torsdag 17. desember 2020

Galdhøpiggen fra Elvesæter/Bøverdalen


Det skal være bra å legge inn noen hvite dager i advent har jeg hørt. Vår måte å gjøre det på er en skitur fra Elvesæter (650) til Galdhøpiggen (2469). Vi drister oss til å kalle dette Jotunheimens lengste motbakke. Vi drister oss til å kalle Brånåvegen, som tar oss så fint opp fra riksveien, for Jotunheimens glemte adkomst.  
Elvesæter (650)-Storjuvbrean-Porten-Galdhøpiggen (2469)-Juvvatnet-Raudbergstulen-Storhaugen (720)


Lørdag 5. desember ringer fire klokkealarmer altfor tidlig i hytten vi leier på Storhaugen gard. Dagen før hadde vi prøvd ski og snø og humøret fra Raudbergstulen (1010) til Galdhøe (2223). I dag er det Galdhøpiggen vi så gjerne vil oppleve. Værmeldingen er av beste merke. Snø er det brukbart av. Skredvarslet på Varsom på vår side. På frokostbordet dufter det kaffe og nysmurt brød. Fra høyttaleren danser Knutsen og Ludvigsens God morgen Norge over bordet: "Den første sol på Galdhøpiggen..."
Nå er det oss det står på, fire godt voksne karer med boligadresse Oslo.


Morgenstemning på Storhaugen kl 0500 5.desember 2020

Klokken har akkurat rukket å bli syv da vi står klare på skiene og låser bilen ved Elvesæter Hotell. Bare det i seg selv er jo en liten bragd for B-mennesket Bjørn. Den utrolige Brånåvegen, som vi skal følge fra riksvei 55 ved Elvesæter opp til Storjuvbrean, fikk Åmund Elvesæter bygget i 1953. Veien brukte Elvesæter til å kjøre turister med Jeep opp til breen, og derfra videre med traktor med belter til stupet under Galdhøpiggen. Sjekk artikkel i Fjuken: Bilvegen frå Elvesæter til Galdhøpiggen.
I dag er Brånåvegen dekket av et godt lag med nysnø. Over oss henger en måne som fortsatt er hyggelig stor, så hodelyktene pakker vi fort bort. Tre av oss har gått opp veien før, men det er plutselig 35-40 år siden. Brånåvegen er i imponerende god stand. Nede i den vinterhvite skogen er den en drøm å gå på, med føre av beste sort. Over skoggrense, rundt 1050 meter, er det meste av snøen blåst bort. Bare et tynt nysnølag ligger igjen på veien. Oppover går det helt greit, selv om det skriker under stålkantene iblant. Nedover hadde vi måtte bære skiene i dag. I lien vest for Mytingsfjellet, mot Tverrgjelet, går Brånåvegen som en skrå strek bortetter den bratte og skredutsatte uren. I dag går vi trygt. Ikke er det snø nok til skred og steinuren er frossen og stille. Gamle steinsprang har fylt igjen veien hist og her, men det er fortsatt greit å ta seg frem. I Tverrgjelet er veien vasket helt bort. Litt hår fra skifellene våre henger igjen på steinene før vi har humpet oss over den dype rennen. Brånåvegen slutter 2-300 meter før tungen på Storjuvbrean, 1370 meter over havet. En stor takk til veibyggerne, de gjorde det mulig for oss å komme lettvint opp i høyden, nesten 70 år etter at veien ble til. Bare 2,5 time har vi brukt opp fra Elvesæter.


Langs Brånåvegen, bygd i 1953 for å frakte turister til breen, mot Storjuvbrean. Borte i den bratte lien har flere små steinsprang fylt igjen veien noe. Bak i bildet: Veslpiggen. Til høyre: Storgrovhøe

Vi skal opp Storjuvbrean nå, til Porten. Vinteren er ikke gammel, selv ikke her oppe. Breen har flere større sprekkområder. Selv om snødekket virker både fast og halvtjukt er snøbroene som dekker bresprekkene ekstra skumle på denne tiden av året. Firerbanden vår knyter seg inn i tauet og tar fatt på den seige stigningen. Det beste sporet opp breen har vi tegnet ved å se på flyfoto fra Norgeibilder.no, slik at det styrer unna de største sprekkene. Denne ruten har vi nå på GPSen vår, som vi stadig sjekker. Den røde streken er god å styre etter, ikke minst når skysløret over Storgrovhøe siger helt ned til oss. Vi skimter knapt de gigantiske stupsidene rundt breen. 



Magisk på Storjuvbrean, med sol på Veslpiggen (2368) og Galdhøpiggen (2469). Porten midt i bildet.

I det vi passerer 2000 meter tørket skysløret plutselig bort. Rett foran oss kneiser Galdhøpiggen og Veslpiggen. Det er enorme vinterlandskapet rundt oss blir rent for mye. Dette må jo være den aller beste måten å få lov til å hilse på selve stortoppen, som stråler mot oss med snøhvit topp der oppe i solen. Fire storøyde bykarer står i desemberskyggen på Storjuvbrean og prøver å ta inn alt sammen, og vet at de er utrolig heldige. 

