INNHOLD/CONTENT

  Skiturer/Ski Tours

• Alpene / The Alps / Haute Route (oppdatert: Mars 2025)
  
• Norge / Norway (oppdatert: April 2024)
• Eksotiske steder / Exotic destinations (oppdatert: April 2017)

Fotturer/Summer Hikes

• Alpene / the Alps (oppdatert: Mai 2025)
• Norge / Norway

Sykkelturer/Bicycle Tours

• Italia (2017 & 2024)
• Åland (2022)
• Tyrkia (1989)

Kontakt: lytskjold@yahoo.no

Guideboken min, Haute Route - på ski gjennom Alpene, kom i oppdatert utgave i 2022. Du bestiller den fra Fri Flyt. 

Haute Route – På ski gjennom Alpene er den første norskspråklige guideboken til turen som alle skientusiaster drømmer om å gjøre minst én gang i livet. Her finner du alt du trenger av informasjon, enten du ønsker å gå den klassiske ruten fra Chamonix til Zermatt eller du har lyst til å prøve en av de andre variantene. Boka er midt i blinken for deg som skal planlegge en Haute Route-skitur, enten du vil gå med en profesjonell guide eller finne veien på egenhånd.

Boken har detaljerte rutebeskrivelser av de to mest kjente skirutene gjennom Alpene: Den klassiske Haute Route og Verbier-varianten. I tillegg finner du beskrivelse av seks andre spennende ruter i fjellene mellom Chamonix og Saas-Fee. Alle rutene er tegnet inn på de flotte 1:50 000-kartene fra swisstopo.

2025 Liguria - fra landsby til landsby i Italia

5 fottur-dager nord for Ventimiglia og San Remo
Eli & Bjørn, 13.-17. mai 

Castel Vittoria, en av de mange landsbyene vi besøkte.

Turbilder/tour photos: Klikk HER
GPS-sporet mitt har du HER

Intro

Turen bestilte vi fra Merlot Reiser, det de kaller fottur på egen hånd. Pakken inneholdt valgfri avreisedag, overnattinger, bagasjetransport, rutebeskrivelser og en kart-app. Merlot bruker franske Allibert Trekking som lokal leverandør. Turen vår finner du på denne Allibert-siden.

Hele turen går godt under skoggrensen, så du bør være litt glad i skog. Langs åskammer og høydedrag er vegetasjonen ofte lavere og utsikt god. Laveste punktet på ruten (Dolceacqua - turdag 3) ligger bare 60 meter over havet. Høyeste punkt på ruten (nær toppen Monte Bignone - turdag 5) ligger 1240 moh. Mot sør dukker ofte Middelhavet frem. 

De små landsbyene vi besøker på turen har røtter tilbake til middelalderen, minst. Fascinerende husklynger med trange smug. De fastboende vi traff i mai var stort sett godt voksne. Ungdom så vi lite av. Det er nok litt mer liv og røre når sommeren kommer i gang.

Merlot leverer hele ruten på papir og app.

Overalt er det spor etter hvordan området har blitt brukt opp gjennom tidene: Store områder med gamle oliventrær, møysommelig oppbygde steinterrasser og ferdselsveier. I dag er det meste på vei tilbake til naturen. For alle som er glad i blomster er mai et godt valg. Da står alt i full flor. Vi så ingen dyr underveis, bortsett fra en snok. Derimot så vi solide spor etter villsvin hver eneste dag. De er ute om natten og roter opp både skogbunn og stier med trynet sitt. I skogen gol gjøken. Småfugler kvitret. Når natten krøp på, som ved Apricale og Rocchetta, var det froskene (!) som stjal showet. Jeg har aldri opplevd maken til solid froskekvekking.

Reisen
Nærmeste flyplass er Nice. Reisen til Liguria går ganske greit. Fra flyplassen går det 'bybane' til togstasjonen Saint-Augustin. Derfra tar vi direktetog (vel en time forsinket) til Ventimiglia, skrevet XXM av de innfødte. Der starter Merlot-turen vår. Billett kjøper jeg på appen SNCF Connect.
Siste Merlot-overnattingen vår er i San Remo. Derfra tar vi buss som gikk rett ved hotellet til Ventimiglia, så tog videre til Nice. Og fly hjem.

Kart

En uke før avreise sendte Merlot oss topografiske kart i posten, der ruten er tegnet inn. Ønsker du å ha med selve kartet for området (1:25 000 eller 1:50 000) kjøper du det på nett fra Fraternali Editore.

Merlot Reiser har en egen app jeg lastet ned før turen. Her fikk jeg opp ruten, vist på god kartbakgrunn. Selv bruker jeg GaiaGPS når jeg planlegger og går fotturer. Det ville jeg denne gangen også. Jeg ba derfor Merlot om å få tilsendt gpx-sporet for turen. Det ordnet de kjapt. 

TUREN DAG FOR DAG

Turdag 1 - tirsdag 13. mai

Buss Ventimiglia - Airole

Airole – Rocchetta Nervina | 5:30 | 14 km | ↑700 ↓600

I Ventimiglia spiser vi frokost på Hotel Calypso, kjøper nistemat og drikke på Carrefour i Via Roma, går til busstoppet nær Via Cavour 39 og entrer linje 3-bussen kl 08:15. Billetter har vi kjøpt i en Tabacchi-kiosk dagen før. Bussturen opp Roiadalen til landsbyen Airole tar 30 minutter. Fra den vakre lille husklyngen er det rett på sak, på en sikksakk-sti opp gjennom olivenlunder, skog og blomsterprakt (at jeg navigerte feil allerede i første stikrysset snakker vi ikke om nå). Oppe på første åskammen er det stor utsikt mot nord: På andre side av dalen under oss ser vi inn i Frankrike. På fjellryggen der borte klorer landsbyen Piene Haute seg fast, med store, grønne fjell som bakteppe. Stien videre oppover åskammen går gjennom flott, gammel furuskog, til vi er oppe i et skar der bilveien opp fra Airole slutter.

