Turgjengen på ni: Wenche & Rune, Astrid & Toralf, Eline & Gunnar, Tore, Eli & Bjørn. Snittalder: 67...
Tidspunkt: 30. juni -7. juli 2025
Fra 30. juni til 7. juli går vi i italienske Parco naturale Alpi Marittime, nord for Nice/Ventimiglia. Nesten hele turen er langs GTA-etappene 53-58. Til sammen går vi ca 90km. Dagsturene er 5-15km. Samlet oppstigning er 5600 høydemeter, samlet nedoverbakke cirka 6400. Maks oppstigning på én dag er 1300 meter (turdag 3), maks nedstigning er 1250 (turdag 4). Høyeste punktet på ruten er 2628 meter, i skaret Bassa del Druos (turdag 1). Det laveste vi kommer er cirka 1000 meter underveis på turdag 5. Nesten hele turen går godt over tregrensen.
 |
GaiaGPS.com bruker jeg til planlegging, Gaia-appen underveis. Klikk i kartet for å åpne kartet. |
Papirkart
Det finnes gode topografiske papirkart over området i målestokk 1:25 000. De utgis og selges av
Fraternali.com. Kartet 15- Valle Gesso, Parco Naturale delle Alpi Marittime dekker nesten hele turen.
Været
Yr bommer stadig på været underveis.
Meteo.it treffer ofte mye bedre.
Vi får bruk for regntøy/paraplyer to ganger underveis. På resten av turen har vi vær av beste sort.
Selv om vi holder oss mellom 1000 og 2600 moh. hele veien blir det noen ganger vel varmt utpå dagen, for en nordboer. Vi følger derfor den lokale skikken, og er som regel klare for frokost klokken syv.
Penger/betaling/budsjett
På turen betaler vi med kort alle stedene, unntatt på Rifugio Questa. Det vi trengte av euro tar vi ut fra minibank i Nice.
Mobildekningen
Langs det meste av ruten er mobildekningen laber eller null. Alle overnattingsstedene, unntatt Rifugio Questa (?), har Wi-Fi.
Nedenfor kan du leste dag-for-dag-beskrivelsen av GTA-turen vår.
Utreise - søndag 29. juni 2025
Gjengen flyr med SAS fra OSL søndag 29. juni kl 08:00, med ankomst Nice 11:00. Fra flyplassen tar vi bybane linje 2 (kjøp billett på automat på flyplassen) til Jean Medecin. Herfra er det kort vei til stedet vi bor, rimelige og greie
Hotel H33. Bytur og badedag. Lunsj på
Di Più nede ved strandpromenaden. Middag på supertrivelige og gode
La Vague.
 |
| "Nice in Nice!" På La Vague kan de lage god mat - og ta være på oss. |
Turdag 1 – mandag 30. juni 2025
"
Au revoir! Good to see you again!" Klokken åtte er de
to taxiene til
Michel Leval (+33 6 22 40 00 20) på plass utenfor H33. Han er lett stresset i den trange og travle gaten, men takker varmt for at vi nok en gang har bestilt transport fra det lille selskapet hans. Kjøreturen til startstedet Isola 2000 tar vel en og en halv time. Og koster 220 euro per bil. Vi må ha to biler. De største taxiene i Nice tar åtte passasjerer. Vi er ni. Fordi hotellet ikke serverer frokost for morgenfugler som oss har jeg bedt Michel om et stopp underveis, for å kjøpe frokost og nistemat til turen. "No problem.
Pas de problème!" I det lille supermarkedet i landsbyen Clans har de alt vi trenger, og vel så det.
 |
| Med Michel i taxi fra Nice til Isola 2000 |
Isola 2000 (2070) - Rifugio Emilio Questa (2388). 10km ↑800 ↓500
Ingen spisesteder underveis.
Dalen rundt Isola 2000 er heftig preget av skianlegg, men ruten vår tar oss fort inn i vilt terreng opp til vannene Lacs de Terre Rouge. Etter skaret vi skal over, Bassa del Druos, er vi i Italia. Og Alpi Marittime naturpark. Nedenfor skaret går vi på jaktveiene til kong Vittorio Emanuele II av Savoy. Turen går langs den franske langruten GR 52.
Turen starter rett bak Hotel Chalet Marano, noen hundre meter øst for Le Vieux Chalet (2070), stedet 2023-turen vår sluttet. Stien er merket Lacs de Terre Rouge Lakes. På den første lille gresskledde haugen tar vi ‘frokost’. Så er det på med sekkene. Klare for åtte dagers trasking... Stien krysser en slalåmbakke, så fortsetter den gjennom fin, glissen lerkeskog og forbi blankeskurte bergknauser. Under oss ser vi dammen som brukes til snøproduksjon for alpinfolket. Litt oppe i bakkene kommer vi inn på en gammel militærvei. Den tar oss opp og rundt tjern og vannene Lacs de Terre Rouge (2452).
.JPG) |
Vi passerer det første av vannene Lacs de Terre Rouge.
Bak i bildet: Skaret Bassa del Druos (2628). |
Nord for det største vannet går den gode ‘veien’ slakt opp gjennom steinrøys, før den svinger opp til skaret Bassa del Druos (2628). Og over grensen til Italia. Under oss i skaret ligger et mektig dalføre, og turvei med royal kvalitet. Vi tar sikte på den to-etasjers stein-barakken litt under oss. Oppført under 1. verdenskrig. Nå husly for en flokk med steinbukk! Rett nedenfor huset, ved det øverste Valscura-vannet, er det tid for lunsj.
 |
Steinbukkene har tatt i bruk det gamle steinhuset øst for passet Bassa del Druos.
|
Fra barakken fortsetter vi langs 'kongeveien' ned til vannet Lago inferiore di Valscura (2265). Og er for første gang inne på en bit av GTA-ruten, etappe 53. Været har hintet om at noe vått er på gang. I det vi krysser utløpet av vannet tømmer himmelen seg: Vind, saftig regn, hagl. Været er heftig. Veien vi følger gjennom steinuren er enda mer heftig. Kong Vittorio Emanuele II fikk satt alt av krefter og byggekløkt i sving for å kunne komme seg til fjells på hesteryggen. Veien passerer Lago del Claus (2344). Et fint sted for et bad, om været hadde vært med oss. Rett sørøst for vannet tar vi stien opp de siste 70 høydemetrene til Rifugio Questa (2388).
 |
Sinnssykt: Kong Vittorio Emanuele II fikk bygget flere heftige veier i fjellet for å dra på jakt.
