INNHOLD/CONTENT

 Skiturer/Ski Tours

• Alpene / The Alps / Haute Route (oppdatert: Mars 2025)
  
• Norge / Norway (oppdatert: April 2024)
• Eksotiske steder / Exotic destinations (oppdatert: April 2017)

Fotturer/Summer Hikes

• Alpene / the Alps (oppdatert: Juli 2023)
• Norge / Norway

Sykkelturer/Bicycle Tours

• Italia (2017 & 2024)
• Åland (2022)
• Tyrkia (1989)

Kontakt: lytskjold@yahoo.no

Guideboken min, Haute Route - på ski gjennom Alpene, kom i oppdatert utgave i 2022. Du bestiller den fra Fri Flyt. 

Haute Route – På ski gjennom Alpene er den første norskspråklige guideboken til turen som alle skientusiaster drømmer om å gjøre minst én gang i livet. Her finner du alt du trenger av informasjon, enten du ønsker å gå den klassiske ruten fra Chamonix til Zermatt eller du har lyst til å prøve en av de andre variantene. Boka er midt i blinken for deg som skal planlegge en Haute Route-skitur, enten du vil gå med en profesjonell guide eller finne veien på egenhånd.

Boken har detaljerte rutebeskrivelser av de to mest kjente skirutene gjennom Alpene: Den klassiske Haute Route og Verbier-varianten. I tillegg finner du beskrivelse av seks andre spennende ruter i fjellene mellom Chamonix og Saas-Fee. Alle rutene er tegnet inn på de flotte 1:50 000-kartene fra swisstopo.

2025 Dolomittene med rando-ski

Turkvartetten: Cecilie Schjerven, Tore Hagen, Toralf Igesund, Bjørn Lytskjold
Tidspunkt: 13.-18. mars 2025

Turbilder/tour photos - klikk HER

INTRO

I år er det jubileum! I år er 25 års siden Cecilie, Tore og svoger Øyvind gikk Haute Route sammen for første gang (mitt første forsøk sammen med Rasmus i 1986 får jeg markere neste år...). Det skal feires med tur i alpefjell som er ukjente for oss: Dolomittene i Italia. Øyvind kunne dessverre ikke være med, så nå er turkompis Toralf standin.

Haute Route 2000: Tore, Cecilie, Øyvind, Bjørn

Dolomittene er nok ikke egentlig skapt for fjellskiturer. I alle fall ikke for en kar som meg. Til det er fjellheimen altfor bratt og kronglete. Det går i stupbratte fjellsider og haugevis av gigantiske tårn-topper. Og, selv om det er drøssevis av fjellhytter er de aller fleste stengt om vinteren. Likevel ville jeg og turvenner mine gi fjellheimen en sjanse. Før vi dro av sted hadde jeg snekret sammen en seksdagerstur som vi mente vi skulle få til. Den beste informasjonen fant jeg på Alpenvereinaktiv.com - justert noe av vår nye italienske kontakt Luigi. Vi skulle bo på én fjellhytte, ellers på overnattingssteder i dalen. 

Det har vært ganske så magert med snø i Dolomittene i vinter. Kombinert med det steinete terrenget kan det lage problemer for oss. Turplanen ble riktig så fin den. Ta en titt selv. Virkeligheten bli ganske annerledes... 

Reisen til Dolomittene
Vi tre karene har billetter med Lufthansa fra Oslo til München. Der er planen å bo en natt før vi tar toget sørover til Bolzano. Men, Lufthansa vil ikke fly mandag 10. mars. De vi streike! Vi legger om reiseruten. Nå har vi Norwegian-billetter til Milano Malpensa dagen etter, og togbilletter fra Milano Centrale til Bolzano. En like så grei reiserute det. Flyturen til Malpensa går knirkefritt, både for oss og bagasjen. Fra flyplassen tar vi bussen til stasjonen, Milano Centrale. I 'mathallen' ved stasjonen finner vi oss et bord, og kjøper panini- & øl-lunsj. Etter en drøy halvtime er vi klare for å finne toget vårt til Bolzano. Men, hvor er den minste sekken til Tore? Den med rando-støvlene, gortex-jakken og skredsøkeren? Søkk vekk! Stjålet! Selv om vi har sittet oppå bagasjen har noen fingerferdige slabbedasker klart å stikke av med den. Vi må bare innse at vi er bønder i by'n...

Tog fra Milano til Bolzano

Togturen til Bolzano tar ca 4 timer. Hotel Stiegl Scala ligger en kort spasertur fra stasjonen. Der venter Cecilie på oss. Med prosecco. Hun har kommet med toget fra Frankfurt. Så er det middag på by'n. Og god natt.

Bolzano byr på både Ötzi-mannen-museum og Reinholdt Messner Mountain Museum. Men vi må prioritere Tore. Han trenger nye støvler og jakke. Fjellsportbutikken MountainSpirit er redningen. Der kan de sine saker. Der har de det Tore er på jakt etter. En liten byrunde får vi tid til, og en skikkelig lunsj, før vi hopper på 17:07 südtirolmobil-bussen (rute 180) til det lille skistedet Vigo di Fassa. Der tar vi inn på hos Cinzia på Hotel Garnì Lastei, anbefalt av Luigi, vår hjelpsomme kontakt. Middag spiser vi på Hotel Trento, i nabobygden Poza. Skydekket henger godt ned i dalen. Det regner lett. I høyden snør det.

Turdag 1 - torsdag 13. mars
Dagstur Ciampedie (2000) - Rifugio Vajolet (2243) - Pera di Fassa (1350)
Skibuss fra Pera di Fassa vi Canazei til Penia. Bil derfra til Rifugio Marmelada

Vi våkner til gråvær og lavt skydekke. Planen vår er å gå over fjellet Gruppo del Catinaccio/Rosengarten-gruppe, så ned dalføret i nord til Campitello di Fassa. Planen henger i en tynn, tynn tråd. Vi må ha god sikt for å få det til. Klokken ni kommer Luigi til Garnì Lastei. Han skal være med oss på tur i dag. I to omganger kjører han oss til taubanen Catinaccio Funivie. Den tar vi opp til Ciampedie. På med skiene. Vi er i gang. Ned første biten av slalåmløypen mot dalen Val di Vajolet. Så er det på med fellene. Vi skal opp drøye 100 meter en annen slalåmløype, men en politimann på snøscooter vil ikke ha oss felle-traskerne der. Godt Luigi er med. Han er ex-fjellpolitimann og kjenner mannen.
Ruten innover Vajolet-dalen går i vakker snøkledd skog til Rifugio Gardeccia (åpen servering). Vi er ute av skogen nå. Skydekket letter. Rundt oss strutter fjellformasjoner om kapp. Dette er et heftig terreng. På en knaus midt i dalen troner lille Rifugio Preuss. Skjult bak den: Rifugio Vajolet (2243). Bakken opp til hyttene er steinete, bare dekket av løs nysnø. En kompis av Luigi er på vei nedover. Han har på tur ovenfor hyttene: "Dårlig snø. Masse stein. Skal dere over fjellet må dere regne med å bære skiene mye." 

