2025 Dolomittene med rando-ski

Turkvartetten: Cecilie Schjerven, Tore Hagen, Toralf Igesund, Bjørn Lytskjold
Tidspunkt: 13.-18. mars 2025

Turbilder/tour photos - klikk HER

INTRO

I år er det jubileum! I år er 25 års siden Cecilie, Tore og svoger Øyvind gikk Haute Route sammen for første gang (mitt første forsøk sammen med Rasmus i 1986 får jeg markere neste år...). Det skal feires med tur i alpefjell som er ukjente for oss: Dolomittene i Italia. Øyvind kunne dessverre ikke være med, så nå er turkompis Toralf standin.

Haute Route 2000: Tore, Cecilie, Øyvind, Bjørn

Dolomittene er nok ikke egentlig skapt for fjellskiturer. I alle fall ikke for en kar som meg. Til det er fjellheimen altfor bratt og kronglete. Det går i stupbratte fjellsider og haugevis av gigantiske tårn-topper. Og, selv om det er drøssevis av fjellhytter er de aller fleste stengt om vinteren. Likevel ville jeg og turvenner mine gi fjellheimen en sjanse. Før vi dro av sted hadde jeg snekret sammen en seksdagerstur som vi mente vi skulle få til. Den beste informasjonen fant jeg på Alpenvereinaktiv.com - justert noe av vår nye italienske kontakt Luigi. Vi skulle bo på én fjellhytte, ellers på overnattingssteder i dalen. 

Det har vært ganske så magert med snø i Dolomittene i vinter. Kombinert med det steinete terrenget kan det lage problemer for oss. Turplanen ble riktig så fin den. Ta en titt selv. Virkeligheten bli ganske annerledes... 

Reisen til Dolomittene
Vi tre karene har billetter med Lufthansa fra Oslo til München. Der er planen å bo en natt før vi tar toget sørover til Bolzano. Men, Lufthansa vil ikke fly mandag 10. mars. De vi streike! Vi legger om reiseruten. Nå har vi Norwegian-billetter til Milano Malpensa dagen etter, og togbilletter fra Milano Centrale til Bolzano. En like så grei reiserute det. Flyturen til Malpensa går knirkefritt, både for oss og bagasjen. Fra flyplassen tar vi bussen til stasjonen, Milano Centrale. I 'mathallen' ved stasjonen finner vi oss et bord, og kjøper panini- & øl-lunsj. Etter en drøy halvtime er vi klare for å finne toget vårt til Bolzano. Men, hvor er den minste sekken til Tore? Den med rando-støvlene, gortex-jakken og skredsøkeren? Søkk vekk! Stjålet! Selv om vi har sittet oppå bagasjen har noen fingerferdige slabbedasker klart å stikke av med den. Vi må bare innse at vi er bønder i by'n...

Tog fra Milano til Bolzano

Togturen til Bolzano tar ca 4 timer. Hotel Stiegl Scala ligger en kort spasertur fra stasjonen. Der venter Cecilie på oss. Med prosecco. Hun har kommet med toget fra Frankfurt. Så er det middag på by'n. Og god natt.

Bolzano byr på både Ötzi-mannen-museum og Reinholdt Messner Mountain Museum. Men vi må prioritere Tore. Han trenger nye støvler og jakke. Fjellsportbutikken MountainSpirit er redningen. Der kan de sine saker. Der har de det Tore er på jakt etter. En liten byrunde får vi tid til, og en skikkelig lunsj, før vi hopper på 17:07 südtirolmobil-bussen (rute 180) til det lille skistedet Vigo di Fassa. Der tar vi inn på hos Cinzia på Hotel Garnì Lastei, anbefalt av Luigi, vår hjelpsomme kontakt. Middag spiser vi på Hotel Trento, i nabobygden Poza. Skydekket henger godt ned i dalen. Det regner lett. I høyden snør det.