I dag er de vanvittig forseggjorte veiene til glede for oss vanlige fotfolk. |
Rifugio Questa ligger i røff steinur. Styrt og eid av Marco Bassino og Michela. Unge, arbeidsomme, hyggelige. Vi får hengt fra oss vått tøy, får plass rundt et av bordene. Og har snart noe leskende i glasset. Hytten er stappfull. Den ligger langs populære, franske
GR52. De fleste gjestene er franske, De har nok med sitt. William & sønn NN fra USA er det lettere å få en prat med. William er ingen latsabb. I fjor gikk han en tur på 72 dager i Alpene. I år skal han ikke gå fullt så langt.
 |
| Røft terreng. Røff hytte. Varmt vertskap. Rifugio Questa (2388) |
Vi ni norske får plass på hemsen, sammen men tre unge, franske. Godt vi ikke er fine på det. Det er lavt under taket, og trangt så det holder. Hadde jeg visst at Marco også har en yurt med åtte senger hadde jeg absolutt bestilt plass der. Etter en tre-rettes middag er de fleste klare for å køye. Jeg blir 'holdt igjen' av tre karer fra Østerrike. Det byr på vin. Og tyske gloser om fjellivet.
 |
| På Rifugio Questa kan du overnatte i denne flotte yurten. |
- Questa-hytten er en gammel militærbrakke. CAI drev den fra 1925 til 2018. I 2021 kjøpte Marco Bassino (født 2001) hytten. Han er en av de yngste fjellhytteeierne i Italia.
Rifugio Emilio Questa (2388) - Terme di Valdieri (1375). 9km ↑150 ↓1100
Overnatting: Rifugio Casa Savoia (1380) Betaling med kort. Halvpensjon 65 €.
Lunsj underveis: Rifugio Valasco (1764)
Dagens rute er en nedovertur som det er naturlig å dele inn i tre: Først langs den gamle, kongelige jaktveien fra Questa-hytten østover til Valle Morte. Så på sti ned til Rifugio Valasco. Til slutt: Langs grusvei ned dalen Valle Valasco til spa-stedet Terme di Valdieri, som har røtter tilbake til 1500-tallet. Nå venter stedet på at vi tar et bad.
Gyllent morgensollys siver inn gjennom gluggen på hemsen vår. Klokken er 06:00. Jeg er ingen morgenfugl, men dette vil jeg ha med meg. Lirker meg ut av lakenposen, får på meg litt klær og kløner meg ned stigen fra hemsen. Og står plutselig midt i en uvirkelig, magisk fjellverden. Godt at det er nok igjen på filmrullen i både kamera og på mobilen.
 |
| Morgenstemning på Rifugio Questa. |
Vi skal ikke langt, bare en liten mil ned dalen til kurstedet Terme di Valdieri. Så vi unner oss en langsom frokost, somling på hytteterrassen og prat med det unge, flotte vertskapet. Er ikke av sted før 09:30. Fra hytten går vi stien ned til den kongelige jaktveien rett nord for hytten. Det imponerende veianlegget følger vi øst og ned i 2,5 km, til vi er på kote 2120 i Valle Morta. Etter en liten rast fortsetter vi på god sti ca 300 høydemeter ned til kjerreveien i hoveddalen Valle di Valasco.
 |
Fra Rifugio Questa begynner turen langs jaktveien kongVittorio Emanuele II ville ha.
Kongelig galskap. |
 |
| Ned sidedalen Valle Morta til hoveddalen Valle di Valasco. |
Glissen, gammel lerkeskog krydrer det vakre ville landskapet. Nede i dalen er vi inne på GTA-etappe 53. Etter 7-800 meter bortover veien i dalbunnen er vi fremme ved stedet jeg har gledet meg til å besøke: Rifugio Valasco (1764). Det fargerike bygget, med to tårn, ble bygget som jakthytte til kong Vittorio Emanuele II av Savoia rundt 1890. Det minner mer om en halvt vellykket bløtkake enn en fjellhytte. Se bildet helt først i turbeskrivelsen. Vi spiser lunsj i 'borggården' på Rifugio Valasco. Vitello tonnato eller bresaola con mozzarella. Blir ikke mer italiensk enn det.
 |
| Vi spiser lunsj i 'borggården' på Rifugio Valasco. |
Så er det på med sekkene og traske langs de ikke så spennende 4 km og 400 høydemetrene langs kjerreveien ned til Terme di Valdieri og stedet vi skal bo, Rifugio Casa Savoia (1380). 4 senger-rommene vi får oppe på kvisten er av den enkle sorten, men rene og fine. Dusj på gangen. Og med det termiske badet som nærmeste nabo. Før vi besøker det bestiller vi aperol spritz og benker oss ute på tunet. Kurbadet i Terme di Valdieri, bygget rundt svovelholdig vann fra varme kilder, er første gang omtalt på slutten av 1500-tallet. Nå er det vår tur til å sjekke hva vannet kan gjøre med godt voksne kropper. Den unge jenten bak billettskranken ler hjertelig når Rune spør om det er rabatt for oss seniorene: "Dere er jo unge i forhold til de fleste som kommer til oss!" Badet er ikke gratis. 20 euro per snute om jeg husker riktig. Vi får 5 euro i avslag. Ikke fordi vi er haug-gamle, men fordi det nærmer seg stengetid.
 |
| Kurbadet i Terme di Valdieri |
På Rifugio Casa Savoia er rommene som sagt av den enkle sorten. Maten derimot er av den skikkelig rause og gode sorten. Og vinen av beste merke. Sprekkmett og svovel-kurert sovner jeg fort denne kvelden.
- Rifugio Valasco ble bygget som jakthytte til kong Vittorio Emanuele II av Savoia rundt 1890. Under 1. verdenskrig rekvirerte hæren bygget og brukte det som barakke. Bygget ble brukt til dette til slutten av 2. verdenskrig. Da overtok Savoy-familien igjen, før de solgte det videre til andre adelsfamilier i Torino i på 1950 og '60-tallet. Dagens eier, Società Agricola Stella Alpina, kjøpte Valasco i 1970. Denne landbruksforeningen brukte stedet til landbruksformål og overnatting for gjetere, til en brann i 1993. Stedet sto ubrukt til renoveringsarbeid startet i 2002. Sommeren 2008 åpnet Rifugio Valasco som turisthytte.
Turdag 3 – onsdag 2. juli 2025
Terme di Valdieri (1375) - Rifugio Morelli-Buzzi (2351) - Rifugio Genova-Figari (2015).
15km ↑1300 ↓650 GTA-etappe 54
Dalen er grønn og dramatisk i det vi kommer ut av skogen. Foran oss kneiser Argentera (3297), det høyeste fjellet i Alpi Marittime. Steinuren ligger tung i dalen når vi nærmer oss Morelli-Buzzi-hytten, men den gamle muldyrveien gjør det lett å gå. Veien fortsetter over skaret vi skal gjennom, Colle del Chiapous (2526), ned til en en oppdemmet innsjø. Derfra er det langs kjørevei bort til Genova-Figari-hytten.
Klokken halvåtte benker vi oss rundt det italienske frokostbordet Casa Savoia. Store kopper med cappuccini er basisen. En time seinere er vi klare til avmarsj på tunet. "Guarda, guarda/se, se!", roper den unge jenten som har servert oss, og peker opp bak huset. På 6-7 gemser som beiter i skråningen. "Grazie mille e arrivederci", takker jeg. Litt sør før Casa Savoia tar vi en fotostopp på den røde løperen til ærverdige Hotel Royal. Der kommer aldri vi til å bo.
Litt ned asfaltveien finner vi muldyrveien vi skal følge. 3 timer til Rifugio Morelli-Buzzi, står det på skiltet. Passer bra med lunsjplanen vår der. Muldyrveien svinger seg sindig opp gjennom stor skog, inn dalen Vallone di Lourousa. Så åpner den ville og vakre dalen seg foran oss. Grønne bakker, glissen lerkeskog og blomsterprakt. Foran oss ruver imponerende Argentera (3297), det høyeste fjellet i Alpi Marittime. Dalen flater ut litt nær tjernet Lagarot di Lourousa (1971). Det knøttlille er et yndet fotomotiv, men går meg hus forbi. Er satt ut av alt av blomster og de mektige fjellene rundt meg. Rundt kote 2000 blir dalen brattere igjen. Og mer og mer preget av stor steinur. Gjengen som har bygget muldyrveien som tar oss knirkefritt gjennom uren har gjort den krevende jobben skikkelig. Veien ligger fortsatt stødig og bred i det barske terrenget.
Oppe i bakkene vipper Rifugio Morelli-Buzzi (2351) på en skredsikker tomt mellom kampesteinene. "Vi studerte dere i kikkert på vei oppover", sier hyttesjef Marco. "Fant ut at dere ikke var tyske. Vi gjettet på nederlendere. De går gjerne på en mer uorganiserte måten. Dere er nok de første norske vi har hatt på besøk". "Benvenuti a tutti!", smiler han. "Pranzo? Lunsj?" Snart har vi et stort fat med ost og spekemat foran oss på terrassebordet, som Marco og unge Giulia og Ailo lager i stand et . Ailo er full av kunnskap. Forteller ivrig og engasjert om hvor unikt fjellområdet her er: ingen skiheiser, få turister, urørt natur. Om Italia, om stjerner, planeter - og om egne planer. "Etter videregående har jeg en drøm om å studere i Norge". Været slår om. Midt i pastaretten vi har fått tvinger tunge regndråper oss innendørs. Hytten har 30 senger forteller Ailo. Ofte er det 6-7 gjester. "På det meste hadde vi 12."
Ute er det lyn og torden og pøsregn. Vi drøyer avmarsjen så lenge vi kan. Tar oss en dupp ved bordet. Klokken blir 15:30. Det er bare å hoppe i det. Vi vil jo ikke komme for seint til middag på Genova-Figari-hytten, vel tre timer unna. Vi betaler for oss (kun kontanter). Får på regntøyet. Sier takk til det utrolig hyggelige og varme vertskapet. Legger i vei. Tordenskrallene gir seg når vi snirkler oss opp langs muldyrveien gjennom steinrøysterrenget. I skaret Colle del Chiapous (2526) gir regnet seg. Under oss ser vi hvor veien sikksakker seg videre ned dalføret Vallone del Chiapous til vannkraftmagasinet Bacino del Chiotas (1970). Kranset inn av taggete fjell. Muldyr med oppakning liker tydeligvis sti som ikke er for bratt. Det samme gjelder oss. Veien nedover har en jevn og snill gradient, helt ned til betongdammen vi går over. Det setter godt brukte knær og lår pris på. Den 130 meter høye dammen vi krysser over får frem magsuget i meg, selv om den er bred med solid rekkverk. På den andre siden av dammen følger ruten vår grusveien rundt sørsiden av vannet, til Rifugio Genova-Figari (2015). Dette er den eneste CAI*-eide hytten vi bor på. Vi rekker middagen med et kvarters margin, får jublende velkomst av entusiastiske hyttesjef Susanna og hennes glade hjelpere - og øl i glassene. Ingen tvil: Et knakende godt sted å være. Et godt sted å spise. Fra kjøkkenet kommer det sang. På bordet suppe til forrett. Pasta med tomatsaus som prima piatto. Kjøtt & fenikkel som secondo. Pent avsluttet med en godsak til dessert - il dolce.