På «balkongen» på den store vindgropen nord for snørennen opp til Porten er det sol, mat og termos. Og tid til å nyte det mektige landskapet. Vi har vært underveis i fem timer og trenger litt hvile og næring. Dagene er korte i desember. Fortsatt har vi 3-400 høydemeter igjen til toppen og langt igjen før vi er i hus. Etter en liten halvtime må vi dessverre sige videre. 

Tauet legger vi i sekken, og går sakte og sindig på ski mot snørennen som går opp til Porten. Overgangen fra breen til fjellet er brattere enn det vi kan huske fra tidligere turer. Trolig er det fordi breen har krympet i tjukkelse her også. Vi tar det veldig forsiktig, og legger sporet så skredsikkert vi kan over den korte og bratteste biten. Nederst i selve rennen tar vi skiene på sekken og stropper på stegjernene. Dette er ikke plassen å skli ut. Under løssnøen er det hardt her og der. Snart er vi gjennom Porten, den spesielle fjellformasjonen som vel har gitt navn skardet.

Tore gjennom Porten.

Fra skardet går vi på ski over den øvre og slake delen av Styggebrean, mot et lite skard i ryggen opp til Galdhøpiggen (nær høyde 2271 på kartet). Herfra er den tryggeste og vanlige veien til topps langs selve ryggen, men i dag frister det på ingen måte. Alt av eldre snø er blåst bort, nå ligger det bare et tynt lag med løssnø på steinuren oppover. Piggbrean, som vi nå har litt under oss, ser ut til å være et bedre alternativ i dag. Brefallet har riktignok noen feite sprekker, det viser flybildene, men uværet som herjet for et par uker siden har sparklet igjen alt sammen. Ikke en sprekk eller grop er å se, så vi slipper oss ned på breen. Det aller sikreste hadde vært å finne frem tauet igjen, men vi velger å gå uten på den svært faste og vindblåste snøen.

Rett under toppen på Galdhøpiggen (2469): Utsyn mot SV. Hurrungane helt bak i horisonten, mellom Storebjørn og Store Smørstabbtinden.

Fire glade gubber på Galdhøpiggen (2469): Helge, Tore, Bjørn og Rune.

Galdhøpiggen. 2469 meter over havet. Solen står lavt der sørvest, selv om klokken bare er 14:30. Rundt oss gjør alle stortoppene seg så fine de kan i kveldsblått og svart, med appelsinfargesollys på toppene. Langt der borte kneiser signaturen til Hurrungane. Over lavlandet mot sør ligger et lavt skydekke så langt vi kan se. Over oss er himmelen bare blå, blå, blå. Og det er vindstille. Fire godt voksne karer nikker og smiler til hverandre og til verden, og er utrolig glade og takknemlige.
Vi har lyst å rekke ned til Juvvatnet før det blir mørk, så det er bare tid for et kort besøk på toppen i dag. Fellene vi har brukt hele dagen stappes i sekken, så setter vi kursen hjemover. Ned Piggbrean suser vi nær sporet vi kom opp, og tross grundig sjekk av breen ser vi ikke antydning til sprekker. Kjentfolk har fortalt etterpå at det er ganske uvanlig.

Fra Galdhøpiggen kjører vi ned Piggbrean og Styggbrean. Snøforholdene var uvanlig gode denne desemberdagen, alt av sprekker på Piggbrean var fokket igjen. NB: Piggbrean har store sprekker. Tryggeste rute ned fra toppen går langs ryggen til høyde 2271 (den hvite haugen på bildet), derfra videre på øvre del av Styggebrean.

Vel nede på Styggebrean setter vi kursen rett mot Juvvatnet. Det siste stykket over Juvflye er avblåst og steinete. Det er ikke helt lett å snuse opp den beste ruten, men vi kommer oss ned på Juvvatnet uten altfor mange sår i skiene. Mørket siger på nå, så hodelyktene plukkes frem når vi er ved turiststien til Juvfonna. Herfra kjenner vi godt ruten videre ned mot dalen. Her var vi i går også. Nå er det bare å følge veistikkene ned til Raudbergstulen, og så videre på snødekt og brøytet vei ned til hytten vi leier på Storhaugen gard. Vel, aldeles bare bare er det ikke, det sier lårmusklene klart ifra om. 1100 høydemeter ned – på hardt føre, i mørket og seint på dagen – sånt noe tar på en gammel skrott.

Klokken er blitt 1600. Fra Juvvatnet følger vi den vinterstengte veien ned til Raudbergstulen. Derfra på ski ned veien til Storhaugen gard hvor vi leier hytte.

Det er ikke mye lyd igjen i oss når vi låser oss inn i hytten klokken fem, etter å ha vært på farten i ti timer. Dette var nettopp den hvite dagen i desember vi trengte så sårt. Spekemat og noe kaldt i glasset skal smake ekstra godt i kveld.

Takk for turen! Etter 10 timer med ski på beina smaker øl og spekemat ekstra godt!


Turfakta:
Start: Elvesæter hotell (650)
Slutt: Storhaugen gard (720)
↑ ca 1900 ↓ ca 1800, 32 km, 10 timer inkl. pauser
Elvesæter - Brånåvegen - Storjuvbreen - Porten - Galdhøpiggen - Juvvasshytta - Raudbergstulen - Storhaugen gard. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar