Hele turen går godt under skoggrensen, så du bør være litt glad i skog. Langs åskammer og høydedrag er vegetasjonen ofte lavere og utsikt god. Laveste punktet på ruten (Dolceacqua - turdag 3) ligger bare 60 meter over havet. Høyeste punkt på ruten (nær toppen Monte Bignone - turdag 5) ligger 1240 moh. Mot sør dukker ofte Middelhavet frem.
De små landsbyene vi besøker på turen har røtter tilbake til middelalderen, minst. Fascinerende husklynger med trange smug. De fastboende vi traff i mai var stort sett godt voksne. Ungdom så vi lite av. Det er nok litt mer liv og røre når sommeren kommer i gang.
Reisen
Nærmeste flyplass er Nice. Reisen til Liguria går ganske greit. Fra flyplassen går det 'bybane' til togstasjonen Saint-Augustin. Derfra tar vi direktetog (vel en time forsinket) til Ventimiglia, skrevet XXM av de innfødte. Der starter Merlot-turen vår. Billett kjøper jeg på appen SNCF Connect.
Siste Merlot-overnattingen vår er i San Remo. Derfra tar vi buss som gikk rett ved hotellet til Ventimiglia, så tog videre til Nice. Og fly hjem.
Kart
En uke før avreise sendte Merlot oss topografiske kart i posten, der ruten er tegnet inn. Ønsker du å ha med selve kartet for området (1:25 000 eller 1:50 000) kjøper du det på nett fra
Fraternali Editore.
Merlot Reiser har en egen app jeg lastet ned før turen. Her fikk jeg opp ruten, vist på god kartbakgrunn. Selv bruker jeg GaiaGPS når jeg planlegger og går fotturer. Det ville jeg denne gangen også. Jeg ba derfor Merlot om å få tilsendt gpx-sporet for turen. Det ordnet de kjapt.
TUREN DAG FOR DAG
Turdag 1 - tirsdag 13. mai
Buss Ventimiglia - Airole
Airole – Rocchetta Nervina | 5:30 | 14 km | ↑700 ↓600
I Ventimiglia spiser vi frokost på
Hotel Calypso, kjøper nistemat og drikke på Carrefour i Via Roma, går til busstoppet nær Via Cavour 39 og entrer linje 3-bussen kl 08:15. Billetter har vi kjøpt i en Tabacchi-kiosk dagen før. Bussturen opp Roiadalen til landsbyen Airole tar 30 minutter. Fra den vakre lille husklyngen er det rett på sak, på en sikksakk-sti opp gjennom olivenlunder, skog og blomsterprakt (at jeg navigerte feil allerede i første stikrysset snakker vi ikke om nå). Oppe på første åskammen er det stor utsikt mot nord: På andre side av dalen under oss ser vi inn i Frankrike. På fjellryggen der borte klorer landsbyen Piene Haute seg fast, med store, grønne fjell som bakteppe. Stien videre oppover åskammen går gjennom flott, gammel furuskog, til vi er oppe i et skar der bilveien opp fra Airole slutter.
 |
Furutre-kunst |
Flott utsikt ut Roiadalen, med Ventimiglia og Middelhavet der sør. Ruten fortsette langs åsryggen på god sti, i flott terreng, til vi er i skaret Colle del Saviglione (899). Fra skaret følger vi en kjørevei en liten kilometer, så videre på sti på vestsiden av Monte Abellio (1016) før vi møter igjen veien, ved skaret Sella dei Due Abelli. Den følger vi en kilometer, så er det på sti bratt ned mot Nervina-dalen og landsbyen Rocchetta. Mye busk og kratt henger over stien. Vi tar på vindjakkene for ikke å bli rispet opp altfor mye.
%20Liguria-fottur.JPG) |
Rocchetta Nervina og broen over Rio Barbaira. |
Nede i lien kommer vi til de første gårdene. Og bilveien ned til landsbyen. Den eldste delen av Rocchetta ligger på en liten rygg på motsatt side av elven. Sliten, men stolt. Juvelen er den gamle broen over den turkisfargede elven Rio Barbaira. Vi unner oss et glass på baren som låner navnet til elven. Fra Rocchetta går vi en kilometer langs bilveien, ned til
Hotel Lago Bin der vi har overnatting. Det store hotellet er nesten tomt for gjester.