Valojet-dalen

Vajolet-hytten er stengt om vinteren. Vi finner en lun krok og tar oss en matbit. Luigi må tilbake til bilen -  og hjem. Vi takker den superhyggelige, spreke og utrolig hjelpsomme mannen for tur og alle hjelp. Elg- og reinsdyrpølsene har får i gave matcher nok ikke kvaliteten til italienske pølser. Men eksotisk er det.
At vi ikke skal gå over fjellet i dag er vi enige om alle fire, men vi vil prøve å gå litt til før vi snur. Det blir ikke mange meterne videre før vi gir opp. Snøen er dårlig. Det er masse stein. Lyset er flatt. Dalsiden er bratt. Dette er ikke noe stas. Vi snur, og setter snuten ned Vajolet-dalen. Først langs sporet vi kom, så ned slalåmløypene til tettstedet Pera di Fassa. Der tar skibussen oss til Canazei, en svampete bar-pizza (alle spisesteder er stengt midt på dagen) og en kald øl. Fra Canazei er det ny skibusstur til Penia og restaurant El Panarel. Innehaveren, godt voksne Urselina, er en skikkelig grepa dame. Her får vi tid til et glass før Aurelio, far sjølv på Rifugio Marmolada, kommer og henter oss. Vi får en varm velkomst av familien som driver Rifugio Castiglioni Marmolada (2060). Helt fra første epost-kontakt har datteren i huset, Alessia, vært hjelpsomheten selv. På hytten er det lite folk. Bare oss og en fransk gruppe. Perfekt for en god og rolig middag. Det eneste som ikke er perfekt er værmeldingen for i morgen...

Turdag 2 - fredag 14. mars
Dagstur fra Rifugio Marmolada (2060) et lite stykke opp mot Marmolada (2400)

 
Ute er det gråvær og lavt skydekke. Og 10-15 cm med nysnø. Planen vår i dag er å gå på Marmolada (3310), det høyeste fjellet i Dolomittene. Det er det bare å glemme. Men, på tur vil vi. Opp mot Marmolada.
Turen starter til fots over den digre Fedaia-dammen rett bak hytten. Så er det på med skiene og opp nedsnødd, lite brukt slalåmbakke. Overfor bakken er snøen løs og dyp. Det snø. Vi ser de nærmeste bratte fjellveggene rundt oss, men bortsett fra det er verden veldig, veldig hvit. Så veldig langt kommer vi ikke. Etter å ha bakset oss opp 350 høydemeter er vi fornøyde. Videre oppover er verden om mulig enda hvitere. Men, vi får luftet oss i fire timer. Det gjør godt.

I fjellsiden opp mot Marmolada

På hytten er det ingen andre gjester i kveld. Dårlige værmeldinger har skylden. Aurelio fyrer i peisen og setter på musikk. Tid for total avslapping. Etter middag finner han frem en DVD med en italiensk spillefilm han har lovet å vise oss. Filmen er fra 1954. Store deler av handlingen er lagt til byggingen av dammen ved hytten. Helten spilles av Luis Trenker, en kjent fjellklatrer, skuespiller og regissør fra området vi er i, Südtirol. Selv om jeg kan en del italiensk får jeg ikke med meg samtalen på filmen. Men, Aurelio (med barnebarnet tålmodig på fanget) gir meg korte oppsummeringer underveis, på italiensk. Så oversetter jeg for de tre andre. En minneverdig 'familie-kveld'.

Turdag 3 - lørdag 15. mars

Rifugio Marmolada (2060) - Porta Vescovo (2478) - Arabba (1600)
Taxi fra Arabba til Kolfuschg
Liten ettermiddagstur opp fra Kolfuschg/Colfosco (1650)

Nok en dag med grått vær og lavt skydekke. Planen var å gå opp til Porta Vescovo rett nord for hytten, så via slalåmløyper og taubane til Sas de Pordoi sør i fjellmassivet Gruppo del Sella. Fra Sas de Pordoi skulle vi så gå gjennom fjellheimen og ende opp i Kolfuschg/Colfosco nede i dalen. Første biten skal vi klare. Sella-fjellturen må vi droppe. Vi får heller komme oss trygt ned til Arabba og få transport derfra.

Turen fra Marmolada-hytten opp til skaret Porta Vescovo er trygg i dag, sier Aurelio. Han kjenner fjellene her, helt klart en kar å stole på. Halvannen time bruker vi opp det fine dalføret. I skaret møter discomusikken oss. Den store restauranten ved taubanesentralen, Rifugio Gorza, er full av folk. Vi smetter så vidt innom døren for å få tak i et heis- og løypekart. Fra skaret står vi ned skibakkene til Arabba. Øverste biten i grauttjukk skodde.

Rifugio Marmolada (2060) - Porta Vescovo (2478)

Arabba virker som et fint, lite sted. Selv i dag når tåken henger langt ned i lien. Men noe viktig mangler akkurat nå: Et åpent spisested. Dette må vi snart lære oss. Midt på dagen er alt stengt. Vi må komme oss til Kolfuschg før vi får oss mat. Heiskartet viser at vi kan ta to-tre korte taubane og noen slalåmløyper for å komme dit. Men på turistkontoret selger de ikke enkeltbilletter, kun dagskort til hele det gigantiske anlegget Sellaronda. 83 euro per snute. Det blir maxitaxi til 55 euro i stedet, så får vi heller gå oss en skitur ved Calfosco.