Turdag 1 - torsdag 13. mars
Dagstur Ciampedie (2000) - Rifugio Vajolet (2243) - Pera di Fassa (1350)
Skibuss fra Pera di Fassa vi Canazei til Penia. Bil derfra til Rifugio Marmelada

Vi våkner til gråvær og lavt skydekke. Planen vår er å gå over fjellet Gruppo del Catinaccio/Rosengarten-gruppe, så ned dalføret i nord til Campitello di Fassa. Planen henger i en tynn, tynn tråd. Vi må ha god sikt for å få det til. Klokken ni kommer Luigi til Garnì Lastei. Han skal være med oss på tur i dag. I to omganger kjører han oss til taubanen Catinaccio Funivie. Den tar vi opp til Ciampedie. På med skiene. Vi er i gang. Ned første biten av slalåmløypen mot dalen Val di Vajolet. Så er det på med fellene. Vi skal opp drøye 100 meter en annen slalåmløype, men en politimann på snøscooter vil ikke ha oss felle-traskerne der. Godt Luigi er med. Han er ex-fjellpolitimann og kjenner mannen.
Ruten innover Vajolet-dalen går i vakker snøkledd skog til Rifugio Gardeccia (åpen servering). Vi er ute av skogen nå. Skydekket letter. Rundt oss strutter fjellformasjoner om kapp. Dette er et heftig terreng. På en knaus midt i dalen troner lille Rifugio Preuss. Skjult bak den: Rifugio Vajolet (2243). Bakken opp til hyttene er steinete, bare dekket av løs nysnø. En kompis av Luigi er på vei nedover. Han har på tur ovenfor hyttene: "Dårlig snø. Masse stein. Skal dere over fjellet må dere regne med å bære skiene mye." 

Valojet-dalen

Vajolet-hytten er stengt om vinteren. Vi finner en lun krok og tar oss en matbit. Luigi må tilbake til bilen -  og hjem. Vi takker den superhyggelige, spreke og utrolig hjelpsomme mannen for tur og alle hjelp. Elg- og reinsdyrpølsene har får i gave matcher nok ikke kvaliteten til italienske pølser. Men eksotisk er det.
At vi ikke skal gå over fjellet i dag er vi enige om alle fire, men vi vil prøve å gå litt til før vi snur. Det blir ikke mange meterne videre før vi gir opp. Snøen er dårlig. Det er masse stein. Lyset er flatt. Dalsiden er bratt. Dette er ikke noe stas. Vi snur, og setter snuten ned Vajolet-dalen. Først langs sporet vi kom, så ned slalåmløypene til tettstedet Pera di Fassa. Der tar skibussen oss til Canazei, en svampete bar-pizza (alle spisesteder er stengt midt på dagen) og en kald øl. Fra Canazei er det ny skibusstur til Penia og restaurant El Panarel. Innehaveren, godt voksne Urselina, er en skikkelig grepa dame. Her får vi tid til et glass før Aurelio, far sjølv på Rifugio Marmolada, kommer og henter oss. Vi får en varm velkomst av familien som driver Rifugio Castiglioni Marmolada (2060). Helt fra første epost-kontakt har datteren i huset, Alessia, vært hjelpsomheten selv. På hytten er det lite folk. Bare oss og en fransk gruppe. Perfekt for en god og rolig middag. Det eneste som ikke er perfekt er værmeldingen for i morgen...

Turdag 2 - fredag 14. mars
Dagstur fra Rifugio Marmolada (2060) et lite stykke opp mot Marmolada (2400)

 
Ute er det gråvær og lavt skydekke. Og 10-15 cm med nysnø. Planen vår i dag er å gå på Marmolada (3310), det høyeste fjellet i Dolomittene. Det er det bare å glemme. Men, på tur vil vi. Opp mot Marmolada.
Turen starter til fots over den digre Fedaia-dammen rett bak hytten. Så er det på med skiene og opp nedsnødd, lite brukt slalåmbakke. Overfor bakken er snøen løs og dyp. Det snø. Vi ser de nærmeste bratte fjellveggene rundt oss, men bortsett fra det er verden veldig, veldig hvit. Så veldig langt kommer vi ikke. Etter å ha bakset oss opp 350 høydemeter er vi fornøyde. Videre oppover er verden om mulig enda hvitere. Men, vi får luftet oss i fire timer. Det gjør godt.

I fjellsiden opp mot Marmolada

På hytten er det ingen andre gjester i kveld. Dårlige værmeldinger har skylden. Aurelio fyrer i peisen og setter på musikk. Tid for total avslapping. Etter middag finner han frem en DVD med en italiensk spillefilm han har lovet å vise oss. Filmen er fra 1954. Store deler av handlingen er lagt til byggingen av dammen ved hytten. Helten spilles av Luis Trenker, en kjent fjellklatrer, skuespiller og regissør fra området vi er i, Südtirol. Selv om jeg kan en del italiensk får jeg ikke med meg samtalen på filmen. Men, Aurelio (med barnebarnet tålmodig på fanget) gir meg korte oppsummeringer underveis, på italiensk. Så oversetter jeg for de tre andre. En minneverdig 'familie-kveld'.

Turdag 3 - lørdag 15. mars

Rifugio Marmolada (2060) - Porta Vescovo (2478) - Arabba (1600)
Taxi fra Arabba til Kolfuschg
Liten ettermiddagstur opp fra Kolfuschg/Colfosco (1650)

Nok en dag med grått vær og lavt skydekke. Planen var å gå opp til Porta Vescovo rett nord for hytten, så via slalåmløyper og taubane til Sas de Pordoi sør i fjellmassivet Gruppo del Sella. Fra Sas de Pordoi skulle vi så gå gjennom fjellheimen og ende opp i Kolfuschg/Colfosco nede i dalen. Første biten skal vi klare. Sella-fjellturen må vi droppe. Vi får heller komme oss trygt ned til Arabba og få transport derfra.

Turen fra Marmolada-hytten opp til skaret Porta Vescovo er trygg i dag, sier Aurelio. Han kjenner fjellene her, helt klart en kar å stole på. Halvannen time bruker vi opp det fine dalføret. I skaret møter discomusikken oss. Den store restauranten ved taubanesentralen, Rifugio Gorza, er full av folk. Vi smetter så vidt innom døren for å få tak i et heis- og løypekart. Fra skaret står vi ned skibakkene til Arabba. Øverste biten i grauttjukk skodde.

Rifugio Marmolada (2060) - Porta Vescovo (2478)

Arabba virker som et fint, lite sted. Selv i dag når tåken henger langt ned i lien. Men noe viktig mangler akkurat nå: Et åpent spisested. Dette må vi snart lære oss. Midt på dagen er alt stengt. Vi må komme oss til Kolfuschg før vi får oss mat. Heiskartet viser at vi kan ta to-tre korte taubane og noen slalåmløyper for å komme dit. Men på turistkontoret selger de ikke enkeltbilletter, kun dagskort til hele det gigantiske anlegget Sellaronda. 83 euro per snute. Det blir maxitaxi til 55 euro i stedet, så får vi heller gå oss en skitur ved Calfosco.

Pensione Pcëi heter stedet vi bor. Petra er fruen i huset. Sosial og blid og veldig pratsom. Restaurant Luianta er stedet hun anbefaler oss å spise lunsj. Et veldig godt forslag. 
Etter lunsjen tar gubbene seg en skitur vestover opp dalen. Langs slalåmløypen. Opp til sidedalen der vi hadde planlagt å komme ned, Val Setus. Ingen sure miner for at vi valgte vekk fjellturen: Skodden ligger tjukk og god oppe i høyden. Dagen avslutter vi med middag på Restaurant Luianta. Og nye sjekk av værmeldingen. Gråværet ser dessverre ut til å ha satt enda en stund til...

Turdag 4 - søndag 16. mars
Taxi fra Kolfoschg til Gardena-passet + stolheis
Litt ovenfor Gardena-passet (2290) - Selva di Val Gardena/Wolkenstein (1550)