Furutre-kunst

Flott utsikt ut Roiadalen, med Ventimiglia og Middelhavet der sør. Ruten fortsette langs åsryggen på god sti, i flott terreng, til vi er i skaret Colle del Saviglione (899). Fra skaret følger vi en kjørevei en liten kilometer, så videre på sti på vestsiden av Monte Abellio (1016) før vi møter igjen veien, ved skaret Sella dei Due Abelli. Den følger vi en kilometer, så er det på sti bratt ned mot Nervina-dalen og landsbyen Rocchetta. Mye busk og kratt henger over stien. Vi tar på vindjakkene for ikke å bli rispet opp altfor mye.

Rocchetta Nervina og broen over Rio Barbaira.

Nede i lien kommer vi til de første gårdene. Og bilveien ned til landsbyen. Den eldste delen av Rocchetta ligger på en liten rygg på motsatt side av elven. Sliten, men stolt. Juvelen er den gamle broen over den turkisfargede elven Rio Barbaira. Vi unner oss et glass på baren som låner navnet til elven. Fra Rocchetta går vi en kilometer langs bilveien, ned til Hotel Lago Bin der vi har overnatting. Det store hotellet er nesten tomt for gjester.

Vi unner oss et glass ved bassenget. Så er det middag  Maten og vinen svært så god. Men, neste gang skal jeg ikke kjøpe tre-rettes meny. Tallerkenen med antipasta var av den raus sorten. At primo piatto besto av to pastaretter kom uventet. Toppet med hare-rett som secondo piatto ble det rett og slett for mye for en enkel kar fra nord.
Rommet har balkong mot elven og skogen. Null støy fra folk eller trafikk. Men maken til froskekvekking- og 'sang' har jeg aldri hørt før. Det er nesten så jeg vurderer å lukke lyden ute. Balkongdøren får stå åpen. Dette er eksotisk.  

Turdag 2 - onsdag 14. mai

Rocchetta Nervina – Isolabona –  Apricale | 5:30 | 12,5 km | ↑750 ↓650

Etter frokost legger vi i vei opp lien øst for 'Barbaira-dalen', de første 1,5 km på vei. Videre opp til skaret sør for Monte Morgi (817) går vi på muldyrvei og god sti. Skogen blir mer glissen og lav nær skaret. Øst for skaret følger ruten veier av varierende type nedover mot det store dalføret Valle Nervia. Fra åssiden har vi utsikt mot det skogkledde fjellandskapet østover. Borte i bakkene ser vi landsbyen Apricale. Dit skal vi i dag. På åskammen litt lengre sør har vi Perinaldo, en landsby vi skal innom i morgen. Neste landsbyen på etappen vi går nå, Isolabona, ligger skjult i dalen vel 650 høydemeter under oss. Nistematen vår spiser vi ved et lite 'madonna-alter', med utsikt sørover der Valle Nervia møter Middelhavet. Så tar vi tar fatt på relativt bratte stier og veier ned mot dalsiden. Vi følger godt med på både veibeskrivelsen fra Merlot og GPS-sporet på mobilen. To ganger møter på hyggelige, lokale karer som hjelper oss med riktig veivalg. Stas at italiensken min funker. De skjønner hva jeg sier! I Isolabona opp mellom de gamle husene for å få oss noe å drikke på Caffè delle Harpae, som er merket i appen. Den er dessverre stengt. Dermed blir det Bar Piombo, kloss på hovedveien. Selv om det vel er blyfri bensin det går i for de som durer forbi er bar-navnet riktig så godt. Piombo = bly. Eksos Bar hadde kanskje passer enda bedre.

Isolabona

Fra Isolabona følger ruten i stor grad gammelveien de 2,5 km opp til Apricale, bare et lite stykke må vi holde oss på skulderen på bilveien. Den siste kneiken opp og inn i landsbyen er bratt nok, før vi plutselig står på det lille, vakre torget Piazza Vittorio Emanuele. Mitt i hjertet av den fascinerende landsbyen. Vi er tørste nå, men på piazza'n har den lokale baren ennå ikke åpnet. En lokal herre forklarer ivrig hvor vi kan gå. Til Apricus Osteria & Bar helt øst i landsbyen, nede ved bilveien. Et godt råd. Barbetjeningen er passe slappe og uinteresserte, men uteterrassen veier opp for det. Snart står to kalde øl og litt snacks på bordet. "Salute, brindisi! Takk for finfin turdag".

Ved Piazza Vittorio Emanuele ligger B&B da Giua, der vi skal bo. Gamlefar i huset tar varmt i mot oss. Ikke rart han holder seg sprek: Brattere og trangere trapper enn de i det lille huset skal du lete lenge etter. Etter dusj og en liten strekk er vi klare for aperol på piazza'n. Underholdningen er tre-fire lokale unger som herjer leende omkring, mens de voksne tar seg et glass etter jobb. Spisestedene rundt plassen holder stengt på onsdager, så vi rusler ned igjen til Apricus. Betjeninger har kommet til hektene nå. Blide og vennlige. Og, maten vi får servert av aller beste sorten. "Hva heter de gode bønnene dere har i salaten?", spør vi. "Det er 'fagiolo bianco di Pigna'. De se ut som store perler. "Dere kan kjøper sånne hos La Chicca Bio i Dolceacqua."
Det er mørkt når vi rusler tilbake opp til piazza'n. Det betyr høytid for froskene i dalen. Høylytt, eksotisk kvekking og 'synging', akkurat som forrige natt ved Isolabona. Mens en enslig ildflue svirrer mellom husene.

Apricale er nok den mest kjente av landsbyene vi besøker.

Turdag 3 - torsdag 15. mai

Apricale – Perinaldo – Dolceacqua | 4,5 timer | 11 km | ↑450 ↓630

Buss fra Dolceacqua til Pigna

Frokosten på  B&B da Giua er den enkle, italienske sorten: Et stort (halvtørt) kakestykke, hvitt brød, søtt pålegg, smør - og veldig god kaffe. Vi surrer litt rundt på piazza'n før vi begynner på turen vår. I Tabacchi-kiosken får vi tak i noe så sjeldent (?) som et postkort. Frimerker har de ikke lenger. Så er det ned 'tunneller' og trange smug øst og ut av landsbyen. Et lite stykke nedover bilveien, ved apoteket, begynner stien opp til neste landsby, Perinaldo. Først ned til en vakker middelalderbro. Så på ditto muldyrvei opp gjennom skogen.

Over middelalderbroen nedenfor Apricale

Nærmere Perinaldo er veien av den mer nymotens sorten, med betongdekke. Ruten opp til landsbytorget går gjennom tunellganger og smug. I tunellen er veggene dekorert med malerier av byens store sønn Giovanni Domenico Cassini, astronom og kartograf fra 1600-tallet. Topograf Bjørn må lese seg litt opp på dette - når han kommer hjem.

Øverst i landsbyen ligger piazza'n, omkranset av en vakker kirke og rådhuset. Il municipio. Tre eldre karer sitter på kirketrappen. "Matvarebutikk? Det finner dere 100 meter nedover den smale hovedgaten vår, Via del Popolo".  Folkets gate. Damen bak disken vil ikke være med på bildet jeg spør om å få ta. Så det blir en selfie i stedet. Å selge ost, skinke, tomat, brød og øl er hun heldigvis med på. Dagens niste er sikret.

Fra piazza'n i Perinaldo

Fra Perinaldo skal vi til Dolceacqua langt dere nede i Nervia-dalen. Etter noen trapper og gangveier øst for byen går det for det meste i asfalt de neste 3 kilometerne. Helt greit med litt flatt underlag langs den trafikktomme veien. Der veien begynner å bikke nedover mot dalen, ved Monte Belgestro, tar vi rasten vår. Grønt gress under nakne føtter. Varm sol i ryggen. Stor utsikt sørover mot Valle Nervia og hav i det fjerne. 

De siste 2 km'erne og 400 høydemetrene følger vi en ganske bratt og steinete sti ned til landsbyen Dolceacqua (som betyr ferskvann). Byen, som ligger langs hovedvei i den store dalen, er helt klart et populært turistmål. Hovedattraksjoner er borgen som kneiser over gamlebyen - og den store, flotte, middelalderbroen over elven, Torrente Nervia. Gamlebyen, med trange smug og flere små gallerier og butikker, trekker også folk. I Dolceacqua har vi veldig god tid til bussen vår til Pigna. Tid til iskrem. Tid til å se på folkelivet. Tid til å rusle langs elven. Og til å kjøpe perle-bønnene vi fikk servert i Apricale, 'fagiolo bianco di Pigna'. Hos La Chicca Bio får vi de to siste pakkene som er igjen. "En veldig god souvenir å ta med hjem", sier damen. "De er helt spesielle, dyrkes bare i bakkene rundt landsbyen Pigna."

Middelalderbroen i Dolceacqua trekker turister.

Den lille bussen bruker en drøy halvtime til Pigna, inkludert svingen den tar oppom Apricale. Ved busstoppen nedenfor gamlebyen i Pigna går jeg inn i baren for å spørre om veien til stedet vi skal bo. Han blir med ut og peker ut B&B Casa Rosa. Fargevalget på huset der oppe på skrenten forklarer navnevalget. Ingen er hjemme når vi banker på døren. "Ingen problem, jeg skal ringe henne!" sier den hyggelig damen som står utenfor. Og vips så har vi både koden til ytterdøren og navnet på rommet vårt. Det lille (tross alt) vi har av ekstrabagasje står i spisesalen. Allibert Trekking, 'underleverandøren' Merlot bruker, sørger stadig vekk for at noen jobber godt i kulissene. 

Pigna er nok en fascinerende landsby fra middelalderen. Etter en kjapp dusj stikker vi ned til baren rett under oss. Får oss noe i glassene, krydret med italiensk, lokalt folkeliv. Restauranten vegg i vegg, Dalle Ciuette, er dessverre stengt. Dermed blir det Ristorante Sul Ponte nede ved bilveien. Ikke verdens mest spennende sted, men pizza - det kan de. Vi klarer ikke å spise opp alt. På vei opp trappene til Casa Rosa bære vi på en doggybag.

Turdag 4 - fredag 16. mai

Pigna – Castel Vittorio  – Baiardo | 5 timer | 11 km | ↑850 ↓200

Frokosten i den superhyggelige 'spisesalen' på B&B Casa Rosa er av beste merke. Vertskapet Marisa og Claudio også.  Forteller mer enn gjerne om alt de har gjort for å gjøre 'ruinen' de kjøpte til den perlen huset er i dag.

Claudio & Marisa driver B&B Casa Rosa i Pigna.