Pensione Pcëi heter stedet vi bor. Petra er fruen i huset. Sosial og blid og veldig pratsom. Restaurant Luianta er stedet hun anbefaler oss å spise lunsj. Et veldig godt forslag. 
Etter lunsjen tar gubbene seg en skitur vestover opp dalen. Langs slalåmløypen. Opp til sidedalen der vi hadde planlagt å komme ned, Val Setus. Ingen sure miner for at vi valgte vekk fjellturen: Skodden ligger tjukk og god oppe i høyden. Dagen avslutter vi med middag på Restaurant Luianta. Og nye sjekk av værmeldingen. Gråværet ser dessverre ut til å ha satt enda en stund til...

Turdag 4 - søndag 16. mars
Taxi fra Kolfoschg til Gardena-passet + stolheis
Litt ovenfor Gardena-passet (2290) - Selva di Val Gardena/Wolkenstein (1550)

Vi våkner til tett snøvær, og skredvarsel som melder faregrad 3. Nok en dag der vi helt klart må tenke nytt. Planen var å gå gjennom fjellheimen Gruppo del Puez til tettstedet Lungiarü/Campill (overnatting: Pension Odles) Det er ikke mulig i dag. Skal vi til Lungiarü må vi ta maxitaxi. I et siste kreativt øyeblikk, i det maxitaxien svinger inn på tunet, ombestemmer vi oss. Innser at Lungiarü er et lite lurt sted for turplanen videre, sånn som skredfaren er nå. Vi vil ikke komme oss videre derfra uten lange omveier med buss eller mer taxi. "Kjør oss rett vestover opp til Gardena-passet i stedet, per favore!" Derfra kan vi komme oss ned til Val Gardena, ta en dobbelt overnatting der, og være inne på den planlagte ruten vår igjen. Taxisjåføren er med på notene, heldigvis. "Veien over passet er stengt på grunn av snøværet, men jeg får lov å kjøre." 50 euro skal han ha for den korte turen. Det betaler vi med glede.

Ned til Selva di Val Gardena/Wolkenstein

Fra Gardena-passet tar vi en kort taubane opp til Dantercëpies Mountain Lounge. (2290). Herfra er det bare å følge slalåmbakkene ned til Selva di Val Gardena/Wolkenstein. På sugeføre ned gjennom tåke og yr. Før vi hopper på skibussen (mer eller mindre gratis) får vi oss litt kaffe & croissanter. Lunsjen tar vi ved busstasjonen i byen vi skal bo i, Urtijëi/St. Ulrich. Så sjekker vi inn på Hotel Sureghes.
Urtijëi kan nok være en fin liten turistby, men regnværet bremser den store sightseeing-lysten. Middagen spiser vi på hotellet. Den er grei nok den, men blir slått av værmeldingen: I morgen blir det endelig solskinn! Og på mobilen tikker det inn dagsturforslag fra vår gode italienske venn Luigi. 

Turdag 5 - mandag 17. mars
Buss fra Urtijëi til Santa Cristina + taubane til Pana
DagsturPana (1630) - Rifugio Emilio Comici (2154) - Pana (1630)

Ute skinner solen. Inne er det hotellfrokost før vi tar skibussen (gratis for hotellgjester) til Santa Cristina litt øst og opp i Gardena-dalen. Her tar vi stolheis opp sør for dalen, til Pana. Vi tre gamle gubbene er litt skuffet over at de ikke selgere honnør-billetter... Oppe ved Pana får vi for første gang gigantiske Dolomitt-fjell rett i fleisen: Sassolungo/Langkofel (3181) og Sasso Piatto/Plattkofel (2958) strutter mot himmelen. Mektig. Fascinerende. Uvirkelige. 

Åssiden nord for Sassolungo (3181)

Fra Pana-heisanlegget tråkker vi oss en løype opp gjennom skogen, med kurs mot dalen mellom de to Sasso-fjellkjempene. Vi har et lite håp om at vi kan lure oss oppover den dalen et stykke, kanskje helt opp til den vinterstengte hytten Ütia Toni Demetz (2685). En sprek rando-italiener som tar oss igjen inne i skogen får oss bort fra den tanken. Dalsidene er stupbratte. Skredfaren er på en treer. I stedet svinger vi opp åssiden nord for Sassolungo, godt unna skredterreng, via Col de Ciaulonch til Rifugio Emilio Comici (2154). Navnet bedrar. Dette var nok en gang en ekte alpehytte. Ikke nå lenger. Nå er det en fjång restaurant, med raffinerte retter og slanke vinglass. Ute er det bar med discomusikk og dansende gassflammer. Mercedes har pyntet der de kan med stjernen sin. Det blankpolerte toalettet har grønne spotlight i pissoarene. Svake mennesker som vi er: Vi går for en diger - og ikke helt billig - lunsj. Tilbake til Pana suser vi ned fine slalåmløyper. Ved Pana er det slutt på snøen. Det blir stolheis ned til dalen og bussen og Hotel Sureghes i Urtijëi. Middag på hotellet.

Turdag 6 - tirsdag 18. mars
Col da Mesdi (2000) - Compatch (1850)

Siste skiturdagen vår dette. Planen var å gå gjennom fjellheimen sør for Urtijëi til San Cipriano i dalføret Val di Tires øst for Bolzano. Selv om været er knakende flott setter skredfaregrad 3 en stopper for den planen. I dag går vi for en veldig snill variant: Rett bak hotellet tar vi taubane-egget opp til Col da Mesdi (2000), opp til et gigantisk slalåmanlegg. "Til 20 skiheiser" sier skiltet utenfor toppstasjonen. Jovisst er Dolomitt-fjellheimen heftig så det holder, men store områder er fullstendig nedbygget av heiser, løyper og serveringssteder. Her vi er nå - i Seiser Alpe - er det knapt et høydedrag som ikke har minst en heis. Foran oss snor langrennsløyper seg rundt slake koller. Noe for enhver som vil ha preparerte opplevelser, enten det er på joggepinner eller alpinski.

Stølshus, Seiser Alpe. Bak: Sassolungo/Langkofel (3181) og Sasso Piatto/Plattkofel (2958) 

På den behagelige 7 kilometer lange turen vår er vi stadig innom oppkjørte løyper, men finner også mye urørt snø å tråkke avgårde med feller på. Området er blant de større stølsområdene i Dolomittene. Flotte, gamle stølshus ligger drysset ut over landskapet. I sørøst kneiser det voldsomme fjellene Sassolungo og Sasso Piatto stjeler oppmerksomheten vår mot sørøst. Mot sør fjell i Gruppo dil Catinaccio, fjellheimen vi fikk snust litt på den aller første turdagen. For alle som har sansen for fjell: Et utrolig storslått og vakkert skue.
Den medbrakt lunsjen - brød, ost, pølse og pils - tar vi utendørs, rett foran restauranten Panorama (2000) (NB: isøks kan gi kuttskade brukt som flaksåpner). Så sklir vi ned turens aller siste bakken til heisanlegget ved Compatch. Cecilie ordner billetter som tar oss med taubanen til dalen langt dere nede. Ved nedre heisstasjon venter skibuss som tar oss til tettstedet Seis am Schlern/Siusi allo Scilliar. Derfra går südtirolmobil bussrute 170 til Bolzano.

Vi rusler til hotellet vårt, Hotel Stiegl Scala, og henter ut sakene vi har liggende i bagasjerommet. Før togreisen videre får Cecilie oss med til et glass negroni på ærverdige Parkhotel Laurin. 

Hjem fra til Dolomittene

Fra Bolzano er det 4 timer med tog til München. Vi tre karene har lagt inn en natt her, i køyesenger på det enkle ungdomsherberget Jaeger's Hotel - Hostel. Vi får tid til et siste glass sammen før Cecilie fortsetter med nattog hjem til Frankfurt.

Neste dag er det formiddagstur i München, lunsj med hvitpølse/Weißwurst på Rischart. Så tog fra München Hauptbahnhof til flyplassen og hjem med Lufthansa kl 15:35 til Gardermoen 17:55. Lufthansa er visst ikke helt i slag for tiden. Da vi skulle reise til München var det streik og null fly. På hjemturen fikk vi aldri bagasjen vår. Den hadde de booket om til et fly dagen etter...

Oppsummert
Dolomittene er helt klart et område med spennende og flotte skitur-muligheter. Men, terrenget er krevende. Sammenlignet med turene jeg har gått i Alpene i Sveits/Østerrike er 'slingringsmonnet' mindre: Det enda mer kritisk å finne akkurat de riktige skarene opp og ned bratte partier. For ukjente som oss er det helt nødvendig med godt vær og trygge snøforhold. Og gjerne spor etter noen som har gått før oss. Dolomittene er storslåtte så det holder, men: Jeg har aldri vært i et fjellområde som er så turistifisert, så utbygd og nedbygd av heiser. For en enkel (?) tursjel som meg blir det rett og slett i meste laget.

Turen vår ble aldri den vi hadde planlagt. Topografiske kart byttet vi ut med heis- og løypekart, buss og taxi. Kanskje nettopp plunder og heft gjør at jeg er ekstra, ekstra glad for å ha turvennene Cecilie, Tore og Toralf. Sammen fant vi ut hva vi kunne få til og hva som gikk i dass. Sammen hadde vi smil og gled på plass hele veien. Turvenner av aller, aller beste sorten. Stor takk & hurra for oss og vår måte å gjøre det på. Gleder meg til nye turer med dere.

Peisestuen på Rifugio Marmolada.

2024 Sicilia - på sykkel i mai

Turduo: Eli & Bjørn
Tidspunkt: 12.-17. mai 2024

Turbilder/tour photos - klikk HER

INTRO

Sicilia var nytt og ukjent land for oss. Da Oslo-vinteren var på sitt kaldeste og mørkeste, og jeg begynte å få dreis på italiensken, slo vi til og bestilte en 6 dagers sykkeltur uten guide, midt i mai, fra Sicilyexplorer. Det lille og proffe turselskapet drives av Sissel Bakken og Salvatore Amico. Hun har bodd på Sicilia siden 1980-tallet, han er fra øyen. Selskapet har 10-12 sykkelturer å velge blant. Dato for turen velger du selv. Etter råd fra Sissel valgte vi en halvsnill variant som de kaller "På skrått mot syd. Individuell sykkeltur fra Caltanissetta til Siracusa". Selskapet tilbyr el-sykler. Vi valgte vanlige sykler, og var veldig fornøyde med TREK-hybridsyklene vi fikk.

Sissel Bakken (t.h.) og Salvatore Amico driver det lille og proffe turselskapet Sicilyexplorer.

Veiviseren vår,
Kamoot-appen.

Vi var de eneste som syklet av gårde fra Caltanissetta 12. mai. Som veiviser hadde Sissel lastet opp alle dagsetappene på appen Kamoot. Den loste oss trygt og greit langs landeveier og i trange bygatene.

Hele turen gikk på bilvei. Som regel var det veier med lite trafikk, mens strekningene inn mot byene ofte hadde en del trafikk. Vi hadde ingen gufne trafikkopplevelser underveis, selv om pulsen (og trafikken) var vel heftig på siste biten inn til storbyen der turen sluttet, Siracusa. Syklistene langs veien, og de var det ikke mange av, var gjerne godt voksne karer på racersykkel. Buongiorno- og coraggio-tilropene satt løst. På hele turen så vi bare to andre grupper som var på sykkeltur med bagasje.

Maiværet vi hadde var tipptopp. Som godt, norsk sommervær. Vi hadde med lett regnjakke, og en paraply til bybruk. Regntøyet var på i 10 minutter underveis. Dagen etter selve sykkelturen åpnet himmel seg i Catania. Da savnet vi paraplyen som lå igjen på hotellrommet. Langs kysten helt i SØ hadde vi kraftig motvind. Den lokale racersyklisten som passerte oss fortalte det var en uvanlig vindretningen. Neste gang vi syklet der kunne han love oss "vento in poppa": Medvind. 

På sykkeldagene 1-4, mellom Caltanissetta og kystbyen Pozzallo gikk ruten innom - eller rettere sagt oppom - små, gamle, flotte landsbyer med trange gater. Landsbyer der tiden har stått stille. En piazza foran kirken på stedet. Gamle gubber utenfor den lokale baren, som veldig gjerne vil slå av en prat og vite hvor vi kommer fra. 

Piazza Armerina var en av byen vi tråkket oss opp til, og bodde i.

Om Sicilia, hentet fra Sicilyexplorer.com

Sicilia er den største øyen i Middelhavet. 25700 km², omtrent på størrelse med Oppland. Her finner du evig is og snø på vulkanen Etna og strender der du gjerne bader i januar. Øyen har skog- og fjellområder der du kan gå i uker uten å møte et menneske, og storbyer som er blant de mest intense og spennende i Europa.

Mercato di Ortigia i byen Siracusa.

På Sicilia bor det ca. 6 millioner mennesker. Øya ligger mellom Europa, Afrika og Asia. Denne strategiske posisjonen i Middelhavet har gjort at den ble invadert av folkeslag fra forskjellige kanter; fønikere, grekere, erobrere fra Kartago, romere, arabere og normannere (deriblant norske vikinger). Disse folkeslagene tok med seg sin egen kultur, som ble blandet sammen med øyas. Sicilia ble en smeltedigel av forskjellige raser, religioner og kunnskaper.

Sicilia ligger på samme breddegrad som Tunis. Det betyr at klimaet er mer som i Nord-Afrika enn som i Toscana. Mange av turene på denne nettsiden er derfor laget med henblikk på at man skal kunne gjennomføre dem hele året.

Reisen til Sicilia: Oslo - Catania - Caltanissetta

Vi tok et Norwegian-direktefly fra OSL 14:20 til Catania der vi landet 17:55. Vi skulle ha med bagasjen på syklene og pakken lett: En pakkpose og en myk, lett bag som håndbagasje. En bonus med dette var at sakene våre helt sikkert kom frem sammen med oss. Og at vi slapp å stå i den timelange køen for innsjekk når vi skulle hjem.

Fra Catania flyplass går det buss (SAIS Trasporti) hver time til Caltanissetta. Vi hadde god tid til vår 18:45-buss, med tid til et glass for å prøve den lokale Grillo-hvitvinen på baren på p-plassen. I Caltanissetta kom Sissel og hentet oss til stedet de har: Wine & Bike BB, der vi bodde i et eget lite hus i den flotte hagen. Så var det en raust og nydelig middag på terrassen sammen med Sissel og Salvatore. Drømmevelkomst. Og jeg fikk min ilddåp i italiensk.

Sykkelturen vår - mil for mil

Sykkeldag 1 - 12. mai 2024

Caltanissetta - Pietraperzia - Villa romana del Casale (Keiservillaen) - Piazza Armerina

57 km ↑750 ↓750

Frokost halvåtte på den store, solrike terrassen. Vertskapet disker opp med alt som godt er. Etter råd fra Sissel smører matpakker, før vi pakker sakene våre i hvert vårt par med solide Ortlieb-sykkelvesker og en liten frontveske. Jeg monterer mobil-holderen på styret, og fyrer opp guiden vår for turen: Kamoot-appen. Klokken ni takker vi for oss. Nå må vi klare oss selv de neste seks dagene.

Stor frokost hos Sissel og Salvatore på Wine & Bike BB.

Ruten krongler seg først gjennom små 'villaveier' sør for Wine & Bike BB i Caltanissetta (600 moh), til vi nede på veien mot første landsby, Pietraperzia. Veien går flatt østover for Caltanissetta, før den svinger seg ned mot elven Fiume Salso og under motorveien. Lite eller ingen trafikk. Fra elven skal vi opp ca 300 høydemeter, på en gammel og biltom vei. Flott landskap. Langs veien står det tett i tett med røde valmuer.

Langs veier nesten helt uten trafikk mellom Caltanissetta og Pietraperzia

Pietraperzia

Før vi sykler inn og opp til det lille torget i Pietraperzia (500 moh.) kamuflerer vi sykkelshorts og singlet med 'by-klær', og kjøper kald cola på en liten bar på piazzaen.

Det er ingen spisesteder mellom Pietraperzia og Keiservillaen. Vi hadde med matpakke fra Sissel og Salvatore.

Ut fra Pietraperzia er det en del trafikk til vi er litt forbi Barrafranca. Derfra er det lite trafikk på den svingete opp-og-ned-veien til stedet vi bare MÅ får med oss: Villa Romana del Casale, Keiservillaen.Det romerske jaktslottet fra 300-400 e.Kr. ble begravt av et jordskred på 1100-tallet. Da arkeologer begynte å grave frem den det store byggverket på 1920-tallet fant de med årene mer enn 3500 m2 med mosaikk-lagte gulv, blant de flotteste som finnes fra romertiden. Villa Romana del Casale står på UNESCOs verdensarvliste. Inngangsbillett 12 euro per snute.

Villa Romana del Casale: Gulvmosaikken i særklasse. 

Villa Romana del Casale: Atletene i denne gulv-mosaikken kalles gjerne 'bikini-jentene'.

Fra Keiservillaen tråkker opp bakken til hovedveien, som vi følger i 3 km til Piazza Armerina (700 moh) der vi skal overnatte. Siste kneiken opp til byen på haugen er bratt og varm nok til vi triller syklene. Etter en liten pause på torget finner den trivelige verten vår Morgan og det lille, fine stedet han driver, Giardino delle Zagare. Flott, lyst rom med balkong. Det eneste jeg ikke finner er en rømningsvei. Best ikke å tenke på her på toppen av en bratt trapp i 3. etasje.

Med kurs for torget i Piazza Armerina.

I byen er det en stor fest denne søndagen, til ære for San Filippo, en bydelshelgen. Foran kirken Parrocchia Santo Stefano er det tett med folk. Hester er pyntet til trengsel. Skolebarna er i finstasen. Vi finner oss et ledig bord på Ristorante Teatro, men utsikt til folkelivet. Klokken 19 ringer kirkeklokkene: San Filippo kommer ut av kirkedøren. Den store statuen står på en diger båre, loset forsiktig ned gaten av tyve staute by-karer. Vi to syklistene trenger litt mer enn bare åndelig påfyll. Både vinen og pizzaen er god på Ristaurante Teatro.

Bydelshelgenen San Filippo bæres gjennom Piazza Armerina.

Skolebarna får være oppe til langt på natt, for å hylle bydelshelgenen San Filippo.

Etter maten rusler vi gjennom halvmørke og stille sidegater før vi går tilbake til plassen og folkemengden. Her har ingen tenkt seg tidlig til køys. Skoleungene marsjerer og synger bak prest og San Filippo-statuen. De venter spente på at klokken skal bli elleve. Da er det fyrverkeri. Et heidundrende fyrverkeri. Flere heidundrende fyrverkeri. Til kalenderen sier ny dag.

Sykkeldag 2 - 13. mai 2024

Piazza Armerina - Aidone - Mirabella Imbaccari- Caltagirone

43 km ↑600 ↓750

Klokken åtte er det frokost på Giardino delle Zagare. Kaffe, omelett, ost, skinke, brød og bruschetta. En liten time etter triller vi ut og ned fra Piazza Armerina (700) og østover langs småtrafikkert vei gjennom skogen mot byen Aidone. Nesten ingen bakker, kun litt stigning opp til selve byen. På piazzaen sitter godt voksne karer og kikker på det som rører seg. Tror de har sittet her ofte, og lenge. 

