Alpi Orobie, Italia. Fjellheimen nord for Bergamo

Tidspunkt: 6. - 13. september 2026
Turgjeng: Toralf, Birger & Bjørn.

Turbilder/tour photos - klikk HER
Ruten på GaiaGPS - klikk HER. Fra kartløsningen kan du laste ned sporet til gpx- og kml-format.

Nødbuen Bivacco Frattini, se etappe 4. 

Alpi Orobie

Alpi Orobie. Jeg har aldri hørt navnet før. Ikke før jeg begynner å lete på kart etter en hytte-til-hyttetur i fjellene nær Bergamo. Jeg kunne ikke ha hatt mer flaks. På kartet til bergfex.it kryr det av fjellhytter og stier i Alpi Orobie, i et fjellområde som ser veldig spennende ut. Bare fire-fem mil nord for Bergamo. På nettet finner jeg en rundtur på åtte dager, som jeg faller pladask for. Sentiero delle Orobie orientali ad anello heter ruten. På norsk blir det 'Rundtur i Orobie øst'. Landsbyen Ardesio er start- og sluttsted for l'anello, ringen.

Alpi Orobie tøyer grensene til turgubben Bjørn. Stien som CAI (Club Alpino Italiano) har merket mellom hyttene Brunone og Coca er av de villeste jeg har gått i Alpene (se etappe 5). Stien dagen etter, til hytten Curò, er også veldig langt fra det jeg har gått av turstier her hjemme. Bratt. Luftig. Uttrykket vilt og vakkert passer veldig godt. Nesten tomt for folk er det også. Litt av forklaringen er at sesongen er på hell, men et kjapt blikk på stiene avslører at dette ikke er det mest brukte området i Alpene. 

- Opp og rundt der skal vi visst? Etappe 6 går langs luftige stier.

Praktisk info
Nederst på siden, etter alle etappebeskrivelsene, skriver jeg litt om utstyr, hytter, ruter, kart osv. 

Intro
Skal det bli fottur i Alpi Orobie er det bare å slenge seg rundt. Kalenderen viser allerede sent i august. Sommersesongen til alpehyttene nærmer seg slutten. På telefon fra Bergen kommer det et kjapt og klart "eg blir med" fra Toralf, turkompis gjennom 50 år. Fra Trondheim kvitterer svoger Birger uten nøling: "Æ blir med". Noen fordeler har vi pensjonerte, rent bortsett fra alderen. Så er det å ringe de syv hyttene vi ville bo på og bestille plass. Og å kjøpe billett på direkteflyet fra Oslo til Bergamo. Dette må bli bra! Ikke bare for kropp og sjel til tre fjellvandrere, men også for hodene til Toralf og meg: Begge holder å lære oss italiensk. Det finnes neppe bedre steder å komme i prat med folk enn på hytter i fjellet. I Alpi Orobie skal vi få sjekket hva italiensken vår er god for!

Utreisedag - søndag 6. september 2026
Fra Oslo tar jeg Norwegian-morgenflyet til Bergamo. Med fjellstøvler på beina er sekken liten og kompakt nok til å få plass i bagasjehyllen. I Bergamo, der jeg lander 10:30, og møter Toralf og Birger som dro sørover ettermiddagen før. På søndager, som i dag, er det dårlig med bussforbindelser opp dalen vi skal, Val Seriana. Løsningen er forhåndsbestilt taxi fra Taxi Bergamo. Sjåfør Marco tar smilende i mot oss, og kjører oss direkte til Valcanale (980), en landsby opp i dalen vest for landsbyen Ardesio. Turen på 50 km tar én time og koster € 140. Og: Hadde vi tatt bussen måtte vi ha startet fra Ardesio, nesten 400 høydemeter lengre nede i dalen, og 9 km lengre unna hytten vi skal til.

Birger og Bjørn, med italiensk lunsj på Café Fuorimani - Kafé Avsides - i landsbyen Valcanale. Foto: Toralf Igesund.

Turen vår - dag dag for dag

Ruten vår - Sentiero delle Orobie Orientali ad anello - har disse åtte etappene:

1. Valcanale - Rifugio Alpe Corte. 4 km ↑400 1,5 time. CAI-rute 220
2. Rifugio Alpe Corte - Rifugio Laghi Gemelli. 6 km ↑720 ↓170 3,5 time. CAI-rute 216
3. Rifugio Laghi Gemelli - Rifugio Calvi (2015). 12 km ↑500 ↓540 4,5 time. CAI-rute 211 og CAI-rute 213
4. Rifugio Calvi - Rifugio Brunone. 11 km ↑900 ↓570 5,5 time. CAI-rute 22
5. Rifugio Brunone - Rifugio Coca. 8 km ↑450 ↓850 5 timer. CAI-rute 302
6. Rifugio Coca - Rifugio Curò. 6 km ↑600 ↓600 4 timer. CAI-rute 303
7. Rifugio Curò - Rifugio Albani. 19 km ↑1050 ↓1000 8 time. CAI-rute 304 + 401
8. Rifugio Luigi Albani -Ardesio. 15 km ↑350 ↓1650 5 timer. CAI-rute 311

Runden vi går er ca 80 km lang. Samlet oppstigning er 5000 høydemeter, samlet nedstigning 5400 meter. Etappe 7 er den lengste dagen, ca 8 timer lang. De fleste andre dagene er rundt 4-5 timer lange.

Etappe 1 – Fra Valcanale (980) til Rifugio Alpe Corte (1410)
4 km ↑400 1,5 time. Siste delen av CAI-rute 220 
Overnatting: Rifugio Alpe Corte, CAI. 20 senger. Pris halvpensjon € 45/33 medlem. Tar kredittkort.

Søndag 6. september 2026

Klokken er tolv. Kirkeklokkene i landsbyen Valcanale (980) er klinkende klare på det. Taxi-sjåfør Marco har sluppet oss av ved Café Fuorimani - Kafé Avsides. Midt i blinken for oss. Her er det godt med plass på en doven søndag. Solen er nådeløs varm, sikkert 26-27 grader i skyggen. Snart står et raust fat med oppskårne oster og skinker - un tagliere - og kaldt øl på bordet vårt under markisen. - Skål gode venner! Nå begynner Italia-eventyret vårt! 

Klokken er blitt halvto. På tide å si takk for oss til det vennlige vertskapet og komme oss til fjells. Rundt dammen Laghetto di Valcanale - landsbyens stolthet - nyter folk pikniken sin denne varme septemberdagen. Nedover betongveien vi svetter oss oppover strømmer det på med unge og gamle turgåere på vei hjem. Folk i Lombardia har ord på seg for å være glade i å gå på tur. Ingen tvil om at hytten vi skal til er et populært mål. Turen fra Valcanale er ikke veldig lang. Vi bruker 1:15 i solsteiken.

Turen starter fra Valcanale. 

Rifugio Alpe Corte ligger knakende flott til på en bratt eng, med tett granskogen i ryggen. I sør, på den andre siden av dalen, kneiser fjelltopper på rad og rekke. Med Pizzo Arera (2512) som den høyeste. 

På hytten har de innefottøy til låns, dusj (poletter) og vannklosett av typen hull-i-gulvet. 

På hytteterrassen er  det oppbruddsstemning nå. De fleste gjestene rydder sakene sine. De skal hjem. Køen ved bestillingsboden er sympatisk kort.

- Buongiorno, jeg heter Bjørn. Jeg har bestilt overnatting hos dere.

- Så bra. Velkommen. Jeg er Carina. Skal jeg sette de tre ølene dine på rommet ditt?

Rommet i andre etasje er av den enkle (og litt trange) alpehyttestandarden. Selv om det er andre ledige soverom blir vi gubbene plassert sammen med de eneste andre fire unge gjestene som skal bo på hytten: Jip, en førstereisfjellturkar fra Nederland, og de tre tyske, fjellturglade søstrene Eva, Franziska og Johanna. Kanskje et fiffi grep for at gjengen med nordeuropeere skal øve seg på å være sosiale? Når middagen serveres klokken syv går i alle fall praten på kryss og tvers rundt langbordet vårt. Serveringen er det Carina og Nicole som står for. Til il primo velger vi blant fem pastaretter. På il secondo-menyen står det både geit, kanin, esel, svin og kylling. Middag tar de skikkelig seriøst her på Alpe Corte. Nicole anbefaler rødvinen Valcalepio fra Bergamo-området. Jeg er veldig glad for at vi hørte på henne.

Etter middagen prater jeg litt med Carina og Nicole. På italiensk må vite. Som italienere flest spør også de: 

- Come mai parli italiano? (hvorfor (i alle dager) snakker du italiensk?). Svaret mitt "fordi det er det vakreste språket i verden" fungerer alltid. Sannheten er at jeg synes språk er gøy, og at det åpner dører. Før jeg sier godnatt bestiller jeg matpakker til oss i morgen: panini med ost og skinke.

Det er bare å venne seg til døgnrytmen i Alpene. Og at knapt noen hytte har en sofa å slenge seg nedpå for å gruble over livet eller lese litt fjellitteratur. Klokken ti er det stille i huset. For meg som startet dagen med grytidlig frokost i Oslo er det helt greit.

Etappe 2 – Fra Rifugio Alpe Corte (1410) til Rifugio Laghi Gemelli (1968)

6 km ↑720 ↓170 3,5 time. CAI-rute 216

Overnatting Rifugio Laghi Gemelli, CAI. 80 senger. Pris halvpensjon € 58/46 medlem. Tar kredittkort.

Avstikker: Fra Passo dei Laghi Gemelli (2139) til Pizzo Camilla (2230). 1 km ↑↓90 45 min.

Mandag 7. september 2026

Frokosten klokken åtte på Alpe Corte-hytten er (for oss nordboere) av den nesten komiske sorten: Fette biscottate (tørre loff-aktige kjeks) i små plastpakker, og porsjonsbeger med nutella (Italias stolthet), honning, syltetøy og smør. Pluss litt nøtter. Det som redder frokosten er god, god kaffe. Så er det tid for tannpuss, pakke sekker og sjekke sengestrekken. Jeg betaler oppholdet for gjengen til Serena, som er hyttesjef  i dag.  Ca 70 € per snute er det hun skal ha for alt: øl ved ankomst, middag med vin, frokost, nistemat og overnatting. 

Morgenstemning på Rifugio Alpe Corte (1410)

Turen i dag er ikke krevende. Været er av aller beste merke. De tyske søstrene har tatt plass i gode solstoler på hytteterrassen. Tar inn det mektige fjellandskapet rundt hytten. Vi somler også så godt vi kan, helt til klokken er ti, så er det på tide å sjekke hva Alpi Orobie-fjellheimen har å by på. Men først et skikkelig tusen, tusen takk og arrivederci til de tre flotte og gode jentene på Rifugio Alpe Corte: Serena, Carina og Nicole. Takk for at dere ga oss en drømmestart på turen vår!

Ruten begynner opp mot Passo dei Laghi Gemelli, vel 700 høydemeter over oss, på god sti med rød og hvit CAI-merking. Litt ovenfor hytten, rett før broen over Torrente Acqualina, passer vi på å følge CAI-rute 216. Stien rett frem er 265A som går mot stølen Baita di Campagano. Like etter broen er et nytt stikryss der 270A går opp til Passo della Marogella.

