Ötztaler Alpen Haute Route

Turgjengen: Cecilie Schjerven, Tore Hagen, Astrid Holte, Toralf Igesund, Helge Smebye, Bernhard Döbereiner, Jon Herud, Karine Hertzberg, Laila Høivik, Bjørn Lytskjold. 
De eldste i gjengen har bikket søtti, de yngste er et godt stykke inn i femtiårene.

Tidspunkt: 12.-18. april 2026

Turbilder / Tour Photos - klikk HER (full serie kommer snart)

Sporet vårt / Our Track på GaiaGPS-kartet

På vei til Fluchtkogel (3494) fra Hochjoch-Hospiz (2413) - turdag 6.

Intro

Ingen av oss har gått på skitur i Ötztaler Alpen før. Her er alt nytt for oss, men vi vet at det kan minne om fjellområdet som Cecilie, Tore, Helge og jeg besøkte litt lenger vest i 2019: Silvretta.
Ruten vi planlegger å gå er inspirert av beskrivelsen på nettsiden Alpenveireinaktiv Venter Skirunde. Her lastet jeg også ned gpx-filer til turen. Ruten vår er litt endret fordi alle senger var opptatt på Vernagthütte. Dermed ble det to netter på Hochjoch Hospiz. Underveis måtte vi droppe planen for på turdag 2 (blå strek på kartet) på grunn av dårlig vær.

Tre av hyttene underveis eier Alpenverein, den største alpeforeningen i Østerrike. Alpeklubben har en super side for bestillinger. To av hyttene er privateide. På disse måtte vi betale et saftig depositum, med elendige vilkår for kansellering. Private Similaunhütte (3019), ligger høyest av hyttene underveis. Hochjoch Hospiz (2410) ligger lavest. På hyttene vil de ha betalt i kontanter, bortsett fra Hochjoch Hospiz som ettersendte faktura. Alle overnattinger, både på fjellet og i lavlandet, bestilte jeg to-tre måneder før avreise. Jeg forhåndsbestilte også det vi trengte av taxi-/minibusstransport. Og kjøpte togbilletter til hyggelig pris mellom München og Innsbruck på Bahn.com.

Gamle topograf Bjørn må ha papirkart. Disse to dekker turområdet:
- 30/1 Ötztaler Alpen, Gurgl
- 30/2 Ötztaler Alpen, Weisskugl.
Jeg kjøpte kartene på nett. Du kan også kjøpe de i bokhandel eller på Alpenverein-butikken i Innsbruck. 

Hochjoch Hospiz (2410) gir 11-12€ i rabatt til alpeklubbmedlemmer. 

Alpeklubbmedlemskap i Alpenverein Österreich gir €11-12 rabatt på klubbhytter, ikke de private. I tillegg inkluderer medlemskapet en viktig forsikring: Dekning av kostnader for fjellredninger (verden over). En sånn forsikring kan komme godt med, redningstjenesten i Østerrike (som i Sveits) er privat, og kostbar. Medlemskap koster € 58 for oss over 65, € 75 for de yngste… Alpeklubbhyttene gir også rabatt til medlemmer av klubbene i Tyskland, Sveits, Frankrike og Italia.

Nyttige info

Nødnummer Europa: 112. Fjellredning: 140
Skredvarsling https://avalanche.report/bulletin/latest?region=52c366e4-42e9-498d-94d9-04b55d71d957
Snø-dybde https://avalanche.report/weather/map/snow-height
Nysnø https://avalanche.report/weather/map/new-snow/
Vær: Weather Forecast Austria (Sölden) og Yr Hochjoch (Turdag 4 og 5).

Om Ötztaler Alpen:
- Fjellheimen ligger i Tirol, vest i Østerrike.

- Skiturterrenget er skikkelig brukervennlig. Kan minne litt om Jotunheimen.
- Ingen av rutene vi fulgte hadde sjenerende bratte kneiker, vi hadde ski på beina nesten hele veien.
- Høyeste toppene vi var på er ca 3500 moh. Landsbyene vi startet og sluttet i ligger på ca 1900 meter.

- Flere av etappene går over bre. Vi hadde med fullt breutstyr.

- Hyttene har strøm, vann/dusj/WC, senger med dyner. Og innesko/crocs. Egen lakenpose er påbudt!

- På hyttene byr de på rikelig med god mat & drikke.  

- Hyttene er 30-40% rimeligere enn de langs Haute Route i Sveits.
- Området er veldig godt egnet for en ukestur med start/slutt nær skistedet Sölden.
- Grei adkomst med tog og buss fra München via Innsbruck. 

Vinteren 2026 har vært ganske så snøfattig. Snøgrensen ligger høyt oppe i dalsiden over Sölden.

Rundt skistedet Sölden har det vært en dårlig snøvinter. Vi tok taxi opp til 2100 m for å finne snø til en tur før turen.

Turbeskrivelse - dag for dag

Lørdag 11. april møtes hele gjengen i Längenfeld, som ligger 14 km nord for det store skistedet Sölden. Da har vi fløyet til München, tatt toget til Innsbruck og taxi/maxitaxi i en times tid derfra til Längenfeld.

Noen av oss (pensjonistene) dro fra Oslo allerede torsdag 9. april, la inn en bydag i Innsbruck og hadde en 'oppvarmingsdag' opp langs alpinløypene overfor Sölden*). Andre måtte skjøtte jobben og gjorde unna reisingen på lørdagen. 

Vi bodde i Längenfeld fordi hotellprisene er mye hyggeligere der enn i 'fancy' Sölden. Halve gjengen bor på Hotel Garni Hanni, halve på Hotel Zum Hirschen. Og - viser det seg - både skibuss og rutebusser i dalen er gratis for alle med heiskort, eller som går i skiklær! # Ruter har noe å strekke seg etter.

*) For å komme opp til snøen kjøper vi billett til taubane fra Sölden opp til Giggijoch (2284). Men neida! I det vi sluser oss gjennom sperrebommen kommer en voksen, tysktalende og meget bestemt dame løpende ut av vaktbuen: "Dere kan ikke bruke den billetten! Nein, nein! Den er bare for folk med fjellstøvler! Ikke for dere med rando-ski!" Vi forklar at vi skal gå på tur ved siden av løypene, men neida. "Billetten er kun for folk med fjellstøvler!" Vi må pent returnere til billettluken og få tilbake de 6 x 18 euroene våre. På plassen utenfor står en VW-buss-taxi. "Hvor langt opp kan du kjøre oss?", spør jeg. "Til Hochsölden, 200 meter lavere enn Giggijoch taubanestasjonen. Jeg tar 56 euro for turen. Hopp inn!" 

Bussene i Ötztal er gratis for alle som går i skiklær! # Ruter har noe å strekke seg etter.

Turdag 1 - søndag 12. april

Buss fra Längenfeld via Sölden til Obergurgl

Obergurgl (1930) – Langtalereckhütte (2480) ↑560 ↓50, 7 km, 2:30

Overnatting Langtalereckhütte. Halvpensjon: Mat 51 €, seng 22 € medlem/34 € ikke medlem. Kun kontant betaling, ikke kort.

Klokken er ca halvti når vi entrer rutebuss 320 i Längenfeld. 40 minutter senere er vi fremme ved endeholdeplassen med det herlige navnet Obergurgl. Været er av den greie sorten: Høyt og tynt skydekke. Null vind. Men plenty med plussgrader. 

Turen starter opp alpinløypen mot sør. Innen sure miner fra 'bakkemannskapet' til at vi tråkker oss oppover. Det hjelper sikkert at det er lite folk i bakken såpass tidlig på dagen, og at vi hele tiden holder oss i kanten av traséen. Det maskintråkkede sporet ender ved serveringsstedet Schönwieshütte (2265). Klokken er blitt tolv. Knödelsuppe, cola og kaffe gjør godt for kropp & humør. 

Turen vår starter fra Obergurgl, opp alpinløypen.  

Fra Schönwieshütte er det solid spor videre over haugen vi har i vest. Derfra går det nedover en 50-60 meter før sporet svinger sørover og oppover i dalsiden langs den dype Gurgler-dalen. Vest for dalen ser vi over mot den mektige fjellrekken som vi håper å komme oss over i morgen.

Klokken er blitt rundt halvtre når vi klamper inn døren til Langtalereckhütte (2480). Den hyggelige hytten, med 65 sengeplasser, er knapt nok halvfull. Som på de andre hyttene langs ruten vår har den et stort og praktisk rom der vi henger skistøvlene til tørk, og finner oss et par innesko/crocs som passer. Som på de andre hyttene er det kjapt gjort å få seg en kald halvliter, en varm dusj - og en strekk i køyesengen. 

Karine, Laila, Astrid og Tore er sugne på mer tur. De kommer seg et godt stykke oppover mot toppen Eiskögele (3426) før skyene siger inn og lyset blir for flatt. Cecilie skal ikke gå mer i dag. Hun har fått seg noen skikkelig gufne gnagsår.

Vertskapet, her Georg og Melitta Gufler, sørger for at vi har det veldig godt på Langtalereckhütte .

Klokken 18:30 er vi klare for treretters'n: Suppe, hovedrett m/salatbuffet og dessert. Vertskapet Gufler kan sine saker. Sjefen sjøl, Georg, sørger for at vi har øl nok i glassene. På kjøkkenet har Melitta og Sigfried (?) stålkontroll på maten. 

Turdag 2 - mandag 13. april

 Del 1: Langtalereckhütte (2480) - Obergurgl (1930) ↑60 ↓560, 7 km, 1:00

Buss fra Obergurgl til Sölden. Taxi videre til Vent.

Del 2: Vent (1900) - Martin-Busch-Hütte (2501) ↑600 ↓10, 8 km, 3:30

Overnatting: Martin-Busch-Hütte. Halvpensjon: Mat 47 €, seng 29 € medlem/45 € ikke medlem.

Kun kontant betaling, evnt. betale etter turen på Hotel Vent, Marzellweg 2, Vent.

Som de fleste andre på fjelltur i Alpene er vi oppe tidlig på Langtalereckhütte. Klokken seks er tidlig, i alle fall for meg. Ute snør det lett. Skyene henger godt ned over fjellene vi hadde planlagt å komme oss over. Den turen er det bare å glemme i dag. Til det er det for mange krevende partier for oss som ikke er kjent: Det dype gjelet Gurgler Ache, ruten opp til og over breene Gurgler Ferner og Kleinleiten til skaret Schalgkogel Joch. Så nedkjøring over bre og i halvbratt terreng til Schalfbach-dalen. Rundt frokostbordet er det ingen sure miner å spore over turskjebnen vår. Vi må tilbake til Obergurgl, langs samme spor som vi kom opp. Derfra må vi komme oss til tettstedet Vent og gå opp dalen til dagens mål, Martin-Busch-Hütte. 

Morgen på Langtalereckhütte (2480).
Snøvær gjør at vi må droppe turen over Schalfkogeljoch (3375) til Martin-Busch-Hütte.

Toralf & Astrid betaler for gjengen (kun kontanter), vi pakker sekkene, takker pent for oss og er klare med ski på beina 07:40. Løypen fra hytten ned mot Schönwieshütte er sporete og isete. Trikkeskinner og smale sykkeldekk blekner i forhold. Videre ned til Obergurgl er den nypreparerte alpinløypen en sann fryd.

Bussjåføren vår denne gangen har ikke fått med seg at folk i skiklær skal kjøre gratis. I dag må vi pent betale. Vi hopper av i tettstedet Zwieselstein der veien Vent, vårt nye turstartsted, går opp sidedale. Det var en feilvurdering. Zwieselstein byr verken på kafé eller taxi, så vi tar neste buss (gratis denne gangen) ned til Sölden . Der har de plenty av alt. Til Vent - ca 17 km unna - er det kun et par bussavganger om dagen, så det er enkelt å velge taxi. Quaxi Taxi for å være konkret. 160 euro skal de ha for oss ti.

Vi skjønner at mandag er en dum dag å dra til små steder på, i alle fall utenom høysesongen. Mandag = Ruhetag = stilledag = stengt. I Vent (1900) var planen å kjøpe med oss litt snacks/niste til skituren vi har foran oss. Det var en dårlig plan. Vi må klare oss på det vi har av vann, nøtter og sjokolade.

Opp fra Vent (1900) er det lite snø utenfor traktorveien Toralf følger opp mot Martin-Busch-Hütte. 

Rundt Vent er det meste av snø borte, men det er snø på kjerreveien vi legger i vei på klokken 11:30, sørover opp Niedertal. Første timen går vi gjennom tett og lav furuskog. Gortexen på, og regntrekk på sekken. Over 2100 meteren er det slutt på dvergskogen. Foran oss ser vi V-dalen der kjerreveien vi skal følge ligger som en hvit orm oppe i dalsiden. Store, gamle, skitne ras som har feid ned fjellsiden og over veien. I dag er det trygt, men på dager med stor skredfare er dette ikke et stedet å være. 

 

Store skred har i Niedertal. Traktorveien vi følger går som en hvit stripe innover i dalsiden.  

Begeistringen over dalen og ruten og gråværet er noe varierende i gjengen. Fra "langdryg og ensformig" (litt snaut med nistemat har nok noe av skylden) til "se de flotte terrengformene breer og skred har laget". Cecilie har det ikke godt. Hun pines av hissige gnagsår. Tore vet hva som hjelper litt: Han legger inn turbo-gearet sitt, legger fra seg egen sekk nesten oppe ved hytten, og kommer så ned og tar sekken til Cecilie. "Fjellgeita sekkeservice", der Tore har lang og ivrig tjeneste, får nok en hedersomtale. Og for anledningen et nytt slagord: Fjellgeita sekkeservice - second [sekken] best! Martin-Busch-Hütte (2501) ankommer vi i snøvær og blest rundt klokken 15.

Tore, her med dobbel oppakning, er primus motor bak Fjellgeita sekkeservice.
Nullprofittbedriften har  slagordet Second [sekken] best! 

Vertskapet, Heidi & Monica, tar svært i mot gjengen vår med smil og åpne armer. Og kalde fatøl (verdens beste restitusjonsdrikk i følge upålitelige kilder) og chips. Vi skjønner ganske kjapt at den godt voksne gjengen vår blir grundig slått av den vennlige åtterbanden fra Frankrike ved nabobordet. Eldstemann der er 78. Snittalderen 70... Skål for alt av eldre årgang som har funnet veien til fjells! Skål for ungdommene som også er i hytten.
Før middag er det tid til dusj og en sjekk av sengekvaliteten. Jammen dukker det ikke opp litt spekepølse og akevitt også, før vi benker oss rundt spisebordet 18:30. De kan mat på Martin-Busch: Her er det rause porsjoner med nydelig mat. Vin og øl har deg også.

Martin-Busch-Hütte (2501).

Turdag 3 - tirsdag 14. april

Martin-Busch-Hütte (2501) – Similaunhütte (3019) ↑520, 5 km, 2:30.

Overnatting: Similaunhütte. Halvpensjon: Mat & seng 95 € per pers. Kun kontant betaling.

Depositum 45 € per pers., med svært ugunstig vilkår: "Depositum refunderes ikke under noen omstendigheter! Ved avbestilling seinest 3 uker før ankomst, eller ved skredvarsel nivå 4, vil depositum bli kreditert deg for et besøk i 2027".

Vi våkner til snøvær og tåke. Toppen vi hadde tenkt oss oppom, Similaun (3599), er det bare å glemme. Det blir korteste veien til neste hytte. Men, første er det frokost klokken 06:30: Brød, skinke, ost, syltetøy, diverse frokostblandinger, yoghurt, melk og kaffe. Termosfyll er inkludert i prisen. Vann kan vi fylle fra springen. I 'kiosken' selger de Ritter Sport sjokolade, den med den fantastiske slagordet Quadratisch. Praktisch. Gut. Så er det sekkepakking og auf wiedersehen til det gode vertskapet.

Cecilie og Astrid vet hva de går til.

GPSen, med inntegnet rute, er gull å ha i dag. Og skisporet vi kan mane frem i den hvite, hvite verden, etter morgenfuglene som la i vei før oss. Sporet går litt oppe i lien, nord og ovenfor elven Nierjoch Bach. Ingen tvil om at det er lurt. Under oss skimter vi det trange, bratte juvet som elven følger. Navigeringen går nesten knirkefritt. Inn mot den siste kneiken vi skal opp havner vi litt vel langt opp i dalsiden, men korrigert oss inn igjen ganske så greit. Dess høyere vi kommer opp mot skaret vi går mot, Niederjoch, dess mere stein og ur blir det. Greit med feller som beskytter skiene.

Similaunhütte (3019)! Plutselig stiger den frem i tåkehavet. Med et nedrimet og barskt ytre. Med herlige, italiensk og spill levende Ulli der inne - som tar så inderlig godt i mot oss. Den østerrikske hytten ligger på vannskillet i skaret Niederjoch, på mange måter det naturlige grensen mellom Østerrike og Italia. Men fordi grensen er trukket opp med rette linjer mellom fjelltoppene rundt hytten ligger den 200 meter inn i Italia. 

Fra Martin-Busch-Hütte til Similaunhütte går vi i tåke og lett snøvær.
GPSen, med inntegnet rute, er gull på en dag som denne.

Gjengen er enige om at vi skal øve på tau og knuter og taljer i dag. Vi har massevis av tid nå når tåken ligger tjukt over Similaun-toppturmålet vårt. Men først må vi ha lunsj, med knödelsuppe som en av favorittene. Gode og mette spør vi Ulli pent om vi kan øver med tau i den fine, lyse, halvtomme og varme spisesalen, men får et bestemt med vennlig nei. "Det må dere gjøre i naborommet, i støvle- og skirommet." Karine og Laila er 'instruktører', godt hjulpet av oss åtte andre som overrasker med ikke å komme med altfor mange kreative innspill underveis. Det er sikkert mange måter å rigge til en tau-talje på... Etter 'kurset' vanker det ingen varige medaljer, men godord, romfordeling og en dusj. Her på Similaunhütte er alt på stell, inkludert de skinnende reine WC og vaske-/dusjrom. 

Knute på tråden. På Similaunhütte har Karine god tid til å vise god bruk av tau, knuter og taljer. 

Klokken halvsyv er det middag. En skikkelig god middag, som bærer preg av at hytten har transport-taubane ned til Italia i sør. Her er det friske salater og råvarer av beste sort.

Det blir ingen kveldsranglig på oss. Kroppen merker at vi er på 3000 meter. Men en liten prat med de godt voksne fransk, to damer og seks karer, gjør godt. Eldstemann i den fjellvante gjengen er 78 (tror ge). "Jeg ligger på snittalderen. Den er 70", forteller en av damene. "I morgen skal vi gå direkte til Hochjoch Hospiz via Saykogel (3355). 700 meter opp. 1200 meter ned. 10 km. Det blir flott, og litt krevende..."

Ulli Pirpamer, hyttesjef på Similaunhütte, og turkoordinator Bjørn. Foto: Laila Høivik.

Turdag 4 - onsdag 15. april

Similaunhütte (3019) – Rifugio Bella Vista (2845) ↑450 ↓630, 10 km, 5:00

Ekstratopp underveis: Fineilspitze (3512) fra Hauslab Joch (3270) ↑↓ 240, 600 m én vei, 1:30

Overnatting: Rifugio Bella Vista (2845), som har sauna og hot tub!
Halvpensjon, mat & seng 103 € per pers. Kontant betaling. Depositum på 40% kan refunderes dersom jeg har reiseforsikring, skriver hytteverten...

Vi våkner til høy, blå himmel, noen minusgrader, null vind og 5-6 cm med nysnø. Værmeldingen for dagene videre er i drømmeklassen. Hipp hurra, dette blir bra. På kjøkkenet suser det i kaffemaskinen. Vi er mer enn klare for mat klokken halvsyv, og gir beskjed om at vi smører oss nistemat. Husker jeg riktig betaler vi litt ekstra for det. Så er det standard prosedyre: Tannpuss, solkrem, pakke sekke, brette dynen & rydde rommet, betale (med cash) og takke Ulli pent for det knakende hyggelige og gode oppholdet.

Cecilie legger Similaunhütte bak seg.

Så, klokken åtte, legger tierbanden vår ut på dagens eventyr. Starten er litt krøkkete gjennom snøpudret steinrøys ved hytte-skaret: Vi velger å gå ned langs sporet vi kom opp i går, i en bue sørover fra hytten, så i sving ned 50-60 meter og mot nord igjen. Våre franske venner velger sommerstien mot NNØ. Det gjør nok vi også, "neste gang". Dagens første mål/sjekkpunkt er monumentet som er satt opp der Ötzi-mannen ble funnet. Føre og terreng er av beste sort, og vi har franske spor å følge. 

 

Ved Ötzimannsøylen (3210): Bernhard, Karine, Laila, Bjørn, Cecilie, Toralf, Tore, Helge, Jon og Astrid.

Den blå himmelen som vi var lovet i dag tar seg en pause oppe i bakkene. Lyset er ganske så flatt i det vi er ved Ötzimannsteinsøylen (3210), men ikke verre at det er tid for turens gruppebilde. Med fransk fotograf! 

Om Ötzi-mannen

Ötzi (også omtalt som ismannen eller – spøkefullt-kvasivitenskapelig – som Homo tyrolensis) er kallenavnet til de over 5000 år gamle mumifiserte levningene etter et menneske som i 1991 ble funnet i mer enn 3200 meters høyde på en isbre ved den italiensk-østerrikske grensen. Navnet kommer av at levningene ble funnet i Ötztal-Alpene i Tirol. Mumien er usedvanlig godt bevart, og mumien regnes som Europas eldste. Kilde: Wikipedia. Les mer.

Franske og norske krøller - og smil.

Fra Ötzimannsøylen (3210) går sporet rett nordover opp kneiken til Hauslabjoch (3270). Skyene ligger dvaskt rundt toppen som er foreslått som ekstratur underveis: Fineilspitze (3512). Karine, Laila, Tore og Helge bestemmer seg for å 'stikke oppom'. Vi andre seks bestemmer oss for å fortsette langs 'normalruten', ned breen Hochjochferner som vi har under oss. Selv om solen ikke tindrer på himmelen ligger breen godt under skydekket. Den slake, fine breen - med fast snøbunn dekket av det lette laget med nysnø - gir meg troen på at jeg kan kjøre på ski. Sånt noe som dette tar jeg gjerne mer av! 

Tid for en matbit nederst på breen Hochjochferner. Foto: Astrid Holte.

Beste ruten ut av selve breen, ned til Hochjoch-dalen vi har under oss, er ikke like lett å finne. Kartene våre har heller ikke fanget opp alt av endringen på breen (Gaia Topo treffer bra). Først snuser vi på de brattere dalsidene NV for breen, men velger å ikke prøve oss der: Like borte i lien har det gått et større skred, men høy bruddkant. Vi går for et konservativt sporvalg (åpne kartet); kjører ut av breen nederst i nord. Her finner vi også et fornuftig og nyttig spor å følge: Først langs tjernene vest for breen, så ned Hochjoch-dalsiden, så mot det større tjernet som har kommet frem foran 'vest-armen' til Hochjochferner.

I det vi går langs tjernet under den bratte fjellsiden vest før breen, ser vi de fire som har forsøkt seg på Fineilspitze. Nå står de der vi snudde og valgte det konservative sporet. Med malmfull guiderøst får et par i gjengen vår 'dirigert' de der oppe ned en halvbratt, men trygg rute.

I det vide skaret vi har foran oss nå, Hochjoch, siger vi inn i en ny og mekanisert fjellverden. Der borte summer det i skitrekk på begge sider av skaret. Høyt der oppe, på 3212 moh, kneiser Hotel Grawand. The highest hotel in Europe, står det på siden deres. Her er det plutselig folk "overalt". Vi skal ikke til Grawand. Vi skal krysse over grensen til Italia, og ett skitrekk, og ta inn på Rifugio Bella Vista. Eller Schutzhaus Schöne Aussicht som den heter på tysk. Vi går for Bella Vista...

Rifugio Bella Vista (2845) vinner ingen arkitekturpris, men vår pris for beste mat, senger og badstu.

Rifugio Bella Vista (2845) er ingen arkitektonisk perle. Det store byggkomplekset fungerer nok bedre som en oppslagsbok i arkitekturhistorie. Her kan du studere ulike byggeskikker fra ca. 1900 frem til i dag. Siste tilskudd er et nybygg med fasaderplater i speil... Men oppholdsrommet/spisestuen vi blir vist vei til oser av gammel og god fjellfant-atmosfære.

- Ja takk, noen fatøl kunne smake veldig godt nå!

- Skål, mine venner. Takk for en utrolig fin turdag.

- Så sees i badstuen når den åpner klokken 16?

Rifugio Bella Vista er mer som un albergo enn en fjellhytte. Her kan du få dobbeltrom. Her er det oppredde senger uten krav til lakenpose. Her er det håndkle og 'badesjal' til bruk i badstuen. Og til badestampen. Jeg har aldri vært den helt store badstuentusiasten, men i dag gjør det godt. Badstu og kjapp rulling i nysnøen. Badestampen vil jeg også prøve. Heldigvis har vi erfarne stampbadere blant oss. Hadde jeg hoppe oppi uten og sjekke hadde jeg endt opp som skåldet bjørn. Nå får vi jekket ned det glovarme vannet med masser nysnø i tunet.

Luksus på Rifugio Bella Vista (2845).

Middagen er klar klokken syv. Det er vi også. Og for en middag! Ravioli som antipasta, suppe, raus og god hovedrett, tiramisu til dessert. Rødvin i toppklassen. Det er nok en del som ikke funker helt optimalt i Italia, men middag - det kan de! I alle fall her.

Etter maten prater jeg med en lokal, ung fjellguide, spør om hva han mener om ruten vi planlegger å gå i morgen, til Weißkugel (3768). "Jeg ville heller valgt å gå til nabotoppen Langtauferer Spitze (3529). Turen er 2 timer kortere. Utsikten er like flott som på Weißkugel". Jeg liker ideen. Dette må gjengen snakke om til frokost i morgen...

Turdag 5 - torsdag 16. april

Rifugio Bella Vista (2845) – Langtauferer Spitze (3529) – Hochjoch Hospiz (2413) ↑1100 ↓150, 18 km, 8:00

Overnatting: Hochjoch Hospiz. Halvpensjon: Mat 48 €, seng 29 € medlem/45 € ikke medlem. Faktura sendes etter turen.

Ute er været av beste merke. Inne rundt frokostbord og nybakt brød går hele turfølge med på forslaget om å gå til Langtauferer Spitze (3529), ikke til Weißkugel (3768). I tillegg til at turen er et par timer kortere skader det nok heller ikke at toppen ruten er mindre krevende og at toppen er 200 meter lavere. Selv om gjengen er sprek så det holder kjenner lavlandsboere som oss godt at luften er tynn over 3000. 

Klokken litt over åtte har vi betalt for oss (med kontanter) takket Jun i betjeningen for alt det gode de har ordnet for oss, og tar fatt på den isharde alpinløypen NNØ opp fra hytten, ni av ti. For å skåne gnagsårhælene tar Cecilie skitrekket opp denne kneiken. Det skåner hælene for 260 høydemetre. Trekket åpner ni, perfekt timing for å møtes på toppen.

Ishard alpinløype opp fra Rifugio Bella Vista (2845).

Vest  for skitrekktoppen (3110) snor sporet seg forbi to tjern, og så opp en snill bakke til litt ovenfor/øst for skaret Eggjoch (3163). Ruten følger så den brede ryggen til vi er på det laveste punktet. Her er det litt bratt helt øverst, men med det greie føret og den gode sikten går det aldeles knirkefritt å kjøre ned til breen under oss. Herfra og ned til selve storbreen der nede i dalen, Hintereisferner, er det skikjøring av beste merke. Gøytt, som vi sier det i Bergen! 

Fra skaret Eggjoch (3163) går sporet ned til breen Hintereisferner.
Bak ser vi (midt i bildet) Langtauferer Spitze (3529), til venstre for den Weißkugel (3738).  

Nede på Hintereisferner venter en stor, hvit og stille verden, voktet av staute, flotte fjell. Der oppe og fremme ser vi folk på vei til Weißkugel. De har trolig tatt skitrekket som går litt nedenfor/sørvest for Rifugio Bella Vista mot Teufelsegg - Djevleeggen - og så krysset over fjellryggen ved Teufels Joch. En vanlig måte å ta Weißkugel-dagsturer på har vi fått vite.

Stor, hvit og stille verden på Hintereisferner. Bak: Weißkugel (3738). Foto: Laila Høivik.

Nede på Hintereisferner takker Cecilie for følge denne dagen. Hun drar direkte ned til Hochjoch Hopspiz. Vi andre legger inn krabbegiret og siger oppover breen som kommer ned sør for Langtauferer Spitze. Ved 3150-koten, der breen møter fast grunn, tømmer vi sekkene for så mye som vi tør opp i en vindsekk (noen er dristigere enn andre). Greit å ikke dra på unødvendige kilo opp den seige bakken mot toppen. Det går verken lett eller fort for noen av oss. 3300, 3400, 3500... Lungene jobber for fullt. Det prikker litt i hode. Lårene er litt tyngre enn vanlig. Men vi er i siger, i et digert og uvirkelig flott landskap. En haug med gode, godt voksne venner.

Karine og Astrid like under toppen på Langtauferer Spitze (3529).
Hochjoch Hospiz, som vi skal til i dag, ligger nede i den snøfattige dalen der nede.

Klokken er rundt 13:30 når alle har vært på toppen av Langtauferer Spitze (3529). Vel, ikke alle av oss må helt på toppen. Den siste korte eggen er smal og snødekket. Rundt oss er det fjell, på fjell, på fjell i alle himmelretninger. Østerrikske og italienske. For å bruke replikken fra en Hasse & Tage-film (husker ikke hvilken): Vilket ställe för en korvkiosk! Mot nord ser vi ned på det store og vide brelandskapet Gepatschferner. Det må være av de større iskappene på mils omkrets. Jeg ser ingen skispor over breen. Det skyldes nok at de lokale heltene her foretrekker rando-utstyr og brattere terreng. Breen der borte er best egnet for klassiske fjellski.

Skikjøringen ned fra Langtauferer Spitze går som en lek. Føret spiller stadig på lang, nå er det god vårsnø det går i. Helge og Bernhard velger den bratte varianten som går ned bretungen mot øst, så rundt knatter og hauger nordenfor fjellkammen der det står en meteorologisk stasjon. Vi andre kjører ned der vi kom opp, sør for breen. Og fyller opp sekkene våre igjen fra depotet. Så er det bare å nyte nok den lange, slake og herlige skikjøringen nedover Hintereisferner.

Skidans på Hintereisferner.

Breen har trukket seg kraftig tilbake de siste årene. Nå slutter den ved høyde 2580. Herfra og nedover er dalen et eneste stort 'kaos' av morenrygger og -hauger. Og nesten fri for snø, som mye av dalen nord for oss. Vinteren i år har vært underlig og snøfattig, det har vi hørte fra flere. I ettermiddag er det er ingen andre på tur nedover morenedalen, men vi satser på at det er kjentfolk som har lagt det litt gamle sporet vi følger. Her og der må skiene av over en morenestreng. Stort sett kan vi stå på skiene, i en snø som blir mer og mer råtten - og lunefull. Godt de tre 'oksene' Helge, Jon og Bernhard går først og finner ut hvor råtten snøen er. Og om snøbroene over bekker holder. 

Den digre trollgryten staker vi oss bestemt forbi. Ned i den vil vi ikke. 

Landskapet rundt oss mumler og snakker; stadig vekk går det små steinras i de bratteste morenesidene. Vanskelig å beskrive dette landskapet som er så totalt annerledes enn det jeg er vandt til. Månelandskap? Trollandskap? Jeg lander på det siste. Det nede i dalbunnen er det i alle fall en gigantisk trollgryte av is og stein, med susende vann i bunnen. Sidekantene er sikkert 10-15 meter høye. 

Moreneterrenget krever god sikt. I tåke eller snøvær er det livsfarlig. Foto: Laila Høivik.

Jon trives på Hochjoch Hospiz (2413).

Litt lengre nede går sporet langs kanten av en diger trollkjeft av breis og snø. Dette terrenget ville ha vært livsfarlig å gå i hvis snøvær eller tåke kom sigende. 

Nedenfor høydekurve 2320 blir dalen trangere og sidene brattere. Skisporet vi har fulgt fortsetter videre nedover, på høyre/sørsiden av bekken. Kanskje går det å komme seg til broen nedenfor hytten? Kanskje ikke? Vi er allerede 100 høydemeter lavere en Hochjoch Hospiz...Vi velger den sikre, men plundrete varianten: Skiene stropper vi på sekken, så klyver vi opp den gresskledde lien, til vi finner sommerstien som er inntegnet på kartet, vest for hytten. Om ikke annet er det fin utsikt over dalen oppe fra stien. Og vi kan 'cruise' inn i til hytten rundt klokken fem, uten å være altfor gjennomsvette. 

Synet som møter oss på 'tunet' kunne ikke vært bedre: Der venter en smilende Cecilie med ni duggkalde fatøl! Hun har kommet seg vel frem, mutters alene gjennom trollandskapet - på såre føtter. 

På Hochjoch Hospiz (2413) skal vi bo i to netter. Jeg digger allerede dette stedet, og det er før jeg har møtt vertskapet Carmen, Florian og Silvia! Før jeg har fått meg en dusj! (etter ni timer under nådeløs alpesol smaker det veldig godt). Middagen klokken 18:30 er av den rause og gode sorten. God rødvin får vi også. Det blir helt klart ikke noe natterangling denne gangen heller.

Turdag 6 - fredag 17. april

Dagstur F: Hochjoch Hospiz (2413) – Fluchtkogel (3494) ↑↓950, 7 km én vei, 7:00

Dagstur S: Hochjoch Hospiz (2413) – Saykogel (3355) ↑↓1100, 6 km én vei, 7:00

Overnatting: Hochjoch Hospiz. Halvpensjon: Mat 48 €, seng 29 € medlem/45 € ikke medlem. Faktura sendes etter turen.

Rundt frokostbordet klokken halvsyv kommer det to turønsker: Tore, Jon, Toralf, Helge, Bernhard vil til Saykogel (3355) sør for Hochjoch-hytten. Den turen frister med god snø hele veien. Karine, Laila, Astrid, Cecilie og jeg vil til Fluchtkogel (3494) nordvest for hytten. Den frister meg fordi jeg slipper å gå helt ned i elvegjelet under hytten... Jeg vil heller starte med ski på sekken opp stien bak hytten til vi finner snø. Heldigvis er vi en stor gjeng. Heldigvis er vi enige om at vi ikke trenger å holde hverandre i hendene alle sammen hele tiden. Dermed blir det to turer på tierbanden vår, og en beskrivelse av Fluchtkogel-turen.

Opp fra Hochjoch Hospiz (2413), med Fluchtkogel (3494) som turmål.

Nok en gang er vi ganske så samkjørte, klare med skiene på sekken klokken åtte. Sommerstien som sikksakker seg opp bak hytten er frossen og isete, men grei å gå. Litt for grei kanskje: Vi følger skiltingen mot Brandenburger-hytten litt for lenge. Roter litt før vi finner en gangbar rute gjennom løs steinur inn mot dalen nedenfor breen Kesselwandferner. 

Cecilie og Astrid trør forsiktig i løs ur.

Kjentfolk på Hochjoch har forklart oss hvor beste sporet går opp til breen. Gamle spor gjør det ekstra lett å velge fornuftig. Under en berghammer, rundt høyde 2900, finner Cecilie seg en lun steinrøys. Føttene har fått nok juling. Vi andre fortsetter videre i sikksakker opp den litt brattere kneiken, før vi siger inn på selve breen ganske tett på 3000 meterkurven. 

Karine og Laila har lagt kneikene opp til breen Kesselwandferner bak seg.

Kesselwandferner er 'sprekkefri', med føre av beste merke. Men seig, det er den. Som breer flest. Det føles litt som å gå opp en rulletrapp som går feil vei. Vi tar oss en liten pause halvveis oppover breen, så er siger vi videre med kurs mot toppen. Opp den siste brebakken opp til toppen, fra ca 3300, må vi legge inn noen sikksakker. Det er brattere her. Så er vi 'plutselig' oppe ved det store stålkorset på Fluchtkogel. 3494 meter over havet. Ikke rart et det pep litt i lungene den siste biten. 

Så glad er vi, så glad er vi! Bjørn og Astrid på Fluchtkogel (3494).

Mot nordøst ser vi Wildspitze, med sine 3768 meter den nest høyeste i Østerrike. Mot vest, og under oss, ser vi breplatået Gepatschferner, som henger sammen med breen vi kom opp. Siterer gjerne det en klok folkehøyskolelærer sa da han satt på en bargknaus ute i Lofoten: Det va' her vi sku' ha vorre! 

Borte på fjellkammen der de breene under oss møtes ser vi Brandenburger Haus. Hytten, som er bygget i samme stil som Hochjoch, er bare betjent om sommeren. I dag skal de to eldre polakkene vi gikk forbi (!) nede i bakkene dit og bo i det ubetjente vinterrommet.

 Karine er mer enn klar for eventyret ned Kesselwandferner. Snøen er av beste vårsorten.

Skikjøringen ned Kesselwandferner går som en lek. Det kiler litt i magen ned første henget, etter det kiler det bare i smilemusklene. Ruten videre ned kneiken nedenfor breen krever litt mer tungen-beint-i-munnen. Snøen er betraktelig bløtere her hvor ikke breen holder snøen i sjakk, men vi snuser bare på noen lettere gjennomslag, hele veien bort til den løse steinbakken vi må krysse. Der klarer vi å finne en slag sti, så det går adskillig bedre denne gangen. 

Karine, Laila og Bjørn - med breen Kesselwandferner der oppe mot himmelen. Foto: Astrid Holte.

Oppe ved stien er det på med skiene igjen, for å tyne mest mulig ut av snøflekkene nedover mot hytten. Når vi etter mange gjennomslag kommer til stien er jeg sikker på veivalget videre. - Hallo, vi er kommet altfor høyt, sier Astrid. - Se der nede, der er hytta... Vondt for en gammel kartmann å ta feil. Det er ikke første gangen. Det kommer flere.

Begge turgjengene - både Fluchtkogel-banden og Saykogel-banden - kommer nesten samtidig til Hochjoch Hospiz. Begge er like ivrige etter å fortelle at "vår tur var best!" Men noe er vi samstemte om: 1) At det ble en finfin dag i fjellet. 2) At kaldt øl er den perfekte restitusjonsdrikken for møre skrotter. 

Våryre karer i Hochjoch-tunet: Berhard, Jon, Toralf, Tore og Helge.

Middagen serveres halvsyv i den ganske så fulle hytten. Det er helg nå. I tillegg er det siste hyttebesøksjanse før sesongslutt. På søndag stenger Florian og Carmen hytten. Til de åpner sommersesongen igjen rundt midten av juni.

Hochjoch Hospiz (2413) - et veldig godt sted å være.

Turdag 7 - lørdag 18. april

Hochjoch Hospiz (2413) – Mittlere Guslarspitze (3118) – Rofen (2000) ↑750 ↓1150, 13 km, 6:30

05:45 viser klokken der vi står og forsyner oss fra frokostbuffeten på Hochjoch Hospiz. Det er siste turdagen vår dette, og vi har en Taxi Quaxi-avtale i Rofen nede i dalen klokken to. Den vil vi rekke. Og: Vi har lyst på en skikkelig tur i dag også. Hyttevert Florian skal sende meg faktura for de to dagene gjengen har bodd på hytten. Ute på tunet klargjør han hytten for stenging, iført sprutsikkert arbeidsantrekk. Tipper det har noe med septiken å gjøre. Auf wiedersehen! Thanks for staying with us. Hope to see you again here! 

Friske frokostfolk klokken litt før seks: Karine, Jon, Laila og Tore

Klokken syv siger ni av ti (Cecilie går stien nedover dalen, direkte til Rofen) sakte opp stien bak hytten, med ski på sekkene. Med kurs nord og opp mot toppen Mittlere Guslarspitze (3128). To digre rovfugler - kan det være lammegribb - svever forbi oss, høyt der oppe. Bryr seg lite om oss, til det er vi fortsatt for levende. Det er nesten ikke snø i den sørvendte lien rundt hytten. Det lille som er av snø er knallhardt nå på morgenen. 

Mest gress, lite snø på vei opp bak Hochjoch Hospiz (2413). Foto: Astrid Holte.

Laila og Helge velger å gå til fots helt til topps. Vi andre legger om til ski nær 3000 meterskoten. Det går ikke veldig fort med oss, selv om ruten oppover er av den greie sorten.  Kroppen min har i alle fall ikke våknet helt. Tre timer bruker vi opp de 700 høydemetrene til Mittlere Guslarspitze (3128). 

Like under toppen av Mittlere Guslarspitze (3128) ser vi over mot Saykogel (midt i bildet). 
Hochjoch Hospiz ligger der nede hvor dalene møtes.

Ruten videre fra toppen, nord og ned mot Vernagthütte-dalføret, grubler vi litt på. Det går noen spor ned like vest for toppen, men der ser det vel bratt og steinete ut. Vi blir enige om det er mer fornuftig å følge sporene som humper seg 400 meter vestover den relativt smale ryggen, for så å svinge ned det litt mindre bratte henget til det vide dalsøkket under oss. Sol og varme har heldigvis myknet opp snøen i henget. Det er jeg glad for. Skareføre og isete, gamle spor hadde ikke vært stas her.

Sporet vårt over Mittlere Guslarspitze (3128).

Der borte i lien, godt plassert ovenfor to sidemorener som møtes i en V, ligger Vernagthütte (2755). For å unngå tidsnød dropper vi turen oppom den, og peiler oss inn på sporene og broen i dalen under og øst for hytten. Skiføret begynner å bli av den interessante sorten igjen. Det er varmt så det holder. Holder snøen oss flytende, eller blir det gjennomslag? Her og der må skiene av, men vi kommer oss greit ned til der sommerstien svinger seg opp mot Vernagtegg/Auf Plattei før de må på sekken. Nede i dalen under oss, langs Vernagt Bach, ser vi to skiløpere som følger bekken nedover. Det ser bratt og kronglete ut. Det passer meg bra at vi er her oppe i dalsiden.

Tore svinger seg ned dalføret mot Vernagthütte, som med litt velvilje kan skimtes inne den V-formede morenen midt i bildet.

Etter vel 500 meter NØ for Vernagtegg er stien dekket av snø. Pill råtten snø. Umulig å gå på til fots. På med skiene igjen, så følger jeg sporet til de tre 'okser' våre. Helt til der de har kjørt over et lite fossefall, med veldig lite snø men mye is og vann...

Litt sommersti og litt skikjøring gjenstår før vi er nede i Rofen, den lille husklyngen der nede i dalen.

Nede i dalen, 3 km og 250 høydemeter unna, ligger Rofen og roper på oss. Rundt stien blir det mer og mer beitemark, pepret med små 'krokus'. Her og der ser vi noe som ligner på den hårete mogopen. Oppe i bakken myser et murmeldyr mot oss og vårsolen. Der borte går en stor gemse. Fra skogen kommer fuglesang. Det lukter vissent vårgress, kumøkk og fjøs. Det er en sterk og riktig skituravslutning dette her. 

Lokal variant av mogop? 

Det koker i svette randostøvler nå vi svinger inn på asfalten i lille Rofen klokken halv ett. Berggasthaus Rofenhof er stengt, det har Cecilie slått fast for lengst. Hun har jaktet på åpne skjenkesteder her siden hun kom klokken tolv.

Skituren er slutt. Litt trist, fordi fjelleventyret er over. Litt godt, fordi det har godt så bra. Nå gleder jeg meg til en ettermiddag og kveld i Innsbruck, før vi setter kursen hjemover mot nord. 

Nede i dalen ser vi en Taxi Quaxi på vei til oss. Snart kommer det en til. Med sekker og ski måtte det bli to biler. På vei til Innsbruck - 100 km og 1,5 time unna - svinger vi innom hotellene vi har bodd på i Längenfeld og henter skiposer og byklær. Og så innom en bensinstasjon som selger kalde øl, is og chips.

Mer enn klare for skikkelig godt pizza i Innsbruck.

I Innsbruck bor vi på ærverdige Hotel Cental, bestilt på booking.com. Noen bruker lang tid på rommet (les jeg). Andre er mer effektive og tar en runde i den vakre byen. Klokken seks er gjengen samlet igjen, utenfor Pizza Due Sicilie. Hyggelig og intimt lokale. Litt firkant betjening (nei, dere kan ikke få to bord ved siden av hverandre). Knakende gode pizzaer. Vin i særklasse: Paternum 2020 fra Calabria. 

Etter middagen er det tid for en runde på by'n, som koker av liv og røre. Innsbruck er en populær studentby. Det er helg. Det er vår. Det er varmt i luften. Før kvelden tar oss helt får vi med oss Frühlingsfest med live musikk og dans på torget. Og så et ekstra lite glass før Ole Lukkøye kommer.

Hjemreisedag - søndag 19. april

Innsbruck – München – hjem

Etter frokost på Hotel Central er det tid å pakke for hjemreise: Toget fra Innsbruck går kl 10:42 til München Hauptbahnhof, med ankomst 12:27. Billetter til gjengen har jeg kjøpt før reisen. 25 € per pers. I München blir det Bratwurst-lunsj på 'stamstedet' vårt rett over gaten fra stasjonen: Münchner Stubn. Stappfullt med folk. God stemning. Mette og turistglade rusler vi over til stasjonen igjen, slåss litt med automaten før vi får riktige billetter (15 €) med S-Bahn til München Lufthafen. Reisetid ca 40 minutter.

Billett-glede. Teknisk kyndige Jon, Helge og Tore synes togbillettautomaten på München Hauptbahnhof er kranglete.  

På flyplassen er det greit og viktig å ha god tid. Innsjekking av ski er skikkelig krøkkete. Og sikkerhetskontrollen, håndtert av ganske så sure folk, er ekstremt pirkete. Til og med passet som Toralf har i baklommen må kjøre en ny runde i skanningmaskinen. Så - klokken 17:45 bærer det av sted med Norwegian til OSL, der vi lander rundt klokken åtte. Både folk og bagasje.

Ötztaler-alpene leverte på alle måter:

- Et skikkelig brukervennlig terreng; hovedrutene er det som skapt for mitt skiturnivå. Ingen av rutene vi fulgte var for bratte. Vi hadde ski på beine nesten hele veien, til tross for at vinteren hadde vært snøfattig.

- Sol/lett skydekke og godt føre 5 av 7 dager

- Hytter med hyggelige vertskap, dusj og vannklosett - og med vesentlig rimeligere enn de langs Haute Route i Sveits.

Turgjengen leverte på alle måter:

At en gjeng på 10 godt voksne folk - med masse fjellerfaring og mange meninger - klarte å bli enige om både rutevalg, tempo og døgnrytme gjør at vi fortjener minst en blomst i knapphullet hver! Turkoordinator Bjørn setter stor pris på det. Han takler konflikter og uenigheter veldig dårlig...

Turvenner: Det var en sann glede å være på tur sammen med dere.

Toralf, Jon, Astrid, Tore, Helge, Laila, Karine, Bernhard og Cecilie.