Fra Pigna skal vi først opp til landsbyen som henger der borte i dalsiden, Castel Vittorio. Ruten følger asfaltveien de første 500 meterne inn og opp dalen, før den fortsetter på en bred, godt steinsatt muldyrvei. Oppe i bakkene durer en liten gravemaskin: To godt voksne karer rydder og ordner på den eldgamle veien. "Tenk at veien har ligget her i ett tusen tohundre år! Den er fortsatt i god stand", smiler den ene. Og ønsker oss god tur. Der nede ser vi Apricale limt fast i fjellsiden. På knausen over oss troner lille Castel Vittorio (410). Snart snirkler vi oss opp gjennom bratte smug, til det lille torget Piazza XX Settembre (20. september 1870 er en historisk dato i Italia. Pavestaten ble oppløst, og Roma ble innlemmet i kongeriket Italia. Før dett hadde paven styrt byer som Roma og Bologna politisk og religiøst). 

Castel Vittorio

På 20. september-plassen ligger en liten matvarebutikk, med alt vi trenger til niste. Vann kan vi fylle på fra fontenen på torget. Innehaveren blir med oss utenfor. "Siete norvegesi? Er dere norske? Flere skandinaver har kjøpt leiligheter her. Den der eier noen dansker. Det er bra. Vi trenger folk som har penger og lyst til å sette i stand de gamle husene", forteller hun. "Buona passeggiata! God tur videre!"

Fra landsbytorget går ruten sørover opp gjennom byen. Og fortsetter på god sti opp til åskammen. Etter en kjapp 'prat' med tre-fire muldyr følger vi asfaltert i 2 km bortover åssiden mot øst, gjennom åpent kulturlandskap. 

I mai står blomstene står i flor.

Det går i oliventrær og blågrønne eukalyptusbusker (selges til blomsterdekorasjon). Italiensken min får prøvd seg igjen: Karen som rydder kratt og ugress slår veldig gjerne av en prat. Landsbyen vi skal til, Baiardo, ser vi på den frodige åskammen sørøst for oss. Ruten dit går ned en sti til dalsøkket vi har foran, til en vakker med sliten middelaldrebro over elven Bonda. Stien er litt gjengrodd. Vi tar på vindjakkene for å beskytte oss mot de innpåslitne, tornete buskene. 

På Bonda-broen er det fint å lunsje, her er det stein og mur å sitte på. Fra broen er det 400 høydemeter og 2 km opp til Baiardo, gjennom kastanje- og furuskog, på god sti opp til den lille kirken Chiesa di San Giovanni rett under landsbyen. Siste biten opp til Baiardo (900) går på fin sti på nordside av bebyggelsen, til vi står på 'bytorget' Piazza de Sonnaz.

Stedet vi skal bo i natt, B&B Camelie del Bosco, ligger høyt og fritt på åskammen en drøy kilometer øst for byen. Langs en stille bilvei. Sjefen i huset, Valeria, er godheten selv. Sier det er litt ekstra hyggelig at hun kan snakke italiensk med oss. "Anbefaler dere å spise middag på Osteria Au Casun nede i byen". Stedet var vi bortom og sjekket på veien. Det er lett å være enige med Valeria. "Flott, da ringer jeg og bestiller et bord til dere 19:30". På peisen brenner det i solide vedkubber. Varm te står klar i den store stuen vi får bruke. Prisen for turens beste utsikt går helt klart til denne plassen.

Baiardo, sett fra hagen til B&B Camelie del Bosco

Vi unner oss en dusj og en liten strekk før vi rusler ned til landsbyen. Der blir det først et lite glass på baren Ghirazucchina nær piazza'n, så middag med antipasti og villsvin-secondo på Osteria Au Casun. Mette og fornøyde rusler vi hjem til huset oppe i lien, med tent hodelykt. Under oss ligger landsbyen som en glødende drage på åskammen. Bak der igjen blåne på blåne. Under lyseblå og oransje kveldshimmel. Valeria har fyrt i peisen og tent (elektriske) flaggermuslykter i stuen. Jeg blir ikke sittende så lenge i sofaen før skrotten vil til seng.

Turdag 7 - lørdag 17. mai

Baiardo – San Romolo | 4 timer | 9 km | ↑450 ↓550

Buss fra San Romolo til San Remo

Frokosten til Valerina er en 17. mai verdig. Utsikten også! Nasjonaldagtemaet lar vi ligge, enn så lenge. Vi takker pent for oss til vår vennlige venninne, og legger i vei på turens siste etappe. Til tettstedet San Romolo. Litt nedenfor B&B Camelie del Bosco følger ruten bilvei et lite stykke. Derfra fortsetter vi på sti opp gjennom stor, flott skog sørover og rett øst for fjelltoppen Monte Bignone (1299). For første gang møter vi en fotturist, en eldre karen (min alder) som er ute og lufter både seg selv og hunden. "Stien til San Romolo er steinete og bratt. Den liker jeg bedre å gå opp enn ned". Vi får ta det som kommer, feil retning eller ikke.

Kronglefuru.

Navigatøren Bjørn er tydeligvis ikke helt våken i dag, klarer å bomme skikkelig på stien som tar oss opp til ryggen SØ for Monte Bignone. Piffen har også gått ut av de som hadde planer om å bygge hotell her oppe på åskammen. De kom aldri lenger enn til å få ferdig råbygget. "Vendesi (til salgs)" står det på veggen. Frister veldig lite. Det lille kapellet frempå pynten kunne også trengt litt mer omtanke. Ved spøkelseshotellet begynner stien ned til San Romolo. Ikke brattere enn at den er helt OK for oss passe inngåtte vandere, men bratt nok til at gåstavene er gode å ha. Stien føler i store trekk åsryggen SV for Monte Bignone, før den svinger sørover ned til asfalt og hus og den store gressletten/parken i San Romolo.