Før jeg køyer tar jeg meg en runde rundt hytte, knipser bilder av både den og fullmånen. Hyttebetjeningen sitter i gangen og prater. "Her, du må også ha et glass! Mild eller skarp grappa?"
- Den første Genova-Figari-hytten, fra 1898, var den eldste i området. Kraftutbyggingen satte hytten under vann på 1970-tallet. Som erstatning bygget kraftselskapet dagens Rifugio Genova-Figari i 1981.
- Vannet i Bacino del Chiotas og i magasinet nedenfor, Lago della Rovina, forsyner Europas største pumpekraftverk** nede i landsbyen Entracque.
*) CAI: Club Alpino Italiano
**) Pumpekraftverk: I perioder med overskuddskraft kan kraftverket pumpe vannet tilbake i magasinene, for så å bruke det når det trengs.
Turdag 4 – torsdag 3. juli 2025
Rifugio Genova-Figari (2015) - Colle di Fenestrelle (2462) - San Giacomo (1225). 14km ↑500 ↓1300 GTA-etappe 55
En flotters turdag opp vill og vakker fjellside til skaret Colle di Fenestrelle, der snøklatter lyser opp. Så på drømmesti ned gresskledde blomsterlier til dalen Vallone di Fenestrelle. Og en god, italiensk lunsj på Rifugio Soria-Ellena. Siste delen av turen er ikke så spennende. Trasking langs grusvei blir aldri min favoritt. Godt da å komme til Baita Monte Gelàs. Der får vi et bad i elven, og mat av beste sort.
Klokken syv er det frokost på Rifugio Genova-Figari. Müsli, yoghurt og frukt. Som alle italienske fjellhytter har de et monster av en kaffemaskin. Det er bare å bøtte innpå med prima cappuccino. "Aspetta! Vent litt!", sier Susanne i det vi er på vei ut. "Her, denne må du ha, som et minne om oss", sier hun og gir med en svart t-skjorte med hyttesymbolet på. "XL? Så stor og sterk er jeg nok ikke!" Hun fisker frem en størrelse mindre. Det sitter som et skudd. Vemodig å forlate den entusiastiske gjengen. Klemmer og kyss på kinn, så er vi klare. Før vi hipser på oss pakningen går vi bort til Lago Brocan rett sør for hytten. Det speilblanke og krystallklare vannet gjør fjellheimen dobbelt så mektig.
Så, klokken 08:45, knitrer det i grus og gåstaver: turgjengen vår på ni legger ut på dagens etappe. Vi følger grusveien vi kom i går til viken øst i kraftmagasinet, så bærer det til fjells. Stien er god, men brattere enn vi har vært bortskjemt med til nå. Terrenget vi klatrer oppover dalsiden på Vallone di Fenestrelle er vilt og mektig. En gemse står stødig på knatten sin og ser på oss raringene som puster og damper oss oppover. Under oss forsvinner kraftmagasinet i det vi svinger opp mot det vide skaret vi skal over. Litt snø er blitt spart til oss. Den ligger og speiler seg under solen i det lille tjernet rett under skaret, Colle di Fenestrelle (2462). Ved en sammenrast steinbu rett sør for skaret tar vi en beinstrekk - og suger til oss den heftige utsikten. 6-700 meter under oss har vi dalen Vallone di Fenestrelle, med gresskledde lier oppover bratte lier. Over alt annet troner Monte Gelàs (3138) med et perlekjede av snø rundt halsen.
Stien ned mot dalen er enkelt og greit fantastisk: Slynger seg jevnt og fin ned over gressbakker som er raust prydet av myriader blomster. Borte i lien på den andre siden ser vi Rifugio Soria-Ellena (1840). Der håper vi at de har lunsj til oss. Den flate elvesletten nedenfor hytten heter Piano del Praiet (1800). Her møter vi grusveien som kommer opp fra sivilisasjonen og går opp til fjellhytten, der den smilende betjeningen selvfølgelig har mat til oss. Vi kaprer et langbord på terrassen. Begynner forsiktig med ost- og spekemat og øl til de som vil. Fortsetter med vitello tonnato og annet italiensk snadder. Smilene sitter løst, både hos oss og betjeningen. Nok et sted det er lett å trives.
Fra Soria-Ellena-hytten skal vi 6 km og 600 høydemeter ned den grove grusveien tettstedet San Giacomo. Dalen Vallone del Gesso della Barra er grønn, vill og vakker så det holder. Ikke like lett å ta inn hele tiden for en gammel fjellnisse. Svetten renner under ettermiddagssolen, føttene brenner. Trasking på grusvei har aldri vært min favoritt. Skogen blir høyere rundt oss nede i dalen. Skyggen den legger over veien er en gave. For ikke å snakke om San Giacomo (1225), som 'plutselig' dukker opp. Baita Monte Gelàs, stedet vi skal bo, er ikke vanskelig å finne. De to husene utgjør halvparten av bygningsmassen til bygden. Svette og varme kropper lengter etter vann. Fire går for dusjen. Fem går for 15-gradersvannet i elven rett nedenfor kafeen. Så er det tid for tørre klær, og noe vått og godt i glasset.