Stien snirkler seg i fine svinger opp gjennom småskog som blir mer og mer glissen. Ved den slitne stølen Baita Corte di Mezzo (1669) er vi godt over alt av skog. I gressbakkene i den vide og grønne dalen beiter 10-15 hester. Ukjente som vi er med gårdsdrift i Lombardia lurer vi hva hestene brukes til. Noen turdager senere får vi i alle fall ett svar: Da står carne salate equina på menyen: Saltet hestekjøtt. Ved stølen får vi prøvd italiensken litt igjen: En sprek far, på tur sammen med tenåringssønnen, slår gjerne av en prat med tre svette gubber. Litt høyere oppe i bakkene, før stølen Baita Corte Alta (1885), tar tre unge karer oss igjen. Det forteller ivrig - på italiensk - at de skal gå samme rundturen som oss, Sentiero delle Orobie orientali ad anello, på 4 dager. Vi har satt av 7,5 (den korte turen vi hadde i går teller ikke som fullverdig turdag). 

Opp dalen fra Rifugio Alpe Corte.

Klokken er ett i det vi står i Passo dei Laghi Gemelli (2139). Nord for oss ligger vannet som passet har fått navn etter, Laghi Gemelli (1952) / Tvillingvannene. De to opprinnelige vannene ble til ett vannkraftmagasin etter at dammen sto ferdig i 1932. Vi har tatt det pent og rolig i dag. Kikket på fjell og hester. Knipset bilder. Pratet italiensk. Viktig det, mener jeg, for godt voksne karer som plutselig er ute på langtur. På tide å sjekke hva matpakkene våre nå, og helle på med vann. Og hva med en en avstikker til den lille toppen rett øst for oss, Pizzo Camilla (2230)? Uten sekker. Joda, det går vi for.

Pizzo Camilla er ikke er rett frem flørt. Birger og jeg roter oss bort i bratte, glatte, stikkende gressbakker på vestsiden. Toralf klyver opp bergknattene på nordsiden. Stien opp til toppen, tegnet inn på kartene våre, finner vi aldri. 

Fra Passo dei Laghi Gemelli er det mange og tydelige stier som går langs vestsiden av Laghi Gemelli mot hytten vi skal til. Vi treffer kanskje ikke helt ideal-stien, men kommer oss greit over det 'kritiske' stedet der stien(e) krysser det bratte, lille bekkegjelet (ca høyde 2040), uten å måtte gå opp særlig mange høydemetre. Den siste kilometeren bort til dagens overnattingssted er en flat fryd å gå. Men vent, snakket ikke far-og-sønn-italienerne om at de hadde badet? Nedfor det velholdte og fine stølshuset Baita dei Nidi, "reirenes støl", finner vi en passende "strand" i det 10-15 meter nedtappede vannkraftmagasinet. Vanntemperaturen tipper jeg er 17-18°C. Vannkvaliteten er uten tvil prima.

Laghi Gemelli (Tvillingvannene) holder 17-18°C

På store og flotte Rifugio Laghi Gemelli (1968) durer det i motorsag, men sag-føreren får med seg at det står tre tørste gubber som vi kjøpe øl i baren på tunet. - Benventuti! Benvenuti! Birra chiara, scura o rossa? spør Alessandro. Etter det jeg husker ender vi opp med en av hver sort, både lyst, mørk og rødt øl. De tre tursøstrene er allerede på plass. Etter at de er ferdige med å henge tøy og håndklær til tørk byr vi dem på litt av akevitten vår, på gressbakken lengst mulig vekk fra motorsagduren.

På hyttetrappen tar Alessandra i mot oss med stort smil og gode velkomstord. Hun viser meg rommet vi skal bo på i 2. etasje. I natt har vi tre fått et 6-køyersrom helt for oss selv. Skulle nesten bare mangle, det er veldig få gjester her i dag. Alessandra viser meg videre rundt i etasjen: nyoppusset vaskerom med dusj (poletter) og ordentlige, moderne WC. (selv om hull-i-gulvet-do sies å være hygieniske blir det aldri min favoritt, til det er gubben for stiv og støl i ledd og lår). 

Det er enda lenge til middag, så jeg har tid til en skikkelig test av soverommet.  Kroppen kjenner at den har vært ute og gått, og at jeg ikke har vært flink nok til å smøre nakke og skuldre med solkrem.

Klokken 19:30 er vi klare rundt middagsbordet. Forretten er tagliere; trefjøl med oppskåret ost, skinke og spekepølse. Skikkelig godt. Til il secondo går jeg for stinco di maiale - svineskank. Toralf også. Noen skulle ha advart oss. Dette blir i rauseste laget. Jeg har ikke kjangs til å spise opp maten min.

Etter middag stikker jeg ut for å ta noen kveldsbilder. Tåken har lagt et slør over hus og landskap.  Foruten oss tre, og de tre søstrene, er det bare en til gjest her i dag: Luca Gherardi. Blant hans store lidenskaper er å lage YouTube-filmer fra fjellheimen i Nord Italia. Et eksempel er video der han besøker Rifugio Brunone, hytten vi skal bo på om to dager. Snurr film! Jeg viser kveldståkebilde til Luca, og lærer et nytt uttrykk: Tempo da lupi. Ulvevær.

Rifugio Laghi Gemelli (1968) og tempo da lupi. Ulvevær.

Før jeg går til rommet vårt bestiller jeg nistemat-panini til i morgen. Klokken er blitt ti. Toralf og Birger har lagt seg. Jeg er også klar, med kun iført lakenpose tar jeg en titt ut vinduet. Nede foran baren på tunet står tre-fire karer og snakker sammen. - For svarte Bjørn, du er i Italia nå! Du må komme deg ut og ned og få med deg litt italiensk kveldsstemning! Kokken Ricardo, som vi traff ved middagsbordet, smiler opp når jeg. - Bjorn, benvenuto! Et glass grappa til han og til meg er sikkert godt for nattesøvnen. Og åpner for prat og latter. - Hyttesjefen her nå er Massimo, han med grønn fleece rett der borte. Massimo er en hyggelig og flott fyr. Han også. Etter å ha gått litt rundt grøten må jeg bare spørre:

- Er det en mulighet for at jeg kan få jobbe her hos dere to-tre uker neste sommer. For kost og losji? Jeg er en løve til å vaske både tallerkener og gulv! Ganske handy er jeg også!! Snakker både engelsk og tysk, i tillegg til min fantastiske italiensk!!!

- Joda, det kan være muligheter for det, svarer Massimo.
Når baren stenger er det en glad, yr og spent kar som finner veien tilbake til lakenposen. Jeg skal sende en epost til Massimo når jeg kommer hjem.

Den første Laghi Gemelli-hytten sto ferdig i 1900, ved de de to Tvillingvannene. Under andre verdenskrig brukte lokale partisaner hytten: Hytten ble angrepet og brent ned av fascistiske styrker i januar 1945. Den nye hytten som CAI bygget 100 meter lengre sør åpnet sommeren 1948.  De to Tvillingvannene - i Laghi Gemelli - var da blitt til ett vann etter at vannkraftdammen sto ferdig i 1932. Hytten har i dag 80 sengeplasser.

Etappe 3 – Fra Rifugio Laghi Gemelli (1968) til Rifugio Calvi (2015)

12 km ↑500 ↓540 4,5 time. CAI-rute 211 og CAI-rute 213

Overnatting Rifugio Fratelli Calvi. 86 senger. Pris halvpensjon € 47/65 medlem. Tar kredittkort.

Tirsdag 8. september 2026

Ute skinner solen. Inne er det en ganske så god frokost klokken åtte. YouTube-Luca er allerede pakket og klar for tur og filming. Hvilken rute han skal gå i dag får jeg ikke helt med meg. Før han drar utveksler vi mobilnummer, med håp om å holde litt kontakt på WhatsApp. Søstrene Sisters, som skal samme vei som oss, er også litt kjappere enn oss denne morgenen. Vi tar det med fatning. Vi skal ikke gå veldig langt i dag. Etter at rommet er ryddet og dynene pent brettet går jeg ned og betaler. Det er Massimo som står god og morgenrask ved kassaapparatet.

- Mille grazie, takk for hyggelig kveld i går, Massimo. Jeg håper du husker hva jeg spurte deg om i går? Jeg mener det seriøst. Hvis det er mulig å jobbe for deg og dere noen uker neste sommer hadde det vært fantastisk.

- Å jada. Du får ta med din kone! 

- Det går nok ikke. Hun jobber og har bare vanlig ferie. Jeg er pensjonist med mye fritid. Jeg skriver en 'søknad' til deg når jeg kommer hjem! Tusen, tusen takk for oss. Det har vært en sann fryd å være her hos dere. 

Klokken er halv ni når vi legger i vei på dagens etappe. Betjeningen på hytten, og Luca, har anbefalt oss stien som begynner med CAI-rute 211 og så fortsetter lang CAI 213. 213 går i de bratte dalsidene til Alta Val Brembana ovenfor tettstedet Carono, på nordsiden av fjellet Pizzo Becco (2506). Rute 214 + 236, over Passo d'Aviasco Occidentale, er en alternativ vei som også skal være fin, men vi hører gjerne på kjentfolk, og styrer mot 213-stien.

Fra Laghi Gemelli-hytten følger vi først CAI-sti 211 ned forbi stølen der folket holder på å rydde ned utstyr og gjerder for sommeren. Etter broen over Torrente Borleggia fortsetter vi på solid kjerrevei høyt hevet over det nesten tomme kraftmagasinet Lago Piano Casere, til vi kommer til søndre dam på Lago Marcio. Ruten fortsette så på god sti/kjerrevei langs vestsiden av det oppdemmede vannet. Riktig så vakkert er det her: vann, åpen skog og fjell. Og en taubane over hodene på oss. Nesten som på Ulriken! 
Ved den nordlige dammen svinger 211-stien seg ned dalen til landsbyen og skistedet Carona i Bremabana Gjennom furu- og lerkeskog. En elegant, eldre kar, med stråhatt, knallblå trøye og tights-shorts hilser begeistert. - De unge kommer litt lengre bak. De leter etter funghi porcini - steinsopp! Å ja da, de har funnet en del. God tur videre. Buona passegiata! Vi er flinke. Unngår å fortelle om den store, store steinsopphøsten i Trondheim, da Birger sin kone plukket 100 kg i løpet av noen sensommeruker.

Ved høyde 1790 begynner CAI-rute 213. Vi skjønner raskt hvorfor denne ruten var spesielt. Én sak er at italienerne er veldig glad i turer som byr på vann og innsjøer. Det som virkelig gjør susen er at stien er hogget inn i den stupbratte fjellsiden. På de bratteste partiene er det bygget broer og to tuneller. Langs gangveien er det solid rekkverk. Bak et sånt prosjektet må det ha stått pengeinteresser. Jeg spør Copilot om litt bakgrunn, og får dette svaret:

Gangveien mellom Lago Marcio og Lago Sardegnana ble anlagt i forbindelse med vannkraftutbygging i Val Brembana på 1920-30-tallet. Den smale veien ble etablert som en anleggsvei for arbeidere og teknisk personell.

CAI-rute 213 går langs gammel anleggsvei. Foto: Birger N. Wik.

Der den luftige 'fjellveggveien' slutter fortsetter stien ned gjennom fin lerkeskog til den høye dammen til Lago Sardegnana, som sto ferdig i 1930. Ruten krysser damkronen, går forbi noen eldre, tekniske bygg (det ene maskinrom til en fordums kabelbane) for stien sikksakker seg opp over åsen Monte Sardegnana  nord for vannet. I det vi svinger oss ned på nordsiden av åsryggen møter vi en ung kar fra Tyskland. - Dere kommer fra Norge, smiler han. - Jeg traff tre jenter for litt siden. De fortalte meg hva som var på vei. Selv er han ute på tur alene. - I dag startet jeg klokken fem, med hodelykt. Så drysser det ut med navn på pass og vann og fjell vi ikke har hørt om. Og litt filosofi rundt alt murmeldyrene vet foregår. - Jeg har allerede gått nesten to mil i dag. God tur videre til dere, hilser han glad og lunter videre. Mye fine folk i verden, tenker jeg.