Turen er rett og slett over nå. Fra San Romolo skal vi ta 14:20-bussen ned til kysten og San Remo. Det betyr at vi har tid til lunsj i parken. Og til slutt en takk for turen øl på Dall'Ava-baren like ved.

Klokken er 15:00 når vi går av på busstasjonen i San Remo. Herfra er det 5-600 meter til Hotel Sole Mare. Tid for en dusj -  og en liten strekk. Så er det å bare kle seg om, gjøre oss klare for byen. Først litt shopping = ny skjorte og nye mokasiner. Så - kl 19:30 - søttende-mai-middag på Ristorante Flipper, anbefalt av Karina i italiensk-klassen min. Hvite duker. Glitrende lamper. Nydelig mat. Nydelig franciacorta. Stresset betjening. (Og: hvorfor storskjermer med racerbilløp på alle vegger?) 

Gamlebyen i San Remo.

Hjemreisen

Etter en byrunde i San Remo tar vi bussen i Via Roma, like ved hotellet, til Ventimiglia. Billetter kjøper vi på forhånd i en Tabacchi-kiosk. Tog er raskere, men ryktene sier at det er store forsinkelser hos Trenitalia denne dagen. Fra Ventimiglia tar vi tog til Nice og Hotel H33. Og flyr hjem til OSL dagen etter.

Tuuuuuuuuuuuuusen takk for en veldig, veldig flott tur i Liguria :-)

Perinaldo.

2025 Dolomittene med rando-ski

Turkvartetten: Cecilie Schjerven, Tore Hagen, Toralf Igesund, Bjørn Lytskjold
Tidspunkt: 13.-18. mars 2025

Turbilder/tour photos - klikk HER

INTRO

I år er det jubileum! I år er 25 års siden Cecilie, Tore og svoger Øyvind gikk Haute Route sammen for første gang (mitt første forsøk sammen med Rasmus i 1986 får jeg markere neste år...). Det skal feires med tur i alpefjell som er ukjente for oss: Dolomittene i Italia. Øyvind kunne dessverre ikke være med, så nå er turkompis Toralf standin.

Haute Route 2000: Tore, Cecilie, Øyvind, Bjørn

Dolomittene er nok ikke egentlig skapt for fjellskiturer. I alle fall ikke for en kar som meg. Til det er fjellheimen altfor bratt og kronglete. Det går i stupbratte fjellsider og haugevis av gigantiske tårn-topper. Og, selv om det er drøssevis av fjellhytter er de aller fleste stengt om vinteren. Likevel ville jeg og turvenner mine gi fjellheimen en sjanse. Før vi dro av sted hadde jeg snekret sammen en seksdagerstur som vi mente vi skulle få til. Den beste informasjonen fant jeg på Alpenvereinaktiv.com - justert noe av vår nye italienske kontakt Luigi. Vi skulle bo på én fjellhytte, ellers på overnattingssteder i dalen. 

Det har vært ganske så magert med snø i Dolomittene i vinter. Kombinert med det steinete terrenget kan det lage problemer for oss. Turplanen ble riktig så fin den. Ta en titt selv. Virkeligheten bli ganske annerledes... 

Reisen til Dolomittene
Vi tre karene har billetter med Lufthansa fra Oslo til München. Der er planen å bo en natt før vi tar toget sørover til Bolzano. Men, Lufthansa vil ikke fly mandag 10. mars. De vi streike! Vi legger om reiseruten. Nå har vi Norwegian-billetter til Milano Malpensa dagen etter, og togbilletter fra Milano Centrale til Bolzano. En like så grei reiserute det. Flyturen til Malpensa går knirkefritt, både for oss og bagasjen. Fra flyplassen tar vi bussen til stasjonen, Milano Centrale. I 'mathallen' ved stasjonen finner vi oss et bord, og kjøper panini- & øl-lunsj. Etter en drøy halvtime er vi klare for å finne toget vårt til Bolzano. Men, hvor er den minste sekken til Tore? Den med rando-støvlene, gortex-jakken og skredsøkeren? Søkk vekk! Stjålet! Selv om vi har sittet oppå bagasjen har noen fingerferdige slabbedasker klart å stikke av med den. Vi må bare innse at vi er bønder i by'n...

Tog fra Milano til Bolzano

Togturen til Bolzano tar ca 4 timer. Hotel Stiegl Scala ligger en kort spasertur fra stasjonen. Der venter Cecilie på oss. Med prosecco. Hun har kommet med toget fra Frankfurt. Så er det middag på by'n. Og god natt.

Bolzano byr på både Ötzi-mannen-museum og Reinholdt Messner Mountain Museum. Men vi må prioritere Tore. Han trenger nye støvler og jakke. Fjellsportbutikken MountainSpirit er redningen. Der kan de sine saker. Der har de det Tore er på jakt etter. En liten byrunde får vi tid til, og en skikkelig lunsj, før vi hopper på 17:07 südtirolmobil-bussen (rute 180) til det lille skistedet Vigo di Fassa. Der tar vi inn på hos Cinzia på Hotel Garnì Lastei, anbefalt av Luigi, vår hjelpsomme kontakt. Middag spiser vi på Hotel Trento, i nabobygden Poza. Skydekket henger godt ned i dalen. Det regner lett. I høyden snør det.

Turdag 1 - torsdag 13. mars
Dagstur Ciampedie (2000) - Rifugio Vajolet (2243) - Pera di Fassa (1350)
Skibuss fra Pera di Fassa vi Canazei til Penia. Bil derfra til Rifugio Marmelada

Vi våkner til gråvær og lavt skydekke. Planen vår er å gå over fjellet Gruppo del Catinaccio/Rosengarten-gruppe, så ned dalføret i nord til Campitello di Fassa. Planen henger i en tynn, tynn tråd. Vi må ha god sikt for å få det til. Klokken ni kommer Luigi til Garnì Lastei. Han skal være med oss på tur i dag. I to omganger kjører han oss til taubanen Catinaccio Funivie. Den tar vi opp til Ciampedie. På med skiene. Vi er i gang. Ned første biten av slalåmløypen mot dalen Val di Vajolet. Så er det på med fellene. Vi skal opp drøye 100 meter en annen slalåmløype, men en politimann på snøscooter vil ikke ha oss felle-traskerne der. Godt Luigi er med. Han er ex-fjellpolitimann og kjenner mannen.
Ruten innover Vajolet-dalen går i vakker snøkledd skog til Rifugio Gardeccia (åpen servering). Vi er ute av skogen nå. Skydekket letter. Rundt oss strutter fjellformasjoner om kapp. Dette er et heftig terreng. På en knaus midt i dalen troner lille Rifugio Preuss. Skjult bak den: Rifugio Vajolet (2243). Bakken opp til hyttene er steinete, bare dekket av løs nysnø. En kompis av Luigi er på vei nedover. Han har på tur ovenfor hyttene: "Dårlig snø. Masse stein. Skal dere over fjellet må dere regne med å bære skiene mye." 

Valojet-dalen

Vajolet-hytten er stengt om vinteren. Vi finner en lun krok og tar oss en matbit. Luigi må tilbake til bilen -  og hjem. Vi takker den superhyggelige, spreke og utrolig hjelpsomme mannen for tur og alle hjelp. Elg- og reinsdyrpølsene har får i gave matcher nok ikke kvaliteten til italienske pølser. Men eksotisk er det.
At vi ikke skal gå over fjellet i dag er vi enige om alle fire, men vi vil prøve å gå litt til før vi snur. Det blir ikke mange meterne videre før vi gir opp. Snøen er dårlig. Det er masse stein. Lyset er flatt. Dalsiden er bratt. Dette er ikke noe stas. Vi snur, og setter snuten ned Vajolet-dalen. Først langs sporet vi kom, så ned slalåmløypene til tettstedet Pera di Fassa. Der tar skibussen oss til Canazei, en svampete bar-pizza (alle spisesteder er stengt midt på dagen) og en kald øl. Fra Canazei er det ny skibusstur til Penia og restaurant El Panarel. Innehaveren, godt voksne Urselina, er en skikkelig grepa dame. Her får vi tid til et glass før Aurelio, far sjølv på Rifugio Marmolada, kommer og henter oss. Vi får en varm velkomst av familien som driver Rifugio Castiglioni Marmolada (2060). Helt fra første epost-kontakt har datteren i huset, Alessia, vært hjelpsomheten selv. På hytten er det lite folk. Bare oss og en fransk gruppe. Perfekt for en god og rolig middag. Det eneste som ikke er perfekt er værmeldingen for i morgen...

Turdag 2 - fredag 14. mars
Dagstur fra Rifugio Marmolada (2060) et lite stykke opp mot Marmolada (2400)

 
Ute er det gråvær og lavt skydekke. Og 10-15 cm med nysnø. Planen vår i dag er å gå på Marmolada (3310), det høyeste fjellet i Dolomittene. Det er det bare å glemme. Men, på tur vil vi. Opp mot Marmolada.
Turen starter til fots over den digre Fedaia-dammen rett bak hytten. Så er det på med skiene og opp nedsnødd, lite brukt slalåmbakke. Overfor bakken er snøen løs og dyp. Det snø. Vi ser de nærmeste bratte fjellveggene rundt oss, men bortsett fra det er verden veldig, veldig hvit. Så veldig langt kommer vi ikke. Etter å ha bakset oss opp 350 høydemeter er vi fornøyde. Videre oppover er verden om mulig enda hvitere. Men, vi får luftet oss i fire timer. Det gjør godt.

I fjellsiden opp mot Marmolada

På hytten er det ingen andre gjester i kveld. Dårlige værmeldinger har skylden. Aurelio fyrer i peisen og setter på musikk. Tid for total avslapping. Etter middag finner han frem en DVD med en italiensk spillefilm han har lovet å vise oss. Filmen er fra 1954. Store deler av handlingen er lagt til byggingen av dammen ved hytten. Helten spilles av Luis Trenker, en kjent fjellklatrer, skuespiller og regissør fra området vi er i, Südtirol. Selv om jeg kan en del italiensk får jeg ikke med meg samtalen på filmen. Men, Aurelio (med barnebarnet tålmodig på fanget) gir meg korte oppsummeringer underveis, på italiensk. Så oversetter jeg for de tre andre. En minneverdig 'familie-kveld'.

Turdag 3 - lørdag 15. mars

Rifugio Marmolada (2060) - Porta Vescovo (2478) - Arabba (1600)
Taxi fra Arabba til Kolfuschg
Liten ettermiddagstur opp fra Kolfuschg/Colfosco (1650)

Nok en dag med grått vær og lavt skydekke. Planen var å gå opp til Porta Vescovo rett nord for hytten, så via slalåmløyper og taubane til Sas de Pordoi sør i fjellmassivet Gruppo del Sella. Fra Sas de Pordoi skulle vi så gå gjennom fjellheimen og ende opp i Kolfuschg/Colfosco nede i dalen. Første biten skal vi klare. Sella-fjellturen må vi droppe. Vi får heller komme oss trygt ned til Arabba og få transport derfra.

Turen fra Marmolada-hytten opp til skaret Porta Vescovo er trygg i dag, sier Aurelio. Han kjenner fjellene her, helt klart en kar å stole på. Halvannen time bruker vi opp det fine dalføret. I skaret møter discomusikken oss. Den store restauranten ved taubanesentralen, Rifugio Gorza, er full av folk. Vi smetter så vidt innom døren for å få tak i et heis- og løypekart. Fra skaret står vi ned skibakkene til Arabba. Øverste biten i grauttjukk skodde.

Rifugio Marmolada (2060) - Porta Vescovo (2478)

Arabba virker som et fint, lite sted. Selv i dag når tåken henger langt ned i lien. Men noe viktig mangler akkurat nå: Et åpent spisested. Dette må vi snart lære oss. Midt på dagen er alt stengt. Vi må komme oss til Kolfuschg før vi får oss mat. Heiskartet viser at vi kan ta to-tre korte taubane og noen slalåmløyper for å komme dit. Men på turistkontoret selger de ikke enkeltbilletter, kun dagskort til hele det gigantiske anlegget Sellaronda. 83 euro per snute. Det blir maxitaxi til 55 euro i stedet, så får vi heller gå oss en skitur ved Calfosco.

Pensione Pcëi heter stedet vi bor. Petra er fruen i huset. Sosial og blid og veldig pratsom. Restaurant Luianta er stedet hun anbefaler oss å spise lunsj. Et veldig godt forslag. 
Etter lunsjen tar gubbene seg en skitur vestover opp dalen. Langs slalåmløypen. Opp til sidedalen der vi hadde planlagt å komme ned, Val Setus. Ingen sure miner for at vi valgte vekk fjellturen: Skodden ligger tjukk og god oppe i høyden. Dagen avslutter vi med middag på Restaurant Luianta. Og nye sjekk av værmeldingen. Gråværet ser dessverre ut til å ha satt enda en stund til...

Turdag 4 - søndag 16. mars
Taxi fra Kolfoschg til Gardena-passet + stolheis
Litt ovenfor Gardena-passet (2290) - Selva di Val Gardena/Wolkenstein (1550)

Vi våkner til tett snøvær, og skredvarsel som melder faregrad 3. Nok en dag der vi helt klart må tenke nytt. Planen var å gå gjennom fjellheimen Gruppo del Puez til tettstedet Lungiarü/Campill (overnatting: Pension Odles) Det er ikke mulig i dag. Skal vi til Lungiarü må vi ta maxitaxi. I et siste kreativt øyeblikk, i det maxitaxien svinger inn på tunet, ombestemmer vi oss. Innser at Lungiarü er et lite lurt sted for turplanen videre, sånn som skredfaren er nå. Vi vil ikke komme oss videre derfra uten lange omveier med buss eller mer taxi. "Kjør oss rett vestover opp til Gardena-passet i stedet, per favore!" Derfra kan vi komme oss ned til Val Gardena, ta en dobbelt overnatting der, og være inne på den planlagte ruten vår igjen. Taxisjåføren er med på notene, heldigvis. "Veien over passet er stengt på grunn av snøværet, men jeg får lov å kjøre." 50 euro skal han ha for den korte turen. Det betaler vi med glede.

Ned til Selva di Val Gardena/Wolkenstein

Fra Gardena-passet tar vi en kort taubane opp til Dantercëpies Mountain Lounge. (2290). Herfra er det bare å følge slalåmbakkene ned til Selva di Val Gardena/Wolkenstein. På sugeføre ned gjennom tåke og yr. Før vi hopper på skibussen (mer eller mindre gratis) får vi oss litt kaffe & croissanter. Lunsjen tar vi ved busstasjonen i byen vi skal bo i, Urtijëi/St. Ulrich. Så sjekker vi inn på Hotel Sureghes.
Urtijëi kan nok være en fin liten turistby, men regnværet bremser den store sightseeing-lysten. Middagen spiser vi på hotellet. Den er grei nok den, men blir slått av værmeldingen: I morgen blir det endelig solskinn! Og på mobilen tikker det inn dagsturforslag fra vår gode italienske venn Luigi. 

Turdag 5 - mandag 17. mars
Buss fra Urtijëi til Santa Cristina + taubane til Pana
DagsturPana (1630) - Rifugio Emilio Comici (2154) - Pana (1630)

Ute skinner solen. Inne er det hotellfrokost før vi tar skibussen (gratis for hotellgjester) til Santa Cristina litt øst og opp i Gardena-dalen. Her tar vi stolheis opp sør for dalen, til Pana. Vi tre gamle gubbene er litt skuffet over at de ikke selgere honnør-billetter... Oppe ved Pana får vi for første gang gigantiske Dolomitt-fjell rett i fleisen: Sassolungo/Langkofel (3181) og Sasso Piatto/Plattkofel (2958) strutter mot himmelen. Mektig. Fascinerende. Uvirkelige. 

Åssiden nord for Sassolungo (3181)

Fra Pana-heisanlegget tråkker vi oss en løype opp gjennom skogen, med kurs mot dalen mellom de to Sasso-fjellkjempene. Vi har et lite håp om at vi kan lure oss oppover den dalen et stykke, kanskje helt opp til den vinterstengte hytten Ütia Toni Demetz (2685). En sprek rando-italiener som tar oss igjen inne i skogen får oss bort fra den tanken. Dalsidene er stupbratte. Skredfaren er på en treer. I stedet svinger vi opp åssiden nord for Sassolungo, godt unna skredterreng, via Col de Ciaulonch til Rifugio Emilio Comici (2154). Navnet bedrar. Dette var nok en gang en ekte alpehytte. Ikke nå lenger. Nå er det en fjång restaurant, med raffinerte retter og slanke vinglass. Ute er det bar med discomusikk og dansende gassflammer. Mercedes har pyntet der de kan med stjernen sin. Det blankpolerte toalettet har grønne spotlight i pissoarene. Svake mennesker som vi er: Vi går for en diger - og ikke helt billig - lunsj. Tilbake til Pana suser vi ned fine slalåmløyper. Ved Pana er det slutt på snøen. Det blir stolheis ned til dalen og bussen og Hotel Sureghes i Urtijëi. Middag på hotellet.

Turdag 6 - tirsdag 18. mars
Col da Mesdi (2000) - Compatch (1850)

Siste skiturdagen vår dette. Planen var å gå gjennom fjellheimen sør for Urtijëi til San Cipriano i dalføret Val di Tires øst for Bolzano. Selv om været er knakende flott setter skredfaregrad 3 en stopper for den planen. I dag går vi for en veldig snill variant: Rett bak hotellet tar vi taubane-egget opp til Col da Mesdi (2000), opp til et gigantisk slalåmanlegg. "Til 20 skiheiser" sier skiltet utenfor toppstasjonen. Jovisst er Dolomitt-fjellheimen heftig så det holder, men store områder er fullstendig nedbygget av heiser, løyper og serveringssteder. Her vi er nå - i Seiser Alpe - er det knapt et høydedrag som ikke har minst en heis. Foran oss snor langrennsløyper seg rundt slake koller. Noe for enhver som vil ha preparerte opplevelser, enten det er på joggepinner eller alpinski.

Stølshus, Seiser Alpe. Bak: Sassolungo/Langkofel (3181) og Sasso Piatto/Plattkofel (2958) 

På den behagelige 7 kilometer lange turen vår er vi stadig innom oppkjørte løyper, men finner også mye urørt snø å tråkke avgårde med feller på. Området er blant de større stølsområdene i Dolomittene. Flotte, gamle stølshus ligger drysset ut over landskapet. I sørøst kneiser det voldsomme fjellene Sassolungo og Sasso Piatto stjeler oppmerksomheten vår mot sørøst. Mot sør fjell i Gruppo dil Catinaccio, fjellheimen vi fikk snust litt på den aller første turdagen. For alle som har sansen for fjell: Et utrolig storslått og vakkert skue.
Den medbrakt lunsjen - brød, ost, pølse og pils - tar vi utendørs, rett foran restauranten Panorama (2000) (NB: isøks kan gi kuttskade brukt som flaksåpner). Så sklir vi ned turens aller siste bakken til heisanlegget ved Compatch. Cecilie ordner billetter som tar oss med taubanen til dalen langt dere nede. Ved nedre heisstasjon venter skibuss som tar oss til tettstedet Seis am Schlern/Siusi allo Scilliar. Derfra går südtirolmobil bussrute 170 til Bolzano.

Vi rusler til hotellet vårt, Hotel Stiegl Scala, og henter ut sakene vi har liggende i bagasjerommet. Før togreisen videre får Cecilie oss med til et glass negroni på ærverdige Parkhotel Laurin. 

Hjem fra til Dolomittene

Fra Bolzano er det 4 timer med tog til München. Vi tre karene har lagt inn en natt her, i køyesenger på det enkle ungdomsherberget Jaeger's Hotel - Hostel. Vi får tid til et siste glass sammen før Cecilie fortsetter med nattog hjem til Frankfurt.

Neste dag er det formiddagstur i München, lunsj med hvitpølse/Weißwurst på Rischart. Så tog fra München Hauptbahnhof til flyplassen og hjem med Lufthansa kl 15:35 til Gardermoen 17:55. Lufthansa er visst ikke helt i slag for tiden. Da vi skulle reise til München var det streik og null fly. På hjemturen fikk vi aldri bagasjen vår. Den hadde de booket om til et fly dagen etter...

Oppsummert
Dolomittene er helt klart et område med spennende og flotte skitur-muligheter. Men, terrenget er krevende. Sammenlignet med turene jeg har gått i Alpene i Sveits/Østerrike er 'slingringsmonnet' mindre: Det enda mer kritisk å finne akkurat de riktige skarene opp og ned bratte partier. For ukjente som oss er det helt nødvendig med godt vær og trygge snøforhold. Og gjerne spor etter noen som har gått før oss. Dolomittene er storslåtte så det holder, men: Jeg har aldri vært i et fjellområde som er så turistifisert, så utbygd og nedbygd av heiser. For en enkel (?) tursjel som meg blir det rett og slett i meste laget.

Turen vår ble aldri den vi hadde planlagt. Topografiske kart byttet vi ut med heis- og løypekart, buss og taxi. Kanskje nettopp plunder og heft gjør at jeg er ekstra, ekstra glad for å ha turvennene Cecilie, Tore og Toralf. Sammen fant vi ut hva vi kunne få til og hva som gikk i dass. Sammen hadde vi smil og gled på plass hele veien. Turvenner av aller, aller beste sorten. Stor takk & hurra for oss og vår måte å gjøre det på. Gleder meg til nye turer med dere.

Peisestuen på Rifugio Marmolada.