Jeg har lest at Baita Monte Gelàs er kjent for god mat. Litt skeptisk er turgjengen når jeg forteller om hjemmesiden deres. Der står det: "la polenta è la protagonista. Polenta er hovedpersonen". Polenta har aldri blitt favoritten vår. Men: Halvpønkete, munnrappe og energiske Melania, kokken i huset, vet hva hun holder på med. Den ovnsbakte polentaen hennes smaker himmelsk! Som alt det andre hun tryller frem: Ovnsbakt paprika, aubergine, roastbiff, dipp, spekemat, stek med grønnsaker og saftig saus... "Jeg har ingen kokkeutdanning. Jeg bare digger å lage mat", smiler hun sterk og stolt. "En fordel er jo også at jeg kan stikke av fra bråkebøttene hjemme!" Melania: Tusen takk for et herlig, herlig måltid.
Turdag 5 – fredag 4. juli 2025
San Giacomo (1225) – Rifugio Esterate (1147) – Trinità (1100). 13km ↑750 ↓850 GTA-etappe 56
Overnatting: Locanda del Sorriso (1100) Betaling med kort. Pris for halvpensjon 55 €
Lunsj underveis: Rifugio Esterate
Planen var å gå via landsbyen Entracque. En ødelagt bro gjør at vi velger det bort. Vi går heller for stien over den skogkledde åsryggen. Ruten går på god og merket sti. Helt fri for asfalt. Og med et drømmested for å spise lunsj, Rifugio Esterate.
På 4-mannsrommene våre durer mobilalarmene. Tid for frokost.Her på Baita Monte Gelàs er den av den rause sorten, til Italia å være. Varm croissant, eller cornetto, får vi også. Vi har fått råd av betjening om å droppe GTA-rutevarianten via landsbyen Entracque, slik det er anbefalt i guideboken min. En flom for to-tre år siden ødela en gangbro. Dermed måtte vi ha trasket 9 km på asfalt ned til Entracque. Det vil vi jo ikke. I stedet skal gå lamgs den opprinnelige GTA-stien. Den går over åsryggen i øst, via skarene Caire delle Truccia og Colle del Vailetto.
Litt over klokken ni har vi fylt flaskene fra vannposten ved huset, og stoppet fast pakningene. Rett nedenfor San Giacomo krysser vi broen over elven, og finnet GTA-stien som snor seg bak campingplassen. Stien, som går litt opp og ned gjennom skogen øst for elven, er trolig den gamle muldyrsveien i dalen. Svært så god for å få i gang morgenstøle bein. 4 km nedover langs dalen er det slutt på trasking med lav puls. Der peker GTA-skiltet på en tydelig sti som forsvinner oppover i bøkeskogen. En bratt sti, i en tett skog. Her vi står viser høydemåleren 1000. Skaret vi skal over er på 1542. Det er bare å finne krabbegiret, justere gåstavene og strippe av oss så mye klær vi kan uten å bli uanstendige. Dette blir svett og varmt. Bøkeskogen har positive sider. Den er lysegrønn og skyggefull. Ulempen er at den har dumpet store mengder med gammelt løv. Stedvis vasser vi i bøkeløv opp bratte stien. Hell og lykke at løvet er tørt. Hell og lykke at vi ikke skal nedover. Det hadde fort vært glatt. Skogen dekker utsikten det meste av veien, men her og der ser vi den trange dalen som sakte forsvinner under oss.
I det vi kommer til skaret - eller høydedraget - Caire delle Truccia (1542) har vi vært underveis i ca tre timer. Her er det utsikt mot de ville og grønnkledde fjellkammer i vest. 10 minutter videre langs stien, som nå er mer som en muldyrvei, ser vi nord og ned mot landsbyen Entracque og det store vannmagasinet Bacino della Piastra. Så dukker vi inn i bøkeskogen igjen. Den gode stien bølger seg nær stupene vi har under oss, bort til det siste skaret, Colle del Vailetto (1515). Herfra går det i snille nedoverbakke den neste timen. Med kurs for Rifugio Esterate (1147), som vi ikke aner noenting om. Ruten er jo ikke noe turplanlegger-Bjørn hadde lest seg opp på.
Esterate-hytten ligger på en stor og åpen gresslette. I solstolene utenfor døser en håndfull italienere. Bak disken stråler Giovanna, et fyrverkeri av en hyttesjef, og hjelperen hennes. De er henrykte over de ni skrubbsultne og tørste gjester som plutselig deiser innom. Vann og øl kommer kjapt på bordet under pergolaen. Ti minutter etter en diger porsjon med tortelloni i tomatsaus. Dette er et sted som en hver tur burde innom.Giovanna vil vite hvilket turselskap vi er tilknyttet. Blir nok litt skuffet over å høre at vi gjør dette helt på privaten. "Det er altfor få utlendinger som finner veien til oss", sier hun. "Vi har plass til mange flere. Lov meg å fortelle nordmenn om hytten vår!" Det lover jeg. Plutselig vet jeg veldig mye godt om Esterate-hytten.
Mette og superfornøyde er det tid for å teste om solstolene egner seg for en liten lunsj-lur. De funker så det suser. Klokken er plutselig blitt 16:30. Vi må rett og slett videre. Vi har fortsatt 3 km og et par hundre høydemeter opp og ned før vi er ferdige for dagen. Giovanna er på hugget. Trommer oss sammen til et gruppebilde. Så er det ubønnhørlig avskjed med det fine stedet, de herlige folkene.