Vi unner oss et glass ved bassenget. Så er det middag Maten og vinen svært så god. Men, neste gang skal jeg ikke kjøpe tre-rettes meny. Tallerkenen med antipasta var av den raus sorten. At primo piatto besto av to pastaretter kom uventet. Toppet med hare-rett som secondo piatto ble det rett og slett for mye for en enkel kar fra nord.
Rommet har balkong mot elven og skogen. Null støy fra folk eller trafikk. Men maken til froskekvekking- og 'sang' har jeg aldri hørt før. Det er nesten så jeg vurderer å lukke lyden ute. Balkongdøren får stå åpen. Dette er eksotisk.
Turdag 2 - onsdag 14. mai
Rocchetta Nervina – Isolabona – Apricale | 5:30 | 12,5 km | ↑750 ↓650
Etter frokost legger vi i vei opp lien øst for 'Barbaira-dalen', de første 1,5 km på vei. Videre opp til skaret sør for Monte Morgi (817) går vi på muldyrvei og god sti. Skogen blir mer glissen og lav nær skaret. Øst for skaret følger ruten veier av varierende type nedover mot det store dalføret Valle Nervia. Fra åssiden har vi utsikt mot det skogkledde fjellandskapet østover. Borte i bakkene ser vi landsbyen Apricale. Dit skal vi i dag. På åskammen litt lengre sør har vi Perinaldo, en landsby vi skal innom i morgen. Neste landsbyen på etappen vi går nå, Isolabona, ligger skjult i dalen vel 650 høydemeter under oss. Nistematen vår spiser vi ved et lite 'madonna-alter', med utsikt sørover der Valle Nervia møter Middelhavet. Så tar vi tar fatt på relativt bratte stier og veier ned mot dalsiden. Vi følger godt med på både veibeskrivelsen fra Merlot og GPS-sporet på mobilen. To ganger møter på hyggelige, lokale karer som hjelper oss med riktig veivalg. Stas at italiensken min funker. De skjønner hva jeg sier! I Isolabona opp mellom de gamle husene for å få oss noe å drikke på Caffè delle Harpae, som er merket i appen. Den er dessverre stengt. Dermed blir det Bar Piombo, kloss på hovedveien. Selv om det vel er blyfri bensin det går i for de som durer forbi er bar-navnet riktig så godt. Piombo = bly. Eksos Bar hadde kanskje passer enda bedre.
 |
Isolabona |
Fra Isolabona følger ruten i stor grad gammelveien de 2,5 km opp til Apricale, bare et lite stykke må vi holde oss på skulderen på bilveien. Den siste kneiken opp og inn i landsbyen er bratt nok, før vi plutselig står på det lille, vakre torget Piazza Vittorio Emanuele. Mitt i hjertet av den fascinerende landsbyen. Vi er tørste nå, men på piazza'n har den lokale baren ennå ikke åpnet. En lokal herre forklarer ivrig hvor vi kan gå. Til
Apricus Osteria & Bar helt øst i landsbyen, nede ved bilveien. Et godt råd. Barbetjeningen er passe slappe og uinteresserte, men uteterrassen veier opp for det. Snart står to kalde øl og litt snacks på bordet. "Salute, brindisi! Takk for finfin turdag".
Ved Piazza Vittorio Emanuele ligger
B&B da Giua, der vi skal bo. Gamlefar i huset tar varmt i mot oss. Ikke rart han holder seg sprek: Brattere og trangere trapper enn de i det lille huset skal du lete lenge etter. Etter dusj og en liten strekk er vi klare for aperol på piazza'n. Underholdningen er tre-fire lokale unger som herjer leende omkring, mens de voksne tar seg et glass etter jobb. Spisestedene rundt plassen holder stengt på onsdager, så vi rusler ned igjen til Apricus. Betjeninger har kommet til hektene nå. Blide og vennlige. Og, maten vi får servert av aller beste sorten. "Hva heter de gode bønnene dere har i salaten?", spør vi. "Det er 'fagiolo bianco di Pigna'. De se ut som store perler. "Dere kan kjøper sånne hos La Chicca Bio i Dolceacqua."
Det er mørkt når vi rusler tilbake opp til piazza'n. Det betyr høytid for froskene i dalen. Høylytt, eksotisk kvekking og 'synging', akkurat som forrige natt ved Isolabona. Mens en enslig ildflue svirrer mellom husene.
