Turgjengen: Astrid Holte, Toralf Igesund, Øyvind Tufto, Tore Hagen, Rune Rønvik, Bjørn Lytskjold
Tidspunkt: 6.-14. april 2024
Foto fra turene vi gikk finner du
HERKart over turen har du
HER
INTRO
Rando-ski er ikke drømmen å subbe av gårde på i time etter time, dag etter dag, gjennom slake daler og over lange vann. Det var det vi stort sett gjorde. På planen min hadde turen fått et frisk navn: Høgruta Pluss - baklengs. Den startet fra Fondsbu og endte på Beitostølen, via hyttene Skogadalsbøen, Leirvassbu, Spiterstulen, Glitterheim, Memurubu, Gjendesheim og Bygdin hotell.
Det var jo lov å håpe at vær og vind og føre ville spille på lag med oss. Og at strekene jeg trakk på kartet ikke var for ambisiøse for en godt voksen kar som meg. Været spilte aldri på lag med oss. Det ble ingen høgrute. Det ble lågrute. 5 av oss har ski med rando-binding. Øyvind har telemarkbinding. Halvbrede rando-ski er som sagt ikke drømmen å subbe av i åtte dager gjennom slake daler og over lange vann. Vanndal-ruten var navnet vi til slutt ga turen vi gikk.
Samlet lengde på turen: 155 km. Samlet oppstigning 4500 meter. Det skulle bli omtrent 30 meter opp per kilometer. Velkommen til Vanndal-ruten.
Det ble ingen topper på oss, med den store runden gjennom Jotunheimen fikk vi oppleve. Seks godt vokse venner -med snittalder på 65 - taklet åtte dager på aller beste måte. Nok en gang må jeg minne meg selv på hvor heldige jeg er som får ha sånne flotte folk i min verden. Og at 1955-modellen Bjørn er frisk og sterk nok til å få det til.
Alle hyttene på turplanen overnattet vi på: Fondsbu, Skogadalsbøen (selvbetjenthytten), Leirvassbu, Spiterstulen, Glitterheim, Memurubu, Gjendesheim og Bygdin hotell. Om jeg må velge meg kun én av disse er det nok Glitterheim som stikker av med seieren.
Lørdag 6. april 2024
Rune, Tore, Øyvind og jeg kjører i egne biler til Fagernes. Derfra tar vi NOR-WAY bussen 13:35 til Tyin. Astrid og Toralf hopper på i Tyinkrysset. Fremme ved Tyin-stoppet venter beltebilen vi har bestilt inn til Fondsbu, og sjåfør Terje. Sekker og ski lempes på takgrinden før Terje fyrer opp V8-motoren i den fantastisk doningen. JVB - Jotunheimen og Valdres Billag - har 12 beltebiler.
Den nyeste er fra 1974, den eldste fra 1954.  |
| Beltebilene til JVB, en eksotisk opplevelse. |
Fondsbu skuffer aldri. Bestyrer Solbjørg imponerer igjen og igjen. Vi får plass på sovesalen i annekset, så er det tid for en øl før vi ropes inn til middag kl 19:00. Knakende god mat. Rikelig med mat. Sang før dessert er det også. Denne gangen er det den britiske gjesten Jim som synger "I'm a rambler from Manchester way", sammen med sin kone Sandy og Solbjørg. Det er Jim og Sandys avskjedsgave til Solbjørg/Fondsbu. De har bodd på hytten i tre uker!
Søndag 7. april 2024
I dag skal vi til Skogadalsbøen. Planen er å gå opp til Uranostinden og så mot NV over ryggen Uranosi og ned Skogadalen. Men, i dag er det helt uaktuelt. Værmeldingen er elendig, og den stemmer. Dermed blir det å følge kvisteruten via Sløtatjernet, Kvitevatnet, Uradalsvatnet og Uradalen til "Bøen". Vi har vinden rett i fleisen, og det sludder og snø. Godt vi har regntrekk på sekken i dag. Og vanntette klær. Langs ruten skimter vi en og annen knaus rundt oss. Ellers går det for det meste i nyanser av hvitt. Takk til DNT for gjennomført, god kvisting! Vi har med både blå og fiolett voks. Ingen vits å prøve det på den våte snøen. Det er felle-subbing som gjelder for oss i dag.
 |
| Bjørn og Astrid, et aller annet sted mellom Fondsbu og Skogadalsbøen. |
Nedover Uradalen hadde vi håpet på noen lettkjøpte kilometer, men med sugende føre og motvind må vi for det meste stake og traske på rando-plankene våre. Litt rusten som jeg er på dette terrenget (sist gått i 1976) kommer de ekstra opp- og nedkneiker i bjørkeskogen sør for hytten noe uventet. Utrolig hvor godt det er å komme i hus og få av meg støvlene etter 7 timer med mye monoton trasking. Føttene brenner.
Vi bor i selvbetjeningshytten på Skogadalsbøen (hovedhytten stengte ned rett etter påske). Selvbetjenten er for så vidt grei nok, men kjøkkenet trenger en real oppstrammer. Vi er ikke kjent for å være fine på det, men dere kan bedre enn dette DNT! I kjøkkenskapet kan vi velge mellom to digre, gamle aluminiumsgryter, eller en knøttliten en. Drikkeglass finner vi ikke. Håndklær ligger knøvlet sammen på oppunder taket. Skap og skuffer mangler håndtak. Hvor er vannbøtten?
Heldigvis er ovnen er god og veden tørr, så hytten er varm på et blunk. Og om litt er middagen klar i den altfor store gryten. Bacalaoen på boks smaker skikkelig godt. Dessertklassikeren fruktcocktail vekker opp gamle og gode turminner. Mens regner siler ned det. Ikke fritt for at det kaller frem noen turminner også.
 |
| Selvbetjenten på Skogadalsbøen. En OK hytte, men kjøkkenkroken ble vi ikke imponert over. |
Mandag 8. april 2024
Regnet som har sildret på taket i natt gir seg til frokost. I dag skal vi til Leirvassbu. Planen er å gå via Storebjørn, men skydekket ligger godt nedpå stortoppene rundt oss. Det lukter av kvisteløype hele veien i dag også. Vi slipper snøvær i dag, og det som er av vind har vi i ryggen. Den første delen av ruten opp Utladalen er variert og fin opp gjennom glissen bjørkeskog. Når vi svinger mot øst, inn Storutladalen, er det store, lange, slake strekk det går i. Fellene fungerer tålig greit på den fuktige snøen, men den helt store glien må vi se langt etter. Føttene jamrer igjen i plaststøvlene.
Storebjørn må vi se langt etter, den og nabotoppene ligger godt innpakket i skyer. Kanskje Stetinden (2020) er en mulighet? Men nei! Når vi kommer til Gravdalen ser vi at den også leker med skyene, og langs ryggen opp mot toppen står snøfokket til værs. Det er bare å holde seg til kvistingen.
Klokken er 16:00 når vi setter fra oss skiene på Leirvassbu. Å så godt det er å kommer ut av støvlene etter 6,5 time med daltrasking. I resepsjonen tar Linnea smilende i mot oss. Snart har vi både romnøkler - og øl og peanøtter på bordet. Livet smiler til oss, og de svært få andre som er på den store hytten. Før middag har vi god tid til både dusj og en strekk.
Middagen er skikkelig god. Vinen også. Eneste skåret i gleden er at Astrid, som uten tvil har forberedt seg best av alle til turen, har fått nesten sammenhengende vannblemmer under fotballen. Den monotone gnukkingen i randosko i flatt terreng har skylden.
Tirsdag 9. april 2024
Vi står opp til lettskyet vær i dag. Planen var å gå til Spiterstulen via Leirløyftet, Vakkerbandet, Illåbandet, Porten og Galdhøpiggen. I dag er det kombinasjonen av skredvarselet og værmeldingen som gjør at vi dropper den ruten. Tre svensker kom ned Leirløyfte i går. Der utløste de et lite skred. Værmeldingen sier lave skyer og mye vind fra to-tretiden. Vi blir derfor enige om prøve oss på Bukkehøe (2314) langs en sikrere rute opp Bukkeholsbrean og ned Tverråbrean.
Vi takker pent for oss før vi legger i vei langs kvistene mot Kyrkjeglupen og Visdalen. Føret er godt. Over majestetiske og karakteristiske Kyrkja (2023) skinner solen. Turgjengen har det veldig bra. At Astrid klarer å gå i dag fatter jeg ikke. Hun har stukket hull på alle vannblemmene under foten og teipet skikkelig. "Det gjør mest vondt når vi går flatt, men i dag skal vi jo opp tusen meter, så da blir det bedre", smiler hun. Jeg hadde kastet inn håndkleet for lenge siden.
Like under/øst for Tverrbytthornet (2103) forlater vi kvisteløypen og setter kursen mot sidemorenen til Bukkeholsbrean. Yttersiden av morene, som vi er på ryggen av ved 1540 koten, er grei nok, men på 'innsiden' er skredbratt. Vi velger å følge moreneryggen et stykke oppover før vi kommer oss inn selve dalføret. Den enkleste og tryggeste ruten hadde nok vært å gå helt nedenfor sidemorenen.
Bukkeholsbrean byr på jevn og lang oppstigning. Magene rumler litt nå, solen varmer skikkelig. Dermed blir det rast det siste flate berget mellom breen og Bukkeholshøe. Bortsett fra litt blåis midt i brefallet rundt 1900 meterskoter er breen snødekket og fin helt til Bukkeholsbandet. I skaret/bandet ser vi rett mot kjempen vi har lyst å gå til i dag, Bukkehøe (2314). Den mektige toppen ruver som en diger festning. Nord for Bukkelholsbandet tar vi oss halvbratt ned mot NV, for så å gå under østsiden av den markante knausen NØ for Vestre Bukkeholstinden. Planen - eller rettere sagt håpet - er å komme oss opp på sør-ryggen til Bukkehøe, der den er på det laveste. Der har jeg gått opp før. Men: Det var i 1988. Nå har breen under stupet sunket ganske mye sammen, og over den lille, tynne snørennen som går opp til ryggen henger det en diger skavl. Det er bare å innse at dette ikke er noe for oss. Været endrer seg også nå, akkurat som Yr har vist oss på mobilen. Bukkehøe subber opp i skyene nå. Vi setter kursen mot Vakkerbandet (ca 2140). I skaret tar vi en sjekk på om ryggen opp derfra er noe vi har lyst å prøve. Vi finner fort ut at det har vi ikke. Vi er fornøyd med at det ble Vakkerbandet.
Øverst på Tverråbrean blir det ikke den helt store skigleden nedover. Føret er kranglete. Småskavlete, isete. Lyset er flatt. Tore går på en smell og strekker en sene i kneet. Nede på den brattere delen av breen, under 1900 meter, blir føret mye, mye bedre. Plutselig får jeg til å svinge som jeg vil. Det kjennes nesten som om jeg er litt flink. Det gode føret - først tørt og så kramt - holder til vi er nesten helt nede i Visdalen. Der kommer gjennomslagsføret og tar oss. Vi legger like godt på fellene våre og labbet på kontrollert vis den siste kilometeren bort til Spiterstulen. Etter 8 timer på ski smaker det veldig, veldig godt med øl og peanøtter.
Spiterstulen er nesten folketom. I tillegg til oss er det bare et par turgrupper, blant annet en voksen gjeng fra Tsjekkia som går Høgruta "riktig" vei. De forteller om en svært så vindfull tur over Glittertind, men begynner å bli lei av et liv i motvind.
Onsdag 10. april 2024
Værmeldingen sier kraftig vind fra vest, og lavt skydekke. Planen vår var å gå over Glittertinden (2452), men den er det bare å skrote. Astrid sin fot er så hoven nå at hun må avbryte turen videre. Tsjekkerne har bestemt seg for å reise hjem. Med andre ord: Topp stemning.
Klokken ti når vi vinker farvel til Astrid. Hun har fått skyss til Lom med tsjekkerne.
Opp den første bakken til skaret ved Skautkampan (1443) følger vi ikke kvistingen, men sporet tsjekkerne laget i går. Jevnt og fint går det mellom barmarkflekker og steiner. Det er veldig lite snø i denne delen av dalen.
Innover Skauflye er det mer enn nok med snø, og vind i ryggen. Glittertinden, og de andre fjellene rundt oss skimter vi av og til så vidt. Nok en gang er kvistene gode å ha. Vi begynner å bli eksperter på tresortene Lom Røde Kors har brukt. Det går mest i osp, men innimellom står det en enslig rogn eller bjørk. Vinden øket på jevnt og trutt. Når vi skal ned de lange og slake bakkene i Veodalen koker snøfokken rundt oss. Vi ser knapt fra kvist til kvist, og de står tett her. Vi ploger det vi kan nedover. Vinden ivrer etter å få oss opp i samme fart som den selv. Det er ikke vi. Vi vil komme helskinnet i hus.
Det vakre synet av Glitterheim dukker opp i snøfokken. For en hytte. For et vertskap. Her er alt på stell. Her oser det av godhet og raushet. Om jeg må velge meg ett sted å ligge værfast på her i Jotunheimen er saken klar. Det blir Glitterheim. Neste gang skal jeg i alle fall bestille dobbel overnatting her.
Knut Vole, sjefen sjøl, ordner kjapt et soverom i hovedhuset til oss. "Så slipper dere å ta dere over tunet til annekset der sovesalen dere har bestilt senger på er", smiler han. Vi kvitterer med "fem øl og peanøtter, og tusen takk", og finner en sofa i den flotte peisestuen. Heller ikke her er det mange andre, bare en svensk kvartett (guide Martin + Åsa, Pontus og Pierre) og en norsk kvintett (guide Anders Gran, sammen med kone Lin og tre andre). Mens vi tar oss en dusj, der snøfokket står inn ventilen- og en liten strekk på sengen - har Knut vært ute og målt vinden. "23 m/s ute no. Eg har målt vinden her under benken min også", sier han. "3 m/s. Vi håper det blir ny ytterkledning på huset til sommeren".
Middagen som Tove Vole har laget til oss står i stil med resten her. Fantastisk. Raus. Servert med et smil av de yngste ansatte i huset. Og etter på roper peisestuen på oss. Ute uler og røsker vinden. Her inne er det ild på peisen, og en passe porsjon av svenske og norske turskrøner. Litt mer svensk lærer jeg meg også: "Ingen ko på isen!" Ingen fare, ta det rolig! betyr det i følge Pierre.
Torsdag 11. april 2024
Vinden har løyet litt der ute. Planen i dag var å gå over Surtningssue (2368) til Memurubu. Nok en gang må vi innse at det blir dal og vann på oss i dag også. Vi begynner jo å bli vant til at det er sånn det er denne gangen. Ingen sure miner å spore i gjengen. Og vi slipper i alle fall å ha vinden rett i fleisen hele veien. Klokken er ni når vi bukker og takker oss ut av Glitterheim. Jeg lover Knut å lage et nytt skredterrengkart som de kan ha på veggen. Det de fikk i 2018 gikk i stykker under en oppussing.
I Veodalen er føret isete etter at vinden har feid vekk det meste av løssnøen. Litt opp i høyden blir det bedre, og ned bakkene sør for skaret mellom Hestlægerhøene blir det rett og slett fantastisk. Solen titter frem en liten stund også, akkurat lenge nok til at vi har god sikt ned den utforkjøringen til Russvatnet.
Nede på Russvatnet (1175) får vi vinden rett mot oss. Det betyr 4,5 km på feller sørover det lange vannet, med den pyramideformede Gloptinden (1678) å sikte mot der fremme. Nistematen tar vi i le av hytteknøttet på Sundodden. For første gang på turen møter vi folk, men de blåser nordover vannet før vi får slått av en prat.
Fra Russvatnet legger vi sporet innover dalføret Nedre Russglopen, tette på vardene til sommerruten. For å unngå de enorme hengeskavlene nær skaret vi skal over legger vi inn en ekstra sving mot øst den siste biten. Vel oppe på ryggen, der sommerruten mellom Memurubu og Bessegen går, kan vi endelig ta av fellene. Under oss har ser vi Gjende, Fjellene sør for vannet ligger godt innpakket i skyer.
Den siste bakken ned til Memurubu er bratt så det holder, i alle fall på føret vi har. Det lukter absolutt av gjennomslag, men snøen bærer akkurat nok til at det blir noen vonde opplevelser.
Memurubu er diger, og nesten uten gjester. Kun tre nederlendere (Hans, Job og NN) og to karer på min alder. Vi blir tatt i mot på beste vis av unge og blide Nina, som både order øl og peanøtter, og mer enn gjerne slår av en prat med fem godt voksne karer. Det er ikke bare vi oss fem som er passe møre. Den ene teleskopstaven til Rune har også fått nok. Materialtretthet like over justeringsklemmen. Heldigvis går det greit å fikse den.
Dagsrutinene begynner vi å kunne nå. Etter øl er det dusj, en strekk på sengen og så middag. Dagen avsluttes med preik og filosofering i peisestuen.
Fredag 12. april 2024
Været vi har hatt på turen har satt seg nå. Vind, lavt skydekke og ganske mildt. Endring av planer er blitt standard. De to voksne karer som kom over Gjende litt før oss i går vil hjem igjen. Over den vanngrå isen. Nederlenderne skal samme vei, både Job og NN har kastet opp i natt. De tror Gjendebu, siste hytten de var på, er synderen. Der var ikke alt helt på stell, forteller de. Siste gruppen som kom i går kveld - pappaene Bjørn og Kjetil med tre av deres håpefulle - ble hentet på Gjendesheim og kjørt med snøscooter over et Gjende med bløt snø og overvann. Nå skal de til Glitterheim, men må nok pent droppe planen om Surtningssue. Planen vår, som het over Besshøe (2258) til Gjendesheim, la vi i skuffen i går kveld. Ruten vi har valgt ut heter til Gjendesheim via Bjørnbøltjønnet (1475) og Bessvatnet (1373).
RESTEN AV TURBESKRIVELSEN KOMMER...
%20Slovenia-tur.jpg)