Stien sørvestover fra hytten forsvinner fort inn i skogen igjen. Først over et mindre høydedrag, så i greie sikksakksvinger i bratt bøkeskog-li ned til dalen Vallone del Bousset. I dalen krysser vi broen over elven Torrente Bousset, og tar fatt på stien opp de siste 60 høydemetrene til tettstedet Trinità (1100). Fra Locanda del Sorriso, der vi skal bo, hører vi korsang. I døren smiler Carla, sjefen selv, "benvenuti da noi! Velkommen til oss!", og gir meg en klem. "Bjørn, ansiktet ditt minner meg sånn om min far! Fantastico!" Ikke vanskelig å føle seg hjemme her. "Vieni amico mio! Kom min venn! Jeg skal vise deg rommene deres. De har fransk balkong og nydelig utsikt oppover dalen. Min mann Adelchi og jeg prøver å ha middagen ferdig til halvåtte. Kanskje blir det litt seinere." Carla er samme årgang som jeg: 1955. Vi hører til gruppen godt voksne. Oppslag i resepsjonen er av den ærlige sorten: "En liten forord: Adelchi og jeg er ikke sprintere. Vi er mer som maratonløpere. Vi prøver å gi deg så god servicen som mulig, men dette kan kanskje ta litt tid. Når det er sagt: Vi ønsker deg et hyggelig opphold."
Dusjen i dag gjør ekstra godt. Det kalde glasset med øl også. Klamme støvler og svett tøy får tørke i fred. Litt før åtte ropes vi ned til en ganske så full spisesalen, ikke minst takket være koret vi hørte, og oss ni norske. Og maten? Den var det absolutt verdt å la Adelchi og Carla bruke tid på. Kjempegodt! Vi blir ikke så gamle i kveld. Ikke i kveld heller. Før jeg køyer blir det en liten foto-tur rundt det spesielle og flotte stedet. Mens ildfluene gløder og en stor måne går ned bak Monte Aiera (2713).
- Locanda del Sorriso ble bygget som barneskole i 1939, mye takket være dronning Elena av Savoia. Skolen stengte i 1985 på grunn av fraflytting. Nå eier kommunen stedet. Parco Naturale delle Alpi Marittime står for driften.
Turdag 6 – lørdag 5. juli 2025
Trinità (1100) – Colle della Garbella (2170) - Palanfrè (1400). 11km ↑1100 ↓850 - GTA-etappe 57
Ingen spisesteder underveis.
Etappen går til topps når gjengen min skal kåre turens fineste dag. Ruten tar oss opp høyt over dalen Vallone del Bousset og tettstedet Trinità. Den gode stien krysser opp over bratte og lange gressbakker, før den fortsetter langs en bred åsrygg. Høyt hevet over livet i dalen. Siste del av ruten går på god sti ned til tettstedet Palanfrè. Stedet vi bor, Rifugio l'Arbergh, setter stemningen i den lille bygden.
"Colazione alle sette!? Frokost klokken syv!?" Carla himlet litt med øynene i går da vi kom med ønsket vårt. "Vi liker egentlig å ta det litt rolig på morgenen." Værmeldingen har spådd regnbyger og torden litt ut på dagen. Vi vil gjerne komme oss over fjellet før det setter inn. At guideboken beskriver stien som eksponert og litt vrien hjelper heller ikke på sommerfuglene i magen min. Og frokost klokken syv får vi. Klassisk, italiensk frokost. Her går det i Nutella (et av Italias flaggprodukt) og syltetøy i porsjonsbeger (etter krav fra 'mattilsynet'). Men brødet hjemmebakt og godt, og vi får müsli med yoghurt og store skåler med toppers cappucini.
Klokken er åtte på Locanda del Sorriso, nok et sted et er vemodig å forlate. Sånn er det harde livet til en fotturist... På tunet blir det kyss og klem og så: Arrivederci! Fra huset går vi kjøreveien opp mot Tetti Prer, så opp traktorveien som går gjennom skogen mot fjellet. Ved kote 1300 begynner selve GTA-stien. Bratt og litt kronglete, men grei nok. Langs den bratte delen over bekkekløften er det kabel til å holde i. Skogen blir glissen oppe i bakkene. Stadig nye blomstertyper står og flørter langs stien. Rundt 1570 meter legger vi skogen bak. Videre opp er det gresskledde lier det går i. Og nye blomster. Stien fortsetter jevnt og pent opp bakkene til Colletto di Porcera (1800) - 'Lille svineskaret'. Navnet er misvisende i dag. Det både lukter og låter av sau. Masse sau. Sikkert 200. Gjeteren og hundene hans som bor i en bitteliten brakke ved innhegningen i skaret. Den anbefalte, luftige avstikkeren bort og opp til knausen Caire di Porcera (1818) slipper vi å ta. Den høyeste toppen i denne delen av Alpene - Monviso (3841) - slipper vi å se. Verden blir plutselig grå og intim. Hvor kom den tåken plutselig fra? Vi må konse for å finne stien videre oppover. Oppe i bakkene forsvinner tåken. Nå ser vi Entracque nede i dalen mot nord, den vakre (i følge guideboken) landsbyen vi aldri fikk besøk. Rett vest, under oss, ender den bratte gressbakken vi krysser går på over gigantiske stupvegger ned mot Bousset-dalen. Likevel kiler det ikke i magen. Jeg hadde vært litt ekstra spente på akkurat denne 'traversen'. Guideboken - fra 2012 - beskriver stien som eksponert. Ikke alle i gjengen er glad i for luftig terreng. Bekymringen min har vært fullstendig bortkastet. Noen har jobbet med stien siden 2012. Stien er helt prima. Bred og fast, godt gravd inn i brattbakken. Hele veien opp til skaret Colle della Garbella (2170). Og matpause. Etter å ha steget 1100 meter og gått i 3,5 time smaker brødskivene Adelchi har smurt til oss prima. Mellom småknattene i gresset. Hadde det ikke vært for vinden og tåken som kommer inn fra øst kunne vi ha blitt her lenge. Er det forløperen til regnværet som er meldt kanskje? Vi får pakke sekken og sige videre.