Litt borte i lien sitter våre tre turvenner og fyller på med vann og energi. Vi slår av en kort prat før vi siger videre, på jakt etter det optimale lunsjpausestedet. Ned fra fjellet sør for oss, med toppen Corni di Sardegnana som den mest markante, har det gått mange og heftig stein- og flomskred - le frane - over stien. Skredene er ferske. I rasmassene ser jeg både røde rognebær og grønt løv. Dagen etter forteller hyttesjef Marco på Brunone-hytten at det var et usedvanlig kraftig regnvær i fjellene her for vel to ukers siden. 20. august for å være presis.  - Jeg har vært hyttesjef på Brunone i 20 år, men har aldri sett maken. Ved noen ruiner, der stien vår møter sti 247 som går ned mot  Pagliari i Brembana-dalen, finner vi en finfin rasteplass. Betongbenken vi sitter har tre store hull. Vi stemmer for at de har vært til brukt til koking, ikke til latrine. 

Stein- og jordskred etter det kraftige regnværet for 2,5 uker siden har feid over stien. 

Litt videre frem langs ruten vår, krysser vi elven over et lite damanlegg. Herfra går vi bratt opp til bilveien som går oppover dalen. Det pågår vedlikeholdsarbeid på den store Fregaboglia-dammen over oss, så veien dit er stengt. Ved veisperringen står en kar og venter på mulige passasjerer til skyssbilen har kjører, la navetta. Skulle du ha behov får enkel retur ned til Carona i Val Brembana er dette navn og nummer du trenger: Servizio Jeep Navetta, tel. +39 3280424902.

Normalt går rute 213 til dagens turmål, Calvi-hytten, langs nordbredden av vannkraftmagasinet Lago di Fregaboglia. Den alternative og greie ruten vi må gå i dag - langs sti 208 - er godt skiltet. Stien tar oss rett til det lille vannet Lago Rotondo, der YouTube-Luca sa det var fint å bade. Badeværet virker plutselig ustabilt. Det har begynt å småregne litt, så paraplyene må opp. En stakket stund. Badevannet er nok heller ikke av beste kvalitet. Borte på engen i øst beiter en bøling med kyr. Men, bade skal vi og vil vi. Vannet bør være trygt nok bare vi dukker hodet. Og der tittet jammen solen frem igjen også.

Fra badevannet er det bare noen minutter å gå opp til Rifugio Fratelli Calvi (2015). Takk-for-dagens-tur-rituale er på plass nå: Tre store kalde øl (verdens beste restitusjonsdrikk i følge usikre kilder. Andre vel så usikre kilder hevder at det er superviktig at restitusjonsnæring inntas med en gang strabasene er over) i tre gode solstoler. 

Calvi-hytten ligger flott til i den store dalbunnen. I sør er Monte Cabianca (2601) høyest i den imponerende fjellrekken. I nord kneiser Monte Aga (2720). I nordøst ser vi Pizzo del Diavolo di Tenda (2916), "Djevletoppen", et populært turmål for de barske.

Betjeningen tar godt imot oss: De unge karene Luca og Andrea. Og superservice-vennlige Chiara. Hun passer på at vi og de få andre gjestene har det bra. I tillegg til oss overnatter de tre tyske søstrene på hytten, det godt voksne walisiske paret Linn & Ian (som gjerne vil snakke italiensk!) og Angelo (32) fra Puglia i Sør-Italia. Det tar ikke lang tid før vi er som en liten familie.

Rifugio Fratelli Calvi (2015). Bak i midten,Pizzo del Diavolo (2916), "Djevletoppen", et populært turmål for de barske. 

Angelo og søstrene skal etter planen samme vei som oss i morgen, men: Værmeldingen er ikke lovende. Det er meldt masse regn og torden gjennom natten, før det skal klarne opp utpå morgenkvisten. Stien til neste hytte, Brunone, er kodet EE - Escursionisti Esperti. Erfarne turgåere. Rutene vi har gått til nå har vært kodet E - Escursionisti. Søstrene er usikre på om de heller bør finne en alternativ rute. Angelo og oss tre gubbene har lyst til å gå til Brunone-hytten , dersom det ikke er tordenvær.
Men først er det en liten pennichella/risposino (siesta på italiensk), og så middag kl 19:15. Som il primo går Birger og jeg for risotto. Kjempegod. Toralf velger suppe. Han er fortsatt i lett sjokk etter gårsdagens svineskanke.
Før vi køyer bestiller jeg nistemat til morgendagen, og prater jeg litt med Chiara. Hun har sjekket siste værmelding. 

- Dere bør komme dere tidlig av sted. Jeg lager frokost til dere 05:30. Det skal slutte å regne litt før syv, før det skal starte opp igjen i to-tretiden. 

Toralf, Birger og Angelo er enige om at det er en god plan. 

Etappe 4 – Fra Rifugio Fratelli Calvi (2015) til Rifugio Brunone (2295)

11 km ↑900 ↓570 5,5 time. CAI-rute 225

Overnatting Rifugio Baroni al Brunone: 45 senger. Pris halvpensjon €46/36 medlem. Betaling: Kontanter.

Underveis: Nistepakke ved nødbuen Bivacco Frattini (2250)

Onsdag 9. september 2026

Mobilen vekker oss litt før halvseks. Gjennom hele natten har det tordnet og lynt uavbrutt. Uavbrutt. Jeg har aldri opplevd et så utholdende tordenvær. Ute pøsregner det. Chiara står klar ved frokostbordet.
- Il meteo è cambiato. Værmeldingen har endret seg. Det slutter ikke å regne med det første. Jeg foreslår dere går og legger dere igjen, og at dere tar frokost klokken åtte. 

Vi har ingen problemer med å følge rådene hennes. Før vi kryper til køys igjen må vi ut under halvtaket å se på lynene som lyser opp det nattemørke landskapet, i et bankende kjør.

Klokken åtte vi klare for frokost igjen. Mot vest, der været kommer fra, sprekker skydekket opp. En halv time senere er vi klare for tur, Toralf, Birger, Angelo og jeg, men først er det "god tur" til Linn & Ian. Så en skikkelig mille, mille grazie og takk for oss til stå-på-Chiara.

Flott med vått på stien inn mot Baita del Poris. Vi skal over Passo di Valsecca som skjuler seg bak lerketreet til høyre for Pizzo del Diavolo (2916).

Fra Calvi-hytten skal vi følge 225-ruten til Brunone-hytten. Den gode men klissvåte stien tar oss først ned og rundt badevannet vårt, Lago Rotondo. Så fortsetter vi ned ganske flatt og fint forbi stølen Baita del Poris. Bekker og fosser går flomstore. Godt med gåstaver når vi skal over de hissigste, som Fiume Brembo di Carona. Foran oss ser vi skaret vi skal over, Passo di Valsecca. Litt forbi Poris-stølen og stien som går nordover mot Passo Selletta, snor stien vår seg oppover gressbakker til venstre for det lille fossefallet nord i dalsiden.

- Guarda! Se der!, sier Angelo. Han har et våkent øye for det rundt oss, og drar frem kikkerten. 

- Det kommer en steinbukk opp bakkene mot oss. Og den er stor. Kjempestor! 

Jeg har sett en del steinbukk, men aldri en så stor en. De digre horn går i en nesten perfekt halvbue. Dessverre er den ikke like fortrolig som vi håper. 70-80 meter unna snur den brått og velger heller fredeligere områder. 

Steinbukken vi møter er den største jeg har sett.

Ved tjernet Laghetto alle Sorgimenti del Brembo (de er flinke med navn her!) flater stien ut, går over en bro og fortsetter inn over en fin gresslette. For et supert sted å telte, på litt over 2300 m.o.h. For de som har mer ork enn meg til stor sekk...

Fra sletten begynner vi på siste kneiken opp til Passo di Valsecca. Opp til ca høyde 2370 går vi i gresskledd li. Derfra er det halvløs steinur og dårlig merket "sti" som gjelder. Det kraftige august-regnværet for to og en halv uke siden har herjet stygt med stien. Tre-fire plasser er den kuttet av dype skredrenner. De bratte sidene er ustabile. Vondt å finne godt feste for støvler og staver. 

Klokken elleve står vi i Passo di Valsecca ( 2496). Utsikten ned mot dalen vi kom opp er absolutt stor og heftig, men får knockout av utsikten på østsiden av skaret. Det er så vilt og vakkert at det kiler i kroppen. Nede i lien kneiser Pizzo Tendina (2248) på enden av en smal rygg. Som en miniutgave av fjellet bak berømte Machu Picchu. På ryggen et sted skimter jeg så vidt en flik av nødbivuakken Frattini. Bak til venstre har vi fjellene vi skal forbi - eller over - i morgen. Dypt der ned, 1700 meter under oss, har vi dalbunnen til Alta Val Seriana. På andre siden av dalen: En fjellheim vi håper å bli bedre kjent med om noen dager.

Utsynet østover fra Passo di Valsecca (2496). Den spenstige toppen nede i lien er Pizzo Tendina. Foto: Angelo Luprano.

Fra Valsecca-skaret følger vi stien ned- og bortover mot "lille Machu Picchu-kammen". Stien er god den, men de uendelige lange gressbakkene under oss gjør at det kiler litt i magen nå jeg tenker "hva hvis jeg snubler her?" De 8-10 gemsene nede i bakken derimot, beiter gress med lave skuldre: "Vært her før!"  Plutselig er stien foran meg borte. Kuttet av på tvers. I stein- og grusbakken, dekket av et tynt lag med gress, har august-styrtregnet virkelig gjort vei i stein-vellingen. Vannmassene har gravd dype og lange spylerenner nedover lien. Kuttet stien. Grøftekantene er løse, steinete, gjørmete, ustabile, bratte og høye i den halvbratte lien. Ikke helt lett dette her. I det minste er det bra at vi har god sikt. Dette hadde vært plundrete i tåke. Vi kommer oss over: Jeg velger å gå nedover langs kløften før jeg finner er sted å lirke meg over. Gåstavene er gull nå. Angelo, Birger og Toralf velger en mer direktevariant. Etter noen meter videre langs stien er det på'an igjen. Over en ny spylerenne. Jeg kjenner hvordan gemsene nede i bakken mumler seg imellom: Amatører!

Ned på ryggen ser vi Bivacco Frattini. Stien videre til Brunone-hytten er synlig i lien til venstre. Selve hytten kan sees i fjellsiden langt der borte, til høyre og nedenfor skydotten.

Ned ryggen mot Bivacco Frattini blir stien mer og mer luftig.

Stien ned kammen mot til Bivacco Frattini er fast og god, men luftigere etter hvert som vi nærmer oss den fotogene bivuakken, en oransje og velholdt teltkonstruksjon. Nødbuen har seks køyer. På bordet er det litt gass. Og et par energi-kjeks. Det beste, på en dag som dette, er plassen foran telthuset. Den er som skapt for hvil og nistemat. Angelo vipper opp en boks med tunfisk- og kikertsalat.

- Beste turmaten som finnes!
Vi andre tre gomler i vei på dagens panini, mens vi tar inn den heftige fjellheimen rundt oss.
- Vi er jammen heldige som får oppleve et sånt sted, i så greit vær, sier jeg.
- Ikke nevnt det, kommer det fra Angelo.