%20Liguria-fottur.JPG) |
Apricale er nok den mest kjente av landsbyene vi besøker. |
Turdag 3 - torsdag 15. mai
Apricale – Perinaldo – Dolceacqua | 4,5 timer | 11 km | ↑450 ↓630
Buss fra Dolceacqua til Pigna
Frokosten på B&B da Giua er den enkle, italienske sorten: Et stort (halvtørt) kakestykke, hvitt brød, søtt pålegg, smør - og veldig god kaffe. Vi surrer litt rundt på piazza'n før vi begynner på turen vår. I Tabacchi-kiosken får vi tak i noe så sjeldent (?) som et postkort. Frimerker har de ikke lenger. Så er det ned 'tunneller' og trange smug øst og ut av landsbyen. Et lite stykke nedover bilveien, ved apoteket, begynner stien opp til neste landsby, Perinaldo. Først ned til en vakker middelalderbro. Så på ditto muldyrvei opp gjennom skogen.
%20Liguria-fottur.JPEG) |
Over middelalderbroen nedenfor Apricale |
Nærmere Perinaldo er veien av den mer nymotens sorten, med betongdekke. Ruten opp til landsbytorget går gjennom tunellganger og smug. I tunellen er veggene dekorert med malerier av byens store sønn Giovanni Domenico Cassini, astronom og kartograf fra 1600-tallet. Topograf Bjørn må lese seg litt opp på dette - når han kommer hjem.
Øverst i landsbyen ligger piazza'n, omkranset av en vakker kirke og rådhuset. Il municipio. Tre eldre karer sitter på kirketrappen. "Matvarebutikk? Det finner dere 100 meter nedover den smale hovedgaten vår, Via del Popolo". Folkets gate. Damen bak disken vil ikke være med på bildet jeg spør om å få ta. Så det blir en selfie i stedet. Å selge ost, skinke, tomat, brød og øl er hun heldigvis med på. Dagens niste er sikret.
 |
Fra piazza'n i Perinaldo |
Fra Perinaldo skal vi til Dolceacqua langt dere nede i Nervia-dalen. Etter noen trapper og gangveier øst for byen går det for det meste i asfalt de neste 3 kilometerne. Helt greit med litt flatt underlag langs den trafikktomme veien. Der veien begynner å bikke nedover mot dalen, ved Monte Belgestro, tar vi rasten vår. Grønt gress under nakne føtter. Varm sol i ryggen. Stor utsikt sørover mot Valle Nervia og hav i det fjerne.
De siste 2 km'erne og 400 høydemetrene følger vi en ganske bratt og steinete sti ned til landsbyen Dolceacqua (som betyr ferskvann). Byen, som ligger langs hovedvei i den store dalen, er helt klart et populært turistmål. Hovedattraksjoner er borgen som kneiser over gamlebyen - og den store, flotte, middelalderbroen over elven, Torrente Nervia. Gamlebyen, med trange smug og flere små gallerier og butikker, trekker også folk. I Dolceacqua har vi veldig god tid til bussen vår til Pigna. Tid til iskrem. Tid til å se på folkelivet. Tid til å rusle langs elven. Og til å kjøpe perle-bønnene vi fikk servert i Apricale, 'fagiolo bianco di Pigna'. Hos La Chicca Bio får vi de to siste pakkene som er igjen. "En veldig god souvenir å ta med hjem", sier damen. "De er helt spesielle, dyrkes bare i bakkene rundt landsbyen Pigna."
 |
Middelalderbroen i Dolceacqua trekker turister. |
Den lille bussen bruker en drøy halvtime til Pigna, inkludert svingen den tar oppom Apricale. Ved busstoppen nedenfor gamlebyen i Pigna går jeg inn i baren for å spørre om veien til stedet vi skal bo. Han blir med ut og peker ut
B&B Casa Rosa. Fargevalget på huset der oppe på skrenten forklarer navnevalget. Ingen er hjemme når vi banker på døren. "Ingen problem, jeg skal ringe henne!" sier den hyggelig damen som står utenfor. Og vips så har vi både koden til ytterdøren og navnet på rommet vårt. Det lille (tross alt) vi har av ekstrabagasje står i spisesalen. Allibert Trekking, 'underleverandøren' Merlot bruker, sørger stadig vekk for at noen jobber godt i kulissene.
Pigna er nok en fascinerende landsby fra middelalderen. Etter en kjapp dusj stikker vi ned til baren rett under oss. Får oss noe i glassene, krydret med italiensk, lokalt folkeliv. Restauranten vegg i vegg, Dalle Ciuette, er dessverre stengt. Dermed blir det Ristorante Sul Ponte nede ved bilveien. Ikke verdens mest spennende sted, men pizza - det kan de. Vi klarer ikke å spise opp alt. På vei opp trappene til Casa Rosa bære vi på en doggybag.
Turdag 4 - fredag 16. mai
Pigna – Castel Vittorio – Baiardo | 5 timer | 11 km | ↑850 ↓200
Frokosten i den superhyggelige 'spisesalen' på B&B Casa Rosa er av beste merke. Vertskapet Marisa og Claudio også. Forteller mer enn gjerne om alt de har gjort for å gjøre 'ruinen' de kjøpte til den perlen huset er i dag.
 |
Claudio & Marisa driver B&B Casa Rosa i Pigna. |
Fra Pigna skal vi først opp til landsbyen som henger der borte i dalsiden, Castel Vittorio. Ruten følger asfaltveien de første 500 meterne inn og opp dalen, før den fortsetter på en bred, godt steinsatt muldyrvei. Oppe i bakkene durer en liten gravemaskin: To godt voksne karer rydder og ordner på den eldgamle veien. "Tenk at veien har ligget her i ett tusen tohundre år! Den er fortsatt i god stand", smiler den ene. Og ønsker oss god tur. Der nede ser vi Apricale limt fast i fjellsiden. På knausen over oss troner lille Castel Vittorio (410). Snart snirkler vi oss opp gjennom bratte smug, til det lille torget Piazza XX Settembre (20. september 1870 er en historisk dato i Italia. Pavestaten ble oppløst, og Roma ble innlemmet i kongeriket Italia. Før dett hadde paven styrt byer som Roma og Bologna politisk og religiøst).
%20Liguria-fottur%20(1).JPG) |
Castel Vittorio |
På 20. september-plassen ligger en liten matvarebutikk, med alt vi trenger til niste. Vann kan vi fylle på fra fontenen på torget. Innehaveren blir med oss utenfor. "
Siete norvegesi? Er dere norske? Flere skandinaver har kjøpt leiligheter her. Den
der eier noen dansker. Det er bra. Vi trenger folk som har penger og lyst til å sette i stand de gamle husene", forteller hun. "
Buona passeggiata! God tur videre!"
Fra landsbytorget går ruten sørover opp gjennom byen. Og fortsetter på god sti opp til åskammen. Etter en kjapp 'prat' med tre-fire muldyr følger vi asfaltert i 2 km bortover åssiden mot øst, gjennom åpent kulturlandskap.
 |
I mai står blomstene står i flor. |
Det går i oliventrær og blågrønne eukalyptusbusker (selges til blomsterdekorasjon). Italiensken min får prøvd seg igjen: Karen som rydder kratt og ugress slår veldig gjerne av en prat. Landsbyen vi skal til, Baiardo, ser vi på den frodige åskammen sørøst for oss. Ruten dit går ned en sti til dalsøkket vi har foran, til en vakker med sliten middelaldrebro over elven Bonda. Stien er litt gjengrodd. Vi tar på vindjakkene for å beskytte oss mot de innpåslitne, tornete buskene.
På Bonda-broen er det fint å lunsje, her er det stein og mur å sitte på. Fra broen er det 400 høydemeter og 2 km opp til Baiardo, gjennom kastanje- og furuskog, på god sti opp til den lille kirken Chiesa di San Giovanni rett under landsbyen. Siste biten opp til Baiardo (900) går på fin sti på nordside av bebyggelsen, til vi står på 'bytorget' Piazza de Sonnaz.
Stedet vi skal bo i natt,
B&B Camelie del Bosco, ligger høyt og fritt på åskammen en drøy kilometer øst for byen. Langs en stille bilvei. Sjefen i huset, Valeria, er godheten selv. Sier det er litt ekstra hyggelig at hun kan snakke italiensk med oss. "Anbefaler dere å spise middag på Osteria Au Casun nede i byen". Stedet var vi bortom og sjekket på veien. Det er lett å være enige med Valeria. "Flott, da ringer jeg og bestiller et bord til dere 19:30". På peisen brenner det i solide vedkubber. Varm te står klar i den store stuen vi får bruke. Prisen for turens beste utsikt går helt klart til denne plassen.
