nye, vanvittige, supermoderne Monte Rosahütte kl 18:30. Den kliss nye, digre hytten er bare vår. Alle andre ha avbestilt. Helt utrolig, dette er en av de mest besøkte hyttene i alpene. Vi breier oss ut på terrassen - og bestiller øl!
Hyttesjefen har tydeligvis ikke en god dag. Er små-muggen og klager på at vi er før sein til middag, starter opp snøfreseren akkurat når vi setter oss ned for å nyte utsynet og stillheten. Serverings-jentene er positive og flotte, ikke noe problem å få utsatt middagen til 19:30. Og etter hvert som kvelden siger på tør også hyttesjef Horst opp.
Vi får en uforglemmelig kveld i denne helt spesielle, moderne fjellhytten. Takk for vin og prat Horst! Til sengs ca 23:00, med smil om munnen.
Monte Rosahütte: http://www.section-monte-rosa.ch/de/unsere-hutten/monte-rosa-huette

Fredag 7. mai 2010
Monte Rosahütte - Britanniahütte.

Opp klokken 06:00. I dag vil vi til Britanniahütte, en lang og krevende tur. Er på plass ved frokostbordet kl 06:30 og er klare med ski og sekk på klokken 07:45. Det er ingen spor vi kan følge i dag heller, dyp nysnø dekker verden her oppe. Vil vi til Britanniahütte må vi brøyte spor selv, og det vil vi jo! Første kneiken er opp forbi den digre steinen lengre oppe i lien, til ”Egget”, så NØ over breen og bort til det bratte fjellpartiet der skiene må av og vi må klatre. Ca 1 time brukte vi bort dit.

Litt ekstra plundrete å komme opp fordi det var mye nysnø. Oppe på kammen ovenfor tauene kl 09:30. Været er litt ustabilt og smågrått, men greit i lange baner til å ta fatt på de lange, seige kneikene oppover Gornergletscher mot Stockhornpass. Ekstra tungt i dag fordi det ikke er noen spor. Klokken 11:15 er vi i passet. Litt flatt lys, men flott føre nedover Findelgletscher der vi tar en god lunsjpause. Litt mer snødryss siger på, sikten er dårlig. Men: Vi kjenner ruten relativt godt.
Sakte, sakte tar vi fatt på den lange kneiken Adlergletscher. På grunn av all nysnøen er vi ekstra påpasselige med å holde oss tett innunder fjellveggen når vi nærmere oss skardet. Vi kommer oss opp uten at utrasninger av noe slag. Klokken 16:00 er alle vel oppe i Adlerpass. Vi tar en liten matbit, så er det av med fellene og nedover Allalingletscher. Ny tett, tåke kommer sigende nede på breen. Vi knytter oss inn i tauet for å navigere tryggest mulig gjennom sprekkeområdet.

Kl 18:00 dukker Britanniahütte ut av tåken. Vi har vært på tur i ca 10 timer. Har brøytet egne spor hele veien. Utrolig godt å komme i hus. Hyttevertskapet er trivelige Marianne Wyrsch og Miriam (…). Det smaker ekstra godt med en øl - eine Humpe - i dag. For ikke å snakke om middag og vin kl 19:00. Til sengs klokken 22:00.
Britanniahütte www.britannia.ch
telefon til: +41 27 957 22 88

Lørdag 8. mai 2010
Britanniahütte-Strahlhorn (4190)-Britanniahütte

Vindstille og knallblå himmel over Britanniahütte (3030). Vakrere alpedag finnes ikke. Vi står opp kl 07:00, i dag er det dagstur som står på planen, men lett sekk. Kjapp kattevask på fint, men kaldt bad, så frokost klokken 07:30. Bestiller noen drustelige matpakker av Marianne og Miriam, og legger av sted klokken 09:00.