- Jeg er sør-italiener. Vi er veldig overtroiske. Det du sa nå betyr ulykke. 

Fra Frattini-bivuakken skal vi videre nord- og nedover ca 300 høydemeter. Første delen går på god sti i gressbakken, men rundt NØ-fjellryggen til Pizzo Diavolo blir stien smaler og brattere. Det er det ikke fritt for at jeg må gi overtroen til Angelo noen poeng. Vel, vi det at vi blir utsatt for en ulykke, men nå slår været helt om (sånn som værmeldingen sa. Poeng til meteorologene også!) Tåken siger på. Det begynner å regne. Pøsregne. Det er bare å finne frem fullt regntøysett. Toralf og jeg gjør oss ekstra vanntette: Klipser paraplyene fast i skulderstoppene. Det hjelper også med å holde sekken tørrere. (PS: Hvorfor produseres det regntrekk til sekk som ikke er vanntette? Det jeg har, fra Vaude, er i alle fall ikke tett).

Over Fiume Nero, Svartelven, er det montert kjetting for å gjøre kryssing sikrere.

Nede i den steinete og trange dalen Valle del Salto krysser stien Fiume Nero. Svartelven (ca. 1950).  Elven er sikkert grei nok å krysse når vannføringen er liten. I dag er den hissig og brusende. Godt det er lagt ut en solid kjetting i fjellknatten vi skal krysse elven fra. Under oss forsvinner det brusende vannet utfor stein og stup. Toralf er ikke helt ship shape. Opp den bratte og kronglete stien fra bekken blir han plutselig hengende etter. Forsvinner i tåken og regnet.

- Hvor blir det av Toralf?, spør en bekymret Angelo. Han har nok fortsatt overtroen sin i hodet.
- Han kommer, Toralf er en svært stødig fjellkar. Han kommer.
Joda, han kommer, men det er så vidt han siger oppover stien.
- Jeg får ikke opp turtallet. Kroppen er helt daff i oppoverbakke. Lurer på om det kan være et snev av korona jeg hadde en drøy uke før avreise som kommer tilbake.
Angelo, du skal få noen overtro-poeng til. Det vi får poeng for fra sør-italieneren er "alltid ullundertøy i fjellet". Oppe i bakkene blir han fort klissvåt. Og iskald. Regnjakken hans er neppe den aller beste. Under den har han syntetisk "fotballtrøye". Når Birger hjelper han med å skifte er han så kald at han ikke klarer å bruke stavene.
- Du får bare gå på, komme deg i hus, sier Birger. - Jeg er varm og tørr og venter på Toralf og Bjørn. 

Paraplyer og godt regntøy holder oss ganske så tørre. Foto: Toralf Igesund.

Den siste biten av stien opp til Brunone-hytten er god og bred og grei. Regnværet har fått alt av bekker til livne skikkelig til, men de er greie å krysse. 

Klokken er litt over tre når vi vrenger av oss sekker, våte fjellstøvler, regntøy og paraply på Rifugio Brunone (2295). Hyttesjef Marco Brignoli ønsker sindig velkommen. Kompisen og kokken hans, Sergio Visinoni, ivrer til og finner frem avispapir som vi stapper i støvlene. Mens Angelo mumler noe på italiensk om oppslått paraply i hus...

- Støvlene blir vel neppe tørre her i den kalde gangen? 

- Bjørn, calmati, calmati. Ta det rolig! I kveld skal jeg legge støvlene til tørk på et bra sted inne. I morgen er de garantert knusktørre! 

- Og nei, det kommer ikke flere gjester enn dere fire i kveld. 

De tre tyske søstrene vi sist så på Calvi-hytten har tydeligvis valgt en annen rute, så i kveld blir bare karer på hytten. Angelo, Birger, Toralf og meg - og Marco og Sergio. 

Rifugio Brunone er den minste og enkleste hytten på ruten vår, men har alt en fjellvandrer ønsker seg. Og vel så det. Og vertskapet, de er bare så gode, flotte, lune, stødige og sosiale. Marco - il rifugista - oser av fjell og villmark. Han har vært ute minst 100 vinternetter før. Den magre, høye mannen - med fullskjegg, grått hår, interessert blikk og et stort, sindig smil - har vært hyttesjef på Brunone siden 2007. På nettsiden Mautos Photography (sjekk de flotte bildene!) leser jeg at når Marco åpner hytten for sesongen er han her i fire måneder i strekk. Jeg finner frem medbrakt linjeakevitt, Toralf tryller frem hjortepølse. Sergio kommer med brød og litt steinsopp de har funnet nede i lien. Og øl som vi har bestilt. Ute har regnet for lengst gitt seg. Gjennom vinduet ser jeg nedover Seriana-dalen, Frattini-bivuakken og den ville og vakre Orobie-fjellheimen. For fjellvandrer Bjørn: Dette er pur lykke.

Fra Rifugio Brunone (2295) ser vi ned Val Seriana. 

- Hvor er dere fra, spør Marco. 

- Norvegia.

- Norvegia!, sukker han.
- Det er visst bare Norvegia nå. Erica, den fantastiske kokken jeg hadde i flere år, jobber nå på en turisthytte i Norge. La meg sjekke navnet. Stranddalen turisthytte. Hun stortrives. Sender bilder fra kjøkkenet sitt. Det er helt fantastisk der, mye bedre enn dette her, sier han og viser meg Brunone-byssen. 

- Send en melding til henne på norsk, her,  fra min telefon. Spør hvordan det går!

- Norsk har jeg ikke lært meg, men jeg har lært å lage komler, svarer Erica, på engelsk: 

Vi tre norske får det store soverommet oppe i andreetasje. Nitten køyesenger er skviset inn, i tre høyder. Vi ruller ut lakenposene på gode madrasser under gode dyner, og tar oss en god strekk. Før middagen rusler jeg litt rundt hytten, som ligger stolt på knausen sin. Høyt hevet over lavlandslivet, neste 2300 meter over havet. Steinbukkene, som dukker opp ved hytten rett som det er, holder seg borte i dag. I stedet blir det vilter pinnelek med Bella, husets border collie, på hytteterrassen. Så er det inn til middag. Klokken er syv. 

Sergio har laget stilig gul og god risotto til il primo. Toralf velger suppe i håp om at det er bedre for helsen. Il secondo er kylling med polenta, maisvellingen de aldri får nok av her i strøket. Men som de fleste av turvennene mine aldri helt klarer å ta av på. Glemte vi vin til maten? På ingen måte. Selv nå, helt på tampen av sesongen fyller Marco opp en karaffel med noe godt, lokalt og rødt. Etter middag er det 'italiensk aften' med Marco, Sergio og Angelo, ved bordet til vertskapet, med skikkelig bruk og test av italiensken. Et par glass med grappa bidrar til at det går hyggelig bra.

Tips: Skal du teste språket du har lært deg, dra til en fjellhytte i landet det snakkes. Der, som hjemme, er det ekstra lett å komme i prat med folk.

Marco, Sergio og Angelo: Takk for en utrolig herlig kveld sammen med dere på dette unike stedet.

Italiensk aften på Rifugio Brunone, med Marco, Sergio og Angelo.

Rifugio Baroni al Brunone regnes som den eldste hytten i Orobie. Bygningen ble satt opp på 1870-tallet for å huse arbeidere som jobbet i jernmalmgruver i området. CAI satte i stand det gamle bygget og åpnet det i 1894 som fjellhytten Rifugio delle Brunone. Dagens navn er gitt for å ære Antonio Baroni (1833-1912), en legendarisk fjellguide-pioner og førstebestiger av de høyeste toppene i området.

Etappe 5 – Fra Rifugio Brunone (2295) til Rifugio Coca (1892)

8 km ↑450 ↓850 5 timer. CAI-rute 302

Overnatting: Rifugio Coca, CAI. 70 senger. Pris halvpensjon € 48/38 medlem. Tar kredittkort. 

Torsdag 10. september 2026

Det er nok mobilalarmen som vekker meg klokken syv, men også en merkelig lyd fra terrassen der ute. Det er husets border collie som leker vilt med paraplyen min, eller det som en gang var en paraply. Den som sto til tørk inne i gangen. Angelo er nok litt fornøyd når jeg forteller han om 'dramaet'. 

- Oppslått paraply inne i et hus betyr ulykke, smiler han lurt. 

Heldigvis har det bare gått ut over paraplyen denne gangen. Får jeg håpe... Dagen er ennå ung. At paraplyen min er et vrak gjør ingenting: Marco har en ny en på lur.

Frokosten her, 2300 meter over havet i Nord-Italia, er som vi er blitt vant til, av den lette sorten: Loff, honning, syltetøy og smør. Pluss juice og veldig god kaffe. Tipper at kaffen er bedre her en på Stranddalen turisthytte. Uansett hvor enkle fjellhyttene i Italia er, uansett hvor trangt det måtte være: Kaffemaskinen er av beste merke. Og stor.

I dag skal vi til Rifugio Coca. Guide-siden jeg har brukt beskriver to rutealternativer: Nedre rute - sentiero basso - CAI 330, og øvre rute - sentiero alto - CAI 302. Begge rutene er klassifisert som EE: Escursionisti Esperti, erfarne turgåere. Marco er klokkeklar på at vi ikke skal gå nedre rute:
- Il sentiero basso è un disastro! Stien er en katastrofe!

På nettsider beskrives 330 som grønnere og villere enn 302, og at stien går langs utsatte smale hyller og bratte gressbakker. Og: At den lett blir skadet av skred og erosjon. Med tanke på flomskadene vi har sett tidligere på turen er det nok like greit at vi velger den (vil det vise seg) lett nervepirrende 302-høyruten.
- Rute 302 er helt grei, forklarer Sergio og peker på kartet.
- Den klarer dere fint. Det er noen strekninger med kjetting til å holde seg i. Litt der, og litt mer der. Ingen problem, det der klarer dere helt fint.

- Skal vi opp der!? Ikke helt lett å forstå hvor ruten går vestryggen til Pizzo Sud di Redorta.
Foto t.v.: Birger N. Wik. 

Fersk værmeldingen for har vi ikke, men den Chiara viste oss for et døgn siden snakket om mer regnvær i dag. Vi takker den fantastiske vertskapsduoen for opphold i særklasse, tar et et gruppebilde på terrassen, og legger i vei klokken ni. 

Været tørt og grått. Skybase er lav, subber nedpå toppene der oppe. Vi er stadig vekk Angelo og oss tre norske gubbene. Fra Brunone-hytten går vi mot øst, over gressbakker på god sti. Foran oss har vi  den gråsprengte og steile vestryggen til Pizzo Sud di Redorta. Over den skal vi. Det ser komisk umulig ut, men vi stoler på Sergios 'no problem for you' - og følger den rød- og hvitmalte stimerkingen. Ikke hadde jeg kommet på på å legge en sti opp her, men CAI-folket har funnet en kronglete, men mulig vei opp. Her og der er det løs ur. Noen steder våte sva. Her og der kjetting å holde seg i. Joda, vi kommer oss opp. Og inn i tåken. 

Opp og rundt vestryggen til Pizzo Sud di Redorta.

Verken sti eller merking er supertydelig er oppe på fjellet. Bra vi er fire som kan speide etter neste rød-hvite merke. Etter at vi er over ryggen vest for Pizzo Sud di Redorta går stien østover langs en  ganske bred hylle, med tåken som tjukkas under oss, og så inn i et steinfylt dalsøkk. Herfra går vi mot sør opp til skaret VSV for Corno dei Secreti (2878). Tåken er tett. Merkingen sparsom. Sørsiden av skaret er bratt så det holder.