Fra Colle della Garbella går GTA-stien sørover, opp og ned langs den gresskledde åskammen Costa di Pianard. Tipper at utsikten her oppe på verdens tak - på gressteppe - kan være superduper. I klarvær. Vi ser bare de nærmeste gresstuene rundt oss. Alt det andre spiser tåken opp. Det gode er at jeg slippe å ha på klinete solkrem. Området er tydeligvis et populært område for skiturer. Langs stien er det skilt med forbud om å kjøre ned liene mot øst: De er viktige områder for orrfugl. I dag møter vi rett og slett et menneske langs stien. Det har vi ikke vært særlig bortskjemt med. En enslig godt voksen kar, i godt joggedriv. "Ciao", er alt vi får ut av han. Han er mer opptatt av pulsklokken sin enn av en haug med gamliser på tur.
Nå vi er rundt kote 2160, ca 300 meter sør for det høyeste punket på ryggen (2203), svinger tåkestien brått til venstre, østover ned dalsøkket Val Garbella. Stien er god, mens utsikten er det fortsatt mye å si på. Gråværet gjør at nære ting kommer tettere på. Gresset er virker litt grønnere. En humle jakter etter nektar. En edderkoppen strever med dråpene på spindelvevet. Det fargerike blomstergalleriet har ingenting i mot å bli tatt bilder av. En sommerfugl sitter bare der og gjør seg til.
Nede i dalen kommer vi oss under tåken. Nær stølshusene Gias Garbella (1615) møter vi traktorveien som svinger seg langs skogholt og beitemark ned mot dalen. Lukten av ku blir tydeligere: Landsbyen Palanfrè er kjent for gode oster. Det store og moderne fjøset i bygden tyder på at butikken går tålig greit. Midt i tettpakkede Palanfrè finner vi, og hører, stedet vi skal bo og spise. Rifugio l’Arbergh (1400). "I Palanfrè er musikken alltid der", sier hjemmesiden. I det trange smuget er det fullt liv. Glade italienere rundt store bord. Livlig musikk fra høyttalere. Lørdagsstemning så det suser. Innehaver Silvana lyser opp. "Benvenuti, 9 norvegesi!", smiler hun. Viser meg forbi miksebordet til mannen Giovanni - alias DJ Gigi - i restauranten, inn bak baren og opp til to fine rom - med egen dusj og balkong. En rask dusj, så er vi klare for litt lørdagsfeiring vi også. Birra rosso på noen, hvitvin til andre. Og antipasta til alle. Vi skåler, ganske så enige om at etappen i dag var av aller beste merke. Før middag er det tid til en liten strekk mens korte regnbyger skynder seg gjennom dalen, under en dobbeltregnbue. Så er det middag. Den kjempegode middagen starter med Palanfrè-ost og spekemat, så potetgnocchi... Resten husker jeg ikke. Bare at det er skikkelig godt. Før vi køyer rusler vi litt i det bittelille og sjarmerende tettstedet. Mens månen lyser ned på fjell og på oss. Inne i restauranten har DJ Gigi, mannen i huset, fått lyd i anlegget. Italiensk pop for full guffe. Vi er nok ikke drømmegjestene hans i kveld. Oppmerksomheten han får er av slappe sorten. Vi vil sove. Han tar hintet. Før vi er ferdig med tannpussen er det stille i etasjen under oss.
- Palanfrè hadde en gang 400 innbyggere, men ble fullstendig forlatt på 70-tallet. Siden 2002 har det bodd en familie som driver med kveg i landsbyen året rundt. Produkter de lager selges i meieriet deres.
Turdag 7 – søndag 6. juli 2025
Palanfrè (1400) – Passo di Ciotto Mieu (2274) – Patatouc, Limonetto (1400). 11km ↑1000 ↓1000 - GTA-etappe 58, unntatt siste 4 km
Etter å ha langt skogen rundt Palanfrè bak oss går resten i åpent og fascinerende fjellterreng. Vannet vi passerer, Lago degli Alberghi, er et populært turmål. Stien opp til skaret Passo di Ciotto Mieu er bratt, men kabel til å holde seg i gjør det greit å gå. Rundt Limonetto er fjellsidene pepret med skianlegg. I dalen troner turistbygg. Vi bor høyt hevet over det hele, på et gammelt, vakkert småbruk - omgitt av eng og beitende buskap.
Inne på Rifugio l’Arbergh er det raus og god frokost klokken halvåtte. Ute skinner solen. Før vi legger i vei får vi nistepakkene vi bestilte i går kvelden, og et gruppebilde av hele betjeningen. Så takker vi pent for oss og hipser på oss sekkene. Turen vår startet mot sør, oppover dalen Vallone degli Albergi (albergi/arbergh betyr høytliggende beitemarken på dialekten her). Den hundre år gammel bøkeskogen vi går gjennom den første kilometeren, på traktorvei, beskytter bygden mot snøskred. Så fortsetter ruten vår oppover på godt brukt sti. Vi er nå i naturreservatet Bosco e Laghi Palanfrè (skogen og vannene). Daln er et populært turmål, og det eldste reservatet i Alpi Marittime. Selv om det både er søndag og fint turvær er det ikke veldig mange vi møter, men flere enn det vi har gjort på hele turen til sammen. Kanskje 15?
Skogen blir lavere rundt oss, før den gir helt opp rundt 1800 meter-koten. Terrenget blir villere og barskere mens vi styrer mot markante Monte Chiamossero (2422). Blomsterengen rundt oss, mellom små klynger av furu, blir villere på sin måte. Stadig må vi stoppe for å kikke nærmer på enda en ny sort. Så kommer vi til et av de store turmålene: Lago degli Alberghi (2038). Det skjønner jeg godt. Rundt gryten det lille vannet ligger i strutter steile fjell om kapp. I det klare vannet siger pen fisk forbi. En halvtimes beinstrekk akkurat her, med påfyll av vann, nøtter og sjokolade passer mer en godt. Både for muskler og sanser. Vi har tross alt trasket av gårde i vel to timer. Det andre dagsturfolkene vi snakker med, fra Torino og Cuneo, forteller at de går en tur via to fjellvann litt lengre vest: Lago interiore del Frisson og Lago superiore del Frisson. "Un bellissimo anello! En veldig vakker rundtur!"