På piazzaen i Aidone sitter gubber som kjenner plassen godt.

Vi triller en liten runde på torget i Aidone, og setter kursen mot neste landsby, Mirabella Imbaccari (500), på lite trafikkert vei. Bakke opp til selve byen. Vi finner oss et bord på baren på torget, sammen med en gjeng eldre herrer, og kjøper både øl og cola. En av karene kommer bort til oss, nysgjerrig på hvor vi er fra. Og hvor vi skal videre. Norge har han ikke peiling på hvor er. Godt jeg kan litt italiano.

På stille veier fra Aidone til Mirabella Imbaccari.

Mirabella Imbaccari.

Fra Mirabella er det en lang og flott bakke ned mot dalen sør for byen, til vi krysser elven Fiume del Tempio. Stort landskap. Lite trafikk. Etter elven går det jevnt oppover til byen vi skal overnatte i, Caltagirone. Siste bakken opp til byen er bratt. Like greit å trille syklene i det varme været.

I Caltagirone (550 moh) sykler vi til torget/piazzaen. Tid for lunsj. Vi velger Bar Escalier. Halvkjedelig mat, men godt å sitte under en stor parasoll med turens første Aperol Spitz.

Syklister og sykler finner roen på Bar Escalier i Caltagirone (550 moh).

Etter lunsj triller vi den korte veien til der vi skal bo, Hotel Wf2. Unge Valentina tar varmt i mot oss, på engelsk. Hun forklarer at hun driver stedet sammen med søsteren. Hennes navn begynner også på V. Dermed ble det W. Og at f2 står for due fratelle – to søstre. Vi får et fiolett rom i tredje etasje. Med balkong der vi blir anbefalt ikke å lene oss mot rekkverket. Etter dusj og strekk går vi en runde i byen. Den lange trappen dekorert med keramikkfliser - Scalinata di Santa Maria del Monte - er Caltagirone sitt store trekkplaster. I dag er den pyntet ekstra, med mange blomsterpotter. Vi går opp trappen, før vi fortsetter på en runde rundt i byen. 

Den lange keramikktrappen - Scalinata di Santa Maria del Monte - er Caltagirone sitt store trekkplaster. For turister og fastboende.

Santa Maria-trappen setter prikken over i-en på brudebildet.

I Caltagirone er det mange trange og bratte sidegater. Mørkt mellom husene. Et par mindre plasser. Mange kirker. Massevis med små butikker som selger fargerik keramikk. Alle har vaser formet som hoder, og drueklaser i keramikk. Vi finner ikke helt ut av denne byen, keramikken til tross. På piazzaen er det masse ledige bord. Det er tid for et glass. Ikke helt lett å finne et sted å spise middag, men vi er fornøyde med å velge Ristorante il Locandiere og fiskemenyen og den lokal, økologisk vinen deres.

Sykkeldag 3 - 14. mai 2024

Caltagirone – Grammichele – Vizzini – Monterosso Almo – Giarratana – Ragusa Ibla

70 km ↑830 ↓990

Frokost klokken åtte på Hotel Wf2, sammen med et fransk par. Klokken ni låser far i huset opp ‘garasjen’ der syklene står, og vi kan trille ut og ned fra Caltagirone, mot SØ. Stor og trafikkert vei den første biten. Roligere etter hvert som vi nærmer oss byen Grammichele (550). På de sekskantede torget - som har gitt sekskantformen videre til hele byen - er det stor skolefest. Musikk og dans fra scenen. Stappfullt av dansende unger og lærere på plassen. Stor stemning. En ivrig lærer kommer bort til oss og slår av en prat. Hun vil gjerne friske opp engelsken sin.

På de sekskantede torget i Grammichele (550) er det skolefest.

Ned fra byen sykler vi på en lite trafikkert vei mot neste by, Vizzini. Flott og stort landskap. Vi stopper ikke i Vizzini (600), unner oss bare en liten stopp på piazzaen. Sør for byen suser vi nedover mot dalen under oss, med Vizzini kneisende på klippen bak oss. Det er mer skog rundt oss nå. Og en del opp og ned. Lite trafikk. 

Vi nærmer oss Vizzini.

Vizzini

Den store kneiken kommer opp til neste by, Monterosso Almo (700). På tom mage og med tunge lår er de 200 høydemetrene opp til byen seige, og faren er stor for at butikkene er stengt før vi er fremme. Etter å ha fått tips av en kar rekker vi akkurat bakeren før de stenger. Hos U Meccu, Furnu a ligna har mor bak disken akkurat det vi trenger: ‘Pizzabrød’ og brus. Vi dumper ned på trappen i den trange gaten og nyter godsakene. Før damen siesta-stenger butikken kommer hun bort til oss med en innbakt godsak til. Vi må ha sett veldig sultne ut.

I Monterosso Almo kjøper vi rykende varme 'pizzabrød'. 

Mette og fornøyde triller vi bort til byens piazza. Her er det et par åpne barer, men vi har fått det vi trenger nå. Fra Monterosso fortsetter vi ned en lang, lang bakke. En del trafikk. Vi passerer byen Giarratana, herfra er det lange strekk med slak og flat vei. Og enda bedre: Lange og slake nedoverbakker. Vi tar en kjapp fotostopp på broen over den kunstige innsjøen Lago Santa Rosalina, bygget på 1970-80-tallet for å sikre vann til jordbruket.

Menneskeskapte Lago Santa Rosalina sikrer vann til jordbruket.

Som alle byer vi har vært innom på turen ligger også Rausa Ibla (520 moh) på en stor kolle, så vi tar det pent opp de seige bakkene. På torget mellom øvre og nedre bydel, Piazza della Repubblica, smaker øllen i ‘isbaren’ ekstra godt. Rett ved ligger stedet vi skal bo, Ibla Resort . Rommet vårt er av den fjonge sorten. Det digre boblebadet/jacuzzien står vi over. Det får holde med dusjen som har minst åtte sprutehoder, og så en strekk på hvite laken. 

Middagen på I Banchi er av den gode og spennende sorten. Både fiskeretten min (blekksprut, fiskelasagne, havabbor) og kjøttretten til min kjære. Og den siciliansk frappato-rosévinen. Rundt oss er byen preget av storslått barokk og marmorheller i gatene. Syklistene har det svært så bra der de rusler hjem til rommet sitt.