- Skal jeg viser dere kunstene mine, sier Angelo.

- Jeg kan fly. Angelo betyr jo engel. 

I solidaritet gjør han som oss andre, klyver forsiktig ned de bratte og våte bergknattene. Før vi vet ordet av det er vi kommet for langt ned mot sør og må klore oss forsiktig østover før vi er finner igjen 'stien' og merkingen. Den går nå mot ØNØ. Like før et magisk 'trolltjern' passerer vi et stiskilt som sier CAI-sti 334 til Coca. Min GPS sier at det er den vi skal følge. Angelo vet bedre:
- Marco sa det var sti 302, hele veien.
Godt å ha en kar som har plukket opp og forstått alt av italiensk som ble sagt i morges!  

En ung kar fra Puglia og tre eldre herre på Ol Simàl (2712), det høyeste punktet langs Orobie-ruten vår. Tåke har vi slitt med en stund. Nå kommer regnet også. 

Klokken elleve vi på Ol Simàl (2712), det høyeste punktet langs Orobie-ruten vår. Tåke har vi allerede. Nå kommer regnet også. Skikkelig regn. Og de 850 høydemetrene ned til Coca-hytten. Den første biten etter Ol Simàl går i god, gammeldags, løs steinur. Angelo, fjellgeiten fra Puglia, er lettere på foten enn oss. Og sysler med tanker om ikke å stoppe på Coca-hytten, men fortsette videre. 

- Takk for følget Angelo!

- Kanskje vi sees på Coca, hvis været ikke bedrer seg, eller kanskje sees vi på WhatsApp neste gang. 

- God tur! Vær forsiktig!
Klemmer,smil og lykkeønskninger gnistrer i tåkehavet.

Rundt 2600 m.o.h. drar det seg til. Nå skal vi ned. Langt og bratt ned. Foto: Birger N. Wik.

Rundt høyde 2600 drar det seg til. Nå går det virkelig utfor. Det rød-hvite merkene vi skimter i tåke og regn forsvinner ned bratte, bratte avsatser i den stupbratte og knudrete fjellsiden under Cima d'Avert (2616). Metervis med kjetting er boltet fast i fjellet. Det trenger vi. Dette minner mer om en via ferrata, noe jeg aldri har gitt meg i kast med. Nok en gang dukker spørsmålet opp: Hvorfor i alle dager har CAI laget en rute her?! Jeg har aldri gått noe liknende før. 

 Metervis med kjetting er boltet fast i fjellet langs 'skrekk-og-gru-ruten' CAI 302. Det trenger vi.

- Hvor går 'stien' videre Toralf? - Der, der borte over hodet ditt Bjørn. Der et det et rødt og hvitt merke! Foto: Birger N. Wik.

Kanskje like greit at tåken ligger tjukk, så slipper vi å se avgrunnen under oss. Regnet pøser ned, men temperaturen er grei nok til at vi ikke blir kalde på hender som klemmer seg rundt tjukk kjetting. Småbekker sildrer og spruter ned over oss. Vi tar det veldig, veldig pent og sakte og forsiktig. Ruten vår går ikke bare nedover. Tre-fire ganger må vi opp over bratte, små rygger igjen. Kjetting her også. Og så bratt, bratt ned igjen. Langs mer kjetting. Birger og jeg blir mer og mer stille mens vi plundrer med vårt. Toralf smiler bredere og bredere.

Studier i stein, vann, kjetting og folk. klyving og klatring langs CAI 302.
Foto: Birger N. Wik, Toralf Igesund, Bjørn Lytskjold

- Dette er jo helt, helt fantastik, helt sprøtt, ler han. Og begynner å synge! Det er ikke hverdagskost.

NNØ for Cima d'Avert er vi omsider over den siste bratte ryggen, rundt høyde 2390. Ikke mer kjetting, bare god og halvbratt sti. Klokken nærmer seg to. På en 'slette' bak en stor knaus er det endelig mulig å få i seg mat og drikke, mens en gemse rusler forbi dere nede i tåken. Så trasker vi videre, under fronten av den gigantiske steinuren nord for Avert-toppen, ned mot det turkisfargete vannet vi ser det nede, Lago di Coca (vann farges turkis av sedimenter breen lager. Her ser jeg ingen bre, men jeg tipper det er en iskjerne under den store, steindekkede dalbunnen rundt vannet). Vannet har pyntet seg med fjonge striper av lysebrunt: jord som de flomstore sidebekkene drar med seg. Regnet gir seg. Ved Lago di Coca-stranden (ca 2100) vrenger vi av oss regnbuksene, og går ned de siste 200 høydemetrene ned til Coca-hytten, som kneiser på kollen sin der nede. 

Lago di Coca har en snedig fargemiks i dag.

Klokken er litt over tre i det vi entrer Rifugio Coca (1992). Hyttevertskapet virker bare sånn passe interessert i at det kommer folk til gards. Mopsen Giotto er litt mer interessert. Kanskje det vanker en godbit? Det store velkomstsmilet til Angelo er i den helt andre enden av skalaen! Han har droppet å gå videre i dag. Så bra! Nå får vi enda en kveld med turvennen vår. Hytten er nesten folketom. I tillegg til turkvartetten vår er det et tre andre gjester: Hyggelige, glade og spreke mor & sønn Johanna & Eemeli fra Finland. Og en stille, eldre (= på min alder) italiener. Glemte jeg å nevne restitusjon av møre turskrotter? Joda, vi passer på å kjøpe oss noen dype glass med gyllen drikke i dag også. Så en dusj, på et strøkent og nyoppusset bad, og en strekk i god køyeseng under god dyne. Middag klokken syv: Først en pastarett, så polenta, potet og svinestek. Smaker skikkelig godt. Dette kan de på Coca, men har litt å gå på når det gjelder å se gjestene sine.

Rifugio Coca (1992)

Kvelden avrunder vi med prat om både Finland, Norge og fjell i Italia. Og om hvor vi skal i morgen og hvordan dagen i dag har vært. Tre karer fra nord har det riktig så bra. Ganske så fornøyde med å ha kommet seg gjennom 'skrekk-og-gru-ruten' CAI 302.

Etappe 6 – Fra Rifugio Coca (1892) til Rifugio Curò (1895)

6 km ↑600 ↓600 4 timer. CAI-rute 303

Overnatting: Rifugio Antonio Curò, CAI. 64 senger. Pris halvpensjon € 62/50 medlem. Tar kredittkort. 

Fredag 11. september 2026

Frokosten, av den enkle sorten som vi (nesten) er blitt litt vant til (denne gangen 'toppet' med cornflakes og melk), er klar klokken syv. Vi også. Ute er det drømmeforhold: Sol fra nesten skyfri himmel. I nord ligger bratte, gresskledde bakker rundt foten av fjellene vi skal rundt i dag. Under oss, nede i Alta Val Seriana, flyten en tjukk og kritthvit tåkepølse sakte innover dalen. Etter frokost er det (på nytt) avskjed med Angelo. Han skal gå en dryg tur: Først ned til Seriana-dalen og så videre opp via landsbyen Lizzola til Albani-hytten (som vi skal til om to dager). Johanna & Eemeli skal gå til Brunone-hytten, langs 'skrekk-og-gru-rute' 302. Vi har fortalt dem litt om hva som venter. De gleder seg oppriktig til eventyret.

Rifugio Coca (1992)

Klokken er rundt halv ti når vi takker for oss. Helt umulige gjester kan vi ikke har vært: Jeg får plutselig en klem av kokken! Ruten vi skal følge i dag er merket 303. Også den er 'klassifisert' som EE,  Escursionisti Esperti, så jeg er forberedt på komfortsonen min kan bli utfordret. Fra Coca-hytten går vi NØ og ned til de to broene som krysser Torrente Coca. Herfra bærer til fjells. Stien svinger seg opp gresskledde og naturlige avsatser i terrenget, til vi er rundt 2100 m.o.h. Herfra går vi mot øst, i ganske så jevn høyde bortover gressbakkene. 

CAI-rute 303 går over Passo del Corno oppe til venstre, der sol og skyggen møtes.
På vei dit er det nok av smal og svært så luftig sti. 

Stien går terreng som blir brattere og brattere, inn og rundt og på tvers av V-formede dalgroper og kammer. Ikke alltid like lett å forstå hvor i all verden de har valgt å legge stien opp til Passo del Corno der oppe og borte. Det ser til tider ganske så umulig ut, synes jeg. Stien er god og fast, men smal. Bakkene under oss, dekket av det strie, stikkende og glatte gresset er grisebratte og 'endeløse'. Her skal jeg ikke snuble eller gli. - Hold deg på den smale sti Bjørn, mumler jeg. Og passer på at stavene alltid har så godt feste som mulig. - Stavene mine, jeg digger dere! Stien er ikke vanskelig, men ofte smal og eksponert. Et par steder går den over bart fjell. Forsiktig og konsentrer kommer vi oss opp til Passo del Corno (2222), like høyt som vakre Storebjørn der hjemme, og med navn arvet fra toppen rett i sør, Il Corno (2260) - Hornet. 

Fra Passo del Corno (2222) går stien opp den bratte lien til Sponda Arsena.
Langt bak: Vannkraftmagasinet Lago del Barbellino, der Curò-hytten ligger. Dagens turmål.

På østsiden av av Passo del Corno er det et par halvhøye 'trinn' ned, med mye luft midt i fleisen. Opp siste biten til Sponda Arsena (ca 2350) er det montert kjetting. Dette en nok heller ikke en rute som veldig mange går, det er lite sport av slitasje. Men, i dag møter vi rett og slett folk: En munter, voksen gjeng fra Spania.

"Selveste blogg-skribenten" på vei mot Sonda Arsena. Foto: Toralf Igesund.

Ved Sponda Arsena, Arsenakanten, er det tid for snacks og vann, med utsikt ned til to vannkraft-magasin bygget på 1920-30-tallet. Lago del Barbellino, er hovedmagasinet for kraftverket nede i Seriana-dalen. Det mindre Serbatoia di Valmorta samler opp vann fra bekkene mot vest. Derfra pumpes vannet opp til Barbellino-vannet for så å havne i kraftturbinen. Ned mot Valmorta-dammen svinger stien seg bred, rolig og greit ned den slake, gresskledde lien. Her har det gått mange folk før oss. I dag kommer det enda en til, en kikke-rett-i-bakken-kar på løpetur oppover.

Vannkraftmagasinene Serbatoia di Valmorta (nærmest) og Lago del Barbellino (bak i dalen) er bygget på 1920-30-tallet.Curò-hytten vi skal til ligger skjult bak knausen midt i bildet.  

Nede ved Valmorta-dammen går ruten langs venstre/vestre side, bort mot foten av den digre Barbellino-dammen og så opp en liten kneik til vi er på sørsiden, litt høyere enn damkronen. Ruten følger så på en gammel anleggsvei langs sørsiden av vannet, forbi fjellhytten (permanent stengt?) Rifugio Consoli UEB (Unione Escursionisti Bergamaschi) og opp til Rifugio Curò (1895). Mens klokken slår to.

Curò-hytten er det nærmeste vi kommer hotell på fotturen vår: Her er det musikk på høyttaleranlegget både i den litt fornemme baren, og på uteterrassen. Sjefen sjøl, Fabio, ønsker oss hjertelig velkomne. Dette er en kar som oser av at han kan og liker jobben sin. Vi finner oss et bord på terrassen. Valget er enkelt: En fjøl med ost og spekemat, og øl. Unge Lucia, som serverer godsakene, har vi sett før. 

- Det var på Laghi Gemelli-hytten, forteller hun. 

- Jeg hadde noen dager fri, så da ble det selvfølgelig en fjelltur.
Plutselig svinger tre jenter vi i alle fall har møtt før opp på terrassen. De tre søstrene vi sist så på Calvi-hytten.
- Fra Calvi droppet vi turen til Brunone. Fra Passo i Valsecca gikk vi ned til Fiumenero i Seriana-dalen da styggeværet satte inn. Det lynte og tordnet rett over hodene våre. Skikkelig skremmende var det. Selve stien var grei, men 1700 høydemeter ned var veldig mye.  

Etter dagene med dårlig vær dro de til Valbondione lengre nord i dalen. Derfra har de nå gått CAI-rute 305 opp hit (ca 2,5 time). I morgen har de samme turmål som oss: Rifugio Albani.

Rifugio Curò (1895) har et utmerket vertskap - og god mat. Størrelsen på den stekte osten til retten formaggio alla piastra con polenta er heftig nok. 

Middagen serveres 19:15 på Curò. Vi er på plass, nydusjet, sengestrekk-uthvilte og oppkvikket av en Aperol Spritz i baren. "Hotellivet" må brukes for alt det er verdt. På middagsmenyen kan vi velge mellom seks ulike førsteretter. Blant de mange andreretter velger Toralf grillet ost på polenta, men angrer nok litt når den stekte ostebiten, på størrelse med et tjukk formloffskive, kommer på tallerken. Birger går for storfekjøtt, mens jeg slår til med saltet hestekjøtt med løk. Veldig godt, og for meg, eksotisk. Nå vet jeg hva noen av hestene vi så ovenfor Rifugio Alpe Corte kan bli brukt til. 
Birger og Toralf tar tidlig kveld. Jeg setter meg i baren, prøver meg på et italiensk fjellmagasin og kommer i prat med den hyggelige bartenderen. Jeg viser henne artikkelen jeg strever med, om en gourmetkokk og hans pastakunst. 

- Jeg er elendig til å lage mat, men vent litt. Jeg henter kokken vår. 

Plutselig er den røslige kokken og jeg inne i en samtale om hvit pasta, grønn pasta (tilsett halvtørr, finkvernet spinat) og rød pasta (bruk dampede rødbeter). Vanlig pasta er jeg - i alle beskjedenhet - en løve til å lage. Grønn har jeg prøvd, men der glapp det. 

- Så må du prøve svart spinat, med skalldyr til. Kjøp nero di seppia! 

- Nero di seppia, hva er det?

- Seppia er en 10-armet blekksprut. Den viktigste blekkspruten i verden for kommersielt fiske. Ikke polpo, den åttearmede. Ikke den mindre calamaro (akkar på norsk). Nero di seppia er blekksprutblekk. De selger det i større butikker i Bergamo. 

Jeg lover å gå på shopping i Bergamo, og å lage svart pasta hjemme. 

- Fra Norge sier du? Jeg bruker mye tørrfisk i yrket mitt. Stoccafisso. Ikke så mye baccalà, klippfisk.

- Mye jobb for å lage god stoccafisso. Må vannes ut i flere dager for å bli myk. Legger dere den i lut i Norge!? I alle dager...

Italiensken min har fått kjørt seg i dag også. Den er langt fra perfekt, men med kreativitet og åpent sinn er det snedig hvor greit det går. En stor honnør til italienerne også: De er ikke fisefine på korrekt verbbøyning og ordforråd.  

Natten er her, også for meg. Jeg ønsker god natt til den smilende og livlige bar-jenten og den entusiastiske kokken, og finner veien opp til andre etasje. 

Etappe 7 – Fra Rifugio Antonio Curò (1895) til Rifugio Albani (1939)

19 km ↑1050 ↓1000 8 timer. CAI-rute 304 + 401

Overnatting: Rifugio Luigi Albani, CAI. 40 senger. Pris halvpensjon € 60/48 medlem. Tar kredittkort.

Lunsj underveis: Rifugio Mirtillo. Tar kredittkort.

Lørdag 12. september 2026

Vi har en lang dag foran oss i dag. Derfor er vi flinke gutter, klare ved frokostbordet klokken halv syv. Ute er det knallbra vær. Frokosten er av det rause slaget på Curò-hytten. Endelig noen som forstår at folk som skal gå i fjellet, og som er skrudd sammen litt som oss, setter skikkelig pris på müsli og juice - og brød med litt mer enn bare søtt pålegg. Toppet med rause mengder caffèllatte. Oppbrudd er alltid tungt på plasser med gode folk som her. Fabio og Lucia bak skranken takker stort for at vi 'stakk innom'.

- Kom tilbake i mars. For deg Bjørn, som er glad i scialpinismo - rando-turer - er dette et av det beste stedene i Orobie-alpene. Ci vediamo! Vi sees!

Rifugio Curò (1895). 

I dag kjøper vi ikke nistemat, bare tre bokser med cola. I dag har vi andre lunsjplaner. Drikkeflaskene fyller vi fra vannposten nedenfor hytten. Klokken er bare litt over åtte når vi er i gang. Frempå hytte-åsryggen ser vi nedover Alta Val Seriana. Dalen ligger i skyggen, mens solen lyser opp i de østvendte fjellsidene og skydotter som leker over toppene lengre sør med det morgenvarme, fine lyset. Turen begynner nedover den gamle, luftig anleggsveien som er hogget inn i den stupbratte fjellsiden til Monte Verme, sør for hytten. Såpass luftig er veien at jeg trives best nær grøften inn mot fjellet. Veien fortsetter helt ned til landsbyen Valbondione. Dit skal vi ikke. Etter en drøy kilometer og 150 høydemeter nedover, i den første hårnålssvingen, begynner stien vi skal følge videre. 

CAI-rute 304 begynner nedover en gammel luftig, høyt over Val Seriana.

Stien er kodet EE, Escursionisti Esperti. Den er både god og tydelig, likevel er det såpass langt og bratt ned under oss at jeg rett som det er bare har én tanke i hodet: - Watch your steps! Litt borte i bakkene tar vi igjen De Tre Søstre Sister. De tar det også ekstra pent langs stien som fortsetter opp til det første skaret vi skal over, Colle delle Miniere (1920). Vi har gått i to timer når vi er i skaret. Tid for litt medbrakte nøtter og vann. Og kjapp lufting av svette føtter. 

Dalen vi nå har under oss i øst, Valle del Torrente Bondione, er mild og grønn. Én asalea-busk står fortsatt og lyser opp med dyprosa blomster, selv nå langt inn i september. Mot NØ ber Bondione-dalen om å bli utforsket. Mellom gresskledde koller og knoller danser Bondione-bekken nedover mot oss. Langs den går en fristelse av en sti. Jeg sjekker kartet, finner ut at ruten har CAI-nummer 322 og går fra landsbyen Lizzola litt nede i dalen opp til Passo di Bondione. (2650). - Neste gang! Det er lov å drømme, ikke minst for en godt voksen gubbe. 

Vi skal ikke innover Bondione-dalen, men den ber om å bli utforsket.
- Neste gang, drømmer jeg... Foto: Birger N. Wik. 

Nede i bakkene beiter en bøling kyr ovenfor stølshusene. Om ikke lenge skal de hjem. Bonden selv, med god hjelp av den unge sønnen, samler inn stolpene til el-gjerdene like ved stien vi by-karene kommer sigende nedover. 

- Snart slutt på sesongen nå, bekrefter han. Buona camminata, god tur!

Stien vi følger nedover til dalbunnen krysser Bondione-bekken over en solid bro, så svinger vi sørvestover i jevn stigning og på veldig god sti mot neste høydedrag, til Passo delle Manina (1821). Gresset på ryggen ser nyslått ut. Det er nok sau og kyr som har stått for arbeidet. Våre tre tyske "med-vandrerne" vet godt hva det innbydende høydedraget med den store utsikten kan brukes til: En god pause. De vet også at vi har andre lunsjplaner. Vi skal spise på Rifugio Mirtillo, 2 km videre og litt utenfor CAI-sti 401 til  Albani-hytten.

- God tur videre. Vi sees i ettermiddag. 

Ungdommen har samlet seg rundt Capella delle Manina.

Noen få hundre meter vest for Manina-passet strutter det lille Capella delle Manina på toppen av en haug, omgitt av massevis med folk. Er det messe der mon tro? Neida, ungdommene som sitter i solveggen er på tur. Som oss. Det er lørdag. Det er finfint vær. Og som vi har hørt: Bergamaskerne er glade i fjellene sine. 

En liten kilometer forbi kapellet svinger vi av sti 401, og går opp gjennom småskogen nord for Monte Spona Vaga (2068). De knapt 200 høydemeterne er seige - og varme. Det hjelper godt å tenke på at snart skal jeg få både mat og drikke. På Mirtillo-hytten - Blåbær-hytten - er Oktoberfest i dag. Midt i september! Det er på kanten til surrealistisk å entre den store Mirtillo-terrassen. Tyrolermusikk på høyttalerne, høylytte og feststemte folk rundt bordene. Det er bare å hoppe i det. Toralf tar ansvar, og snart har vi bratwurst med surkål og øl på bordet. Jodlingen står vi over, i dag. For de som ikke vil gå opp den lange kneike til festen surrer og går stolheisen fra landsbyen Lizzola.

På Rifugio Mirtillo (1940) er det oktoberfest, midt i september. Bratwurst, surkål, brød og øl.
Ikke den mest ideelle lunsjen for oss som fortsatt har fire timer å gå? 

Det frister ikke veldig å komme i gang igjen etter det solide måltidet.
- Til Rifugio Albani, dit bruker dere rundt fire timer, forteller kelneren oss. Det en time mer enn det hodet mitt hadde håpet på.
- Ha hodelykter klare. Det kan bli mørkt før dere er fremme. Klokken er bare litt over to. Det blir ikke mørkt før i åtte-tiden. Så trege er vi ikke, eller...
Det er langt fra noen elegante gaseller som legger i vei rundt sørsiden av Monte Spona Vaga, til hovedruten CAI 401. Stien er god der den først krungler seg over små fjellknauser, så fortsetter videre over jevnere gressletter. Til høyre for oss kneiser det  spisse fjellhornet Corna Spigorel (2035) over et lite tjern. I dalen bak hornet bygger skybanker seg opp. Og de kommer mot oss. Vi får bruke godværet mens vi enda har det. De bratwurst-, surkål- og øl-tunge gubbene er litt stille nå. Her skal det gåes!

Langs CAI-rute 401 passerer vi Corna Spigorel (2035), mens skybankene bygger seg opp i sør.

Tåke legger seg rundt toppene og gjør at terrenget virker ekstra goldt og barskt. På venstre hånd har vi fjellet til kaptein Rødskjegg, Monte Barbarossa. Kanskje er det røde bergarter der oppe i tåken som har gitt navnet? Foran oss kneiser bratte og Dolomitt-aktige Pizzo di Petto, Puppe-toppen på godt norsk. Jeg prøver å forstå hvor stien er lagt over 'fjell-muren' foran oss, men gir opp - og følger merkingen. Det eneste jeg forstår er at ruten vår fortsetter på den andre siden av Petto-toppen. 

Tåken skjuler det meste av kneiken vi skal over ved Pizzo di Petto.

Stien skifter fra fast jord til løse, små kalkstein. Unntatt helt oppe i passet ved toppen Pizzo di Petto (2260), der det er montert kjetting, er stien aldri luftig. I skaret har vi vakre Val di Scalve under oss i øst, der skyene leker rundt skogkledde fjell og bratte, kalksteinlyse tinder. Dalen har god veiforbindelse via Clusone til Bergamo. Greit å vite hvis vi av en eller annen grunn må ned fra fjellet. Eller ønsker å starte en tur fra denne sørøstlige delen av Orobie.

Øst for Pizzo di Petto er stien god, med utsikt ned i Val di Scalve.

Fra Petto-skaret  er det grei skuring videre langs østsiden av Monte Vigna Vaga, på en god sti som til og med går litt nedover, bort til den lille kneiken opp til Passo di Fontanamora. Nede i bakkene hører vi snakk, men ser ingen. Teltfolk kanskje? Oppe ved passet står en enslig steinbukk og kikker på oss. Nok en gang har vi den mektige fjellheimen nesten helt for oss selv. Terrenget skifter karakter når vi trasker videre fra Fontanamora-passet og rundt østsiden av toppen Cima Fontanamora. Her er det gressbakker som blir holdt godt fast av små kalkstein-knatter som står på høykant. I det stien runder nordryggen til Monte Ferrate (2426) får jeg et lite sug i magen. - Skal vi forbi der, på den smale hyllen nesten nederst på den stupbratte østveggen?, spør jeg turkompisene. Jeg trenger ikke en spennende sti nå. Det gjorde vi oss ferdige med tidligere på turen. Heldigvis er både stien og hyllen hogd inn i fjellet er bred og grei, viser det seg.

Under nordveggen til Monte Ferrate går stien langs en hylle i fjellet.

Klukkingen i sekken føler jeg mer enn jeg hører. Kroppen vil ha cola! Vi finner oss en finfin gressbakke, så knaser det i potetgullposen som Birger fisker opp av sekken, akkompagnert av knepp fra tre colabokser. I DNT-podkasten Utestemmer fra 2020 spør programleder Eivind Eidslott fjellklatreren Ralph Høibakk om hva han alltid har med i sekken.

- Cola, sier Høibakk, som da er 83.
- Perfekt nødproviant med tre viktige ingredienser: Vann, sukker og koffein. En kar som jeg trenger sånne staute forbilder. Nå drikker jeg cola på fjelltur med rett rygg. Og viser til Høibakk. 

Mellom tåkedottene under oss ser vi at noen har vært her før. Noen har herjet med dalsiden der nede. Colere Ski Area er relativt lite skianlegg, men inngrepene for å gjøre knudrete fjellterreng om til brede alpinløyper er ikke små. Fjellheimen rundt oss har sett anleggsarbeidere før: Rundt landsbyen Colere og i Val di Scalve har det vært utvunnet jernmalm siden middelalderen, mens fluorittgruvene i området startet opp på 1800-tallet og holdt koken helt til 1970-tallet. Fluoritt brukes - i følge Store norske leksikon - blant annet i stål- og aluminiumindustrien, emalje- og glassindustrien og til å  fremstille kjemikalier.

Fra cola-pauseplassen vår går vi ned mot toppen av Colere-skianlegget, der stien smyger seg rundt hushjørnet på et sommerstengt serveringssted. Sørover og nedover mot Albani-hytten snirkler stien seg fint gjennom et artig og knudret kalkstein- og gressterreng. 

Presolana Occidentale (2521) dukker plutselig opp fra tåken. 

Og så, plutselig, drar tåken sceneteppet til siden. Jeg blir stående å måpe. Selv bergensere kan bli målløse. I alle fall en liten stund, helt til det mektige inntrykket bare må komme ut som ord. - Halloen folkens. Det er e' jo bare helt vilt! En gigantisk, lys fjellvegg rager opp rett der fremme. Stupbratt. Taggete. Massiv. Blokkerer alt av verden sør for oss. Det er selveste sjefen for området. Det er Presolana, med vesttoppen - Presolana Occidentale (2521) - som den høyeste. Litt seinere på kvelden får vi vite at Presolana er klatrefjellet med stor K i denne delen av Orobie Alpene, Orobie Bergamasche. Sjokket etter møtet med fjellkjempen gir seg. Nå vil jeg i hus.

20 minutter lengre nede langs stien dukker endelig Rifugio Albani (1939). Vi har lov til å være litt signe nå. Vi har vært ute og gått i 9 timer, og toppet det med én time med oktoberfest. I tillegg til Albani-hytten disponerer CAI et gammelt bygg rett nede i bakken. Der bodde arbeidere som jobbet i fluoritt-gruvene. I kveld har turfolket overtatt. Det er lørdag og godt vær, og i morgen skal det være trommekonsert på tunet. Det fortalte Sergio på Brunone-hytten oss: Han har jobben med å frakte opp tre trommesett med muldyr, pluss noe på egen rygg.

Rifugio Albani er fylt til randen i kveld. Tross lettere kaos, med masse turfolk og travel betjening, får vi øl i hånden og rom i andre etasje ganske så kjapt. De står på, Chicco og gjengen hans. Før middag får vi oss til og med en kjapp dusj. På de første fem rifugio'ene vi har bodd på hadde vi hyttene nesten for oss selv. På forrige sted, Rifugio Curò, var det ganske mye folk. Her, rundt middagsbordene på Albani-hytten, er det smekkfullt. 60 gjester tipper jeg. 90% er italienere. 

På Rifugio Albani er det stappfullt, og lørdags-trøkk.

Vi får plass på samme bord som et italiensk par og datteren Greta på syv år. Hun er ganske sjenert. Ikke så rart kanskje, utsatt som hun blir for disse nordboerne som snakker rart italiensk. Det hyggelige paret hjelper oss med å oversette dagens meny. Som il primo går vi for pizzoccheri, en Lombardia-rett fra dalen Valtellina nord for Orobie: De brede og korte pasta-strimlene er laget av bokhvete, litt hvetemel og vann. Pastaen blandes med kokte poteter, kål, hvitløk, smør og ost. Skikkelig kraftig og god fjellkost. Dette frister det å prøve og lage hjemme. Polenta & zola, en av annen-rettene, burde jeg klart å tyde: Polenta & gorgonzola. Etter Toralf sin ost- & polenta-opplevelse i går velger vi bort den. Polenta con salamella boluta e crauti er en annen mulighet: stekt svinepølse, surkål og den velkjente maisstuingen. Vi tre karene er enige om at vi har fått vår rasjon med oktoberfestmat i dag. Det blir polenta con arrosto - stekt kjøtt - på alle tre.

Lydnivået er solid allerede når vi setter oss til bords, for så å stige trinn for trinn. Akustikken er til å ta og føle på. Hyttesjef Chicco er blant de som serverer maten. Plutselig stopper han opp og roper ut:
- Attenzione, attenzione amici! Jeg holder på å miste hørselen, så høyt som dere snakker. Vær så snill, per favore, demp dere litt!

Oppfordringen hans har affekt. I maks 10 sekunder. 

Rifugio Albani (1939)

Jeg tar meg en luftetur ut i stillheten og mørket, før desserten, opp på knausen nord for hytten. Siste rest av kveldsglød lyser så vidt opp den ruvende og lyse kalksteinveggen til Presolana. Høyt over meg tar stjernene forsiktig plass på nattehimmelen. Albani-hytten, der litt lys siver ut gjennom vinduene, synes jeg passer godt inn i dette mektige landskapet. 

I spisesalen er lydnivået skrudd opp ett hakk til. Tre familier samlet rundt ett bord spiller kort nå, og byr på det meste av utbrudd som er mulig for både seier og tap. Unge Greta har tødd opp litt nå. 

- Jeg kan snakke engelsk. My name is Greta. Men, nå skal jeg opp til la bambola, dukken min. Vi sover på i samme seng. 

Høreapparatene mine sliter litt med støynivået, hodet også. Kroppen er fornøyd etter lang tur og god middag. Klokken er ti. Jeg tar kvelden, mens jeg lurer på hvor de tre tyske turvennene våre tok veien i dag. Jentene er i alle fall ikke på Rifugio Albani.

Etappe 8 – Fra Rifugio Luigi Albani (1939) til Ardesio (600)

15 km ↑350 ↓1650 5 timer. CAI-rute 311

Søndag 13. september 2026

Det er siste turdagen vår dette, en dag jeg er litt spent på. Ikke fordi ruten er beskrevet som vanskelig, men fordi jeg synes 1650 høydemeter nedover er i overkant. Det er kortere ruter som knytter Albani-hytten til sivilisasjonen. De fleste som er her har nok kommet opp fra øst, fra landsbyen Colere i Val di Scarve. Den varianten har jeg ikke fått med meg før nå. Planleggingen var nok litt kjapp før avreise. Ikke har jeg spurt om hvordan bussforbindelsene er fra Colere til Bergamo heller. Så - vi skal gå vestover, til Ardesio i Val Seriana. Der vet jeg at det går en buss vi bør klare å rekke.

Ute er det turvær av beste merke, med masse blå himmel krydret med slør av skyer som danser i solen rundt Presolana-fjellryggen. Inne er vi klare til klassisk, lett italiensk fjellhyttefrokost klokken syv. Toralf tar på seg jobben med å bestille matpakker til oss. Panini med ost, spekepølse og smør. Dialogen går omtrent sånn:
- Jeg ønsker tre panini med ost, spekepølse og smør.

- Ost og spekepølse, OK, men smør? Skal dere ha smør!??
- Si per favore. Ost, spekepølse og smør. Formaggio, salame e burro. 

- Jammen, med smør også?

- Jepp, smør også.

Og panini får vi, pent innpakket i servietter.

- Unnskyld, scusa, sier Toralf etter en kjapp sjekk av matpakkene. 

- Det mangler smør.

- Smør må du ordne selv, hvis du vi ha. Her har du noen porsjonspakker.

Toralf er grei han. Åpner matpakkene og legger på godt med smør til alle oss tre. Et snedig og morsomt eksempel på kulturforskjeller. 

Matpakkene våre trenger smør. Toralf tar jobben.

Det er mange, mange grunner til å være glad i italienere. Her er ett eksempel: Mens jeg pusler på med å pakke sekken min oppe i andre etasje kommer et ungt par ut fra en av 'sovesalene', og gir hverandre en inderlig og god og lang og tett klem. Med et stor smil ser den unge karen på meg, nikker og sier buongiorno med et vennlig smil.

- Buongiorno, smiler jeg tilbake. - En sånn start som dere har på dagen er virkelig en skikkelig buongiorno.

- Du skal få en skikkelig morgenklem du også, sier han, slipper kjæresten sin og gir meg en superduper start på dagen.

- Hvor kommer du fra, spør han senere utpå tunet.

- Norge, skjønner. Dere er kanskje litt mer avmålte der. En sånn morgenklem som jeg ga til en ukjent som deg er heller ikke vanlig her. Men, vi må tørre å gå utenfor boksen av og til. Ha en finfin dag!

Før vi legger i vei litt over åtte er det et par jeg ønsker å si ha det til. Først Greta og hennes foreldre for den gode stunden sammen ved middagsbordet. Så til hyttesjef Chicco for energien han sprer, som sørger for raust humør og stemning selv på en supertravel lørdagskveld som igår.

Søndagsstille ved Rifugio Albani (1939)

Fra Albani-hytten begynner turen en kilometer tilbake og opp langs stien vi kom ned i går, til Passo Scagnello (2076).  Jeg snuses inn fjellheimen rundt oss.  Tett bak oss ligger Presolana-fjellveggen. Det er herlig italiensk sommervær. Jeg kniper meg selv i armen. Jeg er så utrolig heldig at jeg får lov å være her, gubben på 70, og at jeg får til dette. Høyt til fjells på turdag åtte med gode venner.