%20Liguria-fottur.JPG) |
Baiardo, sett fra hagen til B&B Camelie del Bosco |
Vi unner oss en dusj og en liten strekk før vi rusler ned til landsbyen. Der blir det først et lite glass på baren Ghirazucchina nær piazza'n, så middag med antipasti og villsvin-secondo på Osteria Au Casun. Mette og fornøyde rusler vi hjem til huset oppe i lien, med tent hodelykt. Under oss ligger landsbyen som en glødende drage på åskammen. Bak der igjen blåne på blåne. Under lyseblå og oransje kveldshimmel. Valeria har fyrt i peisen og tent (elektriske) flaggermuslykter i stuen. Jeg blir ikke sittende så lenge i sofaen før skrotten vil til seng.
Turdag 7 - lørdag 17. mai
Baiardo – San Romolo | 4 timer | 9 km | ↑450 ↓550
Buss fra San Romolo til San Remo
Frokosten til Valerina er en 17. mai verdig. Utsikten også! Nasjonaldagtemaet lar vi ligge, enn så lenge. Vi takker pent for oss til vår vennlige venninne, og legger i vei på turens siste etappe. Til tettstedet San Romolo. Litt nedenfor B&B Camelie del Bosco følger ruten bilvei et lite stykke. Derfra fortsetter vi på sti opp gjennom stor, flott skog sørover og rett øst for fjelltoppen Monte Bignone (1299). For første gang møter vi en fotturist, en eldre karen (min alder) som er ute og lufter både seg selv og hunden. "Stien til San Romolo er steinete og bratt. Den liker jeg bedre å gå opp enn ned". Vi får ta det som kommer, feil retning eller ikke.
 |
Kronglefuru. |
Navigatøren Bjørn er tydeligvis ikke helt våken i dag, klarer å bomme skikkelig på stien som tar oss opp til ryggen SØ for Monte Bignone. Piffen har også gått ut av de som hadde planer om å bygge hotell her oppe på åskammen. De kom aldri lenger enn til å få ferdig råbygget. "Vendesi (til salgs)" står det på veggen. Frister veldig lite. Det lille kapellet frempå pynten kunne også trengt litt mer omtanke. Ved spøkelseshotellet begynner stien ned til San Romolo. Ikke brattere enn at den er helt OK for oss passe inngåtte vandere, men bratt nok til at gåstavene er gode å ha. Stien føler i store trekk åsryggen SV for Monte Bignone, før den svinger sørover ned til asfalt og hus og den store gressletten/parken i San Romolo.
Turen er rett og slett over nå. Fra San Romolo skal vi ta 14:20-bussen ned til kysten og San Remo. Det betyr at vi har tid til lunsj i parken. Og til slutt en takk for turen øl på Dall'Ava-baren like ved.
Klokken er 15:00 når vi går av på busstasjonen i San Remo. Herfra er det 5-600 meter til
Hotel Sole Mare. Tid for en dusj - og en liten strekk. Så er det å bare kle seg om, gjøre oss klare for byen. Først litt shopping = ny skjorte og nye mokasiner. Så - kl 19:30 - søttende-mai-middag på
Ristorante Flipper, anbefalt av Karina i italiensk-klassen min. Hvite duker. Glitrende lamper. Nydelig mat. Nydelig franciacorta. Stresset betjening. (Og: hvorfor storskjermer med racerbilløp på alle vegger?)
 |
Gamlebyen i San Remo. |
Hjemreisen
Etter en byrunde i San Remo tar vi bussen i Via Roma, like ved hotellet, til Ventimiglia. Billetter kjøper vi på forhånd i en Tabacchi-kiosk. Tog er raskere, men ryktene sier at det er store forsinkelser hos Trenitalia denne dagen. Fra Ventimiglia tar vi tog til Nice og
Hotel H33. Og flyr hjem til OSL dagen etter.
Tuuuuuuuuuuuuusen takk for en veldig, veldig flott tur i Liguria :-)
%20Liguria-fottur.JPG) |
Perinaldo. |