Barokken spruter ut av veggene i Ragusa.

Piazza della Repubblica, Ragusa Ibla.

Sykkeldag 4 - Onsdag 15. mai

Ragusa Ibla – Modica – Scicli – Pozzallo

42 km ↑450 ↓800

Frokost åtte, av sted litt over ni. Først bakkene ned fra Ragusa, til hovedveien. Den følger vi til neste by, Modica. Veien, som går i åssiden ut den store dalen, er trafikkert. Like før vi triller ned (!) til Modica velger vi en omvei til den gamle, øvre delen av byen. Modica Alta. Belønningen er stille, trange smau. Og flott utsikt mot den mer moderne delen av byen under oss. Litt nedovertrappetrilling får vi også med oss. Modica (300 moh) er kjent for barokke kirker – og sjokolade. Vi får bare med oss en kirke. 

Veien fra Ragusa til Modica går i åssiden ut den store dalen.

Modica Alta.

Den berømte sjokoladen i Modica får vente, vi tråkker oss gjennom trafikken og ut av byen mot sørvest. Lite trafikk. Ikke en eneste motbakke på hele veien inn til neste by, Scicli (100 moh). Her er det tid for lunsj. På Piazza Municipio finner vi oss et bord på Buki Buki og går for salater: Han vil ha mer blekksprut. Hun velger tunfisk. Ingen av oss er veldig imponerte. Her går de for volum, ikke raffinement. Til dessert er vi innom barokkirken rett over plassen.

Landeveien mellom Modica og Scicli.

Salat med armer på Buki Buki i Scicli.

Fra Scicli tråkker opp varme og mange svinger, og 100 høydemeter, sørøst for byen. Herfra går veien, med lite trafikk, mot havet. Etter 3-4 km ser vi det der fremme. Det joniske hav. De siste 10 km inn til neste by, Pozzallo, går på lite trafikkerte veier litt inn fra kyststripen. Gjennom jordbruksland. Forbi noen feriehus. I motvind.

På vei til sjøs, Det joniske hav.

Pozzallo er tett på  hav og sandstrand.

Pozzallo er en stille og litt søvnig strandby nå i mai. På det lille hotellet vi skal bo på, Mare Nostrum, får vi en ekstra varm mottakelse av eieren Enrico Caruso. Både fordi vi er greie og kan italiensk, men også fordi vi har med en romnøkkel en av Sissel sine sykkelgjester hadde glemt å levere. Rommet vårt er enkelt og greit, i retrostil. Enrico låser inn syklene i garasjen. Vi tar en tur på byen – og til den lange og folketomme sandstranden. Snart har vi varm, finkornet sand mellom trærne på strandbaren Kraken, og øl i glasset. På vei tilbake til hotellet finner vi et ledig bord på halvrøffe Millesimo26. God musikk. Grillo-vin i glassene. Sommer i luften. 

Etter en strekk på hotellet er det middagstid: Pizza på Sabbenerida. Godt og rikelig. Birra dello Stretto (etter Stretto di Messina, stredet mellom Sicilia og fastlandet) i glassene.

 

Enrico Caruso driver og eier hotell Mare Nostrum i Pozzallo.

Sykkeldag 5 – 16. mai 2024

Pozzallo – Pachino – Portopalo di Capo Passero – Marzamemi - Noto

64 km ↑380 ↓270

Frokost på Mare Nostrum klokken åtte. Cornetto (croissant), ristet brød, omelett. Kaffe, yoghurt og juice. Etter en god prat med Enrico er vi på hjul sirka klokken ni, mot øst. Med 8-9 m/s vind rett imot. Veien følger kysten og lange, folketomme strender. ‘Sand-fonner’ i veibanen. En del trafikk. 16-17 km øst for Pozzallo sykler vi langs lagunen Pantano Longarini. Må stoppe og hente frem det ordentlige kameraet: I det grunne vannet vader flamingoene, et sjeldent syn for en nordboer.

Sand-fonner i veien øst for Pozzallo.

Flamingi i lagunen Pantano Longarini.

Første stopp er i byen Pachino. Stikker innom en baker og kjøper noen fine ‘pizzabrød’ som vi spiser på en benk på piazzaen. Mens 5-6 eldre karer rusler sindig frem og tilbake, frem og tilbake foran oss. Vi har nok satt oss midt på ‘stripen’ deres. En av dem må spørre oss ut litt til slutt. Hvor vi vi kommer fra. Hvor vi har tenkt oss i dag. Om vi liker Sicilia.
Fra Pachino triller vi ned forbi digre tomatdrivhus, så over en kolle før vi triller ned forbi fyrtårnet og gjennom Portopalo di Capo Passero, til havet og odden sør for byen: Det blir gjerne kalt det sørligste punktet i Europa.

Capo Passero sees på som det sørligste punktet i Europa.

Fra Portopalo di Capo Passero sykler vi videre langs kysten til sjarmerende Marzamemi. Den store piazzaen med lave hus rundt har noe gresk over seg. Parkeringsplassen ved byen tyder på at dette er et heftig turistmål om sommeren. Nå i mai er vi ikke alene heller, men får straks et ledig bord på restaurant Suruq. Nydelig mat: Tunfisk til henne. Kjøttboller (polpette) til han. Suruq er siciliansk for scirocco, den varme sønnavinden som fører med seg støv og sand over Middelhavet fra Sahara.

Marzamemi

Lunsj i Marzamemi, på restauranten Suruq. 

Fra Marzamemi mot neste by, Noto, sykler vi stort sett på stille småveier inn i landet. Langs veien er det store oliventrelunder. I et veikryss treffer vi to gjetere. «Vi passer de 300 sauene», forteller karene som er fra Tunis. På en blanding av fransk og italiensk. Etter hvert som vi nærmer oss Noto bli veien bredere og trafikken tettere. Den lange bakken opp til byen er varm og støyende. Det er to svette syklister som triller inn foran Hotel Flora og sjekkes inn av Lucia. Flott rom. Balkong med utsikt mot byen. Ekstra god dusj.

Langs stille småveier fra Marzamemi.