Ned dalen Valzurio, med Presolana i ryggen.

Med Presolana i ryggen begynner vi turen nedover dalen Valzurio. Stien sikksakker seg jevnt og pent nedover gressbakkene, som blir mer og mer frodige. Når vi nærmer oss lerkeskogen rundt 1600 m.o.h. er det slutt på stien. Herfra følger vi en steinete 'jeep-vei', med noen sti-snarveier her og der, ned til vi er ved øverste P-plass i dalen (1300 m.o.h.) nær jettegrytene Marmitte dei Giganti. Med flere stier og veier å velge blant gjelder det å følge med på CAI-311-merkingen. Ved Baite del Möschel (1265) er vi våkne nok til å følge stien som svinger inn og opp i skogen til høyre. Langs grusvei vi så kommer inn på sover jeg litt i timen. Må gjøre vendereis etter å ha fortsatt nedover veien som går mot dalbunnen, ikke sett at ruten holder høyden gjennom den tette blandingsskogen mot det vide skaret Colle Palazzo.

Birger sjekker at vi er på rett vei. Toralf snuser inn stemningen på Baite del Möschel (1265).

Rett ovenfor Colle Palazzo finner vi det perfekte stedet for dagens panini med ost, spekepølse og smør, på benken foran et folketomt sommerhus med mange år på baken. Vi er nede fra fjellet nå. Foran oss og nedover bølger snaubeitet eng, og et knippe med velholdt stølstun. Sirlig rammet inn av skogkledde åser. Som en scene for Sound of Music II. Stien vi følger ned til Ardesio i Seriana-dalen er ikke like nasjonalromantisk. Fra Palazzo-passet går vi et kort stykke mot nord, forbi maskiner som har gnagd røft i skogen. Så er det videre på smal, sideskrå og halvsleip sti nedover, nedover gjennom den tette, tette skogen. Under oss ser vi takene på Ardesio-bebyggelsen. Joda, vi nærmer oss stadig. Skritt for trinn. Én eneste svett og ivrig kar møter vi på stien opp dra dalen.

- Porcini funghi! Steinsopp. Har ikke funnet noe særlig, ikke så langt. Mama mia, de er bratte disse bakkene. God tur. Buona camminato!

Til venstre: Piazzolo. Til høyre: Ardesio (600). 

Trange gater brolagt med rund, liten elvestein. Passasje i portal under steingamle hus. I søvnige og klassisk italienske Piazzolo rusler vi ned den første 'by-gaten' på vel en uke. Etter noen asfalterte svinger ned bratte gater og forbi et krusifiks hogget inn i veiskjæringen rusler vi ned gjennom landsbyen Ardesio - Ardés på bergamasche. Klokken er to. Vi er fremme. Den åtte dagers lange turen er rett og slett over. På Bar Al Bigoni har de det vi trenger for å skåle takk for turen: Aperol Spritz.

Bussen sørover mot Bergamo går når den skal, 15:33. En buss der gode turvenner plutselig dukker opp: Søstrene Eva, Franziska og Johanna fra Tyskland (de avbrøt turen fra Rifugio Curò ved Rifugio Mirillo, 'oktoberfeststedet'. og kom seg ned i dalen) . Mor og sønn Johanna & Eemeli (de kom seg, selvfølgelig, greit over 'skrekk-og-gru-rute' 302 fra Coca-hytte til Brunone-hytten).  

Skål Birger og Toralf! Tusen, tusen takk for turen!

Ikke så mye som en lillefingernegl har vi brukket på turen. Ikke noe i nærheten av en uoverensstemmelse har vi klart å komme opp med. Nakker og skuldre har svidd og svettet under solen. Klissvåte hender har lirket seg ned kjetting langs stupbratte stier. Magene har rumlet etter altfor skrale frokoster. Kveld etter kveld har vi kommet til helt spesielle og nye hytter. Knotet på italiensk og engelsk. Lempet innpå med polenta, uten å mukke. Birger & Toralf: Jeg er så utrolig glad for at dere ble med meg på denne turen i det som engang var et ukjent Alpi Orobie. At fjellområde som traff rett i hjertet. 

PS: I Bergamo finner jeg det jeg lovet kokken på Rifugio Curò.
Nå skal det bli svart pasta i heimen...

PRAKTISK INFO

Ruten

Ruten vi går - Sentiero delle Orobie Orientali ad anello - har disse åtte etappene:

1. Valcanale - Rifugio Alpe Corte. 4 km ↑400 1,5 time. CAI-rute 220
2. Rifugio Alpe Corte - Rifugio Laghi Gemelli. 6 km ↑720 ↓170 3,5 time. CAI-rute 216
3. Rifugio Laghi Gemelli - Rifugio Calvi (2015). 12 km ↑500 ↓540 4,5 time. CAI-rute 211 og CAI-rute 213
4. Rifugio Calvi - Rifugio Brunone. 11 km ↑900 ↓570 5,5 time. CAI-rute 22
5. Rifugio Brunone - Rifugio Coca. 8 km ↑450 ↓850 5 timer. CAI-rute 302
6. Rifugio Coca - Rifugio Curò. 6 km ↑600 ↓600 4 timer. CAI-rute 303
7. Rifugio Curò - Rifugio Albani. 19 km ↑1050 ↓1000 8 time. CAI-rute 304 + 401
8. Rifugio Luigi Albani -Ardesio. 15 km ↑350 ↓1650 5 timer. CAI-rute 311

Turen er ca 80 km lang. Samlet oppstigning er 5000 høydemeter, samlet nedstigning 5400 meter. Etappe 7 den lengste dagen, ca 8 timer lang. De fleste andre dagene er rundt 4-5 timer lange.
Alle stiene vi følger er merket. Ikke alltid like godt, særlig gjelder det opp til Passo di Valsecca (etappe 4) og ruten over fjellet på etappe 5. En grunn er at stiene går i mye løs ur og løst fjell. At en syndeflod av et regnvær herjet med stiene 2,5 uke før turen vår kan også være grunnen til noe dårlig merking. 

Stiene

Bortsett fra nesten hele etappe 5 og første del av etappe 6 og er stiene brede, gode, trygge og tørre. Gjørme og bløtt terreng som vi ofte sliter med her hjemme er fraværende i Orobie-alpene.
Etappe 5 er en svært krevende rute. Her må du glemme alt du forventer av en DNT-tursti. Deler av ruten er med som en via ferrata i halvløst fjell. Stien som første del av etappe 6 er for så vidt  god, men den er til tider veldig luftig. Absolutt ikke noe for folk med høydeskrekk.

Rutebeskrivelse

CAI Bergamo, med ansvar for hyttedrift og stier i Alpi Orobie, har orden i sysaken. Alle etappene er beskrevet på klubben sin geoportal. De fleste rutene har bare italiensk beskrivelse. For noen kan du også velge engelsk tekst. Her er et eksempel for rute 303: https://www.caibergamo.it/geoportale/sentieri/303

Fra siden kan du også laste ned gpx-filer ved å klikke på "scarica il file GPX".

Guidebok

Jeg har bare klart å finne én guidebok for Alpi Orobie, og den er på italiensk: Il sentiero delle Orobie, utgitt i 2018. Grunnlag for turen vår hentet jeg blant annet fra Kamoot og Hiking Trails. Først etter turen fant jeg den nyttig tur-infoen nevnt over, på CAI Bergamo-sidene.

 

Digitale kart

I de siste årene har jeg brukt kartsidene til Bergfex.it flittig til å planlegge turer i Alpene. Der finner jeg alt av turstier inntegnet på gode kart. GPX-filene jeg trenger for å turen skal gå laster jeg ned fra Hikingtrails, Kamoot eller som i dette området fra CAI Bergamo-siden.

Bergfex.it har gode kart med alt av turstier tegnet inn. 

 GPX-filene laster jeg opp i kartløsningen jeg bruker, GaiaGPS.com, og planlegger turen min på PCen. I appen til Gaia blir innholdet fra PC-versjonen synkronisert. Appen, der rutene mine er inntegnet, bruker jeg flittig underveis. Kartutsnitt langs ruten laster jeg ned hjemme. Det er dårlig dekning langs hele ruten. Underveis bruker jeg Gaia offline, og logger turen. 

Lenke til ruten vår på GaiaGPS-kartet: Klikk her. Fra kartløsningen kan du laste ned sporet til gpx- og kml-format.

Papirkart

Før avreise klarte ikke jeg å finne noen gode topografiske kart over Alpi Orobie. Løsningen ble å ta skjermdump av Bergfex-kart og skrive dem ut. Nå, etter turen, har jeg funnet kartet jeg gjerne ville hatt med: CAI sitt kart Sentiero delle Orobie orientali - 03, i målestokk 1: 25 000. Det skal dekke alle de åtte etappene. Kartet kjøper du på nett fra ElleLibri.

Utstyr

Sekkene våre veier ca 10 kg. Vi går i lette fjellstøvler og har gåstaver alle sammen. Staver sparer lår og knær opp og ned seige bakker, og er veldig gode å ha når stien er luftig og smal. Eller bratt. Været er lunefullt i Alpene, så vi pakker med lette, varme plagg, lue, vanter og det beste (og letteste) gortex-yttertøyet vi har. Og ullundertøy fra topp til tå. Varme soldager kan være utfordrende: Vi har med solhatt/caps, solfaktor og solbriller, og minst ett luftig plagg. I tillegg har vi med lette joggesko eller sandaler/teva. Greit å ha i byen før & etter tur. På hyttene - unntatt Rifugio Curò - er det tøfler/crocs. Og så vil jeg slå et slag for paraplyen! Stroppet fast til sekken har den reddet mang en våt og klam turdag. Badetøy har vi også med. Vi skal tross alt innom et kurbad. Pakkelisten min har du her.

Birger, Toralf og Bjørn, turkledde og av sted fra Rifugio Calvi.

Mat

På etappene vi går er det ikke hytter/spisested underveis (unntak: Etappe 7). Nesten alle hyttefrokostene er av det superenkle slaget: Tørr loff-liknende kjeks, smør, syltetøy og honning, men godt med god kaffe. På frokost nummer to kjøper vi ekstra brød med skinke og ost for å 'overleve'. Videre på turen er vi tapre, og nøyer oss med uvant enkle frokoster. På lengre etapper kjøper vi med oss matpakke (lurt å bestille kvelden før) og sjokolade/snacks. En liter vann eller to har vi også i sekken. Flaskene fyller vi på hyttene. Fjellbekker skal også være trygge, men beiter det dyr i området, eller det er tett mellom murmeldyr-hullene, drikker jeg ikke bekkevann. Magesjau er en kjedelig turbrems.

Frokosten på hyttene er ofte av den svært enkle sorten.

Alpeklubb-medlem

Til slutt vil jeg så et slag for å melde seg inn i en alpeklubb. For det første får du da en rabatt på 10-15 € på klubbhytter. Dette gjelder medlemmer av en alpeklubb i Italia, Østerrike, Sveits, Frankrike, Spania, Tyskland, Slovenia, Liechtenstein, Belgia, Luxembourg og Nederland (!). DNT er dessverre ikke med i det gode selskap. I Alpe Orobie er alle hyttene vi bodde på eid av CAI - Club Alpino Italiano.
Vel så viktig er et flere av alpeklubben inkluderer forsikring til medlemmene sine, som dekker utgifter for redningsaksjoner i fjellet. Jeg er medlem i Alpenverein Österreich. Der gjelder forsikringen for alle land i verden.