Målet for dagen er Strahlhorn (4190m), den nydelige profilen øst for Adlerpass. Og i dag er det spor å følge! Å hvilken luksus. Første sporene vi har hatt siden vi gikk opp til Refuge d’Argentière den aller første dagen. Nydelige forhold hele veien. Vi finner en rolig og god rytme oppover den lange, seige breen. Selv om sekkene er lette er det en real tur, og vi kjenner at kroppen er litt småsliten etter de to tøffe skidagene vi har hatt. Første mål er Adlerpass. Her tar vi skiene på sekken og går ryggen østover og oppover. Gufne partier med is, vi skulle allikevel tatt med stegjernene… Vel forbi det bratteste partiet er det på med ski og feller igjen. Bortsett fra siste ryggen opp og ut til selve toppen er det en veldig grei tur, selv om vi stadig kjenner at vi er over 4000 meter. Fordi vi ikke har med stegjernene blir det litt armer og bein før alle er vel oppe ved aluminiumskorset på toppen. Strahlhorn, 4190 meter over havet. Nydelig utsikt mot Monte Rosa, og mot toppene rundt Saas-Fee. Klokken er 14:00. 5 timer trenger vi til turen opp. Så er det å danse seg nedover, tilbake via Adlerpass og så hjem til Britanniahütte. Tre av oss; Rune, Gunnar og Bjørn, bruker randonnée-utstyr, (= slalåmturbinding, eller AT (alpine touring) som de kaller det i USA), tre bruker telemark-utstyr; Kjetil, Tore og Øyvind. Sukk og akk! Den som hadde vært enda flinkere til å beherske kjøring utenfor løyper. Off piste. Pissed off? Uansett: Dette er storflott terreng og en nydelig nedkjøring. Været er stadig like gnistrende, vi er midt i fjellparadiset. Har en lengre rast nede på Allalingletscher, så er det ”hjem” til Marianne og Miriam. Tilbake på Britanniahütte kl 16:00. Utenfor slapper folk av i solen, nyter det utolige drømmerværet.

Vi bestiller et brette med ”Humpe” av Marianne. Så, kl 17:30, er det på tide å servere folket aperitiffen vi har båret på i dagevis: Røykelaks, knekkebrød og akevitt! Det blir stor suksess. Snart er vi som en stor familie, alle gjester og M + M. Stor stemning når middagen serveres kl 19:00. Triveligste hytte-kvelden på hele turen. Sånn er det med den saken! Der Norwegische Humpe Team er en viktig bidrags-yter til nettopp det, rett og slett en tipptopp gjeng. Eller som de sier her: Superduper! Trøtte og glade til sengs rundt midnatt.

Søndag 9. mai 2010
Britanniahütte - Saas-Fee og hjemreise

Nydelig solskinnsdag over Britanniahütte. Allikevel er faktum både sant og trist: I dag skal vi si farvel til den store, flotte, sveitsiske fjellheimen. I dag skal vi hjem til Norge. Vi står opp kl 07:30. Tore, Øyvind og jeg sniker oss ut til en ”klassisk” fotoseanse klokken 08:00. Det gode vertskapet fortjener noen fotografiske minner som vi ønsker å sende dem til jul… Så er det frokost ca kl 08:30, betaling og pakking for avreise. Vemodig å forlate det varme og flotte vertskapet, dette fine stedet, disse utrolige fjellene. Gruppebilder, klem og kyss. Og en klem til.

Så siger vi ut av ”tunet”. Klokken er 09:45. Ruten fra Britanniahütte ned til Saas-Fee følger slalåmløypene hele veien noe som er veldig kjekt såpass seint på året, nå slipper vi gjennomslagsføre og ekstra plunder etter hvert som vi kommer ned i lavlandet. Alle skiheisene er stengt. Sesongen er over. Vi har hele anlegget for oss selv. Nedover og nedover. Der nede ser vi landsbyen. Snart dukker lerkeskogen opp rundt oss. Snøen blir mer og mer grovkornet og skitten. Så, klokken 11:01 er det over. Skituren er over. Vi er nede på vissent vårgress i Saas-Fee… Alltid rart når en lang, vellykket tur er over. Vi finner oss et greit sted ved stedets kunstgressbane, så er det av med skiutstyr og vinterklær. På med ”byklær” nå, så tar spiser vil litt (Marianne og Miriam har utstyrt oss med både vann og kaker) før vi rusler mot busstasjonen lengst nord i byen. En stopp og en øl hadde gjort godt, nå igjen. Men Saas-Fee er gått i vårdvale. Nesten alt er stengt og veldig stille. Så vi bestemmer oss for å nå bussen to til Visp som går kl 12:45 (og koster CHF 16). Nydelig kjøretur ned den vanvittig bratte og trange dalen, mens postbussen sitt alpefløytehorn gjaller…
I Visp skal vi ta toget videre til Genève, men her har vi tid til lunsj. Vi velger oss ”Neat Bistro” som har uteservering og ligger kjekt til rett ved stasjonen. Anbefales ikke, kjedelig mat… Så er det togavgang kl 13:37 til Genève Aeroport. Ca tre timer tar togreisen nedover Rhônedalen og langs Genfersjøen. På flyplassen sjekker vi inn bagasjen, så tar vi toget den korte veien inn til Genève sentrum. Rusler over til den trivelige gamlebyen for å spise middag. Finner samme stedet som vi var på i 2008,

Restaurant de l’Hotel de Ville. Fantastiske kelnere, nydelig mat og en drømmeavslutning på turen vår. Vi får betjeningen til å bestille maxitaxi til oss ut til flyblassen hvor vi er litt før 20:00.
Norwegian-flyet vårt går klokken 20:50. Vi lander på Gardermoen kl 23:30, så er det flybuss kl 23:45 og vel hjemme inn døren kl 00:45.

2011 Haute Route med start fra Saas-Fee og italiensk vri

Ruten: Saas-Fee - Britanniahütte - Monte Rosa Hütte - Signalkuppe/Capanna Margherita (4554) - Rifugio Mantova - Vincentpiramid (4215) - Staffal. Taxi. Breuil-Cervinia. Taubane. Rifugio Cervino - Schönbielhütte - Rifugio Nacamuli - Cabane du Bertol - Zermatt. Bonustur: Breithorn. 8.-17. april 2011

Slide show/Bilder finner du HER

GPS-spor fra turen finner du HER

Haute Route med start fra Saas-Fee, og italiensk vri

Turgjengen på Tête de Valpelline (3799): 
Hege Eiken Hartveit, Kjetil Alfarnes, Gunnar Sander, Cecilie Schjerven, Rune Rønvik  Bjørn Lytskjold. I bakgrunnen kneiser Matterhorn (4478).

Fredag 8. april 2011
Alle unntatt Cecilie møtes på Gardermoen. Vi skal til Genève med SAS kl 15:25 via København. Avgårde etter ruten. Mye vind på Kastrup gjør at vi blir stående der en stund. Fremme i Genève ca kl 20:30, vel en time forsinket. All bagasjen vår kommer som den skal. Eneste lille problemet er at Bjørn sin plastpose med røykelaks har sprukket... I bunn av sekken skvulper det av deilig, feit fiskeolje. Heldigvis har klærne gått klar, men støvler og selve sekken lukket, oser røykelaks. Planen er å kjøpe litt mat og drikke før vi tar toget videre til Visp, men pga forsinkelse er både Migros (mat) og vinbutikken er stengt.

Kjetil ordner opp, så når toget siger ut fra stasjonen kl 21:27 har vi både pizza og cola. Fremme i Visp ca 23:50. Rusler over gaten til Hotel Elite http://www.hotel-elite-viap.ch/ og sjekker inn. Et par øl blir det tid til rett oppe i gaten før natten siger på.

Lørdag 9. april 2011
Frokost på Hotel Elite kl 08:00. Så siste finpakkingen før vi går ut til maxitaxien vi har bestilt til kl 09:00 (Taxi Zerzuben: + 41 (0)27 948 04 80) Trivelige Lilly er sjåfør. Snakker stort sett tysk, men det har vi jo prøvd før med hell. Keine Angst! Fremme i Saas Fee kl 09:30. Turen koster CHF 140,-  Byen er stengt for vanlige biler. Vi skal til taubanen innerst i dalen. Kunne tatt en el-taxi, men vi går gjennom den lille og vakre byen. Med taubane til fjells kl 10:30, opp til Felskinn. Klare med ski på beina kl 10:45. Været er helt perfekt. Føret er betong. Fra Felskinn-stasjonen (2989) kjører vi ned til Egginerjoch-trekket (2799) som vi tar opp til selve passet, 3021m. Følger slalåmløypen bort til vårt første overnattingssted, Britanniahütte (3030m). SAC (Schweizischer Alpen Club) eier hytten som har en superduper betjening som vi kjenner godt etterhvert: Frauen Power Team. Sjefen heter Iris Supersaxo, mens vår heltinne er Marianne Wyrsch.

Hjemmesiden til hytten: www. britannia.ch 

Marianne gir oss drømmemottakelse. Vi setter oss i solveggen og bestiller både kaffe, kake og øl (eller Humpe som de sier her). Norwegische Humpe Team er i gang. Vi overrekker noen gaver: Røykelaks, akevitt og et fint bilde damene kan ha på kjøleskapet på hytten... Og der dukker jammen den siste - eller første - i turfølget opp: Cecilie Schjerven. Hun kom hit i går med tog og taubane fra Frankfurt.

Dagens turmål er Fluchthorn (3795m). Vi er nok litt seint ute etter sveitsisk standard, legger i vei 12:30. Turen går stort sett i kjent terreng, opp Allalingletscher. Lang og seig og varm. Med en fantastisk fjellverden rundt oss. Men, vi har ikke gått lenge før vi får skikkelig kjeft av en eldre guide på vei nedover. "Hvor skal dere? Dere er altfor seint ute, breen er farlig nå. Dere må snu", freser han. At Hege, blond og fager, ikke husker navnet på toppen vi skal til gjør det ikke bedre. Vi sier "Alf Iversen" (= auf wiedersehen) og synes fyren bare er uhøflig. Vi sjekker snøen med spadene våre. 5 cm under overflaten er snøen pudderkald og fin. Breen er like trygg nå som tidlig på morgenen.

Seige lange sikksakkspor oppover mot toppen. Vi merker at vi ikke er vandt til høyden. Kunsten er å gå sakte nok. Klokken 16:30 er vi på toppen. Stegjernene kom godt til nytte siste stykket, der var det polert blåis. Så ned og hjem igjen til vår kjære hytte. Artige utforkjøringer, selv om snøen er litt småskarete og vanskelig innimellom. Inn på "tunet" kl 18:00. En runde med Humpe & godt humør, før middagen serveres kl 19:00. Fullt hus i kveld.

Det er helg og topp fjellvær. Vi avslutter dagen ute, på trappen med Marianne. Til sengs ca kl 23:00.

Søndag 10. april 2011
Opp kl 05:00. Her skal ingen si at vi ikke tilpasser oss lokal skikk. Frokost 05:15. Vi tar det pent og rolig mens hytten tømmes for folk. De aller fleste er avsted lenge før seks. Ute er det et nydelig vær. Vi skal si ha det til Marianne, og hun skal ikke opp før klokken syv. Tar en liten tur opp på knausen øst for hytten, Klein Allalin (3070). Fint sted å ta bilder av Britanniahütte.

Så er det tid for stor, varm avskjed med flotte Marianne, med løfter om å komme tilbake snart, bli lenger. Kl 07:15 siger ut og ned den første isete bakken. Dagens mål er Monte Rosahütte. Dit er det ganske langt. Pent og forsiktig opp Allalingletscher igjen. Legger inn små pauser, vi merker at høyden og sekk krever sitt.

Dagens første kneik er opp til Adlerpass (3789). Alle pent på plass i passet klokken 11:15. Fire timer brukte vi opp hit. Mot vest er det en gigantisk utsikt der Matterhorn stjeler oppmerksomheten først. Mer mot sør kjenner vi igjen Monte Rosa og Liskamm. Vestsiden av Adlerpass - ned mot Adlergletscher - er det bratt så det holder. Cecilie og Kjetil kjører ned på ski, vi andre tar på stegjern og går første biten til fots. Lengre nede slaker breen ut.

På med skiene alle mann, nydelig nedover mot neste store bre, Findelgletscher. Et diger bløtsnøras blokkerer litt for siste del av passasjen ned til den store breen. Vi må av med skiene igjen for å komme forbi. Vel nede på Findelgletscher er det tid for lunsj. Vindstille og livsfarlig sol. Men du verden så godt.

Så følger en seig, monoton kneik opp mot Stockhornpass. Den ser ganske uskyldig ut, men suger krefter. Godt med en ny, liten rast vel oppe i Stockhornpass (3387). Her tar vi av fellene og har en herlig, uendelig utforkjøring ganske rett sørover. Breen heter Gornergletscher. Opp til venstre har vi mektige Monte Rosa (vår venn fra 2008!). Foran oss er horisonten full av Matterhorn, Breithorn, Castor, Pollux, Liskamm...

Nå vi nærmer oss fjellveggen sør for Gornergletscher peiler vi oss inn på sporene som kommer fra Monte Rosahütte. Passasjen her er kun mulig på et sted, med faste tau lagt ut. Vi har vært her før, været er tipp topp.

Alt går knirkefritt rundt fjellknatten, og nå ser vi Monte Rosahytten like der borte, nær Grenzgletscher. Den ser ut som et romskip.

Designet ved arkitekthøyskolen i Zürich, bygget så den er selvforsynt med energi. Vi vet den inneholder mye annet godt også. Det må de frakte opp med helikopter. Glade og møre inn på terrassen kl 17:00. Vi har vært underveis i ti timer. Hurra for stilige Monte Rosahütte (2883). Rune, som har kjørt i forveien, har allerede bestilt øl - 6 stück Humpen - til oss.
 

Vi krydrer det hele med knekkebrød og røykelaks. Tross at sekken min oser av laks smaker det stadig helt greit... Middag kl 18:30. Vin har de også. Hytten er full av folk. Ute går solen ned bak Matterhorn. Vi har det aldeles flott. Til køys ca 22:00.

Mandag 11. april 2011
Opp kl 06:30. Vi har satt oss opp på 7-frokosten. Det andre valget var 04:30... Ikke noe for oss i dag, den er først og fremst ment for dem som skal til topps på Monte Rosa/Dufourspitze, høyeste fjellet i Sveits.

Vårt mål for dagen er italienske Rifugio Mantova som ligger SSØ for Monte Rosahütte. Nydelig vær i dag også, og velkjent betonghard morgensnø. Klokken er 08:30. Vi smetter på skarejernene og legger i vei sørover og oppover Grenzgletscher. Turen starter på 2883m, høyeste passet vi skal over er 4246m. Det er nesten 1400 meter med stigning, så det er bare å ta det pent og pyntelig. Breen oppover er stort sett grei. Vi følger spor som holder til venstre oppover, nærmest Monte Rosa-massivet. På ca 3600 bytter vi - alle utenom Rune - ski med stegjern og tau for å passere et oppsprukket område.

En utrolig mektig dal vi følger. Grenzgletscher danner den spennende dalbunnen, til venstre der oppe aner vi Monte Rosa (4634), til høyre den enorme veggen til Liskamm (4479). Gunnar blir slått ut av høyden i dag. Vi må laste om mye av sakene hans for å komme videre. I tillegg til høyden som alle merker er det blitt stekende varmt. Skulle kanskje ha stått opp tidlig likevel... En flott tur oppover, men krevende. Ca kl 16:00 er alle nesten oppe ved grenseskaret, ved høydekurve 4200m.

Gunnar, Cecilie og Hege legger kursen rett mot Rifugio Mantova, via passet på 4246m like ved Ludwigshöhe. Kjetil, Rune og Bjørn parkerer sekkene og legger i vei mot eksotiske Rifugio Margherita. Sjekk http://www.rifugimonterosa.it  Ingen andre hytter i Europa ligger høyere, 4554m. Vær og føret er drømmeaktig høyfjellsflott. Skarpt luft og skarpere snø. Men det er noen seige kneiker. Siste biten går vi til fots med stegjern. Fremme ved Rifugio Margherita (4554) kl 17:30.

En vanvittig hytte, med en vanvittig plassering. Ikke til å tro. Kjetil går rett i krampelatter etter å ha kikket over kanten til gigastupet mot sørøst. Skikkelig magesug. Vi er på 4554, Alagna der nede ligger på 1200. Ut fra hytten kommer tre stykker som skal overnatte i høyden: Markus, Johanna & Stefan. Markus byr på te med sukker, masse te med sukker. Dette er akkurat det som skal til for å få opp dampen igjen. Vi var ganske tomme nå. Så er det omvisning og fjellprat. Inne er det 12 senger med ulltepper, gasskomfyr, ryddig og rent. Vi utveksler epostadresser og skulle gjerne blitt her oppe i natt. Men: Vi skal til Rifugio Mantova og resten av turfølget. I tillegg har vi en avtale der med Fabrizio, hyttevakten vi traff på Rifugio Nacamuli i 2008. Avsted fra Rifugio Margherita kl 18:00. Hardt føre nå, særlig fra passet ved Ludwigshöhe og nedover til hytten.

I tillegg er det veldig oppkjørt og kulete. Slitne og glade ned til Rifugio Mantova (3535m) kl 19:30. Har tross alt vært underveis i 11 timer. Adresse til hytten: www.rifugiomantova.it  De andre er godt i gang med middagen. Kontakt med Fabrizio og vennene hans er opprettet.

Veldig godt å være i hus. Fabrizio får akevitt og litt laks. Bjørn får kart over Dolomittene og italiensk spekekjøtt. Trøtte og slitne og solsvidde i seng kl 22:00.

Tirsdag 12. april 2011
Rifugio Mantova (3535m). Opp kl 06:30. I dag skal vi på tur med Fabrizio og hans venner.

Typisk italiensk frokost, dvs nesten ingen ting. Men vi kjøper litt ekstra og er klar for tur, tross lett (?) solsvidde fjes og hovne lepper. Gunnar bestemmer seg får å dra ned i dalen med en gang, pleie høydesyken sin. Hege vil bli på hytten og vente til vi er tilbake fra fjelltur.

Kjetil, Rune, Cecilie og Bjørn legger i vei med de seks italienerne. Klokken er 08:00. Dagens mål heter Vincentpiramid (4215). Kaldt og blåsende i dag, med skyer som dekker til de høyeste toppene. Ikke mye prating på vei oppover, vi har nok med å holde varmen og spare pust. Etter en liten "rådslagning" ovenfor nabohytten vi går forbi, Rifugio Gnifetti (3625), snur Cecilie sammen med Fabrizio og hans venner. Rune, Kjetil og Bjørn siger videre i blesten mot Vincentpiramid. På toppen ca kl 10:15.

Stadig litt småsurt, men mindre vind på toppen. I tillegg klarner det opp. Ned igjen på hardt føre, er på Rifugio Mantova ca 11:00. Nå er det på tide med litt norsk snacks.

Vi byr på knekkebrød og laks, før vi alle kjører ned mot Staffal i Val di Gressoney. Avsted 12:15. Artige utforkjøringer i et fantastisk landskap. Skjønner at dette er et populært skiområdet.

Det kryr da også av kjente stedsnavn for skifolk her: Rett øst for oss ligger Alagna, i vest ligger Champoluc, Valtournenche og Cervinia. Vi er nede i Staffal kl 13:30. Krasjlander på Bar Walser Tal som der skiløypen slutter. Kjøper litt mat og mye øl og har det stas sammen med våre italienske venner. Fabrizio-gjengen skal hjem til Torino. Kjører ca kl 15:00. Vi har god tid. Taxien vår kommer kl 16:00 og kjører oss til Cervina.

Ca 1,5 time tar de 9 milene. Prisen har vi fått på forhånd: EUR 220,- (http://www.cervinia-taxi.it)
I Cervina har vi bestilt rom på Hostellerie des Guides, et sted som vår franske fjellguidevenn Bruno har anbefalt. Stedet skuffer ikke, det er et makeløst lite hotell. Stedet er proppfullt av bilder og gjenstander fra hele verden, ikke minst i polare strøk. Sjekk på http://www.desguides.it Vi starter kvelden med noen glass i baren, prosecco kan nevnes. Middag spiser vi rett nede i gaten på Maison de Saussure (+39 (0166) 948259). I seng før midnatt.

Onsdag 13. april 2011
Hostellerie des Guides, Cervinia (2000m). I dag er det sein frokost, ikke før 07:30. Vi må uansett vente til heisene opp mot Rifugio Teodulo (nedenfor Breithorn) åpner.

Målet vår for dagen er sveitsiske Schönbielhütte som ligger i dalen nord for Matterhorn. Vi er på plass ved taubanen kl 09:00, men det blåser tydeligvis godt i høyden. Alle heiser står. Vi holder et lite råd, men finner ut at det er lite annet å gjøre enn å vente. Det blir for langt å gå på ski hele veien. Heldigvis løser det hele seg. Først begynner de nederste heisene å gå, nok til at vi kommer oss i lunsj-posisjon på midtstasjonen Plan Maison. Og 11:30 åpner de heisene helt til topps. Hurra, hurra! Nå klarer vi å holde planen og bestillingene våre videre. Kl 12:15 siger vi ut fra øvre stasjon, litt ovenfor Rifugio Teodulo (3317) der vi bodde i 2008. Rett ved stasjonen ligger en annen hytte vi må prøve en gang: Rifugio Guide del Cervino (3480). 

Vi suser nedover i skianlegget før vi svinger vestover og rundt bresystemene som ligger øst for Matterhorn; Oberer Theodulgletscher og Furgggletscher (ja, det er lov med tre g'er etterhverandre på tysk). Vi skal bort og ned til Hirli (2775) før vi skal runde Matterhorn og setter kursen mot Schönbielhütte. Vind og litt snø har laget et herlig føre. Går så det suser med litt pudder under skiene.

Ved Hirli er det ned den bratte og isete slalåmløypen, så nedover fine koller, gjennom litt lerketreskog og ned til moreneområdet foran Zmuttgletscher. Vi var redd for råtten snø såpass lavt (2200m), men vind og nysnø gjør at føret er supert. Nå skal vi opp til Schönbielhütte. Rune, Kjetil og Gunnar velger løypen opp Zmuttgletscher til hytten, Cecilie, Hege og Bjørn følger sommerløypen i morenen nord for breen. Fine snøforhold både på breen og på morenen.

Hadde det ikke vært for en litt tidkrevende fotoseanse hos "morene-gjengen" hadde vi vel kommet frem omtrent samtidig. Vel fremme på Schönbielhütte (2694) kl 17:30. Masse folk på hytten, vi blir varmt tatt i mot av hyttesjefen Yolanda Biner - som husker Bjørn fra høsttur i 2010 - og hennes hjelper Helen. Middag kl 18:30. Kjetil hjelper til på kjøkkenet. Vi er så greie så. Et lite glass etter maten, men kl 21:30 er vi alle i seng. Det tar på dette turlivet!

Torsdag 14. april 2011
Schönbielhütte (2694). Opp kl 06:00. Vi har en lang og tung dag foran oss, vi skal til italienske Rifugio Nacamuli.

Ute er det grått og det snør lett, sikten er halvdårlig. Men vi kjenner området ganske godt, vi begynner å bli inngåtte og vi har GPS med kart og ruten vi skal følge. Spiser frokost i en ganske så tom hytte, så avsted ut i det lette snøværet kl 07:15. Tross veldig lite snø i området i år går det greit å komme ned morenen vest for hytten, og så ned til ca høyde 2520m på Zmuttgletscher. Herfra mot SV rundt foten av Stockji, så oppover det enorme bresystemet.

Greit føre, men ikke de store utsynene oppover Stockjigletscher. Vi følger gamle spor og sjekker med GPSen, ikke noen vanskeligheter med navigeringen. Mange pauser hjelper på. Men du verden så langt det er opp til passet. Fremme og oppe i Col de Valpelline (3557) kl 12:30. Her møter vi de første gruppene som går Haute Route normalveien. Vi går den tross alt på vrangen, og med italiensk vi. Kort prat med en hyggelig tsjekkisk gruppe før vi suser ned Haut Glacier de Tsa de Tsan. Lunsjpause i snøværet. Så videre opp mot Col du Mont Brulé (3213). Nå er sikten veldig dårlig, i tillegg har GPSen plutselig takket for seg: Nekter å ta i mot satellittsignal. Dårlig gjort, den hadde vært veldig grei å hatt nå. Vi fisker opp kart, kompass og høydemåler. De fleste kjører på ski ned den bratte kneiken fra Col du Mont Brulé. Bare Bjørn tar den til fots. Vel nede på Haut Glacier d'Arolla er det lang, lang rekke og intens navigering på gamlemåten. Nedover første del finner vi sporet etter dem via har møtt i dag, men nede ved foten av La Vierge (Jomfruen) forsvinner de.

Vi navigerer videre i totalt blindeføre, heldigvis har vi de bratte fjellsidene rundt som styrer oss. Treffer blink på passet vi skal over, Col Collon (3074). Blinken er et kors som er reist midt i passet. Så er det av med fellene og sige sakte over på den italienske siden. Hurra, tåken letter fra sør. Plutselig er det god sikt, der borte og nede ser vi et kjærkomment syn: Rifugio Nacamuli.

Fine bakker ned til hytten, kun en liten gåkneik opp til slutt. Fremme kl 17:00. Det ble tett på 10 timer underveis i dag også. Rifugio Nacamuli (2830) www.rifugionacamuli.com
Middag kl 19:00, hyggelig kveld med mye folk i huset. Vi snakker mest med en gjeng godt voksne, spanjoler.

Fredag 15. april 2011
Kl 06:00 er det opp og morgen på Rifugio Nacamuli (2830m), og ned til italiensk frokost. Ikke mye å gå på for en norsk kropp. Vi har tatt våre forholdsregler. Kvelden før bestilte vi store mengder ekstramat til turen i dag.

Dagens mål er sveitsiske Cabane du Bertol. Sammen med spanjolene er vi siste gruppe av gårde, klokken er ca 07:30. Nå er det opp igjen den lange og ganske bratte bakken til Col Collon (3074).  Kjekt med skarejern, det er hardt under det lille laget av pudder. Oppe i skaret klokken 09:00.

Så får vi en uforglemmelig utforkjøring nedover Haut Glacier d'Arolla. Deiligste pudder er premien etter gårsdagens snøfall og kronglete navigering. Kjører helt ned til ca 2520m før vi legger på fellene og begynner på den lange kneiken opp til Cabane du Bertol.

Nydelig vær, fantastisk terreng, drømmeføre. Og vi har god tid til å nyte herligheten. Kjetil får til og med lagt inn en ekstra telemarkkjørerunde fra hytteskaret og laaaangt ned i bakken. Så er vi oppe ved hytten, eller rettere sagt foten av hytten. Maken til plassering av hus finnes ikke.

Hytten er tredd ned på en gigantisk fjellknatt, en 50m høy fastboltet stålstige er eneste veien inn og opp. Cabane du Bertol (3310m), sjekk http://www.cas-neuchatel.ch/cabanes/detail.aspx?cabane=2   Inn døren kl 14:00. God tid til en siesta, så litt kake, kaffe eller øl før det er middag. Middagen serveres kl 18:00 av myndige Anne-Marie Dolivet og hennes mann. Det krever sin dame å holde styr på et hus som dette.

Nabobordet legger sin elsk på grolla til dessert (blanding av kaffe og grappa). De er så overbegeistret for grolla at de kjøper til oss også. Det blir en såpass lystig aften at Anne-Marie må ringe med husklokken flere ganger. Til slutt truer hun med å slå av alt lys. Sånn er det når sjefen styrer aggregatet. Vi tar kvelden i rimelig tid. Ute snør det lett.

Lørdag 16. april 2011
I natt var det knallvær på Cabane du Bertol (3310m). Kl 06:00 er det på tide å stå opp for oss her oppe i hytten på knausen. Spiser frokost i ro og fred kl 06:30, nesten alle andre er langt av gårde allerede.

Nydelig vær der ute. Fantastisk utsikt. Særlig flott rett sørover mot fjellene Bouquetins (3838) og mot vest der en god venn av oss, Pigne d'Arolla (3790) kneiser høyt over Cabane des Vignettes. Pakker sekkene, sier farvel og klatrer ned den lange stålstigen, til ski og staver som venter der nede på breen. Klokken 07:45 legger vi i vei oppover Glacier du Mont Miné.

Drømmeføre. Første mål er Tête Blanche (3710). På toppen sammen med mange andre kl 10:20. Selv om det er det fjell i alle himmelretninger blir det gjerne Matterhorn der øst som stjeler oppmerksomheten. Vi finner en som kan ta gruppebilde av oss. Norwegische Humpe Team og Matterhorn. Så suser vi ned til Col de Valpelline (3557) hvor vi spiser og slapper av litt.

Setter fra oss sekkene før vi legger i vei mot den mer luftige Tête de Valpelline (3799). På toppen kl 12:00. Her er det også helgestemning og mye folk. Alle - vi også - vil ha bilde av seg selv ytterst på den spenstige toppen. Tilløp til kø. Det får vi leve med, det er veldig, veldig vakkert og spenstig her oppe. Så er det av med fellene og på med skiene. Foran oss venter en lang, lang, variert utforkjøring. Vi begynner på ca 3800m og skal til Zermatt på 1600m. 2200 høydemeter blir det. Størstedelen går på Stockjigletscher. Mange digre sprekkeområder nedover, her er det godt å ha god sikt og gamle spor. Lengre nede er det ut og ned den ganske flate Zmuttgletscher. Når vi nærmer oss veien og siste delen ned mot Zermatt holder vi til høyre, på sørsiden av dalen. Stopper ved serveringsstedet Stafel og får oss litt å drikke. Stressede kelnere, gitarist på scenen, masse slalåmturister. Det blir som et lite kultursjokk for oss barske fjellnisser. Vi finner frem skiene igjen, skrangler oss nedover slitne slalåmløyper mot byen.

Våren er for lengst kommet, snøen er snart sjanseløs. Til fots siste meterne inn mot Zermatt, før vi finner en gratis skibuss som kjører oss til døren til vårt hjem i Zermatt, Hotel Bahnhof (http://www.hotelbahnhof.com). Inn døren 16:00. Veldig godt med en dusj igjen. Og ikke minst: I kveld skal vi møte mange gode fjellvenner: På hotellet bor Christine og Jamie, kjente fra Atlas-skituren i 2009. Litt senere kommer også Caroline og Scot, kjente fra Haute Route i 2005, Atlas i 2009 og Valdres i 2010!

Og ikke minst: Ilja, ex-hyttesjef på Schönbielhütte i 2008. Ilja jobber nå i Zermatt og har funnet stedet vi skal spise, Restaurant Rua Thai. Vi møtes glade og spente kl 19:30. Varme gjensyn. Nydelig mat. Herlig kveld med så mye gode, glade fjellfolk. Mette, glade, rene, trøtte til sengs på Bahnhof rundt midnatt.

Søndag 17. april 2011
Kl 07:00 er det frokost på Hotel Bahnhof (1600). Rune og Kjetil har vært ute og handlet dagen før. Gunnar dro hjem grytidlig i morges. Hege vil gå litt i byen og dalføret.

Rune, Cecilie, Kjetil og Bjørn har avtalt tur til Breithorn (4164) med Christine og Jamie. Breithorn er trolig den lettest tilgjengelige 4000-meter-toppen i Alpene. Klokken 08:00 møtes vi klare utenfor Hotel Bahnhof og tar en el-taxi opp til taubanehuset. Drømmevær og søndag. Vi er ikke alene, men vi kommer av gårde med første avgang uten problem. Vi har det litt travelt, vi skal være hjemme i Norge før dagen er omme...

Vi suser til værs til Klein Matterhorn (3817) og er klare med skiene på kl 09:15. Mer eller mindre i kø opp til Breithorn, på veldig hardt føre. Men flott er det. Og det er søndag.

Skydekket ligger tett sørover i Italia. Matterhorn er rett der borte. Opp siste bakken går løypen på toppen av den stupbratte nordveggen. Achtung! Vi er på toppen av Breithorn (4164) kl 10:30.

Hurra for oss, en flott bonusdag drømmeturen vår gjennom Alpene, ni dager med ski på beina. Christine og Jamie skal videre mot neste topp, de skal begynne sin Alpe-langtur dagen etter. Avskjedsklem og ønsker om god tur. Vi norske setter kursen nedover slalåmløypene, ned alle de 2500 høydemetrene til Zermatt. Kl 12:15 trør vi ut av bindingene. Det er "game over", slutt på snøen, null mer skitur. Vi finner den gratis skibussen og hopper av ved Hotel Bahnhof. Caroline & Scot kommer og sier farvel til oss. Vi er dessverre litt for stresset til at det blir den store hyggen. Bye, bye Zermatt!

Kl 13:39 siger vi ut fra stasjonen på et stappfullt søndagstog. Ståplass hele veien ned til Visp (Kjetil finner en ledig plass på dass). God plass videre på toget mot Genève. Ankommer Genève aeroport 17:33. Med Norwegian hjem kl 19:55.

Vi kommer tilbake neste år Sveits!

Vi er blitt avhengige av en årlig dose alpetur.

Hege, Kjetil, Gunnar, Cecilie, Rune og Bjørn