Noto (150 moh), en av de seinbarokke byene i Val di Noto, og på UNESCO-verdensarvlisten. Byen ble bygget opp fra grunnen av etter et enormt jordskjelv i 1693. Nå forbereder de årets store happening: Infiorata – den store blomsterfesten som skal åpne om to dager. Vi rusler rundt, prater med to hyggelige infiorata-karer, ser på de dekorerte trappene og er klare for middag på Viva Il Bistro der vi har bestilt bord. Maten er spennende. Vinen er god. Prisen ganske stiv. Etter middag går vi hovedgaten tilbake til hotellet. Foran Palazzo Ducezio, det gedigne rådhuset, er det tett med folk. Vi får med oss en underlig opptreden: ‘Donne per le donne - no alla violenza di genere’ (kvinner for kvinner, nei til vold mot kjønnet). Her er det ikke vanlige kvinner som er på podiet. Her er det Miss Sicilia og hennes ‘søstre’ som viser hvor pene de er, kledd i åletrange, fotside, påkostede kjoler. Det minner mer om missekonkurranse enn kvinneaksjon.

I Noto forbereder folk den store blomsterfesten Infiorata.  

Arrangementet ‘Donne per le donne' - kvinner for kvinner - utenfor rådhuset i Noto 

Sykkeldag 6 – Fredag 17. mai

Noto – Avola – Siracusa

38 km ↑120 ↓230

Frokosten står klar klokken åtte, servert av to artige damer. Den yngste blir fyr og flamme når hun får vite at vi er på en 6 dagers sykkeltur. "Jeg syklet 7 mil i går!" En sjelden blomst. Det er ikke mange jentene vi har sett underveis, verken på landevei eller i by. Klokken ti låses syklene ut av ‘garasjen’. Fra Noto triller vi ned sammen veien som vi kom opp i går, også nå med mye trafikk. På flaten øst forbi sykler vi på lett trafikkert vei mot Avola. Vi unner oss en kort stopp på piazzaen, sekskantet som i Grammichele, før vi triller ut av byen ned til kysten. For første gang på turen på eget, blåmalt sykkelfelt. 

Turens eneste sykkelfelt var i Avola.

Veien videre, med en god del trafikk, går langs kysten mot bade- og feriebyen Fonte Bianche. Før vi finner veien ned til sandstranden litt sør for ‘sentrum’ kjøper vi to digre panini med soltørket tomat, skinke og ost, pluss cola og øl i en liten matbutikk – alimentari. På stranden er det godt med tumleplass. Vi får av oss svett sykkeltøy. Bader i Det joniske hav. Slumrer på pleddet i sanden.

På stranden i Fonte Bianche har vi mye tumleplass.

Litt forbi Fonte Bianche ‘hopper vi av’ sykkelruten vi har på Kamoot-appen, og svinger ned til den lille havnen ved Ognina. Herfra sykler vi på småveier nordover, langs klippekyst og bølgesprøyt, finner en trillesti bort til stranden Spiaggia dell'Arenella. Fortsetter på småveier forbi påkostede hus og hager. For å komme litt i 17. mai-stemning plukker de mest røde og hvite og blå blomstene vi kan finne, og pynter sykkelstyret. Etter noen kilometer på småveiene må vi opp til hovedvei SS115, trafikk og ruten vår.

Kyststien mellom Ognina og Spiaggia dell'Arenella.

Pulsen – og trafikken – blir vel heftig på siste biten inn til byen Siracusa. Vi skal til Hotel Gargallo  i gamlebyen på Isola di Ortigia. Der skal vi møte Sissel, takke for turen og levere syklene tilbake. Vi klarer akkurat å svinge inn i den trange sidegaten i det mobilen med veiviserapper er tom for strøm.

Eli sjekker inn på hotellet. Jeg sykler med Sissel til varebilen hennes. Den står i den nye delen av Siracusa. «Sissel, tusen takk for et veldig flott og proft opplegg. Dette kan du og Salvatore!». Så er det ha-det-klem, og jeg er plutselig sykkelløs.

Sykkelturen er over, i Siracusa.

Gamlebyen i Siracusa er livlig og flott. Det bruker vi resten av 17. mai til å finne ut av. Etter dusj og en strekk tar vi på oss finstasen, og finner etter hvert en restaurant som er dagen verdig: Ranieri – cucina, chiacchiere e vino (kjøkken, prat og vin)! "Kelner, to glass med spumante, per favore. Hurra for 17. mai!"

Lørdag 18.mai

Vi utforsker den vakre gamlebyen på Isola di Ortigia i Siracusa. Markedet, med salg av grønt, frukt, fisk og kjøtt er en opplevelse. Katedralen i byen - Cattedrale metropolitana della Natività di Maria Santissima – er verdt et besøk. Den er bygget på og rundt og av et gresk tempel.

Sverdfisk-salg på markedet i Siracusa.

Isola di Ortigia, gamlebyen i Siracusa.

Siracusa. Italia!

Søndag 19. mai

Med buss fra Siracusa til Catania, der vi bor i to netter. En flott og ganske stor by.

Gatelangs i Catania

Catania: God mat og stemning på Me Cumpari Turiddu.

Mandag 20. mai

Tog fra Catania til Taormina-Giardini. Først noen timer på stranden, og lunsj, nær togstasjonen. Nesten alene. Så med buss opp til turistmagneten Taormina. Stappfullt med skoleklasser på utflukt og turister. Buss tilbake til Catania. 

Fredelig nede på stranden i Taormina-Giardini.

Stappfullt med folk oppe i turistmagneten Taormina.

Tirsdag 21. mai

Bydag i Catania. Først en tur innom Mercato del Carmine. Der kan du få kjøpt det meste av mat, klær og nips. Etterpå besøker vi det imponerende, gammelt universitet oppe på høyden: Università degli Studi di Catania - Facoltà di Scienze Umanistiche. Flott utsikten mot Etna og byen fra taket på San Nicolò l'Arena-kirken, som ligger i samme bygg.

Mercato del Carmine, Catania

Gedigen forelesningssal på Università degli Studi di Catania.

Via Gisira, Catania.

Ferien er over nå. Fra sentrum i Catania tar vi ALIBUS til flyplassen. Der er det masse, masse folk. Kjekt at vi bare reiser med bare håndbagasjen. Dermed slipper en time i kø for å sjekke inn koffert. Fra Catania med Norwegian 20:05. Til Oslo litt over midnatt, lettere forsinket.

Tusen, tusen takk for de ti gode feriedagene sammen med deg, kjæresten min! 

 

Arrivederci, Sicilia & Etna!