Hvor vi skal videre fra Alberghi-vannet er ikke helt lett å forstå. Her er det bratt eller stor ur på alle kanter. Vi får rett og slett følge den gode stien merkingen, så løser det seg nok. Fra vannet begynner stien rett-på-sak opp mot øst. Over gresskledde koller, forbi lyse steinrøys-vifter og bergknauser. Her og der ser vi spor etter en gammel, steinsatt muldyrvei. Ned i dalen leker tåkedotter over Palanfrè-bygden. Borte i fjellsiden stormer 5-6 steinbukker skremt av sted. Joda, blodpumpen går og svetten pipler frem, men smilet mitt får kjørt seg vel så bra: For en gave det er å få gå her, sammen med 'madammen' og syv gode venner, i dette ville og vakre.
Den siste biten opp til skaret er ekstra kronglete, men aldri vanskelig eller skummel. Stålkabler til å dra seg opp etter gjør at jeg kjenner meg trygg. Oppe i det trange skaret, Passo di Ciotto Mien (2274), får vi en sval bris i fleisen - og utsikt ned mot et nytt og gresskledd dalføre, Val Vermenagna. Veldig forskjellig fra den villere dalen vi legger bak oss. Skaret er ikke stedet å spise matpakke. Får vinden tak i løse klær, eller sekken, kan de stikke langt av gårde ned den bratte lien. Derfor rusler vi et stykke nedover stien, til vi finner et lunt og trygt søkk i gressbakken. Åååå så godt det er å vippe av seg sko og sekker. Maten smaker også ekstra godt her oppe, 2200 meter over havet.
Liene vi ser mot i Vermenagna-dalen er ganske skamferte. Mye skog har måttet vike plass for skianlegg. Limonetto, tettstedet som gjemmer seg litt lengre nede i dalen, er et populært vintersportssted. Her vi går på den gode sikksakk-stien vår er de grønne liene urørte og fulle av blomster. Litt nede i dalen, rundt 1850 meter, blir det liv også rundt oss: Tretti kyr som beiter fritt omkring i åsen nord for oss. Litt oppe i lien la vi GTA-stien bak oss. Den svingte av mot sørøst rundt kote 1820. Stien vår går mot øst, der den møter traktorveien vi skal følge mot gårdene vest for Limonetto. Gjennom vennlig kulturlandskap. Nedover en lang åsrygg.
I sør, over passet Colle di Tenda, følger vi med på tunge regnskyer som bygger seg opp. Går vi klar kanskje? Det ser lovende ut en stund. Like før vi traktorvei møter bilvei må regntøy eller paraplyer frem. Bygen er av den klissvåte og vindfulle sorten, men kortvarig. Ruten vår følger bilveien som går forbi gården Virulà rett rundt svingen mot vest, før den fortsetter over jorder, gjennom litt skog og langs grusvei bort og til neste gård, Tetti Cortassa. Der peker et lite skilt ned stien til stedet vi har bestilt plass, Patatouc Country House. Det lille gårdsbruket nede på jordet ser ganske slitent ut? Hva er dette for et sted mon tro? Ingen av oss gjort dypdykk på nettet. Det eneste jeg vet er at innehaver Walter har vært hjelpsomheten selv med råd og tips om for ruten over Ciotto Mien-skaret. Nå står han i døren på hovedhuset med verdens største smil og ønsker oss hjertelig velkommen. "Kom inn, kom inn! Når regner det igjen! Hvor mange av dere vil ha en øl? Jeg har tappekranen her bak døren."
Den gamle gården har Walter og Anja, fruen i huset, bygget om til et fantastisk flott overnattingssted. Det beste stedet på hele turen vår. Punktum. Innenfor den intime og hyggelige stuen ligger et digert og helproft kjøkken. Det gamle steinfjøset er blitt 'bibliotek' med dype sofaer. Det knøttlille 'tårnhuset' på tunet er et fantastiske soverom, med dobbeltseng med dyner, peis og lekkert bad. På tun-terrassen er det langbord. Borte i bakkene en 'slappe-av-uforstyrret-platting' med gode stoler, soltak og stor utsikt. Alt vi har rundt oss på Patatouc oser av skaperglede og kvalitet. Og av drøssevis med arbeidsinnsats.
Walter drar ned i bygden med ATVen og henter Anja. Hun tar seg god tid til en prat med oss, så må hun inn og lage mat. Og hvilken mat! Middagen hun og Walter lager er av samme klasse som stedet. Den ene kjempegode og overraskende retten etter den andre bæres ut til oss fra kjøkkenet, sammen med tipptopp vin. Når glassene med grappa heves rundt bordet til slutt er det veldig, veldig lett og takke de to for et uten om det vanlige godt måltid. Laget og servert av et vertskap i toppklassen.
Natten siger på. Langt der ned i dalen lyser det fra bebyggelse og veier. Her oppe lyser det fra ildfluene som sakte danser over gress og busk. Patatouc Country House: Dra dit om du kan!
Turdag 8 – mandag 7. juli 2025Folkens: Ni venner. Åtte dager. Syv netter 'stuet sammen' på enkle fjellhytter & pensjonat. 90km. 5600 høydemeter opp. 6400 meter ned . Til sammen 1,8 millioner skritt. Ikke én forstuet ankel. Ikke én krangle. Tonnevis av smil og glede. Tusen, tusen takk for knakende flotte og gode dager sammen. Jeg vet at jeg er verdens heldigste som har venner som dere.
.JPG)