Vi våkner til tett snøvær, og skredvarsel som melder faregrad 3. Nok en dag der vi helt klart må tenke nytt. Planen var å gå gjennom fjellheimen Gruppo del Puez til tettstedet Lungiarü/Campill (overnatting: Pension Odles) Det er ikke mulig i dag. Skal vi til Lungiarü må vi ta maxitaxi. I et siste kreativt øyeblikk, i det maxitaxien svinger inn på tunet, ombestemmer vi oss. Innser at Lungiarü er et lite lurt sted for turplanen videre, sånn som skredfaren er nå. Vi vil ikke komme oss videre derfra uten lange omveier med buss eller mer taxi. "Kjør oss rett vestover opp til Gardena-passet i stedet, per favore!" Derfra kan vi komme oss ned til Val Gardena, ta en dobbelt overnatting der, og være inne på den planlagte ruten vår igjen. Taxisjåføren er med på notene, heldigvis. "Veien over passet er stengt på grunn av snøværet, men jeg får lov å kjøre." 50 euro skal han ha for den korte turen. Det betaler vi med glede.

Ned til Selva di Val Gardena/Wolkenstein

Fra Gardena-passet tar vi en kort taubane opp til Dantercëpies Mountain Lounge. (2290). Herfra er det bare å følge slalåmbakkene ned til Selva di Val Gardena/Wolkenstein. På sugeføre ned gjennom tåke og yr. Før vi hopper på skibussen (mer eller mindre gratis) får vi oss litt kaffe & croissanter. Lunsjen tar vi ved busstasjonen i byen vi skal bo i, Urtijëi/St. Ulrich. Så sjekker vi inn på Hotel Sureghes.
Urtijëi kan nok være en fin liten turistby, men regnværet bremser den store sightseeing-lysten. Middagen spiser vi på hotellet. Den er grei nok den, men blir slått av værmeldingen: I morgen blir det endelig solskinn! Og på mobilen tikker det inn dagsturforslag fra vår gode italienske venn Luigi. 

Turdag 5 - mandag 17. mars
Buss fra Urtijëi til Santa Cristina + taubane til Pana
DagsturPana (1630) - Rifugio Emilio Comici (2154) - Pana (1630)

Ute skinner solen. Inne er det hotellfrokost før vi tar skibussen (gratis for hotellgjester) til Santa Cristina litt øst og opp i Gardena-dalen. Her tar vi stolheis opp sør for dalen, til Pana. Vi tre gamle gubbene er litt skuffet over at de ikke selgere honnør-billetter... Oppe ved Pana får vi for første gang gigantiske Dolomitt-fjell rett i fleisen: Sassolungo/Langkofel (3181) og Sasso Piatto/Plattkofel (2958) strutter mot himmelen. Mektig. Fascinerende. Uvirkelige. 

Åssiden nord for Sassolungo (3181)

Fra Pana-heisanlegget tråkker vi oss en løype opp gjennom skogen, med kurs mot dalen mellom de to Sasso-fjellkjempene. Vi har et lite håp om at vi kan lure oss oppover den dalen et stykke, kanskje helt opp til den vinterstengte hytten Ütia Toni Demetz (2685). En sprek rando-italiener som tar oss igjen inne i skogen får oss bort fra den tanken. Dalsidene er stupbratte. Skredfaren er på en treer. I stedet svinger vi opp åssiden nord for Sassolungo, godt unna skredterreng, via Col de Ciaulonch til Rifugio Emilio Comici (2154). Navnet bedrar. Dette var nok en gang en ekte alpehytte. Ikke nå lenger. Nå er det en fjång restaurant, med raffinerte retter og slanke vinglass. Ute er det bar med discomusikk og dansende gassflammer. Mercedes har pyntet der de kan med stjernen sin. Det blankpolerte toalettet har grønne spotlight i pissoarene. Svake mennesker som vi er: Vi går for en diger - og ikke helt billig - lunsj. Tilbake til Pana suser vi ned fine slalåmløyper. Ved Pana er det slutt på snøen. Det blir stolheis ned til dalen og bussen og Hotel Sureghes i Urtijëi. Middag på hotellet.

Turdag 6 - tirsdag 18. mars
Col da Mesdi (2000) - Compatch (1850)

Siste skiturdagen vår dette. Planen var å gå gjennom fjellheimen sør for Urtijëi til San Cipriano i dalføret Val di Tires øst for Bolzano. Selv om været er knakende flott setter skredfaregrad 3 en stopper for den planen. I dag går vi for en veldig snill variant: Rett bak hotellet tar vi taubane-egget opp til Col da Mesdi (2000), opp til et gigantisk slalåmanlegg. "Til 20 skiheiser" sier skiltet utenfor toppstasjonen. Jovisst er Dolomitt-fjellheimen heftig så det holder, men store områder er fullstendig nedbygget av heiser, løyper og serveringssteder. Her vi er nå - i Seiser Alpe - er det knapt et høydedrag som ikke har minst en heis. Foran oss snor langrennsløyper seg rundt slake koller. Noe for enhver som vil ha preparerte opplevelser, enten det er på joggepinner eller alpinski.

Stølshus, Seiser Alpe. Bak: Sassolungo/Langkofel (3181) og Sasso Piatto/Plattkofel (2958) 

På den behagelige 7 kilometer lange turen vår er vi stadig innom oppkjørte løyper, men finner også mye urørt snø å tråkke avgårde med feller på. Området er blant de større stølsområdene i Dolomittene. Flotte, gamle stølshus ligger drysset ut over landskapet. I sørøst kneiser det voldsomme fjellene Sassolungo og Sasso Piatto stjeler oppmerksomheten vår mot sørøst. Mot sør fjell i Gruppo dil Catinaccio, fjellheimen vi fikk snust litt på den aller første turdagen. For alle som har sansen for fjell: Et utrolig storslått og vakkert skue.
Den medbrakt lunsjen - brød, ost, pølse og pils - tar vi utendørs, rett foran restauranten Panorama (2000) (NB: isøks kan gi kuttskade brukt som flaksåpner). Så sklir vi ned turens aller siste bakken til heisanlegget ved Compatch. Cecilie ordner billetter som tar oss med taubanen til dalen langt dere nede. Ved nedre heisstasjon venter skibuss som tar oss til tettstedet Seis am Schlern/Siusi allo Scilliar. Derfra går südtirolmobil bussrute 170 til Bolzano.

Vi rusler til hotellet vårt, Hotel Stiegl Scala, og henter ut sakene vi har liggende i bagasjerommet. Før togreisen videre får Cecilie oss med til et glass negroni på ærverdige Parkhotel Laurin. 

Hjem fra til Dolomittene

Fra Bolzano er det 4 timer med tog til München. Vi tre karene har lagt inn en natt her, i køyesenger på det enkle ungdomsherberget Jaeger's Hotel - Hostel. Vi får tid til et siste glass sammen før Cecilie fortsetter med nattog hjem til Frankfurt.

Neste dag er det formiddagstur i München, lunsj med hvitpølse/Weißwurst på Rischart. Så tog fra München Hauptbahnhof til flyplassen og hjem med Lufthansa kl 15:35 til Gardermoen 17:55. Lufthansa er visst ikke helt i slag for tiden. Da vi skulle reise til München var det streik og null fly. På hjemturen fikk vi aldri bagasjen vår. Den hadde de booket om til et fly dagen etter...

Oppsummert
Dolomittene er helt klart et område med spennende og flotte skitur-muligheter. Men, terrenget er krevende. Sammenlignet med turene jeg har gått i Alpene i Sveits/Østerrike er 'slingringsmonnet' mindre: Det enda mer kritisk å finne akkurat de riktige skarene opp og ned bratte partier. For ukjente som oss er det helt nødvendig med godt vær og trygge snøforhold. Og gjerne spor etter noen som har gått før oss. Dolomittene er storslåtte så det holder, men: Jeg har aldri vært i et fjellområde som er så turistifisert, så utbygd og nedbygd av heiser. For en enkel (?) tursjel som meg blir det rett og slett i meste laget.

Turen vår ble aldri den vi hadde planlagt. Topografiske kart byttet vi ut med heis- og løypekart, buss og taxi. Kanskje nettopp plunder og heft gjør at jeg er ekstra, ekstra glad for å ha turvennene Cecilie, Tore og Toralf. Sammen fant vi ut hva vi kunne få til og hva som gikk i dass. Sammen hadde vi smil og gled på plass hele veien. Turvenner av aller, aller beste sorten. Stor takk & hurra for oss og vår måte å gjøre det på. Gleder meg til nye turer med dere.

Peisestuen på Rifugio